Grenada: Operasjon Urgent Fury

I 1983 invaderte USA en liten øy i Karibia for å frigi amerikanske studenter og hindre at nok et land i deres bakgård ble åpen for sovjetisk innflytelse. I seg selv kunne operasjonen virke ubetydelig, men den var vesentlig for restruktureringen av USAs væpnede styrker etter Vietnamkrigen. Invasjonen var dessuten en viktig erfaring for daværende generalmajor Norman Schwarzkopf og skulle få stor betydning for hans ledelse av en større konflikt åtte år senere.

13. mars 1979

hadde marxisten Maurice Bishop kuppet makten fra statsminister Eric Gairy i den tidligere britiske kolonien Grenada (uavhengig i 1974). Med korrupsjonsanklager mot forgjengeren som begrunnelse utropte han seg til leder for Folkets revolusjonære regjering. Han hadde en viss støtte i befolkningen på 110 000 mennesker, men hans vennskap med Fidel Castro på Cuba gjorde Washington urolig. En av USAs viktigste sjøveier gikk like forbi, der 56 % av landets oljeimport ble fraktet. Men Reagan-administrasjonen, som kom til makten i USA i 1980, savnet en legitim grunn til å fjerne Bishop. Dessuten manglet de pålitelig etterretning over forholdene på øya siden CIA ikke hadde noen agenter eller liknende der.

Den videre utviklingen fikk alarmklokkene i Washington til å kime enda høyere. Bishop bestilte store mengder våpen fra Sovjetunionen – ifølge enkelte anslag – i alt 50 pansrede kjøretøy, 30 76 mm-kanoner, 30 57 mm-antitankkanoner, 50 rakettkastere, 60 82 mm-bombekastere og 2000 AK 47-automatrifler. I tillegg begynte cubanerne byggingen av en 2,7 km lang rullebane på den lille øya for å tjene en turistindustri som ikke eksisterte. Den skulle trolig tjene som bindeledd for Cubas interesser i Afrika og Latin-Amerika. Dokumenter som ble erobret etter invasjonen, viste at Sovjetunionen hadde planer for utbygging av baser på øya. Men i 1983 så det ut til å skje en tilnærming mellom Bishop og USA. Da han i mai det året besøkte storebror i nord, vakte det bekymring hos hans medsammensvorne. 13. oktober gjennomførte Bishops nestkommanderende, Bernard Coard, nok et kupp og grep makten selv med støtte fra de væpnede styrkene, under kommando av general Hudson Austin.

Bishop ble satt i husarrest, men en folkemengde satte ham fri. Bishop forskanset seg så sammen med lojale medarbeidere i hærens og politiets hovedkvarter på Fort Rupert. Coard sendte en tropp med tre pansrede personellkjøretøy for å storme bygningen og drepe Bishop. Anslagene over det totale antall drepte i den 15–20 minutter lange ildstriden som fulgte, varierer fra femten til femti, blant dem var to offiserer og to menige som var lojale mot Cord. Bishop overlevde imidlertid, og han og sju andre ble henrettet av en improvisert eksekusjonspelotong.

Etter Bishops fall begynte lov og orden på øya å bryte sammen. I Washington var man også urolig for sikkerheten til de 600 amerikanske studentene ved det medisinske instituttet på øya (St. George’s University), som hadde fått fortsette sin virksomhet også etter kuppet. Usikkerheten spredde seg nå på det medisinske instituttet, men bare ti av studentene ønsket å returnere til USA. Coard var også klar over at å true studentene ville være å be om amerikansk intervensjon. Det medisinske instituttet var også en viktig inntektskilde for regimet. Studentene var derfor aldri i fare, men det kunne amerikanerne ikke vite sikkert der og da. Mange kom også tilbake for å fullføre studiene etter krigen. Samtidig la president Fidel Castro heller ikke skjul på at Cuba ikke ville blande seg inn, og i tilfelle en amerikansk intervensjon hadde de mange rådgiverne på Grenada ordre om bare å åpne ild i selvforsvar.

Urgent Fury, oppslag

Operasjonen tar form

Den politiske legitimeringen av operasjonen var todelt. For det første var den britiske monarken fortsatt øyas statsoverhode, og guvernør sir Paul Scoons godkjennelse var en viktig forutsetning for å gå til aksjon. Denne forelå imidlertid ikke skriftlig før etter intervensjonen var et faktum (Thatchers konservative regjering var imot intervensjonen). Støtte fra Organisasjonen for østkaribiske stater, OECS, var også viktig.

I 1982 var USAs militære selvtillit på et lavmål. Vietnamkrigen var tapt, i 1975 hadde US Marines gjennomført en mislykket redningsoperasjon i Kambodsja, og fire år senere hadde man mislyktes i å frigi de amerikanske gislene i Teheran. Men USA kunne ikke la være å reagere på en utfordring i sin egen bakgård, ikke minst etter britenes suksess mot alle odds på Falklandsøyene i 1982. Anslaget mot US Marines’ forlegning i Beirut, som kom midt under planleggingen, avgjorde saken for Reagan som også hadde gjenvalg i 1983 å tenke på.

Bakgrunnen for planleggingen av Operation Urgent Fury var øvelsen Ocean Venture ’81, hvor US Army Rangers, US Marines og spesialstyrker øvde på å befri amerikanere som ble holdt som gisler i den tredje verden. Operasjonen skulle til manges overraskelse ledes av Atlanterhavskommandoen og ikke Den karibiske kommandoen som allerede hadde en beredskapsplan for en intervensjon på Grenada. Sjefen for USAs 2. flåte, admiral Joseph Metcalf III, ble utpekt til øverstkommanderende. I utgangspunktet ville man sikre Pearls Airport og evakuere amerikanske borgere derfra. 22. oktober var operasjonsordren klar. I løpet av fire dager skulle styrkene beskytte og evakuere amerikanske statsborgere og enkelte andre utlendinger fra Grenada, nøytralisere landets væpnede styrker, stabilisere landet og holde ro og orden. I samarbeid med OECS skulle øya gjenoppbygges og gjeninnsettelsen av en demokratisk regjering sikres.

24. oktober hadde general Schwarzkopf fått ordre om å møte på Atlantas Charlie Brown Airport så snart som mulig. Her ble han brifet om situasjonen og planene så langt, som involverte spesialstyrker og 1. og 2. bataljon av 75th US Rangers. I tillegg skulle elementer fra 82. Airborne (designert Task Force 121) settes inn i sikringsoppdrag etter selve landsettingen for å avløse spesialstyrkene. Schwarzkopfs oppgave var å være liaison hos US Navy som hadde ansvaret for operasjonen. Årsaken var at Washington var klar over hvilke samarbeidsproblemer våpengrenene hadde seg imellom. I tillegg til hæren skulle US Marines delta med 22. Marine Amphibious Unit (MAU) som egentlig var på vei for å avløse enhetene i Beirut (24. MAU). Styrken var fordelt på fire troppeskip, støttet av helikopterhangarskipet USS «Guam», med 261. helikopterskvadron som disponerte i alt 107 maskiner, og USS «Independence» med 6. Carrier Air Wing. 20. oktober hadde de samlet seg 805 kilometer nordøst for Grenada. Rangerne og 82. Airborne skulle flys inn, og styrken utgjorde til sammen 20 000 mann, av disse var 6000 aktivt stridende.

De amerikanske planleggerne regnet med at forsvaret ville falle sammen med en gang de landet. Overfor seg hadde de People’s Revolutionary Armed Forces (PRAF) med mellom 1200 og 1500 grenadiske soldater og 2000–5000 reservister. Størsteparten av sistnevnte kunne man imidlertid avskrive etter drapet på Bishop som hadde gjort de nye makthaverne upopulære. Det grenadiske forsvaret var konsentrert i sørvest. De regulære styrkene man kunne regne med, var fire infanterikompanier, den mest slagkraftige var en QRF på 110 mann satt opp på åtte BTR-60 stormpanservogner som var gaver fra Sovjetunionen. Revolusjonsrådet disponerte også en del foreldede luftvernkanoner med begrenset rekkevidde, men de kunne være effektive mot helikoptre. Disse var i hovedsak konsentrert rundt hovedstaden. Men Schwarzkopf var urolig for hvordan de 636 cubanerne på øya ville reagere (av disse var bare 53 militært personell). 24. oktober ankom også den cubanske oberst Pedro Tortolo Comas for å bistå forsvaret. Han hadde tidligere ledet den cubanske militærmisjonen på øya og var utdannet ved det sovjetiske Frunzeakademiet.

I 1982 hadde ikke USAs væpnede styrker en felles doktrine. For å omgå kommunikasjonsproblemene som følge av dette fikk marinen og marinekorpset ansvaret for den nordlige delen av øya. US Marines skulle her sikre Pearls Airport og garnisonen i Grenville. Hæren og flyvåpenet fikk ansvaret for sørsiden, hvor US Army Rangers skulle ta den uferdige Port Salinas Airport og evakuere de amerikanske studentene på True Blue-internatet. Spesialstyrkene fra Navy SEALS og Delta Force skulle sikre Radio Free Grenada og guvernør Scoon samt frigi politiske fanger som satt i Fort Frederick og Richmond Hill-fengslet. Denne prioriteringen kan virke merkelig siden SEALS og Delta Force var bedre utstyrt og trent for gisselsituasjoner.

Våpengrenene var selv ansvarlig for egen etterretning uten noen samordning seg imellom. Og SEALS-teamene som skulle avklare om Port Salinas Airport kunne brukes til luftlanding av rangerne, mistet tre mann i den grove sjøen på vei inn. Man fant heller ingen egnede steder for landgang fra sjøen. Øya i seg selv er 344 kvadratmeter stor og av vulkansk opprinnelse. Dette har gitt den mange bratte skråninger og tett vegetasjon. Forvirringen førte til at rangerne fikk mange motstridende ordre, først at de skulle gå i gummibåter, så at de skulle slippes i fallskjerm, og endelig at de skulle foreta en helikopterlanding. Beslutningen om luftlanding var et lykketreff da to tredjedeler av de grenadiske styrkene var deployert for å stå imot en amfibisk landstigning. Generalmajor Richard Scoltes ville utsette operasjonen i et døgn for å gjøre rekognosering, men fikk blankt avslag fra Atlanterhavskommandoen som ikke så problemet – det kunne da ikke være så vanskelig å ta ut de stakkars grenadierne. Etterretningen sa også at alle de amerikanske studentene var forlagt ved internatet True Blue. Etter landingen fant de ut at flere lå ved Grand Anse og andre mindre bygninger.

Landsetting

Klokka 05.00 den 25. oktober var rangerne en og en halv time forsinket, mens US Marines i nord allerede var på vei inn. Viseadmiral Joseph Metcalf var i villrede og spurte Schwarzkopf til råds. Generalen mente at marinekorpsets helikoptre måtte høres fra land, så det var bare å fortsette dersom overraskelsesmomentet skulle beholdes. Men rykter hadde allerede alarmert grenadierne, og invasjonen var annonsert på lokal radio. Marinesoldatene tok Pearls uten motstand, og 06.30 tok en annen gruppe fra US Marines Grenville på vestkysten. Pearls fikk det midlertidige navnet Marine Corps Air Station Douglass etter kommandosersjant F.B. Douglass, som ble drept i angrepet på marinekorpsets forlegning i Beirut dagen i forveien. Pearls ble deretter en viktig forsyningsbase for amerikanere på Grenada.

Et SEAL-team hadde gått inn og tatt radiosenderen ved Beauséjour. Her ble spesialsoldatene sittende og vente på avløsning. En gruppe grenadiske reservister kom kjørende til stasjonen i lastebiler, og fem av dem ble drept da de ble tatt under ild av amerikanerne. Men klokka 09.30 kom regulære grenadiske styrker med stormpanservogner og bombekastere. Det lett bevæpnede SEAL-teamet tok tap, måtte trekke seg tilbake til stranden og så svømme tilbake til skipene. Det ble heller ikke enkelt å redde ut guvernør Scoon fra Government House. Et SEAL-team på 22 mann forsøkte først å lande med to Blackhawk-helikoptre, men tok tap og måtte trekke seg tilbake. Angrepshelikoptre og et AC-130 gunship ble sendt inn i andre forsøk, men to Cobra-helikoptre ble skutt ned av luftvernkanoner på Fort Frederick. SEAL-teamet møtte ikke motstand fra politimannen som holdt vakt, men grenadierne satte raskt inn et motangrep og omringet Government House. Luftstøtte forhindret imidlertid at de ble stormet.

Delta Force fløy mot Richmond Hill i fem ueskorterte Blackhawker. Fengslet lå på toppen av en bratt åskam uten egnede landingssteder og med Fort Frederick og dets to luftvernkanoner bare 276 meter unna og høyere oppe. På Fort George sto det fire til, og spesialstyrkene fløy inn midt blant dem. Det ene helikopteret ble ført av kaptein Keith Lucas med Warrant Officer 2. Class Paul Price som annenpilot og navigatør. Pilotene hang over og skjønte at dette ikke kunne gå bra. I det samme begynte prosjektiler og splinter å gjennomhulle kabinen. Det var heller ingen luftstøtte klar for dem. Lucas ble truffet i høyre arm mens en av dørskytterne fikk smadret den høyre leggen. Spesialstyrkene fikk ordre om å fly ut over sjøen og reorganisere, men Lucas ble truffet på nytt i brystet og hodet. Han døde momentant, og Price tok over. Det røyk nå kraftig fra Blackhawken, og kabinen var full av sårede soldater. Price snudde sørover i håp om å nå vennligsinnet territorium, men ble snart truffet på nytt over Frequente. Helikopteret krasjet og tok snart fyr. Price og noen av soldatene klarte å komme seg unna, men alle var såret.

Blackhawk-pilotene var ikke trent for å lande på skip, så de resterende helikoptrene kunne ikke fly de sårede ut til USS «Guam» som lå og duppet like utenfor. Tre og en halv time etter krasjet kom til slutt et helikopter fra US Navy og hentet de sårede. Den dagen krasjlandet ytterligere to Blackhawker i sjøen, og andre fikk omsider lande på USS «Guam». Da spørsmålet om etterfylling av drivstoff kom opp, var de nær ved å bli nektet siden det jo gikk av et annet budsjett, og det fantes ikke noe system for å overføre midlene til å betale for drivstoffet. Men viseadmiral Metcalf skar igjennom slik at hærens Blackhawker fikk fylle opp.

Rangerne som skulle ta Port Salinas, fikk det ikke noe lettere. Et Specter AC-130-gunship dukket først opp med forpartiet – menn fra Kompani A 1/75th US Army Rangers, under oberstløytnant Wes Taylor. Deres oppgave var å klarere rullebanen. Resten av Kompani A og bataljonen fulgte etter i to MC-130 (en «Hercules»-variant spesielt utstyrt for å støtte spesialstyrker med navigasjon, psykologisk/elektronisk krigføring m.m.) og fem C-130. I andre bølge fulgte 2. bataljon av 75th Rangers. Soldatene i tre av flyene visste ikke at flyplassen ikke var landingsklar, og tok av seg fallskjermene. De fikk så kontraordre tjue minutter før de skulle hoppe. Samtidig gjorde regn og storm navigasjonen usikker. På grunn av forsinkelser skulle de ulike enhetene hoppet over en periode på 90 minutter, noe som økte risikoen for at de skulle komme i kamp uten tilstrekkelige styrker på bakken.

Men da de kom over flyplassen, var luftvernilden så voldsom at hoppet ble kansellert. De to første transportflyene passerte, men av en uforklarlig grunn ble det gitt grønt lys for hopp i det tredje. Taylor og staben hans i 1/74th hoppet ut, samtidig som gunshipene øste ut bly og granater over luftvernstillingene. Like nord for den uferdige landingsstripen lå cubanernes leirer, og fra sine stillinger kunne de ha overøst amerikanerne med bombekastere og tunge maskingevær – om de bare ikke hadde hatt ordre om ikke å skyte før de ble skutt på. I tillegg inneholdt teigen, utpekt som samlingsområde, et cubansk maskingeværreir. En bulldoser ble rekvirert på stedet og brukt for å ta det ut. Så ble luftvernstillingene stormet og kanonene vendt mot den cubanske leiren ved flyplassen. Motstanden var nå så redusert at resten av rangerne ble sluppet ned over flyplassen fra 150 meters høyde. Dette var så lavt at man regnet med å kunne fly under elevasjonen til de gjenværende luftvernartilleristillingene. 2/74th Rangers hadde større hell og klarte å hoppe ut samlet over vestenden av flyplassen og sikret raskt området rundt.

Amerikanere sendte så en fange med et ultimatum til grenadierne rundt flyplassen: Overgi dere eller ta konsekvensene. 175 mann fulgte oppfordringen, mens oberst Tortolo flyktet og søkte asyl i den sovjetiske ambassaden. Amerikanerne konsentrerte seg nå om de 43 cubanerne som hadde gravd seg ned langs stranden, de fleste av dem var teknisk personell, men også noen militære rådgivere.

Imens hadde tre tropper under kaptein John Abizaid nådd fram til True Blue like øst for flyplassen uten videre dramatikk. Da fikk de imidlertid vite at størsteparten av de amerikanske studentene var forlagt ved Grand Anse og flere andre mindre hus. Utover formiddagen var flystripen såpass klarert at transportfly kunne lande der. Klokka 14.05 landet sjefen for 82. Airborne, generalmajor Edward Trobaugh og ga melding tilbake om å fortsette å sende inn nye bataljoner til han sa stopp.

Avlytting av grenadiernes samband hadde avslørt at Fort Georg var hovedkvarter for motstanden. Fortet lå imidlertid nær byen, og Metcalf spurte Schwarzkopf om de burde bombe det. Generalen svarte at de trolig ikke hadde noe valg. Det de ikke visste, var at Fort Matthew like ved tjente som et mentalsykehus. A-7 Corsair II fra USS «Independence» gikk til angrep og anrettet stor skade på Fort George, Frederick og Matthew. 30 pasienter ble drept og flere flyktet (USA bygget et nytt sykehus etter krigen). Ifølge en artikkel i All Hands, det offisielle tidsskriftet for US Navy, året etter, hadde cubanerne heist et cubansk flagg ved sykehuset, delt ut våpen til pasientene og tvunget dem til å skyte på amerikanerne. Det var også parkert en BTR-60 under trærne i nærheten av Fort Matthew.

Marinekorpsets AH-1T Cobra fløy også nærstøtte for troppene i området rundt St. George’s den første dagen. Ett av dem ble ført av kaptein Timothy B. Howard med kaptein Jeb Seagle som annenpilot. De fløy i par med et annet Cobra-helikopter, bemannet av major John Guigerre og løytnant Jeff Sharver. Howard kunne huske at det var vanskelig å lokalisere hvor ilden fra bakken kom fra, for alle hustakene på fortene var malt grønne, og på den femte overflyvningen ble Howard truffet i armen og Seagle slått bevisstløs. Til tross for skadene klarte Howard å lande. Et CH-46 Sea Knight kom inn for å plukke dem opp, mens Guigerre og Sharver gjorde flere skinnangrep for å lede luftvernilden vekk fra Sea Knigthen. Men den andre Cobraen ble også truffet og de to pilotene drept. Seagal ble senere funnet drept på stranden, og bare kaptein Howard overlevde av de to Cobra-mannskapene.

Første dag av operasjonene var ved slutten. US Rangers hadde ikke lyktes med å ta hovedstaden St. George’s. Amerikanerne iverksatte derfor plan B. Et kompani US Marines ble landsatt med helikopter ved Grand Mal like nord for byen, og et annet kom sjøveien til samme sted og skulle være klar til å gå inn neste dag. Men før solnedgang sikret de galoppbanen i nærheten. SEAL-teamet som skulle frigjøre guvernøren var fortsatt omringet, den grenadiske regjeringen fungerte fremdeles, og flesteparten av studentene var ennå ikke gjort rede for. Kort sagt hadde ikke mye gått etter planen. Schwarzkopf fikk i oppdrag av Metcalf å skrive dagsordre for neste dag, 26. oktober, og gikk selv til sengs etter å ha vært oppe i 36 timer. Atlantic Command i Norfolk, Virginia ønsket en body count. Schwarzkopf, som selv hadde vært rådgiver for sørvietnamesiske styrker og bataljonssjef i Vietnam, husket hvor mye problemer dette hadde skapt den gang, og sa først nei. Det var for det første et høyst usikkert mål på framgang og kunne dessuten føre til overdreven maktbruk og at avdelinger, og ikke minst våpengrenene, satte konkurranse framfor samarbeid. Men Atlanterhavskommandoen sto på sitt. Allerede første dag oppga US Marines at de hadde drept 113 fiender, et tall Schwarzkopf stilte seg tvilende til siden de faktisk ikke hadde vært i skikkelig kamp. Forklaringen som ble gitt, var at de ble drept under helikopterangrep.

Urgent Fury, oppslag

Dag 2 – 26. oktober

I grålysningen satte USMC-kompaniet som gikk i land ved Grand Mal, kursen mot St. George’s og guvernørboligen, støttet av fem M-60-stridsvogner. Grenadierne som hadde beleiret guvernør Scoons, flyktet da de hørte klapringen av larveføtter. Han ble så eskortert til et parkområde og deretter fløyet ut til USS «Guam» med helikopter. I Port Salinas var allerede fire bataljoner av 82. Airborne ankommet med sitt artilleri. Metcalf hadde bedt Trobaugh stanse etter landingen av de to første, men da var de andre allerede underveis. Flyplassen og de omkringliggende områdene begynte derfor nå å bli overfylt. Etterretning tydet på sterke fiendtlige sperrestillinger mellom Port Salinas og Grand Anse, så ingen ting ble foreløpig gjort for å «frigi» de gjenværende studentene. Samtidig presset Atlanterhavskommandoen på for å få dem ut.

USS «Guam» lå nå og duppet i havet rett utenfor. Schwarzkopf kunne se internatet fra skipet, og stranden utgjorde et perfekt landingsområde. På dekket sto flere av Marinekorpsets Sea Stallion- og Sea Knight- helikoptre, og på Port Salinas satt flere rangere og fallskjermsoldater uvirksomme. Schwarzkopf kalte opp Trobaugh og ba ham om å gjøre klar mennene til å bli plukket opp. Så ba han oberstløytnanten som var sjef for helikoptervingen, å gjøre klar til å forflytte soldatene, men oberstløytnanten nektet. De fløy ikke hærfolk, fikk Schwarzkopf vite. Generalen argumenterte med at de nærmeste marinesoldatene var på den andre enden av øya, og det ville ta et helt døgn å få dem ut og satt i land ved Grand Anse. Helikoptrene og rangerne var derimot like i nærheten av hverandre. Schwarzkopf måtte true med krigsrett, og oberstløytnantens underordnede måtte sågar hjelpe til med overtalelsen før oberstløytnanten gikk med på å fly inn rangerne.

Rangerne hadde telefonkontakt med studentene på Grand Anse og fikk etter hvert et rimelig godt bilde av situasjonen. Kjente grenadiske stillinger rundt internatet ble først myket opp av forberedende ild. Klokka 16.15 kunne studentene se helikoptrene som kom flyvende inn over bølgetoppene. Rangerne landet, sikret området, og 224 studenter ble fløyet ut mens striden pågikk. Tre av helikoptrene ble truffet og ett av dem ødelagt. Revolusjonsrådet skjønte nå at slaget var tapt. De iførte seg sivile klær og blandet seg med befolkningen. Samme dag stormet Kompani B i 82. Airbornes 2/375th det cubanske kvarteret. 86 overga seg, 16 cubanere og 2 amerikanere ble drept.

Dag 3 – 27. oktober

Dag tre av Operation Urgent Fury begynte med US Marines’ innsirkling av St. George’s, og rangerne og fallskjermsoldatene beveget seg sakte, men sikkert nordøstover. På listen over objekter som skulle sikres, sto også et militært anlegg ved Calivigny. Av en eller annen grunn hadde Joint Chief of Staff (JCS) det travelt med å ta det allerede samme ettermiddag. Etter et massivt bombardement ble rangerne sendt inn klokka 16.45, uten forutgående rekognosering. Landingssonen viste seg å være svært avgrenset, og tre av de første fire Blackhawkene krasjet inn i hverandre. Rotorene kuttet gjennom soldatene. Tre ble drept og fire alvorlig såret. Leiren viste seg imidlertid å være tom. Noe senere ble det også rekvirert luftstøtte for å ta ut snikskyttere i noen nærliggende bygninger. Fire A-7 kom dundrende over tretoppene, men de bombet feil hus og rammet et amerikansk brigadehovedkvarter i stedet, noe som forårsaket en drept og seksten skadde.

Schwarzkopf besøkte de skadde fra Calivigny på sykestua på USS «Guam» og var mildt sagt forbannet. Unge menn var drept eller gjort til krøplinger på grunn av JCSs detaljstyring. Motstanden var nå eliminert, men troppene holdt på fram til 1. november med å spore opp regimets folk og lete opp våpenlagre. Dagen etter erklærte admiral Metcalf felttoget for avsluttet. Da hadde det kostet 24 cubanere livet, 59 ble såret og 602 tatt til fange. 67 grenadiere døde, og så mange som 358 sivile kan ha blitt såret. De offisielle amerikanske tapstallene var 18 døde og 119 såret. Disse er antatt å være for lave, trolig var tapene for spesialstyrkene underrapportert – det ble i alle fall utdelt 152 «Purple hearts» for operasjonen. Lokale grenadiere oppga senere at viljen til å skyte på de amerikanske troppene ble mindre av at også flere av dem var svarte som dem selv, dette kan også ha bidratt til å holde de amerikanske tapene nede. Sivilbefolkningen hjalp også villig til med å spore opp representanter for regimet og skjulte våpenlagre. Demokratiet ble snart gjenopprettet, og valg ble holdt i 1984.

Urgent Fury, oppslag

Sluttord

I USA ble invasjonen først møtt med noe skepsis, men den vant snart støtte. Da Schwarzkopf kom hjem, ble han ønsket velkommen av oppmøtte amerikanere. To ganger tidligere hadde han returnert fra krigsoperasjoner, men aldri fått en slik mottakelse. Intervensjonen hadde støtte i resten av Karibia, bortsett fra på Cuba. Men ellers i verden fikk den stort sett negativ mottakelse. I østblokken ble den fordømt – sovjetisk tv meldte sågar at amerikanerne hadde invadert Granada i Spania. Operasjonen ble senere også fordømt i FNs generalforsamling.

På overflaten virket operasjonen som en suksess, målene var tross alt oppnådd etter to–tre dager. Var nå Vietnam-spøkelset begravd? Bildet av utbrente helikoptre i den iranske ørkenen en del av fortiden? Operativt var det imidlertid mye å sette fingeren på. Planleggingen avspeilte våpengrenenes særinteresser og ikke en rasjonell og kostnadseffektiv bruk av ressurser for å oppnå et bestemt resultat. Det dårlige samarbeidsklimaet ga seg tydelige utslag – delingen av øya i ulike operasjonsområder, at hærens helikoptre bare så vidt kunne fylle drivstoff hos marinen, og oberstløytnanten som ville nekte marinekorpsets helikoptre å fly hærens soldater. På toppen av det hele kunne hæren heller ikke kalle inn ildstøtte fra marinekorpsets eller marinens fly, da de ikke hadde kart med samme koordinatsystem. I bakgrunnen lurte gamle stridigheter med røtter tilbake til første verdenskrig. I hæren var man for eksempel særlig misunnelig på marinekorpsets vellykkede PR-maskineri, som president og tidligere artillerist i hæren Harry S. Truman sammenliknet med Stalins propagandaapparat.

Atlanterhavskommandoen og JCS viste også vilje til å detaljstyre operasjonen, på en måte som Schwarzkopf ikke var komfortabel med. De presset fram operasjonen til tross for at offiserer på bakken mente etterretningsinformasjonen var utilstrekkelig, noe som blant annet førte til den fatale og totalt unødvendige helikopterlandsettingen ved Calivigny. Enkelte etterretningsrapporter antydet også at det var 1700 cubanere på øya, mens det faktiske tallet altså var under halvparten, og bare et fåtall av dem var militært personell. Det var også store problemer med å formidle etterretning mellom våpengrenene. At rangerne brukte 36 timer på å komme seg fra Port Salinas til Grand Anse bare 2,5 kilometer unna, skyldtes imidlertid ikke bare dårlig etterretning. Soldatene var ikke akklimatisert og slet de første timene med å venne seg til temperaturen og luftfuktigheten. Dette var nok et resultat av dårlig forberedelse.

Det første døgnet var media også fraværende. De ble utestengt for å beholde overraskelsesmomentet. Noen klarte så å ta seg fram, men det fantes ikke noe system som lot dem rapportere tilbake. Resultatet av utestengelsen var at amerikanske media spekulerte vilt og fikk sine historier fra Havanna – en heller lite heldig situasjon. På en pressekonferanse beklaget forsvarsminister Caspar Weinberger at man hadde «glemt pressen», og et begrenset poolsystem ble innført.

Som følge av Grenada-operasjonen startet arbeidet med felles kommando og kontrollsystem i 1986 (Goldwater-Nichols DoD Reorganisation Act). Fram mot Operation Desert Shield/Storm i 1990/1991 ble det jobbet målrettet for å løse de mange problemene som hadde oppstått under Urgent Fury. Og det kreves ikke mye fantasi for å se for seg de katastrofene som kunne ha inntruffet dersom man hadde slitt med de samme problemene i møtet med Irak, verdens femte største krigsmakt og et av verdens mest hensynsløse regimer. Men alle tabbene og feilgrepene fikk ingen konsekvenser for karrieren til de ansvarlige.

Du kan lese mer i bokasinet Kriger 1950-1995.