Marokko er mer enn tagine og kameler. Lett tilgjengelig, perfekt vær, og veiene og fjellene sør for Marrakesh sørger for et uforglemmelig sykkeleventyr.
I en sky av hvit eksosrøyk sykler jeg, mens en stikkende (og merkelig behagelig) aroma av brent totakts–bensin siver inn i lungene. Jeg gulper opp røykfull luft, mens jeg jobber hardt for å henge på mopeden jeg akkurat har lagt meg bak etter å ha svingt til venstre ut fra Tahnaout, den siste store byen på vår 177 km løype.
Det er mye som går gjennom hodet mitt. For det første håper jeg inderlig at den store høyballen som virker mistenkelig dårlig festet, og som tynger mopeden ned, ikke faller av. En tur til et marokkansk sykehus så sent på dagen frister lite. Det ville også vært kjedelig å legge inn årene nå når vi nesten har gjennomført mesteparten av denne berømte løypa. Jeg studerer den tynne hyssingen som holder på høyballen, og bestemmer meg for at den ser trygg ut.
Jeg kan jo sakke litt etter, men det er for behagelig å ligge bak i denne luftstrømmen. Dessuten er sjansene for at mopeden skal bråstoppe, gitt størrelse og vekt på lasten, for ikke å nevne slitte bremser, like usannsynlig som å få stoppet et løpsk godstog. Så jeg konkluderer med at sjansene for å bli knust er minimale nok til at jeg kan ligge her, like bak denne eksosfylte mopeden og bli trukket bortover langs denne endeløse marokkanske motorveien.
Uansett, jeg har full tiltro til mine flunka nye Dura-Ace-bremser som pryder min Cannondale Evo. Så langt i dag har de i alle fall vist hva de er verdt.
For aldri før har vi vel mistet høyde like raskt som man kan tape penger i Vegas, på en 40 km nedstigning fra fjellet som jeg nå skimter bak min venstre skulder, der de hvite toppene, nå farget lett rosa, stadig forsvinner mer og mer fra mitt synsfelt.
I noen få sekunder håper jeg at min aldrende marokkaner – som jeg er sikker på er helt uvitende om at han er blitt en bidragsyter for framdriften min – ikke svinger av veien for tidlig. Til tross for potensiell lungeskade og kullosforgiftning, siden jeg har hodet mitt praktisk talt oppi hans eksosrør. I sterk motvind som blåser over de bølgende slettene hvor jeg befinner meg nå, er hans toppfart på 45 km/t perfekt for meg. Det er bare en hjelpende hånd for å kvitte meg med noen raske kilometer nå som sola stadig kryper nærmere horisonten og minner meg om at jeg har syklet hele dagen lang. I tillegg får jeg nyte den mest fantastiske oransjerøde kveldshimmel jeg noen gang har sett.
Dessuten aner jeg ikke hvor følgebilen er akkurat nå, men jeg skulle ønske den var her og kunne bevitne dette. Det må se komisk ut. Jeg mistet kontakten med bilen der vår fotograf Paul befinner seg, da jeg kjørte gjennom forrige by. Men da jeg kaster blikket over skulderen, må jeg le høyt. Som en hale bak meg ligger bilen med Paul hengende ut av passasjervinduet, mens han ler hysterisk bak linsen sin. Jeg har ikke merket at de har kommet krypende opp bak meg. Sannsynligvis fordi det bråker like mye fra mopeden som om en kjempehumle var fanget inni en kjeksboks.
Da mopeden endelig svinger av veien og inn på en grusvei, skimter jeg at høyballen faller av og eksploderer nede på bakken fordi den tynne hyssingen ikke lenger klarer å holde den sammen, på grunn av den humpete veien som blir for tøff for den. Jeg har litt vondt av mopedisten, men kan likevel ikke skjule et aldri så lite flir, aller mest av lettelse. Jeg har fikset en kjapp ti km, jeg har ikke langt igjen før turen er fullført, og jeg har unngått å bli paddeflat av en galopperende høyballe.
Det kan virke som om mopeder i Marokko har samme funksjon som en familiebil. Underveis møter jeg en annen moped lastet med tre voksne, to barn og noen kyllinger. Jeg må flire litt igjen, men de ser ut som om de tror jeg er sprø som våger meg ut på disse veiene her.
Tilbake til start
Det er morgen i Oumnass, en by i utkanten av Marrakesh, og det er ennå sju timer til jeg finner meg selv i kjølvannet på en tungt lastet moped. Jeg møter opp sammen med Saaid Naanaa og Simo Hadji, et par lokale ryttere som er blitt forledet til å være med på min tur sammen med Charlie Shepherd, eier av spesialbyrået Epic Marocco og anstand for dagens sykkeltur.
Jeg er usikker på hva Charlie kan ha fortalt mine sykkelkompiser om løypa, men jeg kan ikke hjelpe for at jeg får en følelse av at de er litt vel fryktløse. Ingen av dem er vant til å sykle mer enn 150 km med stigninger på rundt 3000 meter. Da vi alle møttes til frokost, var de i strålende humør og fulle av entusiasme før vi pakket oss inn i varebilen vår for en kort kjøretur for å komme oss ut av byens sentrum som allerede begynner å bli ganske travel.
Vi har valgt ut ruten på vanlig Cyclist–måte. Redaktør Pete stirrer på kartet vi har funnet over regionen på Google, ser etter de smaleste, mest kronglete veiene og de største og bratteste stigningene. Vi regner med at disse veiene vil gi de største utfordringene og muligheter for de flotteste bildene. På dette punktet visste vi litt om regionen på forhånd, takket være Henry Catchpole, en av våre Big Ride–gjengangere, som har vært i samme område for å teste en McLaren sportsbil for Evo Magazine (heldig fyr), så vi vet at vi står overfor en godbit her.
Google Maps kan bare fortelle deg litt – Street View har ikke gjort det helt store så langt – så litt lokal kunnskap gjør susen, og da vi er på vei gjennom landsbyene ved foten av Atlasfjellene og det nydelige Kikplatået, er guidingen fra kollegaen min gull verdt. Da vi kommer til markedsbyen Asni etter nesten 50 km sykling, bestemmer vi oss for å hamstre mat og vann. Jeg kan fornemme bodeierne som lurer på hvor mye de kan flå den bleike briten for, mens jeg desperat prøver å regne ut kursen for dirham i hodet. Da er det godt å overlate shoppingen til Saaid og Simo, mens jeg tar meg et øyeblikk og nyter synet.
Markedet i byen er fullt av liv og aktivitet. Mennesker og dyr fyller gatene med fargerike boder langs torg og veikanter. Saaid dunker meg på armen, og vi setter kursen mot en bod med frisk frukt der han fyller en plastbøtte med appelsiner som snart skal veies på den antikke vektskålen for å finne ut verdien. Jeg skjønner ingenting av samtalen mellom Saaid og torghandleren, men jeg merker fort at veieprosessen går i favør av selgeren.
Imens fikser Simo vann fra den lokale butikken. Da han er tilbake, insisterer han på at jeg må vaske appelsinene i flaskevannet før jeg begynner å skrelle dem. Disse er uten tvil de søteste, mest delikate appelsiner jeg noengang har spist. Jeg bekymrer meg for at dette er et tegn på forstadiet til dehydrering der alt som er litt saftig smaker som det beste i verden, så jeg tar en til. Den er akkurat like fantastisk. Dette er bare helt utrolig friske appelsiner. Jeg spiser en tredje. Men nå har jeg en haug med skall jeg ikke helt vet hvor jeg skal gjøre av. Simo soper dem bort fra hendene mine og kaster dem i grøfta. «Godbiter for geitene», insisterer han.
Fullstappet med vitamin C smetter vi tilbake og tar en vestresving ut av Asni og inn på veien som ifølge vårt trykte Google–kart ikke eksisterer. Nok en gang er min lokale følgesvenns kunnskaper uvurderlige og sparer oss for en unødvendig omkjøring, og som Saaid forsikrer meg om – dette en mye mer natur-skjønn rute.
Det er en ting som har slått meg så langt. Det er hvor friskt og grønt landskapet har vært fram til nå. Vi er her om våren, noe som betyr at det er litt kjøligere og fuktigere enn midt på sommeren, men jeg hadde likevel ventet at det skulle være litt mer uttørket og ørkenaktig. Vi er tross alt bare et steinkast fra Sahara. Men om det grønne kom som et sjokk, så er vår planlagte lunsj virkelig en bisarr opplevelse – det er på et skisenter som heter Oukaimeden. Vi har mange km og cirka 3000 meters stigning før vi kommer dit, men jeg er inspirert bare av nysgjerrigheten på hvordan et skianlegg i en afrikansk ørken kan se ut. Dette er også en stor del av grunnen til at vi er her. Marokko har et utrolig variert landskap, og det er et genuint vakkert sted å sykle.
Våren har det beste klimaet, ifølge Charlie, som har bodd i Marokko i over ti år nå. Om sommeren er det rett og slett for varmt. Nå, i slutten av mars, har vi en klar, lys blå himmel med temperatur på 25 °C. Perfekte betingelser for sykling. Jeg er selvsagt i bunnen av dalen, men herfra ser jeg snø på fjelltoppene, og det er dit vi setter kursen.
Med blikket vendt oppover
Jeg begynner å skjønne hvorfor denne veien ikke står på kartet. Den er gøy å sykle, har flere svinger enn en karusell, og i tillegg er det fullt av steiner og rusk som har falt ned fra skråningene. Jeg prøver å finne minste motstands vei (ikke minst for å unngå en punktering) gjennom grus og til tider store steiner.
På dette punktet, da veien blir brattere, bestemmer Saaid og Simo seg for å klatre inn i følgebilen, og overlater til meg å komme meg opp på egen hånd. Plutselig er veien full av kampesteiner, og det ser ut som om bare en flodbølge i regntiden kan komme forbi. Min selvgode følelse, takket være gode terrengsykkel-ferdigheter og at jeg ikke har «noe problem» med å sykle, gir jeg Paul et hint om å være klar med kamera. Jeg venter til han finner rette utgangspunkt, klar for å fange opp eventuelle krasjer. Jeg skuffer ham ved å gjøre det hele problemfritt – sykkel og rytter er uskadd. For å erte meg hevder Paul at han ikke har fått skutt bildet, og ønsker at jeg skal gjøre det en gang til.
Fortsatt uten krasj fortsetter jeg for å starte oppstigningen til Oukaimeden. Den er brutalt lang på 20 km, men har ikke så hard stigning. Den er aldri brattere enn sju prosent, og bare en sjelden gang er den også så bratt. Den er mer som en steinrøys. Etter hvert som jeg sykler oppover, begynner jeg å glede meg til nedstigningen. Denne veien ender opp ved skisenteret, så uansett – det som går oppover, må jo gå nedover etterpå.
Etter å ha lagt bak meg rundt to tredjeler av veien opp innser jeg at jeg ikke har spist nok, og jeg fornemmer den klamme, svette følelsen som gjerne kommer før en kaster opp. Heldigvis, rundt en sving oppdager jeg bilen vår stå parkert i en lomme ved veien – som en oase i ørkenen. Jeg grabber en gelé fra bilen og presser det klissete innholdet inn i munnen før jeg går tilbake til sykkelen og fortsetter klatreturen oppover. Naturen har blitt tøffere og mer dramatisk enn før, men i hodet mitt dreier tankene seg bare om kake og kaffe på toppen.
Da jeg endelig kommer til toppen, blir jeg møtt av en merkelig scene. Jeg visste jo at jeg var på vei til et skisenter, men det er likevel litt surrealistisk, med tanke på hvilket land vi er i, å spise lunsj sammen med mennesker iført skibukse og skibriller. Det er utenfor sesongen nå, så skisenteret er relativt tomt, bortsett fra noen få grupper med skiløpere som mingler rundt, og bare én skiheis er i drift. Jeg får definitivt inntrykk av at det heller ikke kommer til å være det helt store afterskipartyet i Oukaimeden i kveld.
Etter lunsj fyller vi bensin og diskuterer noen av høydepunktene på veien så langt. Jeg nevner hvor forfriskende det er å se ting langs veien som er så annerledes enn på de turene jeg har gjort i Storbritannia og Europa. Igjen får jeg det blikket fra Saaid og Simo som antyder at det rareste man kan se på Marokkos veier for øyeblikket, er den magre lycra-kledde fyren på landeveissykkel.
En ting som har forundret meg i løpet av turen, er hvordan ungene i alle landsbyene løper fram til veikanten når de ser meg komme, holder hendene opp for en high-five. Jeg kan ikke la være å tenke på Borat hver gang jeg hører de ordene. Det virker som om de dukker opp fra ingensteds, men i hver landsby, uten unntak, kommer de i rette øyeblikk. De elsker det og ler og skriker av glede der jeg suser forbi med hånden min ut.
På ett punkt er en hel gjeng med unger linet opp, og jeg sykler langs hele linjen (etter å ha sakket tempoet litt) og high-fiver dem alle sammen. Paul henger som vanlig ut av vinduet i bilen og humrer. «Du rev nesten armen av den stakkars ungen», utbryter han. Jeg noterer meg bak øret at jeg skal lette litt på high-fivene når det uunngåelig skjer igjen i neste landsby.
I dalen
Jeg føler meg restituert igjen etter lunsj og blir plutselig glad da jeg finner ut at det praktisk talt bare er nedoverbakke videre herfra. Det er en betryggende følelse når man allerede har over fire timers tur bak seg. Morsomt nok blir også Said med, i trygg forvissning om at de neste 40 eller så kilometerne vil suse forbi i en håndvending. Som de også gjør.
Svingene er perfekte for en rask og trygg nedstigning med jevnt fall og gode synsfelt mesteparten av tiden, selv om et par strekninger med dårlig vei sørger for å holde oss våkne. Vel nede i bunnen av den 20 km lange nedstigningen flirer vi fra øre til øre, uten flere plager å melde enn litt stiv nakke etter å ha kjempet mot lufttrykket på vei nedover.
Da vi ankommer Ourikadalen, har temperaturen steget igjen, og kulden fra fjellet og nedstigningen er borte for lengst. Saaid setter seg for andre gang inn i vår minivan. Denne strekningen mot byen Tahnaouter er den eneste litt travle veien vi har syklet på så langt, men trafikken øker ganske enkelt fordi det er på slutten av dagen. Flere av lastebilene som passerer meg, har dusinvis av mennesker som klamrer seg fast på utsiden – og får en gratis tur hjem fra jobb. Det som ville føre til opprør i Storbritannia, er helt normalt i Marokko.
Akkurat idet trettheten fra en lang tur begynner å krype inn i beina mine, ser jeg en moped med en stor høyballe, tvilsomt festet til baksetet … og, vel, du kjenner til resten av denne historien.
Mens jeg trår videre mot slutten av løypa, reflekterer jeg over det jeg nettopp har vært med på. Tidligere var jeg litt misunnelig på Henrys jobb for Evo Magazine og hans sjanse til å rase rundt med superbiler i glamorøse omgivelser, men nå er det jeg som føler meg privilegert. Det har vært en stor dag, i de mest storslagne omgivelser som har gitt minner jeg vil ta med meg for alltid.
Marokko er et magisk sted. Marrakesh er en eskapade av farger, støy og aktiviteter rundt om i sine mange souker og gatemarkeder. Det er akkurat slik jeg ville se for meg Venezia uten vann: Små gater som bukter seg mellom veggene på bygningene. Mer enn to millioner turister besøker byen hvert år for å fråtse i dens mangfold. Afrikansk i geografisk forstand, arabisk kultur, islamsk religion, hovedsakelig fransktalende og godtar engelsk valuta. Det er virkelig en fantastisk opplevelse både med og uten sykkel.
Jeg er bare et stort smil da jeg kommer fram til bilen til avtalt tidspunkt og trykker stopp på Garminen. Det er fortsatt varmt, til tross for at sola har gått ned, og jeg minner meg selv om å ikke hovere for mye da jeg rapporterer tilbake til kontoret. Jeg vet at de har brukt de siste dagene i regn og minusgrader i fullt vinterutstyr. Jeg vil bare fortelle dem det samme som jeg forteller alle mine sykkelvenner fra nå av: Hvis du pløyer verdens atlas for potensielle sykkel–turer, og du kan velge mellom Alpene, Dolomittene, Mallorca, Lanzarote og resten, så vil jeg vil oppfordre deg til å vurdere Marokko. Du vil ikke bli skuffet.
Artikkelen er skrevet av Stu Bowers, redaktør av Cyclist og stolt eier av et nytt sett med taginepotter.
