Newyorkerne er like fascinerende som byen de bor i. De er unike, men også forent i ulike fellesskap. Gruppeidentiteten forsterkes gjennom stedene de treffes på, hvor de spiser og hvor de fester. Den snobbete Upper East Side-kvinnen er mest opptatt av den neste store sosietetsgallaen. Hennes verden møter taxisjåførens verden kun når hun skal hjem fra fest. Sjåføren er mest sannsynlig bosatt i Queens og vet alt om hvor den beste streetfooden fra hjemlandet kan kjøpes. I bydelen Brooklyn finner du artister og kunstnere, som har gjort området hipt i kraft av sin kreativitet. Denne trendtørste gruppen tar imidlertid gjerne en t-banetur for å oppleve Manhattans rike kulturliv. Vil du oppleve god jazz, er Harlem stedet å dra, og de mange klubbene med «åpen mikrofon» holder musikktradisjonen levende. På klubbene i sentrum er det derimot dragqueens i fri utfoldelse som regjerer. Gjør som newyorkerne og utforsk deres steder – først da blir du kjent med det ekte New York.
Kunstnerne i Brooklyn
Brooklyn har nærmest blitt selve symbolet på hipt og trendy. Innbyggerne legger stor vekt på autentisitet, noe som ofte blir borte i en storby hvor de store butikkene med pregløse, globale varemerker tar stadig mer plass. I de kunstneriske nabolagene Williamsburg og Bushwick bor artister og entrepenører i gamle lagerbygg og loftsleiligheter. Hipster, en utdatert merkelapp som etter hvert har fått en negativ klang, blir noen ganger brukt for å beskrive denne gruppen mennesker. Men mange av Brooklyns kunstnere kjenner seg ikke igjen i denne beskrivelsen. De er ikke trendslaver, men skaper derimot kultur. Noen netter kan hele kvartaler dirre. Romkamerater har funnet hverandre, de jammer, og hvem vet – kanskje er det lyden av det neste store bandet vi hører.
Selv om visse Brooklynske aktiviteter, som å gro kraftig skjegg eller drive med fermentering av grønnssker, er latterliggjort, lever Brooklynboerne stort sett som de prediker: De verdsetter enkle, ekte ting de kan ta og føle på. Ideen om at alt var bedre før, er nok likevel mer fantasi enn virkelighet. North Brooklyn Farms ble til på bakgrunn av denne enkelhetsfilosofien.
«Spis kortreist» er en religion for mange beboere, og bondegården som ligger blant de gamle lagerbygningene ved East River, er som et urbant alter. Om sommeren kan du se tatoverte frivillige som luker i tomatbed og planter basilikum. Når været er bra, serveres det middag utendørs. Gjestene oppfordres til å spise «fra rot til stilk» på alt fra reddiker til squash.
Manhattan var en gang i tiden det ledende fyrtårnet for kultur, men i de senere år har den sentrale bydelen kikket over East River for inspirasjon. Håndlagede varer er blitt populært, takket være ombyggingen av Brooklyns gamle skipsverft, der nedlagte verftsbygg nå er arbeidsplass for håndverkere og produsenter. Produktene deres selges blant annet i gave- og interiørbutikken Coming Soon på Manhattan,
Her kan kundene slappe av i designermøbler eller kikke på gjenstander laget med kunnskap og humor – fra badematter med naivistisk brystdesign til sminkespeil formet som emojis.
Denne lekenheten er også synlig i Brooklyns natteliv. På Barcade, et tidligere metallverksted i Williamsburg, som nå har blitt til bar, står gamle arkadespill stilt opp langs veggen. Med jevne mellomrom bryter rommet ut i jubel idet noen vinner en runde i Donkey Kong. I tappekranene får du øl fra lokale mikrobryggerier, men baren er aller mest en hyllest til åttitallets nostalgi. Det er en pakke som nytes uten ironi, i stor grad av mennesker som er født etter dette tiåret.
Entertainerne i Harlem
«IF I can make it there, I’ll make it anywhere,» sang Frank Sinatra. Det er imidlertid langt fra virkeligheten for musikerne i New York. Mange av dem mister muligheten til å jobbe kreativt siden de må skaffe penger til husleien på andre måter. Harlem huser likevel fortsatt mange av byens talenter. Mange barer har open mic-kvelder. Da skulle man kanskje tro at scenen er åpen for alle, men det musikalske nivået er høyt – man må være god for å våge å opptre foran legendene som sannsynligvis sitter i baren.
Kleskoden er avslappet, men jazzmusikere i en viss alder kjører samme stil som de gjorde da sjangeren deres så dagens lys. Nypussede sko og mørke dresser skiller seg ut i en by preget av hullete jeans, og filthatten bæres uten spor av hipster-ironi.
Noen kvartaler fra Apollo Theater, der John Coltrane briljerte i sin tid, ligger Paris Blues, en kneipe med trepanel på veggene. Her stilner jukeboksen flere kvelder i uken, når de gamle veteranene inntar scenen.
På Ginny’s Supper Club like i nærheten, spiller en ny generasjon storbandstjerner opp på piano og saksofon. Jazzklubben ligger gjemt i kjelleren under restauranten Red Rooster. Her serveres retter som gravlaks og stekt kylling, ettersom eier og kjøkkensjef
Marcus Samuelsson har svensk-etiopisk bakgrunn.Ginny’s er forholdsvis nytt i open mic-miljøet, men stedet ser likevel ut som en ekte, gammel Harlem-bar, takket være det 20-tallsinspirerte interiøret, med speilpaneler og mønstrede skillevegger. Ønsker du imidlertid å besøke et musikktempel med lange tradisjoner, er Bill’s Place stedet. I denne rødbrune sandsteinsbygningen på West 133rd Street holder bebop-saksofonist Bill Saxton et fullpakket hus i ånde. Publikum sitter i flere rom, der man ikke kan se musikerne, men likevel høre hver improvisasjon og scat. Her har det vært musikk siden 1920, da det var et hemmelig vannhull, et såkalt speakeasy, under forbudstiden. På 20-tallet sørget Harlem Renaissance, en musikalsk og litterær bevegelse, for at kreativitet ble en del av områdets DNA.
En unik institusjon som holder denne arven ved like, er Studio Museum. Her arbeider de for å fremme kunstnere med afrikansk bakgrunn. Mange musikere ønsker seg det ettertraktede Artist-in-residence-stipendet, som tildeles kun tre personer hvert år. Den moderne, rettvinklede bygningen kan friste med dynamiske utstillinger av fargesterk kunst inspirert av tradisjonelle, afrikanske tekstiler.
Jazz beskrives ofte som den eneste ekte amerikanske kunstformen. Skaperne var av afrikansk opprinnelse, og denne arven hylles på Malcolm Shabazz Harlem Market. Stedet er oppkalt etter borgerrettighetsforkjemper Malcolm X. Her selges kunsthåndverk og tekstiler fra hele det afrikanske kontinentet. I noen boder kan man få flettet håret, omgitt av flasker med aromatiske oljer. Det er ikke her du finner de sofistikerte saksofonene, trompetene og kontrabassene, men du kan kjøpe deg en afrikansk tromme i i råskinn og finne din egen jazzbeat.
Sosieteten på Upper East Side
Tidløshet er ordet som best beskriver Upper East Side og de velbeslåtte New Yorkerne som bor her. De praktfulle leiegårdene fra førkrigstiden er alle voktet av en hærskare dørvakter i flosshatt. Kvinnenes laguniform er Chanel-drakter og perlehalsbånd, og sporten deres er å frekventere byens veldedighetsgallaer. Behovet for å se og bli sett er så sterkt i Manhattans filantropiske verden, at noen ansetter egne personer som sørger for at de får med seg alle ball og tilstelninger ved de utallige kunstgalleriene langs Fifth Avenue Museum Mile. Å sitte i styret for et museum eller en veldedighetsorganisasjon er prestisje for disse menneskene, hvis formuer stort sett er arvet. De ser det som sin edle plikt å ta vare på byens offentlige bekvemmeligheter, og særlig deres egen «bakhage», den grønne juvelen Central Park.
På det franske brasseriet Orsay, sitter grupper av komitémedlemmer og planlegger neste arrangement, fordypet i kalendere og tsllerkener med salade niçoise eller hickoryrøkt laks. Orsay gjenspeiler verdien Upper East Side verdsetter høyest: tradisjon. Å sitte her, omgitt av messing og mahogny, er et uttrykk for forfinet velvære. Noen få kvartaler unna har Ralph Lauren forsøkt seg på å skape det samme klubbuniverset fra bunnen, med det nyåpnede stedet Polo Bar. Herr Lauren tryller ikke bare fram det beste i amerikansk moteverden – han har også lyktes med restauranten. Den serverer biffer fra egen ranch i Colorado, i et lokale som likner mest på en Ralph Lauren-annonse. Steder som dette, og liknende steder, som Freds, en elegant kafé på varehuset Barneys, er mer enn et lunsjsted – det er her neste års veldedige arrangementer blir planlagt.
Timeplanen i disse kretsene – de ovale helgene og endeløse planleggingsmøtene – følges nøye, på samme måte som kleskoden. Å komme i sasmme kjolen to ganger regnes som brudd på god etikette, men de velbemidlede sløser likevel ikke unødvendig. Michael’s, en toetasjes vintagebutikk på Madison Avenue, som selge klær i kommisjon, er en velkjent hemmelighet. Stamkundene slippes inn ved et trykk på ringeklokken. Lokalet er grelt opplyst, og klesstativene står tett. Bla deg gjennom asurblå stoffer og sorte kjoler, og kanskje finner du en kreasjon av Carolina Hererra eller Dolce & Gabbana, rett fra den røde løperen.
Etter nesten hver galla kan du få øye på folk i skrukkete smokinger og krøllete kjoler, på vei til Carlyle Hotel for å avslutte kvelden på Bemelmans Bar. Rakryggede kelnere rister martinier, og hver drink serveres med en karaffel for påfyll, på en seng av knust is. Midt i rommet spiller husbandet standardlåter (noen ganger dukker Woody Allen opp med klarinetten sin), og veggmaleriene setter en nydelig ramme rundt drinkene. Pianoets toner klinger mykt gjennom det blå mørket, og et øyeblikk føles det som om tiden står stille – akkurat slik de vil ha det det på Upper East Side.
Taxisjåføren i Jackson Heights
Taxisjåførene i New York ser og hører det meste i løpet av et 12 timer langt skift, hvor de nærmest kjører et tverrsnitt av menneskeheten rundt gjennom fem bydeler. De fleste sjåførene er innvandrere, men blir raskt lommekjente new yorkere. Hvis du spør (og ofte uten at du spør) deler sjåførene gjerne livshistorien sin med deg, mens de, i halsbrekkende fart, kjører deg dit du skal. Etter jobb drar mange til Little India i Jackson Heights for å spise mat fra hjemlandet. Her får man ikke bare indisk mat, som navnet kanskje skulle tilsi, men et enormt utvalg av retter fra hele verden. Restaurantene er enkle, med vaklevorne bord og lysstoffrør i taket, men maten er desto mer velsmakende. Her får du indisk gatekjøkkenmat, for eksempel en frisk blanding av sprø ris eller grønnsaker i syrlig yoghurtsaus for småpenger. Like i nærheten, der toget skrangler over broen, ser du kanskje en kvinne som selger myke, meksikanske, ostefylte tamales fra en metallpanne. Hvis hun virker trøtt, er det sannsynligvis fordi hun har brukt hele natten på å lage disse tradisjonelle frokostknyttene av maisblader.
Taxisjåførene, og resten av bydelens hardtarbeidende innvandrere, tilbringer ofte fridagen på Diversity Plaza, hvor de møtes og snakker om siste nytt fra hjemlandet. Mange tygger og spytter paan, en koffeinholdig nøtt som selges i små boder langs gaten. Asfalten er rødflekkete av paan-spytt. Sjåførene jobber i to skift. Etter nattskiftet kjøper de søtsaker hos Maharaja Sweets for å ta med hjem.
Et par dører lenger ned ligger Zardozi. Veggene er dekket av juvelbesatte silkesarier, sammen med sitrongule gullsmykker og ringer til fingre og nese. Ved indisk nyttår om våren håper taxisjåførene på ekstra innbringende turer. Ifølge tradisjonen må de nemlig gi kona 22 karats smykker i gave. De mongolske og tibetanske sjåførene prioriterer annerledes. De setter seg på restauranten Himalayan Yak for å drikke smørte – smaksatt med salt i stedet for sukker og servert i tradisjonelle kobberkrus.
I Queens’ gater snakkes det mer enn 200 språk, og befolkningen betror seg til nesten like mange religioner. Mange indere ber i tempelet Hindu Hindu Ganesh i Flushing, et smykke av en bygning med ornamenterte takskjegg, elefanter og ikonografi, gjemt i en beskjeden bakgate. Taxisjåførene parkerer på utsiden og tar av seg skoene før de går inn og kneler ved noe som er enda mer imponerende: en marmorbelagt helligdom i gull og obsidian med figurer fra den hinduistiske gudeverden Besøkende kan gjerne overvære tempelets ritualer, for eksempel munker som utfører puja, eller offerseremonier. Både tilbedere og besøkende samles til lunsj i kjellerens Temple Canteen – en av byens best bevarte gastronomiske hemmeligheter. Denne restauranten serverer kun vegetarmat, og spesialiteten er dosas – pannekaker av finmalt linsemel, fylt med krydrede grønnsake – med mango lassi som drikke. For taxisjåførene med indisk bakgrunn er det en smak av hjemlandet – både det gamle og det nye.
Downtown dancing queen
DET sies at Edward Hoppers berømte maleri Nighthawks, (fra 1942) som forestiller en opplyst diner om kvelden, var inspirert av en restaurant noen få gater vest for Stonewall Inn. Klubbgjengerne i downtown går på høyst ulike barer, klubber og andre gjemmesteder. Alle har likevel til felles at døgnrytmen er flytende. Og de har ingen hemninger! Disse folkene er inspirert av det utsvevende livet på Studio 54, av Warhol og diverse kunsthappeninger. I Greenwich Village gjelder det fortsatt å vise seg fram. Hver kveld kommer grupper av glamorøse menn i drag, til et sted hvor de kan være seg selv. Nattklubbene er deres mål, men på varme sommerkvelder liker de å danse ute ved Hudson River. De lever ut drømmen i bynatten.
Det første en downtown-queen må gjøre, er å kle seg så man blir sett. Da går man til Jimmy Webb, den spinkle, rufsete innehaveren av Trash and Vaudeville i East Village. Den pønk-inspirerte butikken har holdt på siden 70-tallet, og han har vært der nesten like lenge. Mens han viser kundene klærne på stativene, legger han ut om sitt ville liv. Han var tidligere narkoman og bodde i en pappeske, helt til han tok seg sammen og fant redningen i å kle opp stjerner som Iggy Pop, Debbie Harry, Slash og Ramones. Det beste han vet er å style opp førstegangskunder, og plukke ut mc-jakker eller leopardkjoler fra vegger som er tapetsert med konsertplakater. Motemantraet hans kan høres gjennom hele butikken, når han ber stamkundene, i sine lavtsittende jeans, om å finne et par som er enda «lavere og trangere».
Veteranene i klubbmiljøet bryr seg ikke om kleskoder når de skal ut og ta en drink – de kjenner dørvaktene ved navn og spør om barna deres. En favoritt er Le Bain, på toppen av Standard Hotel i Meatpacking district, der festdeltagerne ofte ender opp i bassenget fullt påkledd på slutten av kvelden. Flere titalls etasjer over gateplan har badene vindu fra tak til gulv. Dermed kan du eksponere deg selv hvis du vil, og bli ett med bybildet.
Happy Endings, et utested som tidligere var en lyssky massasjesalong på Lower East Side, har en liknende utsvevende atmosfære. DJ-er spiller plater i innglassede båser – det som en gang var steamdusjer.
På dagtid er klubbdronning-ene sjelden å se, da de som regel sover av seg nattens eventyr. Den som er våken om dagen, kan imidlertid utforske sine grenser på Museum of Sex i Midtown. De har et hoppeslott av oppblåste rumper og pupper – muligens et av byens mer bisarre dansegulv.
