Det endelige nederlaget var ikke til å unngå. Slik ender historien om Napoléon Bonaparte, en av krigshistoriens definitivt største aktører.
Napoleon fortet seg tilbake til Paris som en slagen mann. Han var pinlig klar over at alt var tapt. Han hadde fremdeles 120 000 mann stående i nærheten av Paris og i tillegg 150 000 mann rundt omkring i Frankrike. De alliertes armeer – Wellingtons og Blüchers – var nedslitte etter flere dager med harde kamper og store tap. Jo lenger de rykket etter Napoléon mot Paris, desto lengre ble forsyningslinjene deres, og de måtte sikre disse. Dette medførte at angrepsstyrken ble mindre og mindre dag for dag mens de rykket i retning av Paris. Det kunne synes som en god mulighet til å slå de allierte dersom disse rykket inn mot Paris og de franske styrkene knuste dem der. Davout prøvde å få Napoléon til igjen å forsøke å slå Wellington og Blücher, men keiseren ville ikke – krigen var slutt.
Napoléons politiske stilling i Paris var allerede usikker. Mannen han hadde satt til å lede politiet, Joseph Fouché, var allerede i forbindelse med de allierte for å få Napoléon arrestert. Den 8. juli dro Napoléon for å søke asyl i Amerika, men Fouché utstedte en arrestordre på ham. Den britiske flåten ble tipset om at han kom til å forsøke å dra av gårde, og derfor ble han stoppet utenfor havnen i Rochefort, der han formelt overga seg den 15. juli 1815, til kapteinen på det britiske krigsskipet HMS Bellerophon.
Etter en kort stopp i England ble han sendt i eksil på St. Helena, en vulkansk øy i Sør- Atlanteren med et fuktig og varmt klima, som i tillegg er et av de mest isolerte stedene i verden, med over 2000 km til nærmeste land.
Napoléon fikk med seg en liten stab samt en del andre som skulle holde ham med selskap på øya. Han levde i luksuriøs isolasjon og brukte enhver anledning til å gjøre livet til guvernøren på øya til et mareritt. Han levde i seks år på St. Helena før han døde. Helt siden 1821 har det vært spekulert i hva han døde av. Noen forskere mener at tapetene på veggene inneholdt et arsenikkholdig lim som over lang tid gjorde ham kreftsyk. Hans kiste ble værende på St. Helena fram til 1840, da den ble fraktet til Invalidedomen i Paris – der hans levninger nå ligger.
Flere av Napoléons generaler var ikke like heldig. Fouché utstedte en liste over de generalene som hadde støttet Napoléon etter hans tilbakekomst fra Elba. Lobau og Davout ble arrestert, men reddet etter en henvendelse fra Wellington. La Bédoyère ble henrettet, og det ble også general Ney. Ney insisterte på å returnere til Paris etter at Ludvig ble gjeninnsatt, og ble der stilt for retten og skutt. Han forbeholdt seg retten til å bli skutt uten bind for øynene og ville selv gi ordre om ild. Det hører med til historien at mange ble forferdet over denne henrettelsen, og Karl XIV Johan – tidligere marskalk Jean Baptiste Bernadotte og nå kronprins av Sverige – sendte en av sine menn til Paris og fikk reddet general Neys to sønner, som ble ført med tilbake til Sverige.
Kong Ludvig dro til Belgia og benådet hele hæren og løste i tillegg offiserene fra sin ed til Napoléon.
Blücher red i triumf gjennom Paris og fikk på denne måten sin hevn over nederlaget ved Jena i 1806. Han næret et sterkt ønske om å sprenge broen Pont d’léna i Paris, men dette ble nektet ham. Han reiste hjem til Preussen og levde sine fire siste år med hard drikking og spill.
Wellington hadde hevet den britiske hæren opp til et ærerikt nivå – som den ikke hadde hatt siden starten av 1700-tallet, under lord Marlborough – og han vendte hjem som en nasjonal helt. Han ble beæret med ordner og gaver fra hele verden og fikk en premie på 61 000 pund. Han var sjef for den britiske okkupasjonsstyrken i Frankrike før han ble statsminister i England i perioden 1818–1830. Han døde i 1852.
Du kan lese mer i bokasinet Napoléon – seire og nederlag.
