La deg forføre av rimelige tapasbarer, vakre brosteinsgater og yrende matmarkeder i denne idylliske byen sørvest i Spania. Smak på skiver av sjøanemone, biter av krydret grisemage og lokal sherry med smak av havsalt.
På et vokspapir ligger tynne skiver av mykt, glinsende svinekjøtt, med et dryss av havsalt og sitron. Det kalles chicharrones de Cádiz, og er den lokale spesialiteten. Ved siden av
ligger noen “fritos” – sprø biter av krydret svinemage, nesten som fleskesvor, i tillegg til skiver av longaniza picante (krydderpølse), chorizo, morcilla (blodpølse) og queso de arte (kunstost). Alt sammen blir slengt ned på bordet vårt uten uten større fanfare, og ingen “tapa” koster mer enn drøyt 20 kroner.
Jeg ruller chicharronene rundt brødpinnene – picos – for å få en spisskummen- og pepperkrydret sprø og fet liten lekkerbisken. Jeg skyller den ned med et glass kaldt Cruzcampo, og så et glass barbadillo, en lett, gressaktig hvitvin. Jeg er i Taberna Casa Manteca, som bokstavelig talt betyr Fetthuset (Calle Corralón 66). Det er et bråkete og litt lurvete, brunt sted, hvor effekter fra tyrefekterverden pryder veggen. Pølsene henger bak baren og støyende lokalkunder søler på fortauet. Jeg føler meg straks som hjemme. Det føles helt naturlig
å stemme i en plutselig bursdagssang med resten – uten engang å kunne særlig mye spansk.
Rett rundt hjørnet ligger Virgen de la Palma, en brosteinsbelagt gågate midt i et område som tidligere var forbeholdt fiskere. Nå ligger restaurantene og tapasbarene på rekke og rad, men til vår store glede oppdager vi at stedet på dagtid forvandles til et samlingspunkt for værbitte menn som selger østers og reker fra vognene sine.
Vi bor på Parador Hotel Atlántico rett i nærheten, som har en imponerende utsikt mot havet fra nær sagt alle kanter (parador.es). Herfra kan vi spasere i alle retninger, for det meste på brosteingater. Vi runder et hjørne og går oss vill, helt til vi plutselig får øye på havet igjen. Matgleder ved Middelhavet 37
På lørdag går vi på Mercado Central (Calle Santa Lucia, 10) som ligger i et tidligere kloster. Sverdfisk sløyes og chocos (tiarmet blekksprut) renses for blekk Det er på tide å sikre seg litt vakumpakket mojama (røkt tunfisk), skinke, chicharrones og fritos, før vi begir oss til bodene som selger sherry, ostetallerkner (du bør prøve ‘los payoyos’), glass med albariño og fete churros rett fra frityren. Vi suges inn i stemningen på markedet og blir der resten av dagen.
I en av bodene, DKY Gastronomia Gaditana de Abastos, fikk jeg smake på tortillita de camarones – tynne, friterte skiver av reker og vårløk – for første gang, og det smakte guddommelig godt.
Midt i byens blomstermarked ligger Freiduría Las Flores (Plaza de Topete 4).Her kan du stå ved den buede baren og velge fra et rikt sortiment av tapas (hvis du setter deg ned, må du betale mer). Her får du ansjos, reker og friterte kongereker, blekksprut i olje og paprika, marinert pigghå og små porsjoner paella og fideuà – det hele i godt selskap med små glass kaldt øl. I den andre enden av rommet er det lange køer for å sikre seg take away-begre med surtido – en miks av fritert fisk.
For litt mer eleganse drar vi til den nyoppussede Cafe Royalty hvor vi inntar en fireretters gourmetmeny med andalusisk mat. Vi får blant annet en gazpacho med reker som sparker godt fra seg, og nok et glass albariño (caferoyalty.com). Stedet åpnet i 1912 og var tilholdssted for intellektuelle, kunstnere og politikere før det måtte stenge da borgerkrigen brøt ut.
Taberna La Manzanilla er en sherrytaverna preget av mørke eikefat. Innehaveren, Pepe Garcia gir oss en kort innføring i sherryens verden (lamanzanilladecadiz.com). Med hvert lille glass sherry følger to oliven og en åpenbaring. En av sherryene, “sherry alive”, som Pepe kaller den, kommer rett fra fat og har en smak jeg aldri har kjent før – myk, fyldig, salt
og overhodet ikke besk. Jeg jobber meg oppover fra en tre år gammel manzanilla fina til en 26 år gammel amontillado viejo før jeg går (med en flaske 70 år gammel sherryeddik i hånden).
Nede ved bystranda ligger den populære baren Quilla – et perfekt sted å nyte en kald hvitvin i den vakre solnedgangen. (quilla.es). På El Faro dropper vi den fancy restauranten og
sikter oss heller inn mot baren, der vi smaker på ortiguillas fritas (skiver av sjøanemone) og patatas alinadas al estilo, en annen spesialitet fra Cádiz, som består av myke poteter i rikelig med olje, persille og vårløk, toppet med tunfisk. (elfarodecadiz.com).
Det er her vi får helgens største tortillitasopplevelse: tynne, sprø chips laget nesten utelukkende av små reker med skall. Vi avslutter med rosiniskrem i en søt pedro ximenez-sherry. Den får oss til å gå fullstendig av skaftet, så vi løper tilbake til Pepes taverna og kjøper en liter. Cádiz trykket meg til sitt bryst, og jeg trykker sherryen til mitt.
