Robert Ferguson mener at hovedårsaken til vikingenes brutale raid mot De britiske øyer var behovet for å beskytte sin egen kultur mot stormangrep fra kristne.
På dager med klarvær kunne et vikingskip observeres 18 nautiske mil unna. I medvind kunne skipet tilbakelegge denne avstanden i løpet av en time – og det var kanskje all tiden munkene ved Lindisfarne hadde til å forberede seg på angrep en skjebnesvanger dag i 793. Dette toktet markerte starten på vikingtiden.
«Vi og forfedrene våre har nå levd i dette vakre landet i nesten 350 år, og aldri før har man sett slike grusomheter i Britannia som vi nå har lidd under på grunn av et hedensk folk. Ingen trodde en så lang reise var mulig. Den hellige Cuthberts kirke er tilgriset med blod fra Guds prester, robbet for alt inventar og utsatt for hedenske plyndringer – et sted mer hellig enn noe annet i Britannia.»
Dette utdraget er hentet fra et brev Alkuin skrev til kong Æthelred av Northumbria i etterkant av angrepet. Alkuin hadde vært munk i York før han i 781 takket ja til en invitasjon om å bli med Karl den store til hans hoff i Aachen. Her ble han den frankiske kongens viktigste åndelige veileder. Historikere har hatt en tendens til å ta for god fisk at Alkuin ble overrasket av angrepet, og har antatt at ingen kjente til vikingene på dette tidspunktet. I det samme brevet irettesetter imidlertid Alkuin Æthelred og hans hoffmenn for å likne for mye på hedningene: «Tenk på de luksuriøse klærne, frisyrene og oppførselen til ledere og folk», bønnfaller han kongen. «Se hvordan du har etterapt hedningenes måte å klippe hår og skjegg på. Er det ikke dette folket som utgjør den største trusselen vår, og så vil du at vi skal klippe oss som dem?» Den åpenbare konklusjonen er at folket i Northumbria allerede hadde kjenn-skap til sine norske gjester da angrepet fant sted. Det nye var volden. Angrepet på Lindisfarne skulle vise seg å bli begynnelsen på en bølge av liknende angrep på klostre nord i landet. Alkuin hadde stor lokalkunn-skap og advarte de religiøse samfunnene i nærheten, som Wearmouth og Jarrow. Han ba dem om å være på vakt: «Dere bor ved havet hvor denne pesten først oppsto.»
I 794 «herjet vikinger i Northumbria, og ranet klosteret til Ecgfrith ved Donemuthan». 1100-tallshistorikeren Symeon av Durham identifiserte dette som klosteret ved Jarrow og rapporterte at dets beskytter, den hellige Cuthbert av Lindisfarne, ikke hadde latt hedningene gå ustraffet, «for høvdingen deres ble drept av engelskmennene … Og dette fortjente de, for de hadde påført ubotelig skade på folk som ikke hadde skadet dem».
Shetland og Orknøyene ble trolig rammet av den første voldsbølgen. Urbefolkningen, pikterne, ble raskt utryddet, og lokale stedsnavn og navn på elver og fjellkjeder ble erstattet av skandinaviske navn. Irland og øyene i Vest-Skottland (Ytre Hebridene) ble også skadelidende. Ulster-annalene rapporterer om at klosteret ved Rechru blir påtent og brenner ned i 795, og at Isle of Skye blir «overmannet og lagt øde». Iona ble første gang angrepet i 795 og igjen i 802. I et tredje angrep i 806 ble klosteret brent ned til grunnen, og de 68 menneskene som bodde der, omkom. Året etter ble det bygget et trygt tilfluktssted for det gjenoppståtte religiøse samfunnet i Kells i Irland. I 799 ble øy-klosteret Noirmoutier på den nordvestlige kysten av Frankrike angrepet for første gang. Innen 836 hadde det blitt plyndret så ofte at munkene besluttet å forlate klosteret og søke tilflukt på et tryggere sted. Det ble imidlertid fort klart at det ikke fantes noe trygt sted å dra.
Det beste forsvaret
Hvorfor lå det så mye hat bak angrepene, og hvorfor startet de akkurat i 793, og ikke i 743 eller 843? For å finne den utløsende årsaken må vi se på den politiske situasjonen i datidens Nord-Europa. Ved starten av vikingtiden var de viktigste politiske maktsentraene Bysants i øst (muslimenes ekspansjon hadde brakt dem helt til Turkestan og Lilleasia, hvor de hadde skapt en islamsk barriere mellom den nordlige og sørlige halvkule) og frankerne, som hadde blitt den dominerende folkegruppen i statene som vokste fram i vest etter Romerrikets fall. Karl den store ble enehersker av Frankerriket i 771. Han fungerte også som misjonær, en oppgave som fulgte med rollen som den mest innflytelsesrike herskeren i den kristne vestlige verden. Han brukte mye energi på å undertrykke de hedenske sakserne som holdt til ved hans nordøstlige grenser. I 772 gikk hæren hans inn på saksisk territorium og ødela Irminsul, det hellige treet som var hedningenes helligste totem. I 779 ble den saksiske lederen Widukind bekjempet i kamper ved Bocholt, og Sachsen ble overtatt og delt inn i misjonærdistrikter. Karl den store forrettet selv en rekke massedåper. I 782 tvangsdøpte han 4500 saksiske fanger, for så å henrette dem. Dette skjedde i Verden, langs bredden til elven Aller. Etterpå fulgte flere felttog som hadde til hensikt å tvinge folk til å bosette seg på nytt. Motstanden fortsatte likevel helt til et siste opprør ble nedkjempet i 804. Innen den tid hadde Karl den store allerede fått lønn for sitt misjoneringsstrev av pave Leo III. I 800 e.Kr. kronet han Karl den store til imperator i Roma – ikke til keiser over et geografisk område eller folkegruppe, men til keiser over den abstrakte forståelsen av kristendommen som et eget samfunn. Da den fysiske undertrykkelsen av sakserne var fullbyrdet, fulgte den kulturelle undertrykkelsen.
Det var dødsstraff for å spise kjøtt under fasten, og også for å kremere døde etter hedenske skikker og for å motsette seg å bli døpt.
Mens motstandskampen pågikk, søkte Widukind flere ganger tilflukt over grensen hos svogeren Sigfrid, en dansk konge. Nyhetene om Karl den stores overgrep, og særlig Verden-massakren, må ha slått som en sjokkbølge over dansk territorium og enda lenger. Hvordan skulle de hedenske skandinavene svare på trusselen? Alle sto på Alkuins liste over folk som skulle omvendes. Hvorvidt de var klar over det eller ei, er en annen sak. I 789 skrev han til en venn som arbeidet blant sakserne: «Si meg, har vi noe håp om å få konvertert danskene?» Spørsmålet for vikingene var om de rett og slett skulle vente til Karl den stores hær dukket opp og satte i gang med oppgaven de hadde satt seg fore? Eller skulle de slåss for å forsvare kulturen sin? En militær kamp mot den mektige frankiske kristendommen var uaktuelt. På den annen side var de mange kristne klostrene som lå spredt langs ytterkanten av Nord-Europa, symbolsk viktige. De var, for å si det med moderne krigføringsterminologi, «myke mål». Dermed var de første vikingkrigerne i stand til å utføre en rekke harde angrep, med et vilt og utemmet raseri rettet mot de «de andre», de kristne. Angrepene ble utført med like lite medlidenhet overfor ofrene som den Karl den store hadde demonstrert overfor sakserne.
De kristne annalistene som dokumenterte vikingenes voldelige framferd, insisterte på å se konflikten som en kamp mellom religiøse kulturer. Hundre år etter det første angrepet på Lindisfarne refererte Asser, i sin biografi om Alfred den store, til hordene av vikinger som nå hadde etablert seg langs østkysten av England som «pagane» (pagani). Ofrene deres ble betegnet som «kristne» (christiani).
Trosretninger barker sammen
Det var nesten umulig å forsvare seg mot den type angrep som vikingene sto bak, og lenge før Assers tid hadde plyndrerne oppdaget hvor enkelt det var å rane det som sannsynligvis var det rikeste landet i Vest-Europa.
I 851 seilte en flåte med 350 skip opp Themsen for å angripe London og Canterbury. I stedet for å seile hjem etterpå overvintret de i en leir ved Thanet. Dette var et forspill til ankomsten av det som Den angelsaksiske krønike kalte «Den store hedninghæren» i 865. Dette var en styrke som etter 15 år i kamp mot de demoraliserte rikene Northumbria, Wessex, Mercia og East Anglia hadde fått kontroll over England, fra York og ned til East Anglia. Innen 927 var mesteparten av det tapte territoriet gjenvunnet av kongen av Wessex, Alfred den store, sønnen hans Edvard og barnebarnet Æthelstan. Innen den tid hadde imidlertid seirene til Den store hedninghæren blitt en del av kulturhistorien til unge vikingmenn.
De voldelige vikingangrepene i England, i regi av dansken Svein Tjugeskjegg og den norske Olav Tryggvason, fortsatte under herskertiden til kong Æthelred på 990-tallet. Tradisjonen med «danegeld» – beskyttelses-penger man betalte for å bli latt i fred – ble beinhardt praktisert. Det var denne ordningen som finansierte Olav Tryggvasons budrunde om den norske tronen i 995.
I 1012 ble erkebiskopen av Canterbury tatt til fange. Da ingen tilbød seg å betale den vedtatte løsesummen, ble han drept for moro skyld av en fordrukken gjeng under påsyn av vikingjarlen Torkjell Høge. De bombarderte ham med steiner, bein, trebiter og hodeskaller fra kveg, før de til slutt tok livet av ham med en øks. Denne hendelsen fikk det allerede skjelvende angelsaksiske monarkiet ned i knestående. Før det var gått to år, inntok den danske vikingkongen Svein Tjugeskjegg Englands trone. I 1028 hersket Sveins sønn, Knut, over et nordsjøisk imperium som inkluderte Danmark (med Skåne i Sverige), Norge og hele England.
Nå var hedningene, i det minste i navnet, blitt kristne, men stoltheten de bar over å være erobrende krigere, forble sterk. Et hyllestdikt til Knut – skrevet av hans islandske hoffpoet Sigvat – påkalte minnet om Northumbrias konge Ælla av York, som ble nedkjempet i kamp av Ivar Beinlause under Den store hedninghærens første angrepsbølge: «Og Ivar, som bodde i York, skar ut ørnen på ryggen til Ælla.» I Sigvats litterære fantasi framsto merkelig nok Knuts triumfer som en vellykket løsning på en konflikt som hadde pågått i 150 år – til å begynne med som en rekke hand-linger av kulturelt selvforsvar, før det raskt utviklet seg til drømmer om erobring. Alkuin hadde forutsett de verst tenkelige konse-kvensene av det første vikingtoktet i 793 med visjonær presisjon: «Hvem er det som ikke frykter dette?» spurte han kong Æthelred av Northumbria. «Hvem sørger ikke over dette som om det var hans eget land som var tatt til fange?» Bekymringene hans overskygget det faktum at vikingene bare gjorde det hans egne saksiske forfedre hadde gjort mot britonerne og kelterne i Englands riker nesten tre og et halvt århundre tidligere. De hadde erobret «dette vakre landet» med den samme voldelige metoden som vikingene. Knut var uheldig med sønnene sine, og det danske styret i England varte i mindre enn 30 år. Femten år etter ble minnene om kong Knut og hans nordsjøiske imperium fullstendig overskygget av dramatikken som fulgte med hertug William av Normandie og hans erobring i 1066.
