Kampen for å stanse kolonimakten i Sør-Amerika startet faktisk i Europa, på en av Romas mange bakketopper, forklarer Nige Tassell.
Dette var et usannsynlig sted, og han var en usannsynlig revolusjonær. Likevel var det her, på utsiktspunktet på toppen av Monte Sacro i Roma, at en rik, ung venezuelaner ved navn Simón Bolívar en varm augustdag i 1805 kunngjorde at han ville frigjøre hjemlandet sitt og danne en republikk som var fri til å skape sin egen fremtid.
Mens han betraktet ruinene fra Romerriket under seg, løftet den 22 år gamle Bolívar armen og erklærte at han skulle forme fremtiden til et helt kontinent. Han hadde ingen prekestol å tale fra, ingen tilhengerskare som lyttet til hvert ord han sa. “Jeg sverger i ditt åsyn”, sa den unge idealisten til den enslige kompanjongen han reiste med, “på at jeg ikke vil la armen min hvile, ikke få fred i sjelen, før jeg har brutt lenkene som holder oss fanget av spanske myndigheter”. Fra dette utsiktsstedet henga den unge idealisten seg til å oppløse kolonimakten i Sør-Amerika mange tusen mil unna. Lite visste Bolívar at han to hundre år senere fortsatt skulle bli ansett som gudfar for det Latin-Amerika vi kjenner i dag.
Den unge Simón José Antonio de la Santísima Trinidad Bolívar y Palacios Ponte y Blanco ble født til rikdom i Caracas i 1783, men ble tidlig foreldreløs; faren var oberst og døde da gutten bare var to år gammel, og moren døde før han fylte ni.
Foreldrenes tidlige død forandret retningen i livet til Bolívar – og bidro til at han vokste opp til å bli en av Sør-Amerikas viktigste skikkelser. Etter flere mislykkede formynderskap, ble han plassert under vergemål hos Don Simón Rodríguez, mentoren som – gjennom arbeidet til store frihetstenkere som Locke, Rousseau og Montesquieu – eksponerte ham for ideen om universell frihet og uavhengighet. Det var Rodríguez han reiste sammen med denne sommerdagen i Roma, han var læremesteren som ga innflytelse som skulle bære frukter gjennom de neste to hundre årene.
Det første opprøret
Etter de vidstrakte reisene i Europa, reiste Bolívar, som nå var enkemann til tross for sin unge alder, tilbake til hjemlandet Venezuela. Han hadde fått bred militær trening som ungdom, og nå tok han kommandoen over en liten hær. Tre år senere ble de spanske myndighetene i Caracas styrtet, og en junta ble opprettet. I søken etter både anerkjennelse for frihetskampen og våpen til å bevæpne styrkene sine, returnerte Bolívar til Europa. Han lyktes ikke med hovedmålet sitt og reiste tilbake til Sør-Amerika sammen med Francisco de Miranda, en frihetsaktivist som levde i eksil i Storbritannia og som skulle komme til å bli republikkens overhode når Venezuelas frihet ble erklært i 1811. Men denne første republikken levde ikke lenge. Makten var spredt over et føderalt system, og rojalistiske fraksjoner som var lojale mot spanjolene, lyktes med å undergrave den republikanske unionen, og landet kom igjen under kolonimaktens styre i august 1812.
Bolívar hadde selv nøkkelrollen i arbeidet med å gjenreise den venezuelanske republikken. Mens han var i eksil i Cartagena i nabolandet Ny Grenada, gjentok han ambisjonen sin om å styrte det spanske styret i Cartagena-manifestet sitt. I 1813, som leder av en hærtropp i Ny Granada, ledet Bolívar La Campaña Admirable, en overveldende marsj mot Caracas som resulterte i den andre venezuelanske republikken. Allerede året etter klarte imidlertid nok en gang rojalistiske styrker å gjenerobre hovedstaden.
Denne militære og politiske vinglingen ble man etter hvert vant til. Et annet Bolívar-ledet tokt sørget for at styrkene hans tok kontrollen over Bogotá i Ny Granada sent i 1814, men etter bare noen få måneder klarte rojalister å tvinge ham i eksil igjen, denne gangen til Karibia. Herfra skrev han sitt berømte Brev fra Jamaica, der han beskrev visjonen sin for Sør-Amerika og det politiske landskapet i en verden etter kolonitiden. Visjonen satte pragmatisme foran idealisme: “Ikke adopter det beste regjeringssystemet”, skrev han, “men det som har størst sannsynlighet for å lykkes”.
For å nå målene sine reiste Bolívar til andre land for å overtale dem til å hjelpe ham å nedkjempe det mektige spanske riket. Han lyktes ikke i særlig stor grad, med unntak av på Haiti, en republikk som tidligere hadde vært under både spansk og fransk styre. Da han kom tilbake til Venezuela med haitiske menn og utstyr, etablerte Bolívar seg raskt som leder for uavhengighetsbevegelsen. Han var ikke redd for å vise styrke, heller ikke mot sine egne (som da han fikk den høyt rangerte medrepublikaneren Manuel Piar dømt og henrettet).
Da den tredje republikken ble opprettet med Bolívar som president, var frihetskjemperen bestemt på å holde trykket oppe, og nå så han mot Ny Granada. Han krysset grensen med en beskjeden hær og sto for det som skulle bli hans mest berømte militære seier; slaget i Boyacá, der et stort antall rojalister overga seg. Med Bogotá og resten av Ny Grenada under republikaners kontroll, laget Bolívar en skisse for en union mellom Venezuela og Ny Granada for å danne en ny nasjon: Stor-Colombia. Den ble anerkjent i 1819, og Bolívar ble valgt til statsoverhode.
Etter den spanske tilbaketrekkingen fra Colombia – og som med senere uavhengighetskamper som i Afrika tidlig på 1960-tallet og i Øst-Europa på 1990-tallet – åpnet døren seg for andre stater som ville løsrive seg fra kolonimaktene. Selv om det kunne vært unngått – og bare oppnådd gjennom skarpe militære operasjoner og blodige opprør – raste dominoeffekten relativt raskt gjennom kontinentet. I 1822 ble Equador frigjort fra spansk styre og ble en del av Stor-Colombia. To år senere frigjorde Bolívar-ledede tropper Peru, som erklærte venezuelaneren som republikkens overhode. Dermed ledet han to sør-amerikanske republikker samtidig. I tillegg førte den påfølgende frigjøringen av Øvre Peru til opprettelsen av Republikken Bolívar – som vi i dag kjenner som Bolivia.
Urettferdighet og ulikheter
Etter ulike frihetsbevegelser i Argentina, Chile og Uruguay, var det spanske styret fordrevet fra Sør-Amerika. Men å samle Stor-Colombia, som strakte seg over et enormt geografisk område, viste seg å være en vanskelig oppgave. Dessuten var ikke de sosiokulturelle endringene Bolívar tegnet opp, særlig revolusjonerende. Med et land som var rammet inn av sin politiske beliggenhet, kunne ikke Bolívar sette den skjøre uavhengigheten på spill ved å overhale samfunnet og erte på seg den fortsatt økonomisk dominerende eliten. Sør-Amerika forble preget av urettferdighet og sosiale forskjeller. I 1828 skrev Bolívar så man nærmest kunne høre skuffelsen: “I Colombia er det et aristokrati av rang, stilling og rikdom, som i innflytelse, krav og press på folket kan sammenlignes med de mest despotiske aristokratiene av titler man fødes til i Europa … Til tross for all deres liberalisme, foretrekker de å betrakte de lavere klassene som deres evige tjenere.”
Bolívars politiske manøvre var en balansegang mellom å forbedre demokratiet og å beholde autoriteten. Om det var idealismen som ladet våpenet, var det pragmatismen som avfyrte skuddet. Et tidlig eksempel finner vi i hans tilnærming til slaveri under uavhengighetskampen. Selv om han utvilsomt ville avskaffe slavehandelen, tvang han slaver til å kjempe i hæren sin i kampen mot rojalistene. Politisk teori hang ikke alltid sammen med realpolitikken.
Bolívar trodde ikke på et rent demokrati. Stadig oftere frontet han livsvarig presidentskap og retten til selv å utvnevne egne etterfølgere. Han mente at en president i ethvert politisk system skulle være “solen, som i sin faste bane gir liv til unviverset”. Den store frigjøreren tilbød kun delvis frihet; han mente at valg var “republikkenes største plage som bare førte til anarki”. Bolívar ville dessuten gå enda lenger. I 1828, i et forsøk på å hindre splittelsen av Stor-Colombia og styrke den sentrale regjeringen, utnevnte han seg selv til diktator. Det ga nødvendigvis motstanderne hans vann på mølla, og gjorde ham til et utsatt mål for attentatforsøk.
Til tross for oppløsingen av Stor-Colombia i 1830 vil Bolívar alltid huskes som drivkraften bak Sør-Amerikas kamp for frihet og uavhengighet, som arkitekten bak kontinentets identitet etter kolonitiden. Seks land – Venezuela, Colombia, Panama, Ecuador, Peru og Bolivia – kan takke den store frigjøreren både for teoriene hans om panamerikanisme og hans militære strategi som overvant spanjolene.
Da han døde i 1830, i en alder av 47, var Bolívar bitter på at ambisjonene hans aldri ble fullført. Den idealismen stemmen han talte med som en ung mann i Roma 25 år tidligere, var blitt forsuret og nedtonet. Men til tross for alle kampene han måtte kjempe, viket aldri forpliktelsen han følte for Sør-Amerika, en tomme. Hans engasjerte lederstil var drevet både av fornuft og av følelser.
Gater, torg, byer, land og valuta bærer fortsatt navnet til Caracas’ store sønn. Livet hans besto av 47 innholdsrike år, et liv definert av forpliktelse og hengivelse til saken han trodde på. Han kjempet til siste åndedrag, ifølge hans fortrolige Daniel F. O’Leary, som sammenlignet venezuelanerens siste timer med “de siste glør fra en døende vulkan, der klærne hans fortsatt var dekket av støv fra Andes”.
Du kan lese mer i bokasinet Historiens største ledere.
