Den fremstående britiske stemmerettsforkjemperen Emmeline Pankhurst risikerte hån, vold og fengselsstraff for å vinne kvinners rett til å stemme, skriver Jonny Wilkes.
Hyde Park lå badet i sommersol da “Women’s Sunday” startet 21. juni 1908. Den massive, fredelige demonstrasjonen for stemmerett for kvinner ble organisert av Women’s Social and Political Union, og flere tusen deltok i syv ulike prosesjoner rundt om i London. Da den elegant kledde lederen av organisasjonen gikk gjennom parken, kunne hun høre tonene fra hornorkester og sang i skjønn forening med ivrig prat i folkemengden, og Emmeline Pankhurst så bannere påskrevet “Votes for women” (stemmerett for kvinner) som flagret i den varme vinden. Av og til lød lyden av et signalhorn som et tegn på at en tale var i anmarsj fra en av de 20 scenene som var satt opp rundt om i parken. Emmeline, som var kjent for å være en god taler, talte gjennom hele dagen.
Et hav av lilla, hvitt og grønt – fargene som WSPU nylig hadde adoptert – fylte parken i form av rosetter, skilt, bannere og flagg. Lilla symboliserte verdighet, hvitt representerte renhet og grønt sto for håp. Velstående kvinner bar stolt smykker i de riktige fargene, som ametyster, perler og peridoter.
Rundt en halv million mennesker fylte Hyde Park og krevde at loven om stemmerett for kvinner skulle vedtas. I organisasjonens avis, Votes for women, ble demonstrasjonen beskrevet som et “monstermøte”, og tog ble chartret for å bringe stemmerettskvinnene fra hele Storbritannia til London. Statsminister Herbert Asquith lot seg imidlertid ikke rokke; kvinners stemmerett var ikke kommet noe nærmere. Det frustrerende nederlaget fikk WSPU til å endre taktikk og gå over til direkte aksjoner. Med vindusknusing, ildpåsettelse og hærverk risikerte demonstrantene fengselsstraff – og den forferdelige straffen tvangsforing – for kravet om en lenge tilbakeholdt rettighet: stemmeretten.
“Så synd …”
Emmeline Pankhurst (født Goulden) vokste opp i Moss Side i Manchester, omgitt av en kulturell konflikt innad i familien. På den ene siden var hun omgitt av kulturell og sosial aktivisme, siden de relativt velstående foreldrene hennes, Robert og Sophia Jane, var ivrige forkjempere av en parlamentarisk reform. Hun ble en “bevisst og bestemt forkjemper for kvinners stemmerett” etter at hun var med moren på et møte som 14-åring. På den andre siden var imidlertid den intelligente og prinsippfaste Emmeline frustrert over at hun og brødrene ble behandlet ulikt. Senere skrev hun om et minne fra barndommen da faren hennes kom inn i rommet, lente seg over henne og sukket mens han sa: “Så synd at hun ikke ble født gutt.”
Emmeline mente at stemmerett for alle var nøkkelen til sosial endring. Det var et syn hun delte med mannen sin, Richard, som var en høyt ansett advokat og en lidenskapelig sosialist som var mer enn dobbelt så gammel som henne. Paret giftet seg 18. desember 1879. Gjennom de første ti årene av ekteskapet arran0gerte de møter for stemmerettsforkjempere hjemme hos seg, de stiftet Women’s Franchise League i 1889 og fikk fem barn: Christabel, Sylvia, Francis Henry (kalt Frank), Adela og Henry Francis. Hun arbeidet som rettshjelper for fattige, og hun så de forferdelige forholdene på arbeidsanstaltene. Hun ble urokkelig i troen på at stemmerett for kvinner – “morsiden av befolkningen”, som hun kalte dem – ikke bare var en rettighet, men et verktøy for å stanse fattigdom og sosial lidelse.
I takt med at kampen hardnet til, ble Richard sykere og svakere. Han døde av komplikasjoner i i forbindelse med magesår i 1898, 64 år gammel. Emmeline var på besøk hos en venn i Sveits og fikk beskjeden gjennom en kunngjøring i avisen.
Emmeline kanaliserte sorgen sin til kampen for stemmerett. Hun irriterte seg over den manglende fremdriften i demonstrasjonsgruppene og i det uavhengige arbeiderpartiet, som hun var medlem av. Den 10. oktober 1903 etablerte hun derfor Women’s Social and Political Union (WSPU) med hjelp fra døtrene Christabel og Sylvia, som nå var 23 og 21 år gamle og aktive i bevegelsen som kun var åpen for kvinner og utelukkende jobbet for kvinners stemmerett. Mottoet var “Handling, ikke ord”.
De første årene tydde WSPU til underskriftskampanjer og demonstrasjoner rettet mot det liberale partiet, deriblant en ung minister med navn Winston Churchill. Likevel ble arrestasjoner daglig kost etter hvert som de søkte offentlig oppmerksomhet. I 1908 ble Emmeline anholdt for første gang, etter at hun forsøkte å presse seg inn i parlamentet. I en av mange rettssaker hun var stevnet i, uttrykte hun: “Vi er ikke her fordi vi er lovbrytere; vi er her for vår innsats for å bli lovskapere.” Det dannet seg et skille mellom de fredelige demonstrantene og “WSPU-suffragettene”. Betegnelsen ble skapt av journalist Charles E. Hands i Daily Mail i januar 1906 som en nedlatende kommentar, men Emmeline og meningsfellene hennes tok det til seg og gjorde det til deres eget.
Kvinner var ikke lenger protestanter, men soldater i krigen de kjempet for stemmerett. I etterdønningene etter “Women’s Sunday” begynte mange kvinner å tro at illegale handlinger var den eneste måten å bli hørt på når de protesterte mot at kvinner ble nektet demokratisk deltakelse. Begrepet vinduskrigen oppsto etter at demonstrantene kaster steiner gjennom vinduer, for deretter å lenke seg til gjerder for å gjøre det vanskeligere for politiet å arrestere dem.
FENGSLET OG YDMYKET
Men hvis myndighetene trodde at de ville bli kvitt demonstrantene om de satte dem bak lås og slå, tok de feil. Fengsler rundt om i landet ble forvandlet til slagmarker fra 1909, da kunstneren Marion Wallace-Dunlop gjennomførte den første sultestreiken i protest mot måten de fengslede demonstrantene ble behandlet på. Etter 91 timer ble hun sluppet fri, fordi myndighetene fryktet at hun ville sulte ihjel. Andre kvinner begynte å gjøre det samme, med stor egenrisiko. Fengselsmyndighetene satt tilbake med to valg: Enten å la den farlige sultestreiken fortsette, eller å begynne å tvangsfôre kvinnene.
Denne barbariske praksisen gikk ut på at fangen ble holdt nede mens en blanding av melk og konjakk ble tvunget ned i svelget med makt, eller enda verre; ved hjelp av en plastslange presset ned gjennom nesen. Kvinnene satt ofte traumatiserte tilbake etter denne voldsomme, smertefulle og farlige prosedyren. Emmeline beskrev praksisen som “en av de mest avskylige og brutale metodene som noensinne er utført av fengselsmyndigheter”. Hun slapp unna overgrepet ved å slå fengselsvaktene unna med en mugge, men hun kunne høre ekkoet av andre kvinners fryktelige skrik i fengselsveggene. Da pressen fikk greie på praksisen, fikk myndighetene kraftig kritikk, og aktivistene svarte med å lansere en storstilt, fordømmende kampanje. Kampen ble enda hetere etter den kontroversielle “katt-og-mus-prosessen” i 1913, da skrøpelige fanger, svekket av sultestreikene, ble sluppet fri frem til de hadde kommet seg igjen. Deretter ble de satt inn igjen for å sone den resterende dommen.
I en stund svinget pendelen i opinionen i suffragettenes favør. Emmeline hadde gjennomført vellykkede demonstrasjonsreiser i USA, og britiske myndigheter fikk sterk kritikk, spesielt etter den beryktede “Black Friday”. Etter at et lovforslag som hadde sikret et antall velstående kvinner stemmerett ble nedstemt fredag 18. november 1910, marsjerte en rasende Emmeline sammen med 300 andre kvinner til parlamentet. Da de ble stanset av politiet, ble flere av kvinnene slått, sparket, lagt i bakken og befølt, og enkelte fikk ansiktet klemt mot jerngjerdet utenfor parlamentsplassen. I løpet av seks timer ble hundrevis arrestert. To kvinner døde av skadene de pådro seg, blant dem Emmelines lillesøster Mary Jane Clarke.
“Black Friday” førte til at aksjonene ble voldsommere. Langt flere vinduer ble knust, branner ble startet, slagordet “Votes for Women” ble skrevet med syre på golfgreener og kunstverk ble vandalisert, som for eksempel Rokeby Venus av Velázquez, som ble angrepet med øks. Kvinner som motsatte seg disse voldspregede demonstrasjonene, forlot WSPU, blant dem Emmelines døtre, Sylvia og Adela. Riften innad i Pankhurst-familien skulle aldri la seg reparere, og Emmeline holdt stand. Hun fikk etter hvert en gruppe livvakter under ledelse av jiu-jitsu-ekspert Edith Garrud. Den 21. mai 1914 ble Emmeline arrestert for siste gang ved Buckingham Palace, da hun forsøkte å levere en underskriftskampanje til kongen. Men med en verdensomspennende konflikt på trappene, ble kampen for kvinners stemmerett satt på vent.
VEIEN MOT SEIER
Første verdenskrig forandret Emmelines kamp betraktelig. Stridighetene viket til fordel for patriotismen, og myndighetenes fremste kritiker ble en alliert over natten. Alle WSPU-aksjoner ble lagt på is for å støtte England i krigen, og til gjengjeld ble de fengslede suffragettene sluppet fri. Kvinner tok arbeid som tidligere var sett på som uakseptable, og kvinnenes posisjon vokste frem. Etter hvert som krigen gikk sin gang, til tross for svært redusert aktivitet i stemmerettsbevegelsen, tok Storbritannia det siste skrittet mot stemmerett for kvinner i 1918. Den nye loven ga stemmerett til kvinner over 30 år – med enkelte kvalifikasjonskrav knyttet til eierskap – og resulterte i rundt 8,5 millioner nye stemmeberettigede.
Emmeline var sliten av aktivismen og trakk seg tilbake fra WSPU. I løpet av sine siste leveår flyttet hun flere ganger, og hun vurderte til og med å stille som konservativ kandidat i parlamentsvalget, men ble stanset av skrantende helse. Hun døde 69 år gammel 14. juni 1928, få uker før kvinner ble sikret like stemmerettigheter som menn. Selv om hun ikke opplevde å se målet fullbyrdet, hadde håpet og ukueligheten hun følte den varme dagen i Hyde Park, holdt henne oppe i møtet med det hardnakkede kvinnehatet. I dag er graven hennes omhyllet av WSPU-fargene som preget parken den gangen.
Du kan lese mer i bokasinet Historiens største ledere.
