Kharkov 1942:
I juni 1941 var Kharkov den fjerde største byen i Sovjetunionen med 833 000 innbyggere. Byen var også det industrielle sentrum i Ukraina og et viktig jernbaneknutepunkt.
Til tross for dette anså ikke Hitler byen for å være så viktig at han gjorde byen til et spesifikt mål i sitt Førerdirektiv 21. som han publiserte den 18. desember 1940. Direktivet ga grunnlaget for Operasjon Barbarossa, angrepet på Sovjetunionen. I stedet var hovedmålet for generalfeltmarskalk Gerd von Rundstedts Armégruppe Sør å ødelegge Den røde armé vest for elven Dnepr for så å innta Kiev. Det ble videre antatt at Kharkov og de østlige delene av Ukraina skulle være lette å innta i de videre Operasjonene.
Da Operasjon Barbarossa startet, 22. juni 1941, bruke Armégruppe Sør mesteparten av sommeren på å kjempe seg vei til Kiev. Armégruppens spydspiss var generalfeltmarskalk Walter von Reichenaus 6. armé og generaloberst Ewald von Kleists Panzergruppe 1. Den røde armés Sørvestfront, under ledelse av generaloberst Mikhail Kirponos, ytte betydelig mer motstand enn antatt og tvang Hitler til å sende generaloberst Heinz Guderians Panzergruppe 2. for å omringe Kiev fra nord, i stedet for å rykke frem mot Moskva. Guderian gjennomførte en klassisk knipetangsmanøver og linket seg opp med von Kleists panserstyrker den 16. september øst for Kiev. Dette resulterte i at mesteparten av den russiske Sørvestfronten ble omringet i Kiev-lommen og fullstendig ødelagt i løpet av ti dager. 600 000 mann sammen med Kirponos ble enten drept eller tatt til fange. Etter Kievs fall beordret Hitler Armégruppe Sør å rykke videre østover ytterligere 410 kilometer for å erobre Donbassområdet, som han nå erklært som et viktig industrielt mål. Rundstedt beordret Kleist å rykke frem mot Rostov og Reichenau om å innta Kharkov.
På dette tidspunktet overtok marskalk Timosjenko ledelsen over restene av Sørvestfronten, som i all hovedsak besto av fire svake divisjoner, som var strukket utover en 250 kilometer bred front, fra Sumy i sør til Dnepropetrovsk i nord. Han etablerte en ny forsvarslinje vest for Kharkov med sin 38. armé tidlig i oktober, samtidig med at den tyske 6. armé samlet seg rundt Poltava. Tyskernes fremrykning mot Kharkov ble forsinket av snø og søle som reduserte veinettet i Ukraina til et gjørmehav. I tillegg slet tyskerne med logistikken for å få frem tilstrekkelig med materiell og drivstoff til de fremrykkende styrkene. På den russiske siden slet Timosjenko med at mange av hans soldater var helt ferske og uten stridserfaring, i tillegg til svært lite stridsvogner og artilleri. STAVKA konsentrerte sine styrker om å stoppe Operasjon Taifun, angrepet på Moskva. Timosjenko kunne derfor ikke forvente seg noe særlig hjelp. Hans situasjon ble enda verre da von Kleist omringet to tredjedeler av den russiske Sørfronten ved Azovsjøen, den 6.–10. oktober og truet på denne måte sørflanken til Timosjenko. Til tross for dårlig vær og logistikkproblemer klarte ikke Timosjenko å stoppe Reichenaus 6. armé i å kjempe seg inn i Kharkov den 24. oktober. 6. armé hadde oppnådd alle sine mål i slutten av oktober og gikk i vinterstillinger øst for Kharkov langs den nordlige delen av Donets-elven. Reichenaus største bekymring var hans venstre flanke som kun var løselig linket opp mot Armégruppe Sentrums 2. armé
I løpet av få dager var Donbassområdet øst for byen okkupert av 17. armé og von Kleists panserstyrker. Hitler sendt da von Kleist videre sørover for å innta Rostov, noe han gjorde i slutten av november. Han valgte imidlertid å oppgi byen i starten av desember på grunn av at hans styrker var for få og utslitte og gikk i vinterstillinger, sammen med 17. armé, bak Mius-eleven og Donbassområdet.
På grunn av tilbakefallet ved Rostov sparket Hitler von Rundstedt og innsatte Reichenau som sjef for Armégruppe Sør, mens den erfarne stabsoffiseren Paulus ble sjef for 6. armé.
Redusert armé
Etter det tyske nederlaget ved Moskva og tilbaketrekningen fra Rostov beordret STAVKA Timosjenko til å gjeninnta Kharkov. I starten av 1942 besto den russiske Sørvestfronten av 40., 21., 38. og 6. armé, som var utplassert i en bue fra nord til sør cirka 40 kilometer øst for Kharkov. Timosjenko ville foreta en dobbel knipetangsmanøver rundt Kharkov, der 40. og 21. armé skulle angripe i en bue fra nord, innta Belgorod og møte 38. og 6. armé, som kom fra sør ved Izyum, vest for Kharkov.
Den tyske 6. armé var nå redusert til ni infanteridivisjoner som var strukket ut over en front på 245 kilometer med kun 57. infanteridivisjon, ledet av general Anton Dostler, i reserve.
1. januar startet Timosjenko sin offensiv med alle sine fire armeer angrepet. Været var elendig med 30 minusgrader og dyp snø, noe som gjorde fremrykningen svært vanskelig. Den nordre armen av knipetangen fikk raskt trøbbel da Paulus satte inn deler av Gruppe Dostler og stoppet 21. armés angrep ved Belgorod. Dette reduserte det russiske angrepet til kun én arm, som fortsatte å angripe inn mellom 6. armés høyre flanke og 17. armés venstre flanke i nærheten av Izyum. I to uker holdt det russiske infanteriet det gående med angrep på XXXXIV. armékorps, som holdt denne sektoren. Den 18. januar forsterket Timosjenko angrepet med tre geværdivisjoner og en stridsvognbrigade. Etter tre dager med harde kamper måtte den tyske 298. infanteridivisjon gi opp, og ble nedkjempet, noe som gjorde at Timosjenkos styrker kunne trenge igjennom den tyske fronten og krysset over den nordlige delen av Donets på begge sider av Izyum.
Midt i denne krisen døde Reichenau av slag, og Bock ble satt inn som sjef for Armégruppe Sør. Da Bock ankom fant han en armégruppe med et gapende hull i sin frontlinje og uten reserver å sette inn. Timosjenko kastet flere av sine kavaleridivisjoner inn gjennom gapet i fronten og forfulgte det retirerende 17. armékorps sørover gjennom det 40 kilometer store hullet i linjen. Bocks eneste lyspunkter var at hans styrker fremdeles holdt nøkkelposisjonene på hver side av gapet, 44. infanteridivisjon ved Balakleya og 257. infanteridivisjon ved Slavyansk, som forhindret russerne å utvide gapet.
De to neste måneden måtte Bock, Kleist og Paulus kjempe en desperat kamp der de måtte sette inn alle tilgjengelige styrker for å stoppe russerne. Timosjenko fikk ytterligere forsterkninger og fortsatte å pøse inn avdelinger i det som nå etter hvert ble en stor lomme rundt Barvenkovo.
De pressede tyske styrkene kjempet hardt og klarte å holde Timosjenkos stridsvogner og infanteri unna. Mot slutten av mars og begynnelsen av april begynte vårløsningen, og veier og store områder ble forvandlet til bunnløse gjørmeområder. Dette, samme med at Timosjenko begynte å gå tom for tropper, gjorde at offensiven stoppet opp. Før dette skjedde klarte imidlertid russerne å bryte igjennom linjene og over Dontesk nordøst for Kharkov. Da kampene stilnet av hadde han klart å etablere et brohode og en stor lomme på vestsiden av Donets, noe som STAVKA så på som en delvis seier selv om det hadde kostet 40 000 mann. Tyskerne hadde så vidt klart å holde Kharkov og så på hele den russiske operasjonen som et mareritt. Da vårløsningen kom ble dette en kjærkommen pause for de tyske styrkene som nå begynte å bygge seg opp igjen i forkant av den varslede sommeroffensiven. Russerne på sin side fortsatte å forsterke sine stillinger og tilførte området nye styrker med tanke på å ferdiggjøre gjenerobringen av Kharkov så fort været tillot det.
De russiske planene
I STAVKA hersket det tvil om hva de nå skulle gjøre. Stalin hungret etter å fortsette offensiven mot Kharkov så fort det lot seg gjøre, mens hans generaler: Zjukhov, Vasilevskij og Shapasnikov argumenterte for å roe det hele ned og gå over på defensiven til tilstrekkelige styrker var bygget opp igjen. De ventet også et nytt angrep mot Moskva etter Hitlers mislykkede forsøk mot slutten av 1941. De hadde ikke kommet over de enorme tapene fra sommeren, høsten og vinteren 1941, og den russiske industrien hadde så vidt begynt å komme i gang med produksjonen av nytt utstyr. I tillegg var tusenvis av stridsvogner, fly og artilleri kommet fra England, i Lend-Lease-avtalen, men dette var ikke tilstrekkelig til å gjøre Den røde armé stridsklar.
Stalin var spesielt opptatt av brohodene nord og sør for Kharkov og mente at de på en enkel måte skulle kunne gjenerobre byen og gjøre at tyskernes linjer brøt sammen og falt tilbake. I tillegg mente han at tyskerne bokstavelig talt var på hæla nær sagt over hele fronten, og han ville ha i gang offensiver på Volkhov-fronten, Nordvestfronten, Brjanskfronten og til og med på Krim-halvøya. STAVKAS generaler måtte bare pent bite tennene sammen og høre på Stalins planer. Problemet var selvfølgelig at Stalin sendte de få reservene han hadde til mange ulike fronter.
Allerede den 20. mars hadde Timosjenko beordret sin stabssjef, generalløytnant Ivan Bagramyan, om å begynne en planlegging av en stor offensiv mot den tyske 6. armé som skulle iverksettes i løpet av seks uker. Planen trengte 250 000 mann, 1200 stridsvogner og 1000 artillerikanoner, noe som fikk Stalin til å beordre en nedskalering av offensiven til kun å gjelde en gjeninntakelse av byen. Den 10. april godkjente STAVKA planen for Sørvestfrontens offensiv. Den skulle starte 6. mai for å komme den tyske sommeroffensiven i forkjøpet. Med kun én måneds forberedelsestid var den mange høyere russiske offiserer som ikke hadde tro på at deres hær skulle kunne gjennomføre en offensiv av denne størrelse, men Stalin lovet suksess, og de måtte bare godta det.
Planen gikk ut på en knipetangsmanøver med utgangspunkt i den sørlige Barvenkovo-lommen og den nordlige lommen rundt Staryi Salto. Planen hadde flere grove mangler allerede fra start. I stedet for å bruke Maskalenkos erfarne 38. armé som spydspiss, ble den nylig gjenoppbygde 28. armé satt inn til å lede angrepet fra den nordlige lommen. 21. og 38. armé skulle dekke flankene til 28. armé mens den brøytet seg sin vei mot Kharkov. Til tross for at operasjonen fra denne lommen skulle gjennomføres av tre armeer satte ikke Timosjenko inn noen overordnet sjef for denne angrepsaksen. En annen svakhet var at den eneste støtten de fikk til å kunne utnytte et eventuelt gjennombrudd, i de tyske linjene, var det 3. gardekavalerikorps, som ikke var nok til å utnytte et skikkelig gjennombrudd.
I sør var det den russiske 6. armé som skulle stå for hovedangrepet. I tillegg tok Timosjenko styrker fra denne armeen og opprettet Gruppe Bobkin, som skulle stå for flankesikringen til 6. armé. Når vi legger til at Barvenkovo-lommen var delt mellom Sørvestfronten og Sørfronten, der den 9. og 57. armé var underlagt Sørfronten, gjorde det kommandoforholdene svært uoversiktlige i denne sektoren. Helt fra starten av var Timosjenkos plan full av svake punkter.
Timosjenkos plan var å bryte ned det tyske forsvaret i fronten med tunge salver med artilleri, slik de hadde gjort mot det finske forsvaret av Mannerheimlinjen i 1940. Problemet var at finnene ikke hadde det samme som tyskerne nå hadde, en solid mobil reserve og et sterkt flyvåpen. Timosjenko og Bagramyan stolte på artilleriet. Det ble overført 18 artilleriregiment fra STAVKA-reserven i tillegg til at 14 regimenter ble overført fra Sørfronten. De hadde nå over 1000 medium artillerikanoner og haubitsere. Så fort de tyske linjene var brutt sammen, skulle de mobile styrkene trenge igjennom og omringe Kharkov. I tillegg skulle to nyoppsatte stridsvognkorps: 21. og 23., sørge for en hurtig fremrykningen mot vest, som gjorde at de omringet Kharkov før tyskerne rakk å gjøre noe og avskjære retrettmuligheten. Planen tilsa at det skulle ta 15 dager før byen var tilbake på russiske hender og den tyske 6. armé utslettet. Under planleggingen brydde Timosjenko og Bagramyan seg ikke om muligheten for at Armegruppe von Kleist skulle kunne snu sine stridsvogner og avskjære dem bakfra og kutte av Barvenkovo-lommen. I stedet ga Timosjenko Sørfrontens sjef, Malinovsky, beskjed om å danne en solid forsvarsstilling foran Voroshilovgrad og Rostov, samtidig som de skulle foreta et skyggeangrep for å binde opp von Kleist styrker. Malinovsky brydde seg lite om Timosjenkos vage beskjeder og gjorde ingen av delene. Vasilevskij skulle være STAVKAS koordinator mellom de to frontene, men han plasserte seg selv på sidelinjen og grep ikke inne verken under planleggingen eller når det begynte å gå galt.
I tillegg til uklare kommandoforhold var det store problemer med å føre frem forsyninger, våpen, artilleri og stridsvogner til utgangsposisjonene. De få broene over Donets ble stadig bombardert av Luftwaffe, og kun to tredjedeler av artilleriet var på plass da offensiven starter, noe som reduserte tyngden i bombardementet betydelig. Det hersket også stor mangel på artillerigranater, drivstoff, ammunisjon og mat til soldatene. Hver kanon hadde i snitt bare skudd til to til tre dagers skyting, stridsvognene kunne kjøre i to til tre dager og soldatene hadde kun mat for to dager i en offensiv som var planlagt å vare i 15 dager. Den 28. april ble angrepet flyttet til 12. mai, uten at det gjorde noen stor forskjell. På toppen av det hele hadde den russiske etterretningen oversett flere større tyske avdelinger, blant annet den 113. infanteridivisjon som lå vest for Kharkov. De feilvurderte også tyskernes evne til å reagere og å gå til motangrep da både Timosjenko og Bagramyan var av den oppfatning at de to tyske panserdivisjonene som lå vest for Kharkov ikke ville rekke å bli satt inn mot den nordlige angrepsarmen før det var for sent. Dette skulle vise seg å være ønsketenkning.
De tyske planene
Mens man i STAVKA planla nye operasjoner og fryktet for et nytt angrep mot hovedstaden, satt Hitler å planla nye operasjoner sør i Sovjetunionen. Hans hovedmål for sommeroffensiven i 1942 var ikke lenger Moskva, men de oljerike områdene sør i Ukraina. Før han kunne begynne sin sommeroffensiv, med kodenavn Blau, som skulle ta hans erobringshær sørover mot Kaukasus og Volga, måtte han rydde av veien to hindringer. Den ene var å eliminere de sovjetiske styrkene i Barvenkovo-lommen som truet 6. armés fremrykning og sørge for at von Manstein ble ferdig med beleiringen av Sevastopol på Krim-halvøya. Med sitt Førerdirektiv nr. 21. den 5. april 1942 ga han ordre om hvordan dette skulle skje.
For at Paulus, Manstein og Bock skulle kunne gjennomføre de innledende operasjonene, som ble gitt kodenavnene henholdsvis Fridericus (elimineringen av Barvenkovo-lommen), Westwind (eliminere de sovjetiske styrkene ved Staryi Saltov) og Trappenjagd (å slå ut de sovjetisk styrkene på østsiden av Krim-halvøya, ved Kerch, før de kunne avslutte ved Sevastopol), måtte de basere seg på de styrkene de hadde til rådighet. Oppbyggingen i forkant av Operasjon Blau ville ikke være ferdigstilt før i juni. Dette betød at de måtte dele på Luftflotte 4. skvadroner som bakkestøtte. Det ble derfor bestemt at Trappenjagd skulle iverksettes den 8. mai og gi støtte til von Mansteins 11. armé i ti dager før de skiftet over til Kharkov-fronten for å gi 6. armé støtte til sine Fridericus- og Westwind-operasjoner.
Siden februar hadde Bock sett for seg at han skulle kunne omringe styrkene i Barvenkovo-lommen med en klassisk knipetangsmanøver med utgangspunkt i de to støttepunktene ved Balakleya og Slavyansk, men han hadde ikke hatt tilstrekkelige flystyrker og panserstyrker til å iverksette angrepet. Von Kleist, som lå sør for Barvenkovo-lommen, måtte klare seg med de styrkene han hadde han også. Avstanden mellom Balakleya og Slavyansk var kun 75 kilometer og ble ikke sett på som en stor utfordring når de hadde tilstrekkelig med fly, panser, artilleri og infanteri. I tillegg var området flatt og godt egnet for krigføring med panservogner.
Opprinnelig skulle Paulus sette inn 3. panserdivisjon som spydspiss i styrken som angrep fra Balakleya, men siden han var svært engstelig for de sovjetiske styrkene ved Staryi Saltov, besluttet han å beholde denne divisjonen i dette området og heller sende den nyoppsatte 23. panserdivisjon til Balakleya.
Forsyningssituasjonen i slutten av april var også prekær, siden det aller meste var sendt til Armégruppe Sentrum, som hadde lidd de største tapene i løpet av vinteren. Wehrmacht regnet drivstoff i det som ble kalt Verbrauchssatz (forkortet V.S) som var den mengden som måtte til for å forflytte en divisjon 100 kilometer. Den 25. april hadde de to sjokkgruppene til general Mackensen, 14. panserdivisjon og 60. infanteridivisjon (motorisert) mindre enn 0.2 V.S hver. Uten tilstrekkelig drivstoff kunne ikke operasjonene iverksettes. Situasjonen var bedre når det gjaldt ammunisjon med nok artillerigranater for to ukers kamp til både 105 mm og 150 mm kanonene.
Fridericus var planlagt som en operasjon der hovedangrepet skulle foretas av infanterister med god flystøtte og kun mindre innslag av panser og artilleri. For få høyest mulig kvalitet på infanteriet, ble den tyske 113. infanteridivisjon trukket tilbake fra fronten ved Barvenkovo-lommen den 4. mai og erstattet av det rumenske 6. korps.
Planen var da at Paulus skulle angripe med 23. panserdivisjon og tre infanteridivisjoner: 71., 113. og 305. Von Kleist skulle angripe med fem infanteridivisjoner: 68., 257., 384., 97. lette og 101. lette i tillegg til 16. panserdivisjon med 90 panservogner. De to angrepsaksene skulle bryte igjennom den 9. sovjetiske armés linjer og linkes opp nord for Izyum. Bock beordret von Manstein til å iverksette Trappenjagd den 8. mai og Paulus til å iverksette Fridericus den 18. mai. Bock forventet at Fridericus skulle være gjennomført innen utgangen av mai slik at Luftflotte 4.s skvadroner kunne fly tilbake til Krim og gi støtte til von Mansteins erobring av Sevastopol.
I motsetning til Timosjenko hadde ikke Bock det samme presset fra sin diktator. Hitler mente, som Bock, at det var best at forberedelsene var grundige og at mengden utstyr og soldater var tilstrekkelig for å sikre en seier. Bock lot seg litt lure av dette, også siden han da antok at Timosjenko ikke ville angripe før han hadde tilstrekkelig med kraft til å gjennomføre en storstilt operasjon – der tok han feil, og dette overrasket ham stort.
Kvelden den 11. mai inviterte Paulus sine generaler på middag i sitt hovedkvarter i Kharkov, sikker på at det ikke skulle skje noe. Ute ved fronten derimot, var det flere av bataljonssjefene som med bekymring hadde observert en sterkt økende aktivitet langs den russiske siden av fronten.
Angrepet på nordflanken
Rundt det russiske brohodet ved Staryi Saltov sto det kun to svake tyske infanteridivisjoner (79. og 294.) under ledelse av general Karl Streckers XVII. armékrops. De to divisjonene dekket en front på 48 kilometer mellom Grafova og Bolshaya Babka, og mot seg hadde de tre russiske armeer. 21., 28. og 38. armé. De to tyske divisjonene var tynt utplassert langs det tyskerne kalte sin Hauptkamflinie med en tynn sikkerhetssone foran. Forsvarslinjen var forankret i bataljonstore støttepunkter – Stutzpünkte – i byer og landsbyer. Piggtråd og miner var lagt ut i sikkerhetssonen for å sinke det angripende infanteriet, men som hovedforsvarsvåpen hadde de kun maskingevær og noe artilleri. I tillegg var det veldig sparsomt med panservernkanoner i avdelingene, kun 40 37 mm og 6 50 mm PaK. Strecker hadde også lite reserver, kun noen få pionertropper og to 88 mm kanoner som kunne settes inn som panservernstøtte. De to panserdivisjonene: 3. og 23., lå 25 kilometer bak Streckers hovedkvarter, men var avsatt til innsats i Fridericus og kunne ikke settes inn uten direkte godkjennelse fra OKH (Oberkommando des Heeres).
Ved 5.00-tiden 12. mai begynte det å lysne av dag, og det lå an til å bli en solrik og varm dag. Klokken 6.30 braket det brutalt og brått løs da over 800 sovjetiske artillerikanoner, bombekastere og Katyusha åpnet ild mot de fremste tyske stillingene. Et 60 minutters lang bombardement fulgte langs den 50 kilometer lange fronten. Til tross for at det ble avfyrt flere tusen granater og raketter, ble svært få tyske soldater drept. Blant de nylig ankomne tyske soldatene, som ikke hadde opplevd slik før, oppsto det en del handlingslammelse og sammenbrudd. Da bombardementet lettet gikk russiske Il–2 Sturmoviks og Pe–2 bombere til angrep på de tyske artilleristillingene og Stüzpunkte, rett bak forsvarslinjen. De russiske flyene fikk operere helt fritt, uten innblanding fra Luftwaffe. Den eneste motstanden de møtte var det tyske luftvernartilleriet, som skjøt ned sju russiske fly.
Selv om ikke angrepet skulle starte før 7.30 gikk en del av infanteriet til 28. og 38. russiske armé til angrep i ly av artilleribombardementet. Antagelig så mange som 4000 mann støttet av 45 stridsvogner krysset linjen på dette tidspunktet. Den sterkeste russiske sjokkgruppen tilhørte generalmajor Aleksandr Rodimtsevs 13. gardegeværdivisjon. Han sendte inn sine pionertropper under bombardementet for å rydde miner og piggtråd, og da artilleriet stoppet var hans soldater nesten over de tyske stillingene. Et regiment angrep hvert sitt Stüzpunkte. Gruppe Weissmann, som forsvarte støttepunktene i landsbyene Dragunovka og Kupévakha, fikk det største tyngden av angrepet rett på seg. Ute av stand til å ødelegge de russiske stridsvognene ble begge landsbyene raskt overrent og Gruppe Weissmann forlot stillingene, uten tillatelse og flyktet hals over hodet. Da de russiske T-34 og KV-1 vognene rullet rett inn i støttepunktene ble mange av de tyske soldatene grepet av «panserpanikk». De slapp våpnene sine og flyktet. To fremskutte tyske artilleribatterier avfyrte sine siste granater, ødela kanonene og trakk seg tilbake de også. Da de to støttepunktene var erobret rykket Rodimtsevs menn videre mot Peremoga. På Rodimtsevs venstre flanke rykket generalmajor Aleksandr Gorbatovs 226. geværdivisjon frem med stor suksess. Han hadde klart å få en infanteribataljon og 14 stridsvogner fra 36. stridsvognbrigade over Babka-eleven ved 6.40-tiden uten tap. Hans menn og stridsvogner stormet frem mot Høyde 199 som lå som en hindring foran byen Nepokrytaya. De overkjørte Gruppe Winklers fremskutte posisjoner, før de rakk å sette opp et skikkelig forsvar. Gorbatov var kjapp med å sende enda flere stridsvogner og menn over elven for å følge opp sitt angrep. Gruppe Winkler, som bare hadde en 50 mm PaK å forsvare seg med mot 30 Valentine-stridsvogner, ble overkjørt og måtte trekke seg tilbake mot Kharkov, noe som åpnet den venstre flanken til Gruppe Reck ved Peschanoe.
Ordnet retrett
Ved Nepokrytaya møtte Gorbatovs styrker uventet motstand av to tyske l.FH. 18 batterier som engasjerte hans Valentine-stridsvogner på kort avstand. De slo ut seks vogner før hans infanteri kunne gi dem den nødvendige støtte. I tillegg hadde noen tyske offiserer klart å stoppe de flyktende infanteristene og sende dem tilbake inn i byen for å forsvare den. Kampene raste hardt utover hele dagen før russerne endelig kunne innta byen ved 17.30-tiden.
Moskalenkos to andre sjokkgrupper krysset Babka-eleven lengre sør og presset 294. infanteridivisjons høyre flanke. 13. stridsvognbrigade og 124. geværdivisjon klarte å omringe Gruppe Recks Stützpunkt Peschanoe og slo dem på retrett ved 12.20-tiden. Retretten forgikk i nokså ordnede former, og de klarte å påføre russerne store tap, ikke minst på grunn av at Infanteriregiment 530. nylig var satt opp med splitter nye MG 42, som var langt mer effektive enn forgjengeren MG 34. Russerne tapte i tillegg 11 stridsvogner da de angrep infanteriregiment 522.s støttepunkt.
På den nordlige flanken av Staryi Saltov-brohodet angrep Ryabyshev med tre divisjoner. 244. geværdivisjon, sammen med 57. stridsvognbrigade angrep og slo Gruppe Weissmann, for så å rykke videre mot Peremoga. 169. geværdivisjon oppnådde gode resultater i sin sektor og omringet Infanteriregiment 211. på en viktig høyde i nordvest. Etter harde kamper rykket de russiske stridsvognene, støttet av infanteri, inn i Bayrak, og den tyske 514. infanteriregiment ble nødt til å trekke seg tilbake. Ved Taramova sto Gruppe Grüner, og de gikk til motangrep med infanteriregiment 429. og slo tilbake det hardt pressede 556. geværregiment.
Russerne presset på utover hele ettermiddagen, og tyskerne var nødt til å oppgi Stützpunkt Varvarovka på slutten av dagen. Det samme skjedde ved Bugrovatka og Staritsa, der Gruppe Bonin måtte trekke seg tilbake.
Timosjenko var fornøyd med den første dagen av offensiven. Hans armeer brukte nå ettermiddagen og kvelden til å konsolidere sine stillinger i påvente av en nye offensiv dag.
I Kharkov satt Paulus og studerte den sovjetiske offensiven. Hans infanteri flyktet hals over hode når de russiske stridsvognene dukket opp, og dette gjorde at han vendte seg til Bock og Luftwaffe for å få hjelp. Bock forsto at 6. armé hadde med en stor russiske offensiv å gjøre, så han innhentet tillatelse fra OHK til å sette inn 23. panserdivisjon for å slå tilbake de russiske styrkene som hadde kommet seg over Babka-eleven. Ved 10.00-tiden begynte 23. panserdivisjon å forflytte seg østover mot Bolshaya Babka med Kampfgruppe Heydebreck (to panserbataljoner, en pansergrenadierbataljon og en artilleribataljon) og Kampfgruppe Kieler (ett panserkompani og ett artilleribatteri). Paulus beordret også LI. (51.) armékorps å sende 3. panserdivisjon og tre infanteriregimenter (131., 191. og 522.) for å forsterke XVII. (17.) armékorps høyre flanke. I tillegg ga han ordre til XXIX. (24.) armékorps om å sende forsterkninger til 79. infanteridivisjon. Flaks for både Paulus og Bock var von Mansteins Operasjon Trappenjagd raskere gjennomført enn først antatt, og derfor kunne de nå begynne å sende Luftwaffe-skvadroner nordover til Kharkov.
13. mai begynte som en fin, varm og solrik dag. Alle de tre sovjetiske armeene hadde omgruppert seg i løpet av natten og fortsatte sine angrep kort tid etter morgengry. Rodimtsevs 13. gardedivisjon stormet mot Peremoga, etter å ha blitt forsterket av et geværregiment fra 38. geværdivisjon. Resten av Gruppe Weissmann samlet seg og forsøkte sammen med Infanteriregiment 211. å forsvare byen. De ble raskt overkjørt av de langt større russiske styrkene. Gruppe Weissmann forsvant fra den tyske styrkeoppsettingen. Rodimtsev sendte sine styrker videre, fem kilometer mot Petrovkoe, der de brutalt ble stanset av tysk artilleri og pionertropper. Samtidig med dette rykket 244. geværdivisjon sammen med 57. stridsvognbrigade nordvest mot Veseloe. Sovjetiske flystyrker angrep samtidig kommandoposten til 294. infanteridivisjon, noe som lammet kommandostrukturen i avdelingen.
Mens Rodimtsev rykker suksessfullt videre, forsøkte Ryabyshevs 28. armé å knuse den tyske motstanden ved Ternovaya. Russiske stridsvogner holdt på å omringe byen fra sør og den 200 mann sterke fremskutte forsvarsposisjonen til byen ble overkjørt på morgenkvisten. I Ternovaya holdt oberst Grüner en langt sterkere posisjon, der han i tillegg til 2000 infanterister, hadde åtte Panzer III og to 50 mm PaK i tillegg til et artilleribatteri. Russerne angrep gjennom hele dagen med to geværdivisjoner (169. og 175.) uten å lykkes med å innta byen. Det er her Ryabyshev gjør en av de største feilene på nordflanken. Han forstår ikke hvor viktig denne sterkt befestede tyske stillingen er for hele operasjonen. Han avgir svært lite stridsvogner til nedkjempelsen og lar heller de to infanteridivisjonene holde på med en beleiring og konstante angrep. Dette medfører at store styrker blir bundet opp rundt dette støttepunktet og hindrer dem i å kunne bli satt inn i fronten, noe vi skal se kommer til å skape store problemer i dagene som kommer. Lenger nord rykket 21. armés 76. og 293. geværdivisjon mot de to støttepunktene til den tyske 79. infanteridivisjon ved Murom og Grafovka, som ytte hard motstand. På grunn av mangel på stridsvogner måtte de vente til deres eget artilleri hadde tatt dem igjen før de gikk til angrep. Lengre sør for Murom lyktes det 227. geværdivisjon og 10. stridsvognbrigade å finne et hull i 76.s forsvarslinje og rykket med fyll styrke igjennom linjene 6 kilometer vestover mot Muralevo og Vysokii.
På dette tidspunktet begynte det å komme inn meldinger fra det russiske etterretningen om at tyske panserstyrker var på vei for å møte dem. Moskalenko ba om å få være forsiktig i sin fremrykning, noe Timosjenko avslo og beordret ham til å fortsette angrepet med sine sjokkgrupper, men holde igjen 13., 36. og 133. stridsvognbrigade og danne dem om til ad hoc 22. stridsvognkorps. Dette kan ses på som den andre store blunderen gjort på russiske siden på nordfronten. Da Moskalenko sendte sine sjokkgrupper videre var det helt uten stridsvognstøtte. Sjokkgruppene rykket raskt frem, og til tross for at de ikke hadde stridsvogner, klarte de å presse de tyske bataljonene i Gruppe Barnbeck, som holt Michailovka og Chervona-Roganka, tilbake. Da denne hindringen var fjernet sto de russiske armeene kun 18 kilometer fra Kharkov. Det var på dette tidspunktet Paulus iverksatte sitt første motangrep. Seydlitzs LI. armékorps ledet motoffensiven. Tyskerne hadde forberedt seg godt og ventet på at Luftwaffe skulle bli klare til å settes inn og at infanteriregimentene 131. og 191. skulle ankomme før de satte i gang. III/JG 52 (gruppe tre fra Jagdgeschwader 52.) hadde nettopp ankommet fra Krim, og klokken 12.30 sveipet de over slagmarken og skjøt ned åtte russiske fly mot tapet av en Messercshmitt Bf 109. Dette gjorde at det russiske luftvåpenet trakk seg tilbake fra luften over 38. armé og overlot himmelen til tyskerne. Samtidig angrep 3. panserdivisjon sammen med 191. infanteridivisjon rett inn i flanken til den russiske 124. geværdivisjon ved Chervona-Roganka, mens 23. panserdivisjon sammen med 131. infanteridivisjon angrep 81. geværdivisjon vest for Bolshaya Babka. De russiske infanteristene ble fanget i åpent landskap mellom tyske fly, stridsvogner og artilleri. Det russiske artilleriet forsøkte å stoppe wde tyske panservognene før de selv ble overkjørt. Russerne trakk seg tilbake mot Michailovka og Nepokrytaya, noe som tvang 226. geværdivisjon til også å trekke seg tilbake. Dagen sluttet med at 38. armé var slått tilbake på retrett med et tap på 5000 mann. Av de 262 tyske panservognene som ble satt inn, ble kun 3 ødelagt og 19 satt midlertidig ut av tjeneste.
Tilbakeslaget for 38. armé var det første tegnet Timosjenko fikk på at planen hans hadde feilvurdert den tyske responsen. Med styrker bundet opp for å ta knekken på Stützpunktet ved Ternovaya hadde han kun 3. gardekavalerikorps som sto ubrukt i bakre rekker. Timosjenko lovet Ryabyshev en geværdivisjon som forsterkning fra Sørfronten, men denne ville ikke ankomme slagfeltet før om fire dager.
Etter to dager med gode resultater så nå russerne sin seier renne ut i sanden.
Den 14. mai var atter en varm og solfylt dag. Luftwaffe var tidlig på vingene og herjet vilt med de russiske styrkene. Det var nå komme flere jagere i tillegg til 100 Ju-87 Stukas. 3. og 23. panserdivisjon, støttet av infanteri, fortsatte sine angrep og omringet flere russiske geværregimenter. De russiske flankene var nå på full retrett, men i sentrum av angrepsspissen hadde tyskerne fremdeles kun fire bataljoner fra 294. infanteridivisjon. Ryabyshev fortsatte sine angrep gjennom sentrum, men måtte la 90. stridsvognbrigade bli igjen for å forsvare Peremoga mot den tyske LI. armékorps panservogner, som kom fra sør. Gjentatte forsøk på å innta Ternovaya mislyktes fullstendig.
De russiske 227. geværdivisjon og 10. stridsvognbrigade fortsatte å rykke vestover i et område det så å si ikke fantes tyske styrker. De russiske lederne var mer opptatt av å vinne land og rapportere tilbake til Stalin at offensiven gikk etter planen.
Den fjerde dagen fortsatte 169. og 175. geværdivisjon å angripe vestover 5 kilometer, til de sto på utsiden av Liptsy. Ryabyshev forsøkte atter en gang å overvinne Ternovaya uten å lykkes. Uten flystøtte, stridsvogner og artilleri var oppgaven altfor stor for infanteriet hans. Langs hele fronten fortsatte tyskerne å angripe og presse russerne tilbake. Ryabyshev satte inn stridsvognene sine svært spredt, og på den måten ble de nedkjempet en etter en uten å oppnå noen suksess.
Nå begynte også tyske forsterkninger fra Belgorod å ankomme. Infanteriregiment 172. fra 75. infanteridivisjon ble kjørt på lastebil ned til Liptsy, hvor det ankom i rett tid til å stoppe 169. geværdivisjon og hindret dem i å innta veien mellom Kharkov og Belgorod. I tillegg ankom en stor gruppe fra Gruppe Gollwitzer fra 88. infanteridivisjon nordvest for Murom. Ved slutten av den fjerde dagen hadde tyskerne nå samlet en så stor styrke rundt russerne at de nå kunne stoppe og slå tilbake hele offensiven.
De neste tre dagene overtok Luftwaffe fullstendig i luften. Til tross for at Timosjenko fikk overført forsterkninger av fly, gikk det ikke bedre. Han presset Ryabyshev til å fortsette angrepene mot Kharkov, med det resultatet at han mistet en betydelig mengde menn og stridsvogner. Uten tilstrekkelige forsterkninger begynte den russiske offensiven og gå tom for energi.
Den femte dagen hadde de kun klart å rykke 15 kilometer mot Kharkov. Timosjenko satset på at den tyske 6. armé var dårligere stilt enn ham selv og fortsatte å presse på. Den 16. mai klarte 3. panserdivisjon sammen med Kampfgruppe Soltmann å linke seg opp med støttepunktet i Ternovaya, og russerne trakk seg tilbake.
Da dette skjedde, så Paulus lysere på situasjonen, og han beordret Kampfgruppe Heydebreck, fra 23. panserdivisjon, om å forflytte seg sørover for å gi VIII. armékorps støtte på sørflanken.
Eneste lyspunktet for Timosjenko og Ryabyshev denne dagen var at 21. armé hadde klart å innta støttepunktet ved Murom. De tre geværdivisjonene i 21. armé var nå helt utslitt og de tyske forsterkningene begynte å bygge seg opp rundt dem.
Den 18. mai forsto Timosjenko at han ikke ville klare å omringe Kharkov fra nord.
Hans hovedmål ble da å binde opp så mye tyske styrker, spesielt de to panserdivisjonen, som mulig slik at de ikke kunne settes inn mot Barvenkovo-lommen. Derfor fortsatte russerne med hyppige lokale motangrep, men led tap hver gang. Med Luftwaffes luftherredømme var det lite de kunne stille opp med, og hver gang det dukket opp stridsvogner foran de tyske stillingene ble de brutalt angrepet av stupbombere.
Den 20. mai ble Murom gjeninntatt og russerne flyktet.
Hele offensiven på nordflanken var nå gått i stå, og Paulus kunne i ro og mak trekke ut 3. og 23. panserdivisjon. Av de 262 opprinnelige panservognene var det nå kun 54 operative igjen, men de aller fleste ble reparert og var tilbake i tjeneste i løpet av få dager. De kunne nå settes inn i Operasjon Fridericus på sørflanken.
Ternovaya ble evakuert fordi Paulus mente dette støttepunktet ville bli for kostbart å holde. I tillegg sendte han de utlånte styrkene tilbake til Belgorod, noe som viser tyskernes filosofi om at de ikke ville risikere å bygge sine styrker ned i rolige områder, da dette bare økte faren for russiske angrep.
Både russerne og tyskerne gravde seg nå ned der angrepet stoppet, og det ble rolig på nordfronten.
Angrepet på sørflanken
I motsetning til i nord, var de russiske styrkene i Barvenkovo langt svakere. I denne lommen sto kun den russiske 6. armé, ledet av generalløytnant Avksenty M. Gorodninsky. Hans styrker besto av fire geværdivisjoner og tre stridsvognbrigader i første linje, etterfulgt av to geværdivisjoner og en stridsvognbrigade i andre linje. 21. og 23. stridsvognkorps var plassert 30 kilometer bak Gorodninsky, klare til å storm frem og utnytte gjennombruddet de forventet i de tyske linjene. På hans venstre side var Armégruppe Bobkin plassert med tre geværdivisjoner og en stridsvognbrigade. Sørvestfronten hadde også 2. kavalerikorps og to geværdivisjoner i reserve kun en dags marsj unna 6. armé.
Det er åpenbart at Timosjenko la altfor lite ressurser og arbeid ned i sørflankens angrep. På toppen av det hele gjorde han ingen forsøk på å få med Sørfrontens 9. og 57. armeer, som lå rett sør for 6. armé og kunne ha bidradd til å øke mulighetene for en seier, i stedet ble de liggende passive under hele operasjonen.
På andre siden for Gorodninsky lå generaloberst Walter Heitz VIII. armékorps med 62. infanteridivisjon, 454. sikringsdivisjon (Sicherungs-Division) og den ungarske 108. lette infanteridivisjon spredt utover en front på 75 kilometer mellom Ligovka og Cherkas´kyi Bishkin. Sektoren hadde skapt vanskeligheter for 6. armé siden februar, og de hadde måttet jobbe hardt for å etablert en stabil frontlinje. Den største delen av sektoren ble holdt av 454. sikringsdivisjon med kun 6097 mann i oppsetningen den 11. mai. Disse sikringsdivisjonene besto gjerne av noe eldre tyske menn oppsatt med erobret russisk materiell i tillegg til 35 stykk 37 mm PaK og 16 russiske 45 mm PaK. Til å stanse de russiske stridsvognene hadde divisjonene kun mottatt ti Stielgranaten til hver 37 mm PaK. Heitz´ sterkeste avdeling var 62. infanteridivisjon, som var nærmest fullt oppsatt i henhold til divisjonens styrkeoppsetning. Av panservern hadde de 12 50 mm PaK, 6 47 mm PaK og 58 37 mm PaK med 100 Stielgranaten hver. Totalt hadde han 21 feltbataljoner under sin kommando, som var ikke nok til å holde tilbake et kraftig russisk angrep på grunn av det flate terrenget. Bock sendte Heinz to 88 mm Flak-kanoner og lovet flere om han trengte det. Heinz hadde ingen egne reserver, men 20 kilometer bak hans hovedkvarter satt 113. infanteridivisjon og Sturmgeschütz-Abteilung 244. med 21 Stug III. i beredskap. Begge enhetene lå i reserven til Paulus for Operasjon Fridericus.
Klokken 6.30 den 12. mai åpnet Gorodnianskys artilleri ild, synkronisert med artilleribombardementet i den nordlige sektoren. Til sammen 485 kanoner, inkludert 117 122 mm og 122 152 mm og 1 Katyusha-bataljon, beskjøt de de tyske stillingene. En time senere begynte bakkeangrepet med fire geværdivisjoner og tre stridsvognbrigader med 124 stridsvogner, som raskt rykket frem 26 kilometer på en bred front. Over hodene til Røde armé-soldatene angrep 34 Il-2 og 19 Pe-2-bombere. Den første feilen i planleggingen avslørte seg allerede da Armégruppe Bobkin ikke fikk tildelt noe flystøtte. På 6. armés høyre flanke angrep 253. og 41. geværdivisjon den ungarske 108. lette infanteridivisjon og støttepunktet ved Verkhniy Bishkin, som var besatt av det tyske 179. infanteriregiment. Hovedvekten av angrepet la Gorodniansky på sin venstre flanke, som var mot grensen mellom 62. infanteridivisjon og 454. sikringsdivisjon. Støttet av 40 stridsvogner fra 48. stridsvognbrigade angrep 411. geværdivisjon rett inn i sentrum av 62. infanteridivisjon og omringet deler av 208. infanteriregiment. Et tysk artilleribatteri måtte åpne direkte ild mot de fremrykkende russiske stridsvognene, men kunne bare forsinke de russiske sjokkgruppene. Flanken til 62. infanteridivisjon var en stund truet, men ved å overføre en bataljon fra 179. infanteriregiment klarte tyskerne å stabilisere fronten etter at de hadde måttet trekke seg tilbake 6?8 kilometer. Russernes overlegenhet i infanteri var 9:1.
Lenger sør lå heller ikke Armégruppe Bobkin på latsiden. De angrep med 393. geværdivisjon og 7. stridsvognbrigade (40 vogner) rett inn i 375. infanteriregiment fra 454. sikringsdivisjon ved Gruschino. Ved 10.00-tiden måtte tyskerne trekke seg 3?6 kilometer tilbake i all hast. Dette området var det svakeste punktet til VIII. armékorps og Bobkin var kjapp med å se at dette kunne utnyttes for å oppnå et skikkelig gjennombrudd. Han sendte generalmajor Aleksandr A. Noskovs 6. kavalerikorps gjennom den smale åpningen som var skapt i linjene.
På slutten av dagen skulle det vise seg at de tyske linjene stort sett hadde holdt. Både 62. infanteridivisjon og 454. sikringsdivisjon maktet oppgaven, og Heitz sendte inn 260. infanteriregiment sammen med en artilleribataljon for å tette det lille hullet Bobkin hadde laget.
Den første dagen av operasjonen på sørflanken skulle avsløre flere grove feil på russisk side. For det første hadde ikke russiske etterretning avslørt at 113. infanteridivisjon lå kun kilometer unna fronten i reserve. I tillegg var det mange russiske avdelinger sør for Barvenkovo-lommen som ikke var tatt med i planene og satt av den grunn uvirksomme bare en kort avstand unna.
Da den 13. mai grydde av dag ble det klart at Gorodniansky ikke hadde klart å få til et klart gjennombrudd i den tyske fronten. Han hadde imidlertid klart å skape et farlig gap mellom 62. infanteridivisjon og 454. sikringsdivisjon. Midt i dette gapet lå byen Efremovka, og den russiske 266. geværdivisjon og 38. stridsvognbrigade styrte rett mot denne byen. Heitz sendt raskt 113. infanteridivisjon inn i gapet og 261. infanteriregiment sammen med et stormkanon-kompani inn i Efremovka og rakk å etablere en forsvarslinje ved Orel-eleven før Den Røde armé rakk frem. Russerne angrep, men ble kastet tilbake.
Samtidig holdt støttepunktet ved Verkhniy Bishkin ut, men på dens venstre flanke der II/IR 208 (andrebataljonen fra 208. infanteriregiment) holdt til, presset russerne hardt på. To ungarske bataljoner ble derfor overført fra den relativt rolige sektoren til 62. infanteridivisjons høyre flanke.
På dette tidspunktet ga Timosjenko ordre om at all flystøtte skulle kuttes ut på grunn av at Luftwaffe begynte å gjøre seg gjeldende over nordflanken. Selv om den russiske 6. armé hadde mer enn nok stridsvogner og infanteri til å erobre støttepunktet til 62. infanteridivisjon, bestemte Gorodniansky seg i stedet for å omringe dem. Dette medførte at 6. armé brukte hele dagen i et forsøk på omringning 62. infanteridivisjon og mistet kolossalt med tid. Gorodniansky hevdet at den tyske 62. divisjon og ungarerne var på flukt, noe som langt fra var tilfelle.
Den lille åpningen som var gjort dagen i forveien ble forsøkt utvidet, uten videre suksess. Allikevel sendte Gorodniansky Noskovs kavaleri, 18 000 mann til hest, igjennom den smale korridoren med ordre om å innta byen Krasnograd. Problemet var at Timosjenko nektet å slippe løs 21. og 23. stridsvognkorps for å støtte Gorodnianskys gjennombrudd, da han ville se om han klarte å utnytte gjennomtrengingen på en skikkelig måte.
Langs fronten byttet de tyske enhetene nå tid mot plass og trakk seg stadig tilbake til nye stillinger etterfulgt av den russiske fremrykningen. Det var til stor frustrasjon for Gorodniansky at han ikke klarte å få til omringninger, men tyskerne mente at de ville ha størst nytte av tilbaketrekningstaktikken. Bock var usikker på om at det var riktig å la von Kleist iverksette Operasjon Fridericus på dette tidspunktet. Han mente at von Kleist ikke hadde tilstrekkelige styrker og ikke kunne få nok støtte fra den tyske 6. armé i nord. Bock bestemte seg derfor for å bekjempe gjennombruddet mot Krasnograd først.
Da von Kleist forsto at Sørfronten ikke kom til å bli med i den store offensiven inne i Barvenkovo-lommen, bestemte han seg for å flytte på styrkene sine og forberede Operasjon Fridericus etter planen.
De russiske 253., 41. og 411 geværdivisjon gikk til frontalangrep på støttepunktene ved Verkhniy Bishkin og Velikaya Bereka for å forsøke å utvide gapet. De klarte å nedkjempe en tyske fremskutt PaK-stilling, men de bataljons-store støttepunktene holdt stand. Russerne angrep i flere bølger, men ble kastet tilbake. Det sovjetiske flyvåpenet var fullstendig fraværende, mens Luftwaffes Ju-87 Stuka angrep med stor presisjon. På kvelden trakk 62. infanteridivisjon seg tilbake 4?5 kilometer, til nye forberedte stillinger.
Senere på kvelden fikk Bock ordre fra Hitler om å iverksette Operasjon Fridericus omgående.
På venstre flanke til den russiske 6. armé forgikk det harde kamper mellom Stumrgetzütz-Abteilung 244 og russiske Matilda-stridsvogner. Tolv Matilda-vogner ble skutt opp, og tyskerne mistet ni Stug III. I tillegg ble Sperrverband Ziegelmayer, bestående av 600 mann av andrelinjes soldater, hovedsakelig soldater som var satt til byggearbeider, etablert for å stoppe russerne øst for Krasnograd.
Timosjenko fortsatte å fore Stalin med informasjonen han viste han ville høre: at operasjonene i nord og sør gikk etter planen og at tyskerne ble slått.
Den 15. mai måtte Heitz tillate 62. og 113. infanteridivisjon å trekke seg tilbake cirka 10 kilometer. 62. infanteridivisjon etablerte seg i nye stillinger sør for Taranovka, mens den ungarske 108. lette divisjon voktet den trange sektoren mellom Taranovka og Donets. Luftwaffe satte inn fire grupper med Stukas for å sinke russerne, noe de lyktes med. 266. geværdivisjon klarte til slutt å ta Efremovka, men 113. infanteridivisjon trakk seg tilbake uten problemer til Berestovaiga-eleven.
Russerne fortatte sine angrep og tyskerne sprengte en serie med broer over eleven, men Noskov sendte to av sine kavaleridivisjoner nord for byen for å finne en overgang over elven. Bobkins 270. og 393. geværdivisjon fortsatte å presse den tyske 454. sikringsdivisjonene tilbake og oppnådde ved dette en større bresje i fronten mellom den tyske VIII. armé og XI. armé. Problemet var at Timosjenko ikke så dette og i stedet fortsatte det jevne trykket med å presse tyskerne tilbake over hele linjen.
Bock og von Kleist ble enige om å tette igjen dette hullet før de iverksatte Operasjon Fridericus og satse på at Timosjenko ikke satte inn sine to reservestridsvognkorps.
Bock beordret dannelsen av flere ad hoc-sperre-avdelinger, og dette lyktes de svært godt med.
Den 16. mai var den russiske offensiven så å si kommet til en stopp. Halvparten av de russiske stridsvognene var nå ødelagt, og artilleriet begynte å gå tomme for ammunisjon. Timosjenko fortsatte å presse på og beordret stadig nye angrep. De eneste som virkelig lyktes var 49. kavaleridivisjon som herjet områdene nord for Krasnograd, der Ziegelmayers gruppe holdt til. I den store sammenhengen betydde dette ingenting siden de andre russiske styrkene ikke klarte å utnytte dette gjennombruddet på noen måte. Russiske kavaleri, som nå telte 15 000 mann mot Ziegelmayers 1626, var en ujevn kamp. Tyskerne forskanset seg i husene i byen og gjorde kampene svært harde. Da russerne kun var oppsatt med lette våpen og verken stridsvogner eller artilleri, kunne tyskerne holde stand veldig lenge. Etter hvert utover dagen ankom 576. infanteridivisjon og forsterket Ziegelmayers, og de klarte å trenge det russiske kavaleriet tilbake.
Timosjenko oppdaget at tyskerne hadde flyttet tyske og rumenske styrker fra IX. armé og ga derfor ordre til Sørfrontens 57. armé om å angripe den rumenske fronten for å oppnå et gjennombrudd mellom Krasnograd og Pavlograd. Rumenerne holdt imidlertid stand.
På dette tidspunktet var også Timosjenko klar over at von Kleist samlet styrker for å gjennomføre et angrep mot Barvenkovo-lommen. Han valgte derfor å sette inn sine to stridsvognkorps, 21. og 23., i Gorodnianskys angrepet. Problemet var at det var ikke etablert noen broer som kunne føre stridsvognene over Berestovaia-elven, og Gorodniansky bestemte seg for å vente en dag med å sette inn stridsvognene.
Det hadde nå gått fem dager inn i operasjonene ? uten å ha fått til et skikkelig gjennombrudd og heller ikke satt inn sine reserver.
Det tyske motangrepet
På sørsiden av Barvenkovo-lommen lå Sørfrontens 57. og 9. russiske armé. Fronten ble ledet av generalløytnant Rodion Malinovsky. De to geværarmeene var strukket utover en lang front, og de hadde brukt tiden på å forsøke å nedkjempe enkelte spredte tyske støttepunkter for å rette ut fronten og gjøre forsvaret enklere. De hadde i liten eller ingen grad hjulpet til i Timosjenkos offensiv i Barvenkovo-lommen. I sør, ved roten av lommen, hadde von Kleist samlet Mackensens II armékorps med fire divisjoner, inklusiv 14. panserdivisjon med 102 vogner, 60. infanteridivisjon (motorisert) med 14 Marder II, den 1. bergdivisjon, 100. lette infanteridivisjon og Sturmgeschütze-Abteilung 245. Han hadde også den italienske Gruppe Barbo under sin ledelse, som skulle fungere som flankebeskytter og holde kontakten med det rumenske 6. korps.
Store mengder ammunisjon og drivstoff var samlet i nærheten av Krasnoarmiis´k – klart til å forsyne angrepsstroppene. Lengre øst, nær Slavyansk, hadde general i artilleriet Maximilian de Angelis samlet sammen en angrepsgruppe fra XXXXIV. (44.) armékorps, som inkluderte 16. panserdivisjon med 97 vogner, 97. lette infanteridivisjon, 68., 384., og 389. infanteridivisjon. LII. armékorps hadde i tillegg 101. lette infanteridivisjon og 257. infanteridivisjon samt noe artilleri i reserve. Kleist ville bruke III. armékorps og XXXXIV. armékorps til å lage en korridor gjennom den russiske 9. armés sektor og linke opp ved Izyum i nord.
Den 17. mai ble Operasjon Fridericus iverksatt klokken 5.00 da 300 kanoner fra III. og XXXXIV. armékorps åpnet ild. Ilden var vel planlagt og traff 9. armés 51. og 106. geværdivisjon på en dødelig måte. Samtidig angrep Luftwaffe de bakre områdene i de fremskutte posisjonene til 9. armé. Mackensens III. armékorps angrep med generalmajor Friedrich Kühns 14. panserdivisjon, rett inn mellom 341. og 106. geværdivisjon, med tre divisjoner i front. 1. bergdivisjon til venstre, 14. panserdivisjon i midten og 100. lette infanteridivisjon til høyre. Han holdt 60. infanteridivisjon i reserve. Mackensens styrker rev opp en 20 kilometer bred åpning i Kharitonovs front. Kühns panservogner kastet ikke bort tiden og rykket frem i høy fart og rykket 18 kilometer frem på kort tid og inntok byen Barvenkovo klokken 17.00. Lenger øst angrep Angelis XXXXIX. armékorps på en bredere front med 384. infanteridivisjon på venstreflanken, generalløytnant Hans-Valentine Hubes 16. panserdivisjon i midten og 97. og 101. lette infanteridivisjoner på høyreflanken. 68. og 257. infanteridivisjon hjalp også til, mens 389. infanteridivisjon ble holdt i reserve. De russiske 51. og 335. geværdivisjon ble bokstavelig talt utslettet i løpet av få timer. Hubes panservogner angrep rett mot Kharitonovs hovedkvarter ved Kamenka sør for Izyum. På grunn av at kommunikasjonen med fronten hadde kollapset under morgenbombardementet, var ikke Kharitonov klar over faren som nærmet seg og at situasjonen var så alvorlig som den var, slik at han var treg med å sette inn sine reserver. Han var også treg med å informere Timosjenko og Malinosky om det tyske gjennombruddet. Flere av hans geværdivisjoner var allerede omringet (106., 335. og 349.) og han sendte Plievs 5. kavalerikorps og 15. stridsvognbrigade rett inn i den fremrykkende fronten til Hube. Dette forsinket Hube noe, men påførte russerne store tap. De tyske panserstyrkene opplevde dette som de gode gamle dager der de rykket frem i høy hastighet, og de russiske styrkene vek unna og overga seg nesten uten kamp. Von Kleist mistet kun 8 av 199 vogner den første dagen.
Siden Timosjenko ikke fikk høre om gjennombruddet og at 9. armé var i ferd med å kollapse, ga han ikke ordre til Sørvestfronten om å stoppe angrepene på nordflanken og rykke sørover. Helt vest i Barvenkovo-lommen hadde den russiske 6. armé en god dag og klart å sette i stand broene over Berestovaiya-eleven og kunne på den måten oppfylle ordren til Timosjenko om å sende 21. og 23. stridsvognkorps videre i angrepet mot Kharkov. De tyske styrkene i området trakk seg tilbake til Zmiev og ut av Taranovka, men hevdet å ha slått ut 34 russiske stridsvogner den dagen. De to stridsvognkorpsene rykket frem uten infanteristøtte. Samtidig slet de russiske kavaleriavdelingene med Krasnograd da Ziegelmayers gruppe holdt hardnakket stand. Nå begynte russerne å gå tom for ammunisjon uten å ha klart å ta byen.
Timosjenko var overbevist om at han nå ville kunne ta Kharkov. Han var riktignok bekymret for situasjonen i sør, for 9. armé, men han mente at von Kleists styrker ikke var sterke nok til å få til et gjennombrudd. Da meldingene om det tyske gjennombruddet endelig kom frem til Timosjenko, ringte han umiddelbart STAVKA i Moskva.
STAVKA reagerte med å foreslå å stoppe offensiven vestover og heller angripe von Kleist. Stalin derimot ville ikke stoppe offensiven og beordret heller å sende 23. stridsvognkorps sørover for å hamle opp med von Kleist.
Von Kleist rullet videre, og han var nå kommet så langt at han skulle kunne lukke lommen uten hjelp fra den tyske 6. armé. Han ba allikevel Paulus om å sende 3. og 23. panserdivisjon sørover for å komme ham i møte, for så raskt som mulig å få lukket lommen.
Timosjenko tilbakekalte både 21. og 23. stridsvognkorps, men denne ordren kom ikke igjennom før ved 12-tiden på grunn av dårlig forbindelse. Gorodniansky hadde nå trengt igjennom de tyske linjene på to steder, og han var ikke interessert i å avslutte nå som han hadde seieren i sin hule hånd. Mange av de russiske offiserene brydde seg lite om hva som skjedde på andre deler av fronten, selv om det kunne bety katastrofe for dem selv på litt lengre sikt. Dette førte til at han overså ordren og lot de to korpsene fortsette sine angrep, og 23. stridsvognkorps inntok Karavan.
Langt utpå kvelden tillot Gorodniansky at 23. stridsvognkorps skulle begynne å forflytte seg østover, noe som medførte at de ikke ville kunne være på plass og angripe von Kleist før langt utpå neste dag. I tillegg ventet han til neste morgen før han sendte 21. stridsvognkorps av gårde.
Timosjenko sendte 2. kavalerikorps og 343. geværdivisjon fra sin egen reserve for å hjelpe den utsatte 9. armé. Han ba også STAVKA om mer forsterkningen, men disse ville ikke kunne komme før om tre dager.
Den andre dagen av Operasjon Fridericus var den russiske 9. armé så å si knust. De tre store elementene 106., 335. og 349. geværdivisjon var omringet og forbigått. Von Kleist satte inn den friske 389. infanteridivisjon til å eliminere disse lommene.
Med 14. panserdivisjon i spissen rykket Mackensen frem i høy hastighet mot Izyum. 1. bergjegerdivisjon holdt hans venstre flanke på en sikker måte. De inntok Kamenka klokken 10.00 der Kharitonov hadde sitt hovedkvarter og tok den sørlige delen av Izyum på ettermiddagen. Resultatet var at den russiske 9. armé flyktet over Donets-elven. Samtidig med dette ankom forsterkninger i form av 343. geværdivisjon den nordlige delen av Izyum.
På slutten av den andre dagen var det kun en åpning på 30 kilometer igjen før Barvenkovo-lommen var lukket. Timosjenko klarte å presset 14. gardegeværdivisjon og 2. kavalerikorps inn foran Mackensen fremrykning og hindret på den måten tyskerne i å rulle opp hele det 57. korps flanke fullstendig.
Forskjell på Hitler og Stalin
Selv om han hadde tatt fra Gorodniansky begge stridsvognkorpsene, fortsatte Timosjenko å mase på ham for å fortsette angrepene vestover. Han sendte 103. geværdivisjon som erstatning for stridsvognene. Han ga også ordre til Bobkin om å fortsette sine angrep ved Krasnograd. Hele den russiske 6. armé begynte nå å gå tom for ammunisjon og hadde kun 60?70 stridsvogner igjen. Den 19. mai begynte som en katastrofe for russerne på denne fronten da et tysk batteri med 3 88 mm kanoner slo ut 16 stridsvogner på kort tid, noe som gjorde at de trakk stridsvognbrigadene ut av kampen midlertidig.
Von Kleist brukte mesteparten av dagen til å forsterke og etterforsyne sine tropper i front. Med den russiske 9. armé trygt på andre siden av Donets-eleven, kunne han operere fritt og konsentrere seg om å slå den russiske sperringen ved Grushevakha, som besto av to brigader fra 23. stridsvognkorps og de to maltrakterte geværdivisjonene 333. og 341.
En interessant betraktning her er at Hitler ikke blandet seg inn i hvordan Bock gjennomførte disse kampene, mens Stalin blandet seg kraftig inn ved stadig å gi ordre, skifte mening og endre på ting. Dette er nettopp det motsatte av hva som skjer videre i krigen.
På slutten av den 19. mai innså Timosjenko at han ikke kunne klare å stoppe von Kleists fremrykning og ringte til STAVKA og ba om å få stoppe fremrykningen mot vest og heller bruke styrkene til å slå tilbake i øst. Etter mye om og men gikk Stalin med på dette, og Timosjenko begynte å utstede nye ordre for å omgruppere styrkene på Sørvestfronten. Ordrene som nå kom var på kanten av idioti. Han beordret at Bobkins gruppe skulle dannet en ad hoc stormgruppe under sin egen nestkommanderende generalløytnant Fedor I. Kostenko. Armégruppe Kostenko besto av Bobkins styrker i tillegg til tre av Gorodniansky geværdivisjoner og alle de gjenværende stridsvognene i lommen. Timosjenko beordret alle styrkene som vendte vestover om å gå over på defensiven og sendte ut en angrepsplan basert på den villeste fantasi. I stedet for å konsentrere alle sin styrker mot von Kleist, beordret han Kostenko til å angripe mot nordvest for å ta Zmiev, kutte igjennom LI. armékorps i Balakleva-lommen og linke seg opp med sjokkgruppen fra 38. armé. Han beordret Podlas 57. armé til å forsøke å omringe III. armékorps (motorisert) sammen med 14. gardegeværdivisjon og 2. kavalerikorps. Hans siste punkt på ordren var at 9. armé skulle krysse Donets-eleven og angripe XXXXIV. armékorps i flanken. I stedet for et koordinert motangrep, spredte han alle sine styrker i Barvenkovo-lommen tynt utover og oppnådde ingen avgjørende seire.
Natten til den 20. mai forflyttet von Kleist 16. panserdivisjon for å slå tilbake 2. kavalerikorps. Han planla å bruke Hubes panservogner sammen med 100. lette infanteridivisjon og 1. bergdivisjon til å knuse 57. korps. Angrepet startet tidlig på morgenen, og de tyske styrkene feide innover 57. korps flanke og knuste den. De vant betydelig med områder, men det førte ikke til at det russiske korpset brøt sammen. Von Kleist bestemte seg derfor for å forflytte Hubes panservogner tilbake til spydspissen som skulle lukke Bartvenkovo-lommen. Dette viser tyskernes evne til å gjennomføre raske taktiske forflytninger på en ypperlig måte, noe som tok russerne fullstendig på sengen. Mackensens panservogner hadde fortsatt fremrykningen nordover, med 14. panserdivisjon rykkende langs Dontes-elevens bredde.
De russiske styrkene i vestre delen av Barvenkovo-lommen forsto nå faren for å bli omringet og begynte å forflytte seg østover. Da slo Luftwaffe til nådeløst og reduserte lastebiler og stridsvogner til skrapjern. Styrkene begynte å gå tomme for ammunisjon og drivstoff i tillegg. Luftwaffe konsentrerte seg også om broene som gikk over Donets og klarte denne dagen å ødelegge ni stykker, noe som forhindret mange av de russiske avdelingene å slippe unna.
Timosjenko begynte nå å bli desperat. Han beordret stadig nye angrep over Donets-eleven for å forsøke å stoppe von Kleist. De tyske panservognene rykket raskt frem og på tross av hard motstand fra 23. stridsvognkorps ved Petrovskaiga (de mistet 21 panservogner), klarte de å innta Mar´evka. De forsøkte også stoppe tyskerne ved Protopovka, men klarte det ikke, og byen falt på kvelden. Åpningen i Barvenkovo-lommen var nå kun 18 kilometer.
Dagen etter, den 21. mai, fortsatte Mackensen sin fremrykning mot 6. armé ved Balakeya. Vognene hans var nå etterforsynt med ammunisjon og drivstoff. De kjørte rett inn i 21. stridsvognkorps ved Kuzmin, og det kom til heftige stridsvognkamper. Russerne hadde nå bare halvpartene av vognene sine i korpset igjen og ble nedkjempet og splittet opp i to deler av Mackensens vogner. Den 44. infanteridivisjon, fra den tyske 6. armé, rykket nå over Donets-eleven, og sammen med Mackensens panser omringet de Armégruppe Kostenko inne i Barvenkovo-lommen. Timosjenko beordret gjentatte angrep for å forsøke å åpne lommen igjen og få ut mest mulig av sine styrker, uten å lykkes. Von Kleist var pinlig klar over at det å lage lommer med store russiske styrker var enkelt, men det å hindre dem fra å bryte ut var svært vanskelig. Til dette måtte han ha betydelig med infanteri til hjelp. Han sendte derfor 1. bergdivisjon til Mackensens hjelp for å holde på omringningene. Lenger i vest var nå det tyske VIII. armékorps i ferd med å komme til hektene igjen og var nå med på å redusere Barvenkovo-lommen.
Von Kleist var nå linket opp med 6. armé, og lommen var lukket, men på ingen måte sikret. Han pøste derfor på med infanteri, og med hjelp fra de tyske styrkene i nord sammen med rumenerne, klarte han å etablere en ring som var 15 kilometer bred med Donets-eleven i øst. Han husket godt situasjonen ved Smolensk i 1941 og ville ikke at Timosjenko skulle klare å flytte ut store styrker også her. Han fortsatte å forsterke omringningen for hver time.
De avsluttende kampene
Situasjonen inne i lommen var nå desperat. Russerne var på retrett i alle retninger i forsøk på å finne en vei ut av lommen. Bock visste nå at Operasjon Fridericus hadde vært en suksess, og han beordret 3. panserdivisjon til å trekke seg ut for å bygges opp i forkant av Operasjon Blau. De russiske generalene inne i lommen forsøkte å samle menn fra ulike avdelinger for å få til utbrudd mot øst. Svært få av dem lyktes. Tusenvis av Røde armé-soldater ble drept eller tatt til fange hver dag. Enorme mengder med lastbiler, artilleri og stridsvogner sto igjen i lommen uten drivstoff. Den 29. mai var det slutt, og Barvenkovo-lommen var nå eliminert. Timosjenko beordret hele Sørvestfronten og Sørfronten om å gå over i forsvarsstillinger.
Timosjenko og Den røde armé led et gigantisk nederlag, også sett i forhold til 1941-standarden. 16 geværdivisjoner, 6 kavaleridivisjoner og 4 stridsvognbrigader ble utslettet. I tillegg ble en hel rekke geværdivisjoner maltraktert så ille at de måtte trekkes ut for gjenoppbygging. Av de 765 000 soldatene som ble satt inn i operasjonene for å ta Kharkov, mistet han 277 190 mann, eller cirka 36%. Tyskerne hevdet å ha tatt 239 000 mann til fange. I tillegg mistet de så å si alle generaler og høyere offiserer i avdelingene som hadde vært inne i Barvenkovo-lommen. 775 stridsvogner gikk tapt, 1646 artillerikanoner og 3278 bombekastere, inkludert et stort antall 152 mm haubitsers. I luften mistet de 542 fly av en styrke på 926. Tapet av hester var hele 57 000. Hester var svært viktig for forsyningstjenesten og kunne ikke reproduseres i like stort tempo som biler og soldater.
Merkelig nok ble verken Timosjenko eller Kharitonov sendt i fengsel eller skutt. De fikk nye sjanser. Timosjenko ved Stalingrad-fronten, en stilling han ikke taklet og ble avsatt den 23. juli.
Tyskerne og deres allierte mistet 30 000 mann under operasjonen, der 5853 ble drept og 2912 savnet. 108 av 421 panservogner ble ødelagt, ikke mer enn det det lot seg gjøre å erstatte på kort tid. Luftwaffe mistet 91 fly av en styrke på 591.
Den 10. til 15. juni avsluttet 6. armé kampene rundt Kharkov ved å iverksette Operasjon Wilhelm, der de foretok en knipetangsmanøver mot de russiske styrkene som hadde gravd seg ned på nordfronten ved Staryi Salto og eliminerte disse. Von Kleist satte i gang Operasjon Fridericus II den 22. til 25. juni, der han angrep Moskalenkos 38. armé uten å lykkes med å omringe han. Han tok allikevel 22 000 nye krigsfanger.
Fronten var nå rettet ut langs Donets-elven, og alt lå klart for den store tyske sommeroffensiven: Operasjon Blau, som gikk i gang den 28. juni.
Kilde:
David M. Glantz:
«Kharkov 1942: Anatomy of a Military Disaster.»
Sarpedon, New York, 1998
Du kan lese mer i bokasinet Østfronten.
