Hørt fortellingene om da britene slo Napoléon ved Waterloo? Vel, de hadde nok ikke klart det uten hjelp utenfra. Over 60 prosent av armeen besto av utlendinger, og disse er det fort gjort å glemme.
I de fleste framstillinger ble Napoléon beseiret først og fremst av britiske tropper ved Waterloo. Selvfølgelig fantes det soldater fra andre nasjoner også, men de har ofte fått en undervurdert rolle. I virkeligheten var det kun 38 prosent av hertugen av Wellingtons armé som besto av engelskmenn, skotter og irlendere, og derfor kan kalles briter. I tillegg til disse var det omtrent 10 000 tyske legionærer som hadde kjempet i britisk tjeneste og derfor var en integrert del av den britiske armeen. Omtrent halvparten av Wellingtons avdelinger kom imidlertid fra Braunschweig, Nassau, Hannover og det nye kongeriket Nederland. Disse skulle spille en framtredende rolle under felttoget og bidro i aller høyeste grad til Napoléons nederlag.
Historien har ikke alltid gitt dem den oppmerksomheten de fortjener.
Da seiersmaktene i Wien ble underrettet om at Napoléon hadde forlatt Elba og kommet tilbake til Frankrike, fryktet de at alle anstrengelser under de siste årenes krig skulle ha vært forgjeves.
Da keiseren ble beseiret i 1814, to år etter hans katastrofale felttog i Russland og nærmere ett år etter hans nederlag i Tyskland og Spania, hadde mange grenser blitt lagt i grus. De seirende stormaktene Storbritannia, Russland, Østerrike og Preussen stilte seg i spissen for konferansen som skulle bygge opp et nytt Europa. Russland krevde området Polen og Preussen. Preussen, som skulle få slippe til flere steder, ønsket erstatninger i Sachsen og rundt Rhinen. Østerrike og Storbritannia protesterte, ettersom de helst så at russerne ble der de var, og anså att Preussen skulle få en for dominerende rolle i Sentral-Europa. Samtidig, som en motvekt, jobbet de for at Frankrike skulle få en plass ved forhandlingsbordet – som en likeverdig stormakt til de øvrige.
Ved juletider 1814 var det nære på at en storkrig brøt ut. At Storbritannia inngikk fred med USA som de hadde vært i krig med siden 1812, førte til at de kunne avsette større del av sin militære styrke til Europa. Styrkebalansen tippet i Storbritannias, Østerrikes og Frankrikes favør. Preussen og Russland trakk seg. Forhandlingene førte fram, og løsningen på det europeiske problemet begynte å skimtes.
I mars 1815 nådde imidlertid nyheten fram om at Napoléon hadde gått i land i Frankrike. Stormaktene glemte sine uenigheter. De entes raskt om å mobilisere 150 000 mann i felt og ikke vike før Napoléon igjen var beseiret.
Den 20. mars marsjerte Napoléon inn i Paris, der kong Ludvig XVIII hadde rømt natten før. Keiseren tok raskt makten tilbake, men hans posisjon var langt fra så sterk som den en gang hadde vært. I den hensikt å vise medgjørlighet og få det franske folket med seg gjennomførte han mange liberale reformer, tiltak som for øyeblikket dempet den indre motstanden, men som i tillegg ga den politiske opposisjonen middel til å motarbeide ham.
Det Napoléon trengte, var en rask seier for å få det franske folket med seg. Han vendte derfor sine øyne nordover – mot Belgia. I dette området, som nå tilhørte det forente Nederland, sto en britisk-tysk-nederlandsk armé (heretter kalt den allierte armeen) under hertugen av Wellington (91 000 mann) og en prøyssisk armé under marskalk Blücher von Wahlstatt (119 000 mann).
Gjennom å aksjonere raskt og angripe mellom de to armeene håpet keiseren på å kunne nedkjempe dem én etter én, innen de store russiske og østerrikske hærene gikk over grensen til Frankrike på høyde med Rhinen.
Waterloo og de større hendelsene før gardens angrep.
Du kan lese mer i bokasinet Napoléon – seire og nederlag.
