Denne byen i Kroatia vasser kanskje ikke i Michelinstjerner. Men hvem bryr seg om det så lenge du finner vin i verdensklasse, hyggelige innbyggere og trøfler – massevis av trøfler!
For å være helt ærlig: Det var ikke restaurantene som fikk meg til å hoppe på flyet til Rovinj. Men selv en restaurant-nerd som meg, ble gledelig overrasket. Nå angrer jeg ikke et sekund på at jeg dro. Rovinj er en vakker middelalderby med trange smug som fører ned til det glitrende havet. Vi er på halvøya Istria, som en gang i tiden var en provins i Venezia – og det synes.
Utsikten fra balkongen vår på Hotel Monte Mulini er dramatisk idet solnedgangen farger havet og skogen i flammende rødt (montemulinihotel.com). De lokale råvarene får tennene til å løpe i vann. Sjømaten er ren perfeksjon, deriblant de berømte østersene fra Limski-kanalen. I tilegg kan man nevne osten fra Pag, hvor dyrene har beitet på aromatiske urter.
Det er likevel tre ting jeg hadde reist land og strand rund på jakt etter: den lokale vinen (særlig den søte malvasija-vinen og den modne muskatellen), den friske, gressgrønne olivenoljen og de hvite trøflene. Den første kvelden ønsker vi å gå utenom restaurantene langs vannkanten, der pizzamenyene er på ti forskjellige språk – skjønt, vi faller for Rio Bar, med original 50-tallslook, artige lokale typer og god vin til ni kroner glasset (Obala Alda Rismondo 13). Vi tror vi har funnet en perle idet vi oppdager et utrolig fint og ikke minst travelt spisested i en koselig bakgate, Al Gastaldo (Iza Kasarne 14). Det skal imidlertid vise seg å bli en skrekkelig opplevelse med uekte trøffelolje, dårlig salat og bedervet sjømat.
Heldigvis finner vi vårt nye favorittsted ikke langt unna: vinbaren Piassa Grande, eid og drevet av de kunnskapsrike søstrene Dragana og Helena (Veli Trg 1). De har en særdeles omfangsrik vinkjeller. Merker du bør se etter, er Clai og Poletti, og istrisk prošek (en fyldig dessertvin som ikke må forveksles med prosecco). Her finnes også lokal grappa laget på honning og misteltein. Alle disse herlighetene skyller gladelig vekk den dårlige smaken av Al Gastaldo.
Turen inn til det lille markedet i sentrum byr på noe nytt. Når ble du sist jaget av en bodselger som insisterer på å gi deg skogsopp og bønner bare fordi du ba om å få ta et bilde? Betaling vil han heller ikke høre snakk om. Vi får hakeslepp. Men vi klarer å handle med oss blåbærvin, honningeddik av malvasija, olje av ristede solsikkefrø og fletter av hvitløk og chili for et par kuna. Til vår store glede oppdager vi også en ny, fantastisk vinbar: den vesle Grota, hvor veggene er dekorert med vinfat. For å vekke appetitten før lunsj velger vi en istrisk pršut – spekeskinke (Trg Valdibora).
Vi har lært oss at det enkle ofte er det beste. Restauranten Puntulina byr på nok en utsikt som tar pusten fra deg (puntulina.eu). Men vel så fantastisk er
smaken av rå scampi, kun iført lokal olje og sitron – en sann opplevelse av friskt hav. Eller hva med ansjos i agrodolce, en sursøt saus som minner oss på arven fra Venezia. Så er det ravioli, i en fyldig saus laget av lokale, hvite trøfler.
Åh, trøflene! De kommer fra Motovun, høyt oppe i fjellene. De uvurderlige trøffelhundene holdes i hundegårder som er nesten like store som eiernes egne hus. I annenhver butikk og restaurant får du kjøpt den verdifulle hvite knollen i en rekke varianter: i ost, i olje og som pålegg og sauser.
Vi drar til Zigante, den mest berømte restauranten i området (Giancarlo Zigante har funnet verdens største hvite trøffel på utrolige 1,31 kg). Hit kommer både presidenter og filmstjerner, som legger innpå raffinerte flerretters menyer bestående av mystiske kupler fylt med røyk og fancy pinsettmat (restaurantzigante.com). Vi får heldigvis en litt enklere meny. Den hjemmelagde pastaen med smør, overdrysset med hvit trøffel, var særdeles god. Noen
ganger trenger man ikke så mye stæsj – ærlige, gode smaker gjør nytten.
Jeg kjøper et lite glass med hvit trøffelpasta i butikken deres. Vår nye kompis, Bobo, mener at det er det beste – hele trøfler klarer seg ikke så godt under transport og de i olje taper seg i smak. Glasset koster en formue, men rekker til flere retter. Når jeg kommer hjem og smører trøffelen på en skive godt landbrød med rikelig med smør, tenker jeg: Sånn. Nå kan jeg dø lykkelig. Den beste tiden å fråtse i denne delikatessen på, er om høsten.
På hotellets restaurant, Wine Vault, blir vi uten tvil servert turens mest råflotte middag (winevault.com.hr). Maten er kompleks og ambisiøs, men jeg blir litt
forbauset over at biffen kommer fra Argentina og sjømaten fra Skottland. Vinene er imidlertid lokale og oppsiktsvekkende gode. Restauranten har over 550 kroatiske merker og blant våre valg var det ikke ett feilskjær.Vi drikker Méthode Champenoise Misal Prestige, en sammensatt og fruktig Krauthaker Chardonnay Rosenberg og Lacrime grappa (som betyr tårer – hvilket du garantert vil felle over denne).
Rovinj kommer ikke til å blåse deg av banen, verken med molekylær innovasjon, banebrytende gastronomi eller hipstermat. Men det er et fantastisk vakkert sted, folkene her er skjønne og råvarene er av ypperste kvalitet. Som den anerkjente kokken Anthony Bourdain sa da han var her: “Dette er mat i
verdensklasse, vin i verdensklasse, ost i verdensklasse.” Og det kan faktisk ikke sies på noen bedre måte.
