Dagboken til denne fryktløse, arktiske vandreren er alt annet enn forutsigbar. Dr. Andrew Derocher, en av verdens ledende eksperter på området, forteller om isbjørnen og dens iskalde rike.
En isbjørnmor gjør seg klar til å ta sine første skritt utenfor hiet på over seks måneder. Våren er kommet til Arktis, og Sola vil snart forbli på himmelen i 24 timer. Endelig er det slutt på evige vinternetter. Dette er den beste tiden for jakt, da bjørnen ikke er den eneste som nettopp er blitt mamma. Duften av selunger er i lufta, noe som får hennes hypersensitive nese til å sitre av spenning. Hun har ikke spist en smule den tiden hun har vært «sykepleier» for sine tvillinger (vanlig hos isbjørn), og disse trenger mat fort om hun skal ha noe håp om å holde dem i live. Hvis hun kan føre bare ett av dem gjennom det første leveåret, vil det være en stor prestasjon i møte med de mange farene som venter dem i denne iskalde verdenen.
Sultne ulver, kannibalistiske hannbjørner og matmangel er bare noen av hindringene denne alenemoren kan møte på. Å bli forkjølt er derimot ikke noe hun bekymrer seg for. Flere lag er nøkkelen til å holde seg varm, så isbjørnen har en godt isolerende underpels. Den hvite fargen på den ytre pelsen er en illusjon, hårene er gjennomsiktige, men virker hvite fordi de reflekterer hvitt lys. Under pelsen er bjørnens hud svart for å absorbere mest mulig varme fra Sola. Under huden er det et fettlag som kan bli 11,5 centimeter tykt. All denne beskyttelsen er nødvendig når man ferdes i temperaturer som kan synke under -37 grader celsius. Men det kan også føre til overoppheting. Derfor beveger isbjørnen seg sakte, og hviler ofte.
Isbjørnen er verdens største kjøttetende landdyr. En hannbjørn kan bli godt over tre meter lang og veie over et halvt, kanskje bortimot et helt tonn! Det er forståelig at den trenger flere lurer om dagen i tillegg til åtte timers søvn hver natt. Den har likevel ingen faste leggetider. «De vanlige døgnrytmene som følges av arter i tempererte og tropiske strøk, gjelder ikke for isbjørnen», forteller dr. Andrew Derocher, en av verdens ledende isbjørneksperter. «Bjørnen er litt mer aktiv om morgenen og kvelden, men kun en kort stund. Man må huske på at isbjørnen lever i en verden som er mørk 24 timer i døgnet om vinteren og lys 24 timer i døgnet om sommeren.» Binner og unge bjørner er forsiktige med hvor de legger seg for å hvile, men ikke hannbjørnen. «Den sover hvor som helst og frykter ingen», fortsetter
dr. Derocher.
Hos isbjørnen er det bare binna som går i hi om vinteren, for å føde ungene sine. Isbjørnene. på Svalbard gjør gjerne dette på øyene Kong Karls land. Isbjørnen har utviklet en evne til å sakke forbrenningen i perioder som det går lenge mellom måltidene. Dette er en essensiell evne om sommeren, når isen smelter. Noen isbjørner svømmer hundrevis av kilometer for å holde tritt med byttedyrenes migrasjon. Det var slik den en gang fikk sitt latinske navn som betyr sjøbjørn. Andre bjørner blir strandet på land og må vente på at isen skal fryse igjen. Når det er lenge siden forrige måltid, er det vanskelig å jakte på åpent hav. Dette betyr at isbjørnen aldri kan vite når neste måltid er i vente, den må spise alt det den kan, hver gang den får sjansen. «Jeg har en liste på minst 80 forskjellige dyrearter som vi vet isbjørnen har spist, men det er uten tvil storkobbe og ringsel som utgjør grunnlaget i enhver isbjørns kosthold», forteller dr. Derocher. «Bjørnen spiser blant annet hvalross, andre seler, hvithval, narhval, fugler, egg, fisk, bær, tang, snøscooterseter, søppel og eventuelle kadavre. På Svalbard er det observert en isbjørn som spiste et flere hundre år gammelt hvalkadaver som tinte ut av en isbre!»
Selv om isbjørner ikke er flokkdyr, hender det at de deler større måltider, men da er det viktig at gjesten er høflig mot verten — den som var der først. En eventuell gjest må holde seg lavt langs bakken for å vise underdanighet. Den må også bevege seg sakte rundt maten. Til slutt setter den nesen sin mot nesen til bjørnen som eier kadaveret, og som nå mest sannsynlig vil dele, da den riktige etiketten er på plass. Dette skjer likevel sjelden i sommerhalvåret, når det er lite mat å få. For å advare andre bjørner mot å nærme seg, vil bjørnen lage en dyp knurrelyd. En isbjørn som angriper, kommer stormende i høy fart, med ørene flatt langs hodet og munnen åpen for å være klar til å bite. I tillegg til byttedyr angriper isbjørner hverandre under paringstiden og mindre intenst under oppkjøringen til paringstiden, da det sosiale hierarkiet skal etableres. Bjørnen reiser seg da opp på bakbeina og slår med frambeina for å vise den fryktinngytende størrelsen sin. Hos eldre isbjørner kan man ofte se dype arr og manglende tenner etter tidligere oppgjør.
Hunnbjørnen er heller ikke redd for å ta en runde og vise styrke. Hun er riktignok bare halvparten så stor som sin maskuline artsfrende, men hun er innbitt og vil aldri vike en tomme hvis en sulten hannbjørn skulle nærme seg ungene hennes. Isbjørnen er en oppmerksom og omtenksom mor som sjelden får et øyeblikks fred, forklarer dr. Derocher: «Ungene leker store deler av tiden. Ett- og toåringene (isbjørnunger blir som regel med moren sin i to og et halvt år) er utrolig eventyrlystne og mye mindre forsiktige enn den voksne bjørnen.» Hun kjefter på dem med et høyt knurr hvis de er for høylytte og står i fare for å skremme bort potensielle byttedyr.
Isbjørnens favoritt er ringsel. Det er her den får flesteparten av de nødvendige kaloriene. «Du kan tenke på isbjørnen som en slags spekksvamp», sier han. «De jakter på sel pga. alt spekket og spiser så mye som 20 prosent av sin egen kroppsvekt i ett enkelt måltid.» Nesten hele måltidet består av fett, og av dette fettet vil om lag 90 prosent gå rett til bjørnens fettceller. De har anlegg for å bli kraftige. Det finnes nok ingen isbjørn som har sett speilbildet sitt i vannet og tenkt ‘Nå har jeg jammen lagt på meg litt’.Isbjørnen er mye bedre til å fange sel på land enn i vann. På land lukter den selen på godt over en kilometers avstand, selv om den ligger en meter under snøen.
Få dyr har mer utspekulerte og smarte jakttaktikker enn isbjørnen. En av de mest populære er kjent som stillejakt: Bjørnen finner seg et pustehull (et lite hull i isen) og sitter tålmodig og venter i timevis, til og med dagevis. Selen kan være lenge under isen på jakt etter mat, men de er pustende pattedyr og kan «bare» holde pusten en halvtimes tid. Etterhvert må den opp og trekke pusten, og dette vet isbjørnen. «Isbjørnene kan se ut som om de sover, men når selen dukker opp er de lynraske», forteller dr. Derocher. «De blottlegger tennene og stuper så langt ned i hullet de kan. Seler svømmer overraskende dårlig baklengs, men er veldig forsiktige når de kommer opp for luft, de vet godt at hver gang kan være den siste.»
En annen velbrukt taktikk er forfølging, hvor bjørnen finner ut hvor ringselen har hiet sitt. Disse hulene er bygd under snøen, men over isen, for å holde ungene på trygg avstand fra sultne rovdyr. Taket er ingen match for en 500 kilos isbjørn, som bare reiser seg på bakbeina og slår seg gjennom. Bjørnens slag er nøye plassert, da selene fort slipper unna gjennom utgangshullet og ned i vannet. Den kremhvite pelsen kamuflerer isbjørnen i snøen, men det er bare en myte at den dekker til den svarte snuten sin for ikke å bli oppdaget av byttedyr.
Forfølging i vann er også en velkjent jaktteknikk, forklarer dr. Derocher: «Hvis en sel kommer seg ut på isen, vil bjørnen prøve å komme seg så nær innpå som mulig ved å svømme under vannflaten. Det virker som om de først peiler ut en kurs, for så å ligge lavt i vannet. Noen ganger prøver de også å snike seg inntil selen på isen. De bruker hver eneste hump i isen som skjulested og stormer de siste meterne. Den må få tak i selen før den kommer seg ned i vannet.» Bjørnen nedlegger så mye sel som overhodet mulig om våren når ringselen får unger, og på høsten.
Isbjørnene er helt avhengige av is for tilgang på sel, og smeltingen av havisen, som følge av global oppvarming, er en alvorlig trussel for det tøffe dyret i Arktis. «Bjørnene har ikke mulighet til å tilpasse seg raskt nok til å overleve i en verden uten nok is», forteller dr. Derocher. Ingen is, ingen isbjørn. Landområdene der isbjørnene eventuelt kunne klart seg, er allerede erobret av grizzly- og brunbjørner. Ved slutten av forrige istid tilpasset heller ikke isbjørnene seg, de migrerte heller nordover. De eneste restene som er igjen, er fossiler i områdene rundt Det baltiske hav. Trusselen er menneskeskapt, og det er bare vi som kan bekjempe den. Alt vi gjør for å få mindre utslipp av drivhusgasser hjelper. Å lære opp framtidens generasjoner om menneskeskapte miljøproblemer er sannsynligvis det viktigste arbeidet vi voksne står overfor i dag.