Med sitt perfekte vær, varierte terreng og hensynsfulle sjåfører er Mallorca en av verdens mest sykkelvennlige destinasjoner. Til og med sykehuspersonalet liker syklister …
Hvor ille ser det ut?» spør jeg min co-rytter Jon, etter å ha skrapt ansiktet mitt opp fra den mallorcanske asfalten. Han trengte ikke svare, grimasen hans forklarte alt.
Det første som gikk gjennom hodet mitt – etter veien selvsagt – var ordene til Dan Marsh, direktøren for Marsh Mallows som har en liten sykkelbutikk, er reisearrangør og min vert på øya. «Det skjer alltid noe når man sykler på Mallorca», fortalte han her om dagen. Han siktet til den gangen han så en sebra i en bakhage, men i full fart på vei til sykehuset med et blødende sår virket det som om hans profetier var på vei til å oppfylles, dessverre.
Og dette som startet så bra. Tidligere på morgenen hadde jeg framhevet fordelene ved sykling, og hevdet at ikke i noen annen sport kan du være så nær de profesjonelle som du kan med landeveissykling. Du får ikke spille på steder som Wembley eller Wimbledon med mindre du er profesjonell idrettsutøver, resonnerte jeg, men med sykling kan du bare hoppe på sykkelen og sykle på de samme veiene som heltene dine.
Å oppleve dette, bare et par timer inn i min andre dag i dette sykkelparadiset, der jeg skulle leve ut mine Wiggins-fantasier i den hårnålssvingete nedstigningen ved Sa Calobra. Med 7 % var dette 10 km-passet beryktet lenge før Team Sky promoterte reklamefilmen med folkets favorittsyklist, Bradley Wiggins. Det er en rask utfortur som krever et profesjonell konsentrasjon, ikke en wannabes vandrende blikk. Min oppmerksomhet vaklet, og da jeg så opp, var jeg i ferd med å kjøre inn i ryggen på min co–syklist.
Jeg grep etter bremsene og glemte i farten at
bremsesystemet har kontinetalt system og virker motsatt av det jeg som engelskmann er vant med. Jeg tok meg selv i å gjøre nøyaktig det samme som Wiggins, som ble smurt ut over alle avissider: å bli brutalt slengt av sykkelen. Mine tidligere ord hjemsøker meg. Da jeg sa jeg ville følge i proffenes hjulspor, var det ikke akkurat dette jeg mente.
Sol, sjø og sykkelseter
Å hevde at jeg var spent på å sykle på Mallorca, var en underdrivelse. Selv lavpris-flyturen fra Gatwick kunne ikke ta glansen fra mine forventninger. Til tross for at horder med Magaluf-T-skjorter gjorde sitt beste for å oppnå akkurat det. Heldigvis skilte jeg og Magaluf-T-skjortene lag på flyplassen i Palma, og tanken på champagneparty og alvorlig solforbrenning plaget meg ikke igjen før hjemturen.
Da Dan kjørte meg til Port de Soller, vår base for oppholdet nordvest på øya, begynte jeg å forstå hvorfor Mallorca er destinasjon og treningssted for så mange proffteam. Veiene er veldig rolige og omgivelsene varierte, imponerende og beskjedne.
Og klimaet, jeg var der i september, og med fuktige, engelske treningsdager i minnet la jeg for sikkerhets skyld også en regnjakke i bagen. Jeg trenger kanskje ikke å nevne at den ikke kom ut av bagen engang.
Det er ikke bare været som er bra, det er noe annet, noe fundamentalt med forholdet øyboerne har til syklister generelt. Her blir ikke syklister sett på som et irritasjonsmoment, men som en viktig del av øyas økonomi. Bilistene viker for syklistene, og selv sykkelbanene på de viktigste rutene har tre kjørefelt. De har til og med egne veiskilt, selv om det må nevnes at de informerer stort sett om alt du ikke skal gjøre. Det er likevel godt å bli tatt hensyn til.
Jeg møtte min sykkelpartner, Jon Sowerby, over en kontinental versjon av egg og bacon, i en restaurant med det briljante navnet Espléndido. Restauranten ligger i hotellet som utgjør en del av Marsh Mallows’ sykkelpakke. En triatlet som driver en sykkeltreningsbedrift i Palmanova (bicimetrics.com). Jons utholdenhetsnivå er litt mer avansert enn mitt, men heldigvis hadde han gjennomført et duatlonløp et par dager før, og hans kone kunne nedkomme når som helst. Derfor følte han seg litt sliten og måtte ha på telefonen hele tiden.
Jon var fornøyd med bare å strekke på beina og ta det med ro – eller kanskje han bare syntes synd på meg? Uansett så holdt han et moderat tempo helt på grensen av mine evner, men uten å knekke motivasjonen min, noe jeg var veldig takknemlig for.
Vi forlot havnen tidlig og satte kursen mot Col de Soller. Det var ikke mye tid til oppvarming før klatreetappen opp 495 meter – ingen ønskestart tidlig på dagen, men den fikk definitivt blodet til å pumpe og satte standarden for dagen.
For en som er vant til Storbritannias korte, men bratte bakker, var Mallorcas lange, svingete stigninger, så vidt over 7–8 %, en åpenbaring. Det gjelder å finne et komfortabelt gir, slå seg til ro og innstille seg på en times klatring. Alléen var relativt skjermet, men til tross for min innsats begynte det å bli kjølig, så jeg var glad jeg hadde med meg en tynn vest.
Jon timet det helt perfekt, og sola brøt gjennom de lette morgenskyene akkurat idet vi nådde toppen. Ikke bare fikk vi en strålende utsikt over Palma og resten av øya, vi kunne også nyte en varm nedstigning de 24 (jeg talte dem!) hårnålssvingene som førte oss tilbake til dalen nedenfor. Veiene var merkelig tomme for trafikk, spesielt på en tid på dagen da Storbritannias trafikk ville vært støtfanger mot støtfanger. Jon forklarte meg at de fleste sjåførene foretrakk å kjøre gjennom fjellet i stedet for over det.
Da tunnelen Soller ble åpnet i 1997, hadde den stor innvirkning på regionen. Før den ble bygget, måtte all trafikk gå over fjellet for å komme til resten av øya, mens en nå kan komme fra Soller til Palma med bil på bare 20 minutter. Den store fordelen med tunnelen for oss syklister er at fjellkjeden Tramuntana – på UNESCOS verdensarvliste – nå er relativt bilfri.
Av og på
Etter alle svingene kjørte vi av hovedveien og satte kursen mot den uberørte landsbyen Bunyola. Etter en time og 20 minutter på sykkelen passet det perfekt med en stopp på en kafé. På denne tiden av døgnet var det rolig på kaféene rundt omkring, selv om jeg mistenker at de får ganske mange syklende gjester i løpet av dagen. Ønsker du å ta med din forfriskning i stedet for å drikke den på stedet, så finnes det, like utenfor torget, rett ved jernbanestasjonen, en fjell– og landeveissykkelbutikk som drives av Katushas Juan Horrach. Her finner du et stort utvalg av drikke, forskjellig geleer og energibarer.
Ut igjen fra Bunyola trakk vi sørover mot Palma og det som sannsynligvis var dagens eneste flate etappe. Vi passerte en lund med mandel- og oliventrær, og mot vest et togspor som leder det unike tretoget rundt i regionen mot Esporles. Vi kastet oss rundt en skarp venstresving rett før vi kom til en landsby, opp noen krappe svinger og deretter nedover mot Establiments, der sykkelcomputeren viste rolige 60 km/t. Etterpå fulgte en lang, men lett stigning vestover, opp gjennom den franskinspirerte alléen rundt fjellandsbyen Puigpunyent.
Etter hvert som landskapet endret seg, gjorde luktene det samme – furu, sitron, mandler og, dessverre, geit, en lukt vi kjente hele tiden.
Vi passerte inngangen til den røde mursteinsbygningen Gran Hotel Son Net, som tidlig i sesongen er hjemmet til SaxoBank. Ingen tegn
til Alberto Contador i dag, selv om Jon demonstrerte samme klatreegenskaper da han danset opp den korte, bratte etappen til landsbyen Galilea. Jeg var glad jeg kunne kjøre på innerste ringen og klatre uten å forlate setet. Vi rullet inn på terrassen til Café sa Placa de Galilea og stoppet for en liten slurk espresso og en søt magdalenakake, mens vi nøt utsikten.
«Huset mitt er der nede», sa Jon og pekte
på noe som fra mitt ståsted så ut til å være verdens flotteste hjem.
Deretter kjørte vi nedover til landsbyen Es Capdella og herfra videre mot vestkysten av øya og rundt byen Andratx. Nedstigningen mot kysten satte fart på pulsen, og det var ikke bare på grunn av den dramatiske naturen. Veiene, høyt over havet på denne robuste nordkysten, er raske. Veldig raske. Asfalten på Mallorca er glatt som som et biljardbord, noe som innebærer at du kan bruke tiden på å finne det raskeste sporet, i stedet for å unngå ujevnheter i veien. Med så lite friksjon i veibanen kom vi raskt opp i tempo og opprettholdt det uten særlig anstrengelser.
Landskapet føk forbi, og vi var snart kommet opp i en hastighet jeg ikke ville våge å drømme om på min vanlige helgetur, i frykt for å møte en Range Rover i motsatt kjøreretning. Det lille av trafikk vi møtte, var så hensynsfulle at vi aldri måtte bremse ned eller styre unna.
Jon fortalte meg at det skjedde en stor forandring for seks, sju år siden da øyboerne innså hvor viktig sykkelturistene var for økonomien. Og faktisk, selv om noen av de lokale rytterne fortsatt oppfylte det stereotype bildet som sinnsforvirrede, kontinentale pedalryttere, ga de oss god plass og viste tålmodighet når de måtte vente bak oss på smale partier. OK, de hoppet ikke akkurat ut av bilene sine for å gi oss en klem, men det var godt å slippe å føle iritasjon til en forandring.
Med stjerner i blikket
Inn på kystveien suste vi forbi landsbyene Estellencs og Banyalbufar, sistnevnte ifølge «fact fans» omtalt i en nylig øl–annonse for Estrella Damm. På vei opp alle 499 meterne i Col de Clarat var en kald pils omtrent det eneste jeg kunne tenke på. Men etter påfyll av vannflaskene på en bensinstasjon i nærheten av avkjørselen mot Valldemossa ville Jon bare kjøre på, så jeg brukte nedkjøringen mot Deia til å hente meg inn igjen.
Jeg hadde hørt om denne fjellandsbyen med ry som litt av et gjemmested for de rike og berømte. Bob Geldof, Pierce Brosnan og Richard Branson skal alle ha hus her. Selv så jeg ingen kjendiser, men jeg skulle snart se stjerner av en helt annen karakter. Hm, nå byttet jeg tema …
Den nordlige siden av Puig des Teix strekker seg mer enn 300 meter over Deia, og i den raske nedstigningen var det lett å bli distrahert ved synet av boliger bygget inn i utrolig ulendt terreng. Men nedover bakkene måtte vi holde et øye på veien ettersom dette tempoet sørget for at vi nådde dagens topphastighet. Svingene var skarpe, men det var lange nok strekninger mellom dem til å hente opp farten igjen.
Med det samme vi passerte Deia, var vi på oppløpssiden og hadde bare et par små stigninger før vi anstendig nådde amfiteateret Soller. På vei til havnen var det tid for å reflektere over hvor variert både syklingen og landskapet var. Du kan dra til fjells for svingete klatreetapper eller rulle langs landeveien ut mot kysten for noen raske tempoetapper. Her er det bokstavelig talt noe for alle, både amatør og proff. Derfor er det flere ganger i året langt flere syklister enn biler på øya.
«Antallet syklister her hvert år varierer veldig», sier Dan. «Jeg har hørt de anslår fra rundt 100 000 til det dobbelte.» Det blir det mange turist-euro av, og det er trolig også grunnen til at befolkningen tar godt vare på gjestene sine og sørger for at de er fornøyde, om enn i sitt eget tempo.
«Mallorcanerne er svært motvillige overfor forpliktelser, og du kan ikke gi dem tidsfrister», sier Dan. «Du kan rett og slett ikke stresse dem opp, ting skjer når de skjer.»
Rett hjem
Jeg ble hjemsøkt av Dans ord for andre gang, mens jeg ventet på A&E–klinikken for å få lappet sammen øyet mitt.
Dag to på mitt mallorcanske eventyr hadde startet perfekt. Planen var en 120 km rute som skulle ta oss ut til Team Skys treningsområde, gjennom Sa Calobra, innom Orientdalen og en klatretur andre veien opp Col de Soller. I stedet, mange timer, en krasj og en kjapp biltur til sykehuset senere, finner jeg meg selv ventende på helse–avdelingen for å fakse gjennom mitt E111 forsikringskort, uten at sykehuset ville ha noe med meg å gjøre. Med mindre jeg ønsket å betale med kredittkort, da …
Da jeg fløy ut av Palma, bandasjert opp som en havarert leiescooter fra Magaluf, var jeg fast bestemt på å komme tilbake ved første anledning og fullføre andre dags tur. Den beste måten å komme over et slikt fall på er å komme rett tilbake på sykkelen igjen – og steder som dette gjør det litt enklere.
Wesley Doyle, forfatter av denne artikkelen, har kommet seg tilstrekkelig til at hans barn ikke lenger skriker når de ser ham.
