Verdens naturlige underverk

Bisarre, men vakre formasjoner viser at Jordas geologi er helt majestetisk.

Å danne en molo – hvordan vulkansk aktivitet formet 40 000 enorme steinsøyler.

Ifølge legenden ble vadesteinene på moloen Giant’s Causeway skapt av kjempen Finn McCool så han kunne vandre over Irskehavet fra Nord-Irland til Skottland og slåss mot rivalen Benandonner. I virkeligheten ble de formet av vulkansk aktivitet for rundt 60 millioner år siden. På den tiden var de to kontinentene Europa og Nord-Amerika fortsatt forbundet, men etter hvert begynte de å sakte bryte løs fra hverandre. Da dette skjedde, ble det formet store sprekker i jordskorpen som forårsaket lavautbrudd fra grunnen under. Denne lavaen dannet lag av basaltstein på nordkysten av Nord-Irland da den ble avkjølt. Med tiden har regn erodert bort steinene og dannet et dalsøkk hvor det har seget inn enda mer lava.

I det øverste laget ble lavaen raskt avkjølt og formet et skall som gjorde at den flytende lavaen under ble isolert. Dermed tok det lengre tid å kjøle ned laget på bunnen, som igjen førte til at det krympet, sprakk opp og dannet disse sekskantede søylene. Under den siste istiden, som tok slutt for cirka 11 500 år siden, eroderte det øverste laget av stein pga. isbreene, slik at søylene som lå under, ble blottlagt. Med tiden har stigende havnivå, forårsaket av varmere vær, begynt å tære på søylene og ført til de ulike høydene vi ser i dag.

Sære og rare landemerker i Australias villmark

Uluru og Kata Tjuta

Ragende stolt mot den flate horisonten til Australias villmark er to gigantiske formasjoner av sandstein og fjell som heter Uluru og Kata Tjuta. De ser kanskje litt malplasserte ut, men de har stått der i millioner av år og er et resultat av geologiske prosesser.

Pinnacles-ørkenen

Disse søylene av kalkstein stiger opp av sanden i Nambung National Park i Vest-Australia og er opptil fem meter høye. De ble dannet av skjell, men nøyaktig hvordan det skjedde, er omdiskutert. Man tror dog at over tid har regn løst opp kalsium­karbonatet i skjellene og blitt til kalkrik sand. Sanden ble ført av sted av vind og bølger og dannet sanddyner som senere tørket ut og ble til kalksteinsfjell. Over tid har vann og planterøtter laget sprekker i kalksteinen, og resultatet er søylene vi ser i dag.

En gang i tiden var Pinnacles-ørkenen en stor klump med kalkstein som siden har erodert til søyler.

The Devil’s Marbles

Disse stablene med kampestein begynte å ta form for millioner av år siden da magma ble presset opp gjennom sprekker i jordskorpen og ble til herdet granitt. Da laget av sandstein som lå over granitten eroderte, utvidet granitten seg og sprakk opp i kubeformede steinblokker. Vær- og temperaturendringer førte til at blokkene
utvidet seg og trakk seg sammen, hvorpå det ytre laget forsvant. Tilbake sto disse avrundede kampesteinene.

Jordpyramider

Jordpyramider, også kalt hoodoos, er høye spir som har  vokst ut av stein over en periode på millioner av år. De fleste stiger opp fra tørre vassdrag og i såkalte badlands; tørre og harde områder uten vegetasjon. De varierer i høyde fra halvannen til 45 meter og har ofte striper i forskjellige farger avhengig av steintypene lagene består av. Det er disse lagene som gjør at stablene kan holde seg stående uten å kollapse. En hard stein på toppen beskytter de myke lagene under mot erosjon. De fleste pyramidene var opprinnelig dalsøkk, men noen har tatt form på andre måter. De kjente «alvepipene» i Kappadokia-regionen i Tyrkia er et resultat av aske som regnet ned etter vulkanutbrudd, og ble herdet til et mykt og porøst fjell. Fjellet ble dekket av et lag med basalt, som siden eroderte til soppliknende hatter som beskytter mot vær og vind.

Istårn

Det ser kanskje ut som en skjev skorstein som spyr røyk ut i den kalde antarktiske luften, men du finner ingen ild inn denne pussige formasjonen. Det du finner, er en grotte som har blitt skåret ut av isen fra varmen av vulkanen Mount Erebus like ved. Dampen som stiger opp fra disse grottene, fryser med én gang den kommer ut, på grunn av minusgradene i luften og danner et hult tårn av is. Vitenskapen kaller dette is-fumaroler – en fumarole er en vulkansk luke som slipper ut gass eller damp. De finnes over hele verden, til og med på Mars, men det er bare noen få steder som er kalde nok til å forvandle utslippene deres til is.

Krystallgrotten

Da gruvearbeidere i 2000 brøt seg gjennom veggen i en mexicansk sølvgruve 300 meter under bakken, hadde de ingen anelse om hvilket syn de skulle bli møtt av. Gigantiske gjennomsiktige påler av krystall raget over dem på kryss og tvers fra alle kanter i den trykkende grotten. Grotten, som vanligvis er oversvømt av vann, var pumpet tomt av et gruveselskap og var for første gang gjort tilgjengelig for mennesker. Samtidig avdekket man de største naturlige krystallene som noen gang er funnet. 

Grunnen til at krystallene har kunnet vokse seg så store, er de perfekte forholdene inni grotten. Vannet i grotten, som hadde et høyt innhold av mineralet anhydritt, har holdt en jevn temperatur på 58 grader celsius takket være beliggenheten rett over et magmakammer. Ved denne temperaturen har anhydritten sakte smeltet og blitt til gips, et mykt mineral som vokser og blir til krystaller. Under disse forholdene, som har vart i mer enn 500 000 år, har gipskrystallene fått vokse til sine imponerende høyder, men de har samtidig gjort grotten ugjestmild. De høye temperaturene og luftfuktigheten gjør at mennesker bare kan oppholde seg i grotten i korte perioder av gangen, selv når de er utstyrt med drakter fôret med is og pustemaskiner som tilfører lungene kald luft.

Mens man fortsetter å studere krystallene, pågår det en debatt om hva som skal skje når Naica-gruven blir stengt. Geologer må avgjøre om man skal fortsette å pumpe ut vann for å la mennesker ha tilgang til grotten, eller om man skal la den bli oversvømt igjen slik at krystallene kan fortsette å vokse.

Krystallgrotten er begravet under Naica-fjellet i Chihuahuan-ørkenen i Mexico.