Slaget om Kiev høsten 1941 regnes som tidenes største omringningsslag. Det var et resultat av Hitler og Stalins stahet og er fremdeles omdiskutert, til tross for overraskende liten akademisk oppmerksomhet sammenlignet med dets betydning og omfang. Slaget står som selve kroneksempelet på hvordan stadig svakere tyske formasjoner kunne utnytte Stalins lammende effekt på sine underordnede i krigens første måneder, og oppnå noen av verdenshistoriens største militære seire.
Samtidig viste det at også de tyske seirene kostet, og ofte mer enn hva Tyskland kunne betale i lengden. Denne teksten skal derfor plassere slaget i en litt større kontekst enn vanlig. Allerede mens Wehrmacht fremstod eller gjerne har blitt fremstilt som tilsynelatende uovervinnelige, begynte alvorlig mangler og feilvurderinger på tyske side å gjøre seg gjeldende. Det var med god grunn at en tysk panserkommandant allerede i juli 1941 uttrykte frykt for at Tyskland risikerte å «seire seg til tilintetgjørelse».
Moskva eller Kiev?
Operasjon Barbarossa startet 22. juni 1941 og markerte en ny fase i den andre verdenskrigen. Over 3,5 millioner aksemakttropper overrasket Den røde armé og rykket inn i Sovjetunionen langs tre ruter: Heeresgruppe Nord (Armégruppe Nord) under generalfeltmarskalk von Leeb, avanserte i retning Leningrad, Heeresgruppe Mitte (Armégruppe Sentrum) under generalmarskalk von Bock, gikk mot Moskva, mens Heeresgruppe Süd (Armégruppe Sør) under generalfeltmarskalk von Rundstedt, gikk inn i de sørlige delene av Sovjetunionen. Deres innledende triumfer sjokkerte resten av verden idet tyske knipetangsmanøvrer tilintetgjorde den ene sovjetiske formasjonen etter den andre. Men rundt månedsskiftet juli–august hadde de tyske armégruppene mistet mye av momentet. Armégruppe Nord hadde fremdeles verken erobret eller omringet Leningrad. I Ukraina hadde Armégruppe Sør lidd tunge tap og fremrykningen gikk tregt.
På det viktige midtpartiet av fronten hadde sovjeterne lyktes i å sinke Armégruppe Sentrums marsj mot Moskva betraktelig, men kun gjennom blodige forsvarskamper som kostet dem hundretusenvis av tropper. Jevnt over hadde Sovjetunionen betalt en stiv pris for å stagge invasjonsstyrkene. Begge sider forberedte seg nå på at tyskerne skulle gjenoppta offensiven sin. Den gjengse oppfatning var at Armégruppe Sentrums frontavsnitt ville bli hovedscenen når Hitler igjen rettet øynene mot Moskva. Sovjetisk evne til å mobilisere og ruste opp overbeviste raskt mange tyskere om at et langvarig felttog ville være den verst tenkelige utviklingen på Østfronten. Mange dagbøker og brev viser at allerede i slutten av juli 1941 begynte flere tyske soldater å uttrykke bekymring for den kommende vinteren dersom sovjetisk motstand ikke ble knekket. Denne bekymringen forplantet seg oppover i det nazistiske hierarkiet. Hos sovjeterne derimot økte troen på at fedrelandet kunne reddes for hver dag som gikk. Felles var overbevisningen om at avgjørelsen ville, eller rettere sagt måtte, falle før vinteren satte inn. Begge parter henholdsvis fryktet og håpet på en reprise av den franske invasjonen i 1812. Det hersket nær global enighet om at tyskerne ville satse alt på å ta Moskva raskest mulig. Hovedsteder var, og er, tradisjonelt sett vurdert som fiendens politiske hjerte. I en så ideologisk ladet krig som den tysk-sovjetiske virket sånn sett et tysk angrep på Moskva selvsagt. (I all fall for de aller fleste.)
Voldsomme tap
Høsten 1941 var det generalstabssjef Georgij Zjukov den på sovjetisk side, som kanskje best forsto den strategiske situasjonen. 29. juli ble han kalt til Kreml for å avlegge rapport til Stalin personlig. En rekke massive tilbakeslag hadde skapt velbegrunnet panikk i STAVKA*. Tyske knipetangsmanøvre ved Minsk og Smolensk alene hadde kostet sovjeterne over 500 000 mann, og da Zjukov skulle redegjøre for situasjonen var ytterligere to sovjetiske armeer med over 300 000 mann omringet ved Uman i Ukraina. Han overrasket de fremmøtte ved å advare om at tyskernes neste trekk ville bli å skjære dypere inn i Ukraina, og ikke å fortsette østover. Zjukovs resonnement virket logisk: Armégruppe Nord manglet både utstyr og mannskap til å omringe og innta Leningrad, og så lenge byen holdt stand, ville ikke tyskerne rykke videre østover der. Armégruppe Sentrum måtte gjennom sterke forsvarslinjer dersom de skulle angripe Moskva direkte, og de siste ukene hadde redusert dens stridsevne betraktelig. Åpningen for tyskerne, slik Zjukov så det, lå i Ukraina. Her befant nesten hele Sørvestfronten seg**. Sørvestfronten under general Mikhail Kirponos, ble regnet som den sterkeste gjenværende sovjetiske fronten.
I månedsskiftet august–september besto den av 5., 26., 37., 38. og 40. armé, med over 800 000 mann i sine rekker. Kirponos’ front hadde utkjempet flere innbitte kamper mot Armégruppe Sør under retretten, og selv om to armeer (6. og 12.) hadde blitt utslettet ved Uman i august, var Armégruppe Sør den armégruppen som hadde avansert minst og samtidig mistet mest personell. I september hadde Kirponos lyktes i å stanse Armégruppe Sør i sin frontsektor. Posisjonert i gode defensive posisjoner rundt Kiev og med Dnepr som et naturlig forsvarsverk i sør, slo den tilbake flere tyske angrep. Dette ble også poengtert under møtet, men Zjukov påpekte da en enorm svakhet i den sovjetiske fronten: Sørvestfronten hadde strenge ordre om å forsvare Kiev og lyktes enn så lenge i dette. Resultatet var at Armégruppe Sør og Armégruppe Sentrum hadde avansert videre sør og nord for Fronten, slik at denne nå befant seg i en utbuktning som måtte forsvares på alle kanter mot stadige angrep fra de to armégruppene. Det krevde ikke den store militære kompetansen for å se at Kirponos’ styrker var i en utsatt posisjon, all den tid tyskerne baserte så mye av sin doktrine på å omringe sovjetiske avdelinger. Særlig i Nord-Ukraina var faren stor. Kirponos’ nordøstlige flanke ble forsvart av den nykomponerte Sentralfronten. Sentralfronten under generalløytnant Mikhail Yefremov besto av kun to sterkt reduserte armeer (13. og 21. armé) og manglet tungt utstyr. Dersom tyskerne brøt gjennom den, kunne de avskjære Sørvestfronten nesten uhindret, siden dens armeer for det meste var stasjonert i Kiev-området. Zjukov ba om tillatelse til å forsterke Sentralfronten med både mannskap og materiell fra andre frontavsnitt. Ellers risikerte man at tyskerne fikk nærmest fritt spillerom og isolerte hele Sørvestfronten fra resten av de sovjetiske Frontene. Stalin lot seg ikke overbevise. Han var sikker på at tyskernes primærmål fremdeles var Moskva og vegret seg derfor for å svekke avdelingene som blokkerte veien til hovedstaden. På spørsmål om dette svarte Zjukov at divisjoner stasjonert i Sibir kunne forflyttes til vestfronten. Da Stalin uttrykte frykt for at dette åpnet for japanerne, fortsatte Zjukov med å si at også Sørvestfronten måtte trekkes bort fra Kiev og en potensiell omringning. Sentralfronten kunne nemlig ikke stanse tyskerne over tid, selv med Zjukovs foreslåtte forsterkninger. Med andre ord måtte Kiev oppgis. Stalin ble rasende og forklarte Zjukov i svært krasse ordelag at Kiev, som Leningrad, aldri skulle overgis til fienden. I sedvanlig bestemt stil avsluttet han et krenkende raseriutbrudd med å kalle Zjukovs analyse «søppel». Zjukov aktet ikke å la seg behandle på denne måten og svarte at dersom hans meninger ble vurdert slik, burde han straks gå av og heller overta en frontenhet. Å være en av Sovjetunionens desidert mest kompetente offiserer var ikke grunn nok til at Stalin kunne akseptere å bli motsagt. Han etterkom derfor umiddelbart Zjukovs «ønske» og erstattet ham med Boris Sjaposjnikov*. Zjukov tok over Reservefronten, som for tiden var i kamp med Armégruppe Sentrum.
Stemningen var ikke spesielt mye bedre i den tyske leiren, hvor temaet hadde vært hissig diskutert helt siden planleggingsfasen av Barbarossa i desember 1940. Den tyske overkommandoen var splittet i to grupper: En fraksjon med generalstabssjef general Franz Halder i spissen ønsket å følge Oberkommando des Heeres’ (OKH)** opprinnelige plan om å satse for fullt på å ta Moskva, hvis erobring de anså var nøkkelen til seier i Sovjetunionen. Hitler hadde opprinnelig vært enig, men siden endret mening. Han ønsket nå først å svinge sørover og erobre Ukraina, for deretter å marsjere mot Moskva igjen. I Ukraina kunne Tyskland erobre store sovjetiske industri- og jordbruksområder samt bruke regionen som en plattform for fremtidige angrep mot oljefeltene enda lenger sør. Planen var åpenbart basert på økonomiske hensyn, men Hitler viste også til dens rent militære nødvendigheter og fordeler for å overbevise sine generaler. En offensiv mot Moskva kunne ikke skje så lenge trekvart millioner sovjetiske soldater truet Armégruppe Sentrums flanke. Flere armeer fra to tyske armégrupper måtte brukes til å stenge av sovjeterne, selv om den Sørvestfronten hadde mistet majoriteten av sitt tunge utstyr. Denne betydelige mangelen åpnet også for at de sovjetiske styrkene, hovedsakelig infanteri uten stridsvogner eller fly, raskt kunne avskjæres og beseires av tyske panservogner med flystøtte. Konsekvensene kunne bli katastrofale for resten av den sovjetiske fronten, som da måtte håndtere både sammenbruddet i Ukraina og den fornyede offensiven mot Moskva. Det skulle bli den perfekte gjennomføringen av et Kesselslacht, der fienden ble omringet i en «kjele» og beseiret. Tyskerne hadde tidligere hatt stort hell med denne formen for krigføring, men gjennomføringen denne gang ville ha et større omfang enn tidligere operasjoner.
Lenge hadde feltmarskalk Günther von Kluge, 4. armés kommandant, vært den eneste i Armégruppe Sentrum som åpent støttet Hitlers plan om å angripe sørover. Det har vært påstått at den eneste grunnen til at Kluge ønsket dette, var for å komme seg unna von Bock og heller samarbeide med von Rundstedt i Armégruppe Sør. Disse to var de mest fremtredende offiserene som tok Hitlers parti, men snart skulle de få selskap. Armégruppe Sentrums kanskje krasseste motstander av Hitlers sørlige offensiv hadde vært oberstgeneral Heinz Guderian, Pansergruppe 2s kommandant. Men etter et møte de to imellom, forsto Guderian at Hitler ikke kunne overtales, og støttet deretter offentlig en strategisk offensiv han tidligere hadde stemplet som umulig å gjennomføre. Guderians anseelse sank straks innad i både Armégruppe Sentrum og OKH. Von Bock ble rasende, og ifølge Guderian nektet Halder å ha noe med ham å gjøre. Uvennskapet skulle prege samarbeidet deres videre. Guderian var ikke den «overløperen» Bock og Halder så ham som, trolig forutså han heller at det ikke lot seg gjøre å overbevise Hitler om at han tok feil og forsøkte derfor å spille på lag med Føreren før operasjon begynte. Gjennom heftig lobbyvirksomhet overbeviste samtidig Hitlers nærmeste støttespillere fra OKW en rekke andre offiserer fra OKH om at det ville være nytteløst å protestere nå som Hitler hadde bestemt seg. Som en bekymret, men resignert, generaloberst Alfred Jodl sa til en like bekymret kollega fra OKH: «Man må ikke prøve å få ham til å gjøre noe som strider mot overbevisningene hans. Intuisjonene hans har stort sett vært riktige. Det kan du ikke benekte!» Dermed gikk ofte tyske generaler, om enn motvillige, med på Hitlers plan med nettopp denne tanken som trøst: Det hadde faktisk gått bra så langt.
I midten av august forsøkte OKH en siste gang å overbevise Hitler om at Armégruppe Sentrum måtte få fortsette for fullt mot Moskva, og at de to andre armégruppene heller kunne sikre dens nordlige og sørlige flanker. Den 18. august slo Hitler fast at å erobre Moskva før vinteren ikke lenger var hovedmålet, og avfeide dermed brutalt alt OKH hadde jobbet frem mot. For syns skyld ble det sendt ut et skriv som erklærte at hans generaler rett og slett ikke forsto krigsøkonomi. En illsint Halder erklærte at OKH ikke lenger kunne ha noe ansvar for fortsettelsen av krigen og tilbød sin avskjed, som han siden trakk tilbake. En rekke «meningsutvekslinger» mellom OKH, Hitler og kommandantene i Armégruppe Sentrum og Armégruppe Sør fant sted frem mot slutten av måneden, men Hitler hadde bestemt seg: De sovjetiske styrkene i sør skulle beseires og krigsbyttet i Ukraina sikres. Først da kunne marsjen mot Moskva fortsette.
Som så mange andre operasjoner med stedsnavn, skulle det kommende slaget om Kiev foregå hovedsakelig rundt og ikke i selve byen. 6. armé skulle holde oppe presset på det sovjetiske forsvaret rundt Kiev, 2. armé det samme på den nordlige siden av Kiev-utbuktningen og 17. armé langs Dnepr i sør. På denne måten skulle sovjetiske styrker låses og i det lengste nektes å forflytte seg. Omlag 200 kilometer østover, der utbuktningen var på sitt smaleste og avstanden mellom Armégruppe Sør og Armégruppe Sentrum kortest, skulle pansrede fremstøt fra nord og sør trenge gjennom de sovjetiske linjene. Det sørlige angrepet skulle utføres av Pansergruppe 1 under oberstgeneral Ewald von Kleist, mens Pansergruppe 2 under Guderian, skulle angripe fra nord*. De skulle møtes senest 13. september. Infanteri skulle følge pansersvognene og hurtig sikre rommet disse skapte. Som vanlig skulle infanteriet spille en viktig, men mindre spektakulær rolle. Først måtte de hindre sovjetiske styrker i å flykte østover, deretter omringe de forskjellige avdelingene og til slutt eliminere dem i samarbeid med panser, artilleri og Luftwaffe.
Det store problemet var at pansergruppene ikke kunne angripe samtidig. Begge led av mangel på mannskap og forsyninger, men også materielt var de svekket. Kleists pansergruppe hadde lidd tyngst tap av Tysklands fire pansergrupper, og godt under halvparten av dens opprinnelige 600 panservogner var klare for kamp.
Kleist mente han trengte minst 400 panservogner før han kunne angripe. Manglende tilgang til nye panservogner gjorde at gruppens skadde vogner måtte repareres for å få til dette, hvilket kunne ta noen uker. Det ble bestemt at Pansergruppe 2 likevel skulle fortsette etter tidsplanen. Dermed var det Guderian alene som skulle starte en operasjon han tidligere hadde vært motstander av. Og han var heller ikke overbevist da offensiven ble innledet 25. august. Hans pansere hadde vært i nesten sammenhengende kamp siden invasjonen, og som hos Kleist var hans opprinnelige panserstyrke på 900 panservogner omtrent halvert. Begge pansergruppene skulle ut i et særdeles ugunstig operasjonsterreng hvor solide veier ikke fantes, og det var en alvorlig manko på lastebiler allerede før angrepet startet. Snart viste det seg at Guderians bekymringer ikke var ubegrunnede. Allerede før han kunne sette seg i bevegelse, hadde Bock fjernet 46. panserkorps fra Pansergruppe 2 og overført denne til Armégruppe Sentrums reserver. Pansergruppe 2 var dermed redusert med rundt en tredjedel av hva Guderian trodde han ville ha til rådighet før de hadde kommet i kontakt med fienden.
Kappløpet bak fronten
At selve symbolet på tysk krigsmaskineri, de pansrede spydspissene, allerede tidlig på høsten 1941 manglet både materiell og mannskap kan virke merkelig. Ofte fremstilles Barbarossa som en tysk parademarsj som så vidt ble stanset i snøen utenfor Moskvas porter sent på året. Dette er en forenklet og i stor grad misvisende fremstilling, for den tar ikke høyde for politiske og industrielle begrensninger. Tyskland og Sovjetunionens «industrikrig» var en avgjørende del av krigen, men er ofte oversett. Det som foregikk bak frontlinjene begynte tidlig å gi utslag, og soldatene på begge sider kunne ikke unngå å merke disse.
I begynnelsen av august hadde tyskerne mistet nesten 200 000 mann, mer enn hva erobringen av Frankrike året før hadde kostet Aksemaktene totalt, og dette tallet gjaldt kun tyske tropper. Rumenske, ungarske og andre lands hærer som deltok på tysk side, led også betraktelige tap.
Tyske kommandanter registrerte til sin forferdelse at erstatningsmannskapene de mottok allerede nå ikke kunne holdt tritt med tapene. I begynnelsen av august hadde for eksempel Armégruppe Sør mistet cirka 65 000 mann, men kun 10 000 kom for å fylle hullene i rekkene. Dette skyldtes ikke at Tysklands mannlige befolkning var i ferd med å tømmes, men heller politiske prioriteringer. Rundt fem millioner tyske menn ble i 1941 satt til industriarbeid, fremfor militærtjeneste. Å øke antallet kvinner i industrien ble ikke vurdert, siden de i nazistisk ideologi primært var husmødre. Hitler forsvarte disponeringen av så mange stridsføre menn med at Wehrmacht var utvidet med 20 prosent kontra fjoråret.
Men han enten glemte eller forsto ikke at hærens slagkraft ikke ble nevneverdig styrket av denne økningen. Et svært høyt antall soldater var nødvendig for å gjennomføre en effektiv okkupasjon av landene Tyskland hadde lagt under seg i 1939–40, og det samme gjaldt de enorme landområdene som utover 1941 ble okkupert i øst. Kamper i Afrika, Atlanterhavet og Middelhavet var også hengemyrer som bandt opp soldater og materiell. Mankoen på erstatningsmannskap gjorde det stadig vanskeligere å opprettholde det samme drivet som hadde kjennetegnet starten på Barbarossa. Men også materielt slet tyskerne.
Selvtillit eller dumdristighet?
De store materielle tapene på Østfronten avslørte indirekte en grov svakhet ved den tyske industrien, nemlig at den enda ikke var omstrukturert til en krigsindustri. For å holde på opinionens gunst hadde nazi-regimet satset på en todelt industriell løsning, «kanoner og smør», hvor det å tilfredsstille det sivile markedet var nesten sidestilt med å forsyne landets væpnede styrker. Dette betød at Tyskland i realiteten kun var egnet til den type krigføring de hadde lyktes med i 1939–41, altså kortvarige felttog.
Etter at Frankrike kapitulerte sommeren 1940, gjensto Storbritannia som eneste utfordrer til tysk dominans i Europa. Tysklands marine og flyvåpen ble derfor rustet opp på bekostning av hæren, en ikke ulogisk strategi i kamp mot en øynasjon. Dette ble ikke forandret av planene om en invasjon av Sovjetunionen; til det var tysk selvtillit, alternativt dumdristighet, for stor. Men selv da det materielle svinnet begynte å bli alvorlig utover sommeren 1941, fortsatte den tyske militærindustrien i samme spor: Fra juli til desember i 1941 sank produksjonen av utstyr til hæren med nesten en tredjedel til fordel for flyvåpenet og marinen, og da spesielt ubåtflåten.
I felten betød de industrielle prioriteringene, kombinert med stadig lengre forsyningslinjer og, etter vesteuropeisk standard, elendige infrastruktur* at tyske tropper oftere og oftere befant seg i katastrofale situasjoner. Allerede i slutten av juni opplevde enkelte panserkompanier at over en tredjedel av panservognene var ute av drift på grunn av manglende reservedeler. Nye panservogner var sjeldne å få, og kontinuerlige reparasjoner måtte til for å holde hjulene i gang. I juli hadde noen avdelinger begynt å innføre rasjonering av ammunisjon, og tidlig i august kjempet ofte tysk infanteri ujevne kamper uten artilleristøtte, fordi batteriene bak dem ikke fikk nye laster med ammunisjon.
Kort fortalt minsket tysk stridsevne i takt med at tiden gikk. Derfor fryktet mange tyskere konsekvensene av en potensielt kostbar og langdryg offensiv i Ukraina, som ikke umiddelbart kunne avslutte krigen. Håpet var at Den røde armé snart måtte bukke under. Nazistisk propaganda hadde fremstilt Sovjetunionen som en middelaldersk jordbruksnasjon, uten evne til å konkurrere verken industrielt eller teknologisk med den ariske rase. Riktignok hadde særlig møtet med noen av de nyere sovjetiske stridsvognmodellene vært en sjokkartet erfaring, men nøyaktig hva de faktisk sto overfor i Sovjetunionen hadde tyskerne enda ikke forstått omfanget av.
Selv om Sovjetunionen overrasket både tyskerne og utenlandske observatører med sin ofte fanatiske motstand og tilsynelatende bunnløse mannskapsreserver, hadde landet egne utfordringer på de samme områdene som motstanderen. Forskjellen lå i måten disse ble håndtert på.
De enorme tapene Sovjetunionen ble påført i Barbarossas innledende faser savner sidestykke i verdenshistorien: I løpet av bare fire uker mistet sovjeterne rundt halvannen million mann pluss tusenvis av stridsvogner og fly – tap nærmest enhver annen nasjon ville kollapset av. I løpet av halve 1941 led Sovjetunionen nærmere 25 prosent av sine totale tap under den andre verdenskrig. Men mens tyskerne slet med å holde tritt med tapene ved fronten, hadde Sovjetunionen raskt tatt grep og nærmest straks satt i gang en massiv mobilisering. Da de tyske armeene slo til, besto Den røde armé av snaue 5,4 millioner mann. Sovjetunionen hadde en potensiell «reservestyrke» på hele 14 millioner mann med militær trening som raskt kunne settes inn, og en langt større mannlig befolkning som kunne trenes opp, enn Tyskland. Resultatet var at til tross for de tunge tapene mønstret Den røde armé nesten sju millioner mann i slutten av august, et tall som steg til over åtte millioner ved slutten av året. En tysk rapport fra slutten av året anslo at Sovjetunionen kunne holde totalt 469 divisjoner i felten samtidig, hvilket knuste Tysklands maksgrense på 213.
Også sovjetiske kvinner deltok aktivt i krigsinnsatsen. I motsetning til tyskerne, nølte man i Sovjetunionen ikke med å la kvinner delta i våpenproduksjonen. Sovjetiske kvinner jobbet ofte doble skift for å frigjøre flest mulig stridsdyktige menn til fronten. Ved krigens slutt utgjorde kvinner nesten 60 prosent av sovjetisk arbeidskraft. Nærmere 1 million sovjetiske kvinner deltok i tillegg ved fronten som alt fra sykepleiere til jagerflypiloter og skarpskyttere.
Fra barneleker til rifler
Lenge før Josef Goebbels i 1943 retorisk spurte det tyske folk om de ønsket total krig, hadde Sovjetunionen vist en industriell tilpasningsdyktighet hinsides det nazi-regimet kunne. Hele det sovjetiske samfunnet ble kastet rundt for å møte kravene krigen raskt begynte å stille. Krigsutbruddet resulterte i at sovjetisk industri ble snudd på hodet med ett mål for øyet, nemlig å støtte opp under krigsinnsatsen. Produksjonen rettet mot det sivile markedet ble holdt til et minimum, og fra fabrikker som tidligere produserte barneleker og skrivemaskiner strømmet det snart flammekastere og rifler. Mange sovjetiske industriområder falt riktignok tidlig i tyske hender, men allerede 24. juni hadde en komité fått ansvaret for å evakuere både fabrikker og arbeidere østover. Under vanskelige forhold lyktes dette gigantiske foretaket overraskende godt. På noen områder var produksjonen i 1941 langt høyere enn før krigen. Alt i alt produserte Sovjetunionen mer tungt materiell enn Tyskland i 1941: 6600 mot 5200 panservogner, 15 700 mot 11 800 fly og hele 42 000 mot 7000 artilleristykker. Mye av utstyret, som T-34 stridsvognene og Sturmovik-flyene, var moderne og mer enn kapable til å matche det tyskerne kunne sende mot dem. De var ofte langt enklere konstruksjoner enn sine tyske motparter. Særlig stridsvognene viste seg svært robuste, mens tyske vogner raskt ble satt ut av de støvete eller gjørmete (avhengig av årstid) jordveiene i Sovjetunionen. Gjennom Lend-Lease mottok Sovjetunionen ekstern hjelp, mens tyskerne måtte forsyne sine allierte. Utover høsten oppdaget tyskerne Ford-lastebiler og Hurricane-jagere ved fronten.
Sovjeterne foretrakk stort sett egne våpen, men lastebiler, drivstoff og matvarer ble tatt imot med åpne armer. Sett med sovjetiske øyne var det strategiske bildet veldig klart: Deres soldater kunne ennå ikke matche de tyske én mot én, men tiden var på deres side. Dersom Moskva kunne holdes frem til vinteren satte inn og frøs fast fronten i en lengre periode, ville alt ligge til rette for en utmattelseskrig Tyskland ikke kunne vinne. Stalin og STAVKA baserte derfor sin strategi på dette scenarioet. Da beskjeden om en tysk offensiv i Ukraina kom, ble denne sett på som lite annet enn en åpenbar avledningsmanøver.
Blitzkrieg i krabbegir
Guderian angrep med en massiv kileformasjon. Enheter fra 2. armé rykket frem langs hans høyre flanke, mens 47. panserkorps (17. og 18. panserdivisjon) under general Joachim Lemelsen, hadde den viktige oppgaven med å beskytte hans venstre flanke mot de uunngåelige sovjetiske motangrepene fra hovedsakelig Brjanskfronten. Rambukken i angrepet var 24. panserkorps (3. og 4. panserdivisjon) under general Leo von Schweppenburg. Pansergruppe 2 dundret inn i Sentralfrontens linjer grytidlig 25. august. Innledningsvis smadret tyskerne de spredte sovjetiske avdelingene som ikke kunne forsvare seg mot panservogner. Sentralfronten, eller rettere sagt de som overlevde det tyske angrepet, måtte til slutt overføres til Brjanskfronten. Det var terrenget som raskt viste seg å være den verste motstanderen for Guderians styrker i åpningsfasen. Veiene de kjørte på var ment til å bli brukt av kjerrer og hester, og forfalt snart under vekten av hundrevis av tyske kjøretøy. Talløse småelver kunne først krysses når pionerer bygde broer over dem, og der sovjeterne etterlot intakte broer måtte disse ofte først forsterkes før de tålte tyngden til panservognene. En bro og en elv var passende nok også det som kunne stanse Guderians offensiv allerede de første dagene: Foran pansergruppen lå den brede Desna-elven, og den eneste broen solid nok til å frakte tungtransport over den var en 800 meter lang kjempebro ved Novgorod-Severskii. På grunn av manglende kommunikasjon på sovjetisk side, rakk noen få mann fra 3. panserdivisjon 26. august å sikre broen før den ble sprengt. Et brohode ble etablert på den andre siden, og alt dagen etter måtte dette forsvares mot tunge sovjetiske motangrep. Brohodet holdt, og Pansergruppe 2 fortsatte angrepet.
Det tok ikke lang tid før Guderian mente hans pansergruppe behøvde forsterkninger. Nå begynte en personlig krig mot hovedsakelig Bock. Etter samtalene med Hitler var Guderian overbevist om at hans operasjoner skulle ha hovedprioritet når det gjaldt forsyninger og styrker. Det første av etter hvert mange krav Guderian skulle komme med, var at 46. panserkorps ble tilbakeført til hans pansergruppe. Bocks disponeringer ble oppfattet som feil av Pansergruppe 2s offiserer, særlig fordi 46. panserkorps «kun» skulle agere som reserve. I realiteten var dette en livsviktig oppgave, for Armégruppe Sentrum hadde mer enn nok av egne problemer å hanskes med. Bocks armégruppe var fra midten av august og frem til begynnelsen av september under konstante angrep fra sovjeternes Vestlige Front under marskalk Semjon Timosjenko, Brjanskfronten og Zjukovs Reserve Front. Flere ganger ble den tyske fronten brutt, og kun rask reaksjon fra Armégruppe Sentrums mobile reserver avverget flere potensielt alvorlige sovjetiske gjennombrudd. Det er usannsynlig at en så kompetent offiser som Guderian ikke forsto at hans egne styrker ville bli rammet dersom sovjeterne gjenerobret for eksempel Smolensk og dermed avskar Pansergruppe 2. Men Guderian forlangte resten av kampanjen stadige forsterkninger, og selv om Bock ville strekke seg langt for å imøtekomme ønskene hans, nådde også han punktet hvor han krevde at generalobersten måtte sparkes.
«B-laget» ble viktig
Guderian mente på sin side at Bock hadde en personlig agenda mot ham, og sistnevntes forsøk på å få ham avsatt gjorde ikke ting bedre. Samtidig som han nå var oppriktig lei av Guderian, visste Bock at Pansergruppe 2s operasjoner måtte lykkes så raskt som mulig for å muliggjøre en offensiv mot Moskva. Kiev-lommen bandt opp flere tyske avdelinger, blant annet Armégruppe Sentrums 2. armé, som han desperat ønsket å bruke i sin etterlengtede offensiv østover. Av den grunn hadde han tidligere gitt 1. kavaleridivisjon til Guderian, og nå overførte han også infanteriregimentet Großdeutschland og 2. SS panserdivisjon «Das Reich» til Pansergruppe 2.
Forsterkningene var nødvendige, for Guderian hadde latt 47. panserkorps krysse og avansere sørover langs østbredden av Desna på egenhånd. Guderian hadde oppdaget at sovjetiske formasjoner nærmet seg flanken hans, og bestemte seg for å smadre disse med et preventivt angrep. Han fortsatte nå videre med en samlet panservognstyrke svakere enn en ordinær panserdivisjons. Størrelsen på fienden han sendte Lemelsen mot var derimot helt ukjent.
Sovjeterne hadde i august opprettet Brjanskfronten og gitt generalløytnant Andrei Eremenko kommandoen over den. Opprinnelig skulle den forsvare området mellom den Sentrale og Reservefronten. Nå ble Brjanskfronten tildelt den kanskje viktigste oppgaven noen av de sovjetiske Fronter hadde høsten 1941, nemlig å beskytte Sørvestfrontens østligste sektor ved først å stanse og deretter beseire Guderian. Stalin og STAVKA erkjente altså faren Guderians offensiv utgjorde, men fremdeles var en tilbaketrekning av Sørvestfronten uaktuell. Eremenko hadde klengenavnet «Den sovjetiske Guderian», en muligens ufrivillig anerkjennelse av hans tyske motstander, og i likhet med sin «navnebror» var han skeptisk til ressursene han hadde til rådighet. Brjanskfronten virket sterk på overflaten. Totalt besto den av rundt 250 000 mann og over 250 stridsvogner fordelt på fire armeer; 50., 21., 13. og 3. armé. Men skinnet bedro. I realiteten var 21., 12. og 3. armé svært reduserte etter flere harde kamper og manglet tungt materiell. Alle tre trengte hvile før de eventuelt kunne stanse Pansergruppe 2, men det fantes ikke tid til dette. Eremenkos sterkeste kort var 50. armé. Dette var hans eneste fullt utrustede armé, men STAVKA gjorde tyskerne en kjempetjeneste: Villedet av feilaktig etterretning, trodde STAVKA at Eremenkos østligste sektor var truet og beordret ham derfor til å forflytte 50. armé bort fra den reelle trusselen for å møte en fiktiv en. Det var dermed opp til Eremenkos «B-lag» å stanse Guderian. En vanskelig oppgave ble gjort nesten umulig. Eremenko uttrykte også skepsis, men ble lovet betydelig luftstøtte. STAVKA overførte en reservestyrke på hele 450 moderne fly, primært jagere og angrepsfly, som skulle gyve løs på Pansergruppe 2. Eremenkos angrep nøt godt av lokalt luftherredømme, siden de nærmeste tyske flyplassene var i dårlig stand.
Tyskerne fikk raskt merke dette. Mellom 29. august og 4. september fløy sovjetiske fly 4000 tokt mot Guderians pansergruppe. Mange kjøretøy ble skadet eller ødelagt siden de ofte sto fast i flaskehalser, og Luftwaffe mistet over 100 fly i luften eller på bakken da sovjetiske fly angrep basene deres. Luftwaffe hadde i likhet med bakkestyrkene en stri tørn med å tilpasse seg krigføringen på Østfronten. Mange av tapene deres kom utenom kamp, da rullebanene i Sovjetunionen ofte lå på jorder og lignende. I likhet med veiene, reduserte vær og slitasje dem slik at de ble direkte livsfarlige å bruke for pilotene. Dette kan eksemplifiseres ved å vise til tyske tapstall for Stukaer i 1941: 225 Stukaer ble ødelagt i kamp, mens 141 ble ødelagt utenom kamp. 56 Stukaer ble skadet i kamp, mot 130 utenom. Guderians statusrapport av 2. september var så pessimistisk at Bock ville avblåse hele angrepet, men han ble overtalt av Guderian til å la det fortsette. For å gjøre ting verre rammet et voldsomt og vedvarende uvær Guderians operasjonsområde 4. september. Tyske kjøretøy hadde allerede gjort de få jordveiene vanskelige å bevege seg på, og nå ble de forvandlet til det en tysk offiser kalte «lange og brede myrstrekninger alt og alle setter seg fast i.» For å holde kolonnene gående ble sivilbefolkningen og krigsfanger ofte tvunget til å utføre vedlikehold på veiene. I gjørmen ble forbruket av drivstoff mer enn doblet, med de ytterligere utfordringer dette la på det skrantende logistiske systemet.
I den verste uværsperioden kunne en panserdivisjon bruke ti timer på å forflytte seg to mil. For en hær med en doktrine basert så mye på mobilitet og manøvrering var dette en håpløs situasjon. I motsetning til den trege mekaniserte offensiven, holdt derimot tysk infanteri fra 2. armé jevnt over et høyere tempo og krysset nå Desna på flere steder.
Den samtidige sovjetiske motoffensiven hadde altså som uttalt mål å avskjære og knuse Pansergruppe 2. Dersom Eremenko hadde kunnet bruke alle sine styrker i ett konsentrert angrep, er det mye som taler for at Guderian om ikke annet ville blitt stanset lenge nok til at Sørvestfronten kunne reddes. Dette var ikke kun på grunn av de tyske avdelingenes reduserte mobilitet, men også fordi en noe overmodig Guderian valgte å splitte styrkene sine.
Eremenko hadde først angrepet flere steder i de tynt bemannede områdene mellom Guderian og resten av Armégruppe Sentrums front. Etter flere blodige tilbakeslag endret han strategi og gikk etter det isolerte 47. panserkorps. Men før han fikk sjansen til å fange Lemelsens tropper mellom sine egne og Desna, hadde Hitler personlig grepet inn den 5. september og beordret Guderian til å bringe korpset tilbake over elven. Samme dag hadde antallet deserteringer og «ulovlige retretter» i Eremenkos front nådd slike høyder at han fikk Stalins tillatelse til å danne blokkerende avdelinger, som lå i sikring bak kamptroppene for å skyte ned egne tropper som forsøkte å flykte. Samtidig hadde de andre sovjetiske frontene heller ikke lyktes i å bryte Bocks front og kunne ikke lenger gjøre stort mer uten nye forsterkninger og forsyninger. Nå skulle man tro at tyskerne for alvor kunne begynne å konsentrere seg om selve omringningen og ødeleggelsen av Sørvestfronten. Problemet var at Pansergruppe 1 fremdeles sto på stedet hvil.
Status quo i sør
Mellom Pansergruppe 1 og dens tiltenkte operasjonsområde lå et formidabelt geografisk hinder i form av Europas fjerde største elv, Dnepr. Før noen knipetangsmanøver i det hele tatt kunne begynne, måtte Rundstedt og Kleist ikke bare krysse den, men også etablere sikre brohoder på den andre bredden hvor de kunne støte videre nordover fra. Kirponos hadde forutsett dette og tatt grep tidlig. Broene mellom byer og tettsteder på den sovjetiskkontrollerte bredden ble sprengt. Dnepr var mange steder hundrevis av meter bred, og de mest opplagte krysningspunktene ble kontrollert av sovjetiske styrker. Krysningsforsøk måtte derfor regne med å møte hard motstand. Oppgaven var svært risikabel, men det fantes ingen vei utenom. Rundstedt beordret 6. armé, 17. armé og Kleists pansergruppe til å krysse Dnepr, uansett hvor. 31. august lyktes 17. armés 52. korps i å få fotfeste og bite seg fast ved Krementsjuk. Men noe mer enn dette var ikke Armégruppe Sør kapable til for øyeblikket, slik at Pansergruppe 2 fremdeles var den ene virkelige drivkraften i den tyske operasjonen.
Armégruppe Sør hadde hatt et hardt felttog og lidd tyngst tap av de tre armégruppene, og dette bekymret den tyske overkommandoen. Halder fløy derfor personlig for å møte Pansergruppe 1s stabssjef, oberst Kurt Zeitzler, og inspisere enhetene. Halders hovedbekymring var hvilken forfatning pansergruppens fire panserdivisjoner var i.
En relativt lang periode med ro og vedlikehold hadde gitt positive resultater, og Zeitzler kunne fortelle at foruten én divisjon som mønstret 79 kampklare panservogner, hadde de tre andre over hundre hver. Dette var etter Wehrmachts standard nærmest utopiske tall høsten 1941. Dessuten hadde Armégruppe Sør lagret store kvanta med drivstoff som etter planen skulle holde Pansergruppe 1 i bevegelse gjennom hele angrepet. Men Zeitzler var raskt ute med å helle kaldt vann i Halders årer. Grunnet den kroniske mangelen på reservedeler hadde reparasjonene ofte vært provisoriske, og det kunne ikke forventes at disse ville tåle langvarige påkjenninger i felten. Tyskerne hadde fremdeles ikke fått på plass et system som kunne transportere store mengder kjøretøy, slik at panservognene ofte måtte kjøre hundrevis av kilometer for egen motor før de nådde fronten. Dermed brøt mange sammen lenge før de ble satt inn i kamp. Reparasjoner og konstant vedlikehold var blitt vitalt for tyskerne på Østfronten.
Per 1. september hadde de mistet rundt 1500 kampkjøretøy, men kun fått tilsendt omlag 100 nyproduserte vogner. Hundrevis av vogner i Tyskland sto klare til å bli satt inn i tjeneste, men ble på Hitlers ordre holdt som reserve i påvente av operasjoner han så for seg ville komme i kjølvannet av triumfen i øst. Kleist og Zeitzler var i tillegg usikre på om pansergruppens ammunisjonsforråd var stort nok. Når ammunisjonen begynte å minke og panservognene igjen brøt sammen, ville Pansergruppe 1 ikke ha et tilfredsstillende logistisk system i ryggen til å holde den gående. Det var ingen jernbaner i området som gikk øst–vest, og lastebilflåten var nærmest halvert*. På toppen av alt dette gikk altfor mye ressurser med til å holde et lite nyttig brohode ved Dnepropetrovsk som Armégruppe Sør ikke fikk tillatelse til å oppgi, slik at det uttalt viktigste målet i sør ikke hadde en klar førsteprioritet hva forsyninger gjaldt. Her ble hele 3. panserkorps bundet opp i en fånyttes stillingskrig. Zeitzler var likevel ikke ferdig og benyttet nå sjansen til å forklare hvordan særlig overkommandoen hadde vært medansvarlige i svekkelsen av pansergruppen: Siden starten på Barbarossa hadde Pansergruppe 1 mistet 22 000–23 000 mann, men kun fått 12 000–13 000 mann for å dekke tapene. I tillegg hadde 11. panserdivisjon, 60. motoriserte infanteridivisjon og 1. SS panserdivisjon «Leibstandarte SS Adolf Hitler» blitt fjernet fra Armégruppe Sør. Alt i alt anslo Zeitzler at Pansergruppe 1 var ment å skulle nå sine mål med kun en tredjedel av sin opprinnelige styrke, mer spesifikt 48. panserkorps under generalløytnant Werner Kempf (9. og 16. panserdivisjon) og general Gustav von Wietersheim 14. panserkorps. Rundstedt avfeide det hele som en «overdrivelse», og Halder støttet seg til dette. Samme dag ble datoen for offensiven satt til 11. september. Armégruppe Sør hadde som sagt skapt et brohode på nordsiden av Dnepr ved Krementsjuk. Derfra skulle Kleists tropper avansere i retning Romny, rundt 200 kilometer nord for brohodet. Pansergruppe 1s tilstand, det faktum at brohodet ved Krementsjuk fremdeles ikke var helt sikret og at store sovjetiske styrker truet det, ble ikke lenger regnet som gyldige motargumenter. Lengre nord begynte nemlig.
Guderians offensiv bokstavelig talt å kjøre seg fast etter at dager med regn gjorde veiene ubrukelige. For tyskerne fortonet nå planen om en massiv knipetangsmanøver seg mer og mer urealistisk. Den tyske overkommandoen nektet å tro at Stalin ville sitte og se på mens Sørvestfronten ble omringet. At dette var hensikten deres anså de å være så åpenbart at operasjonens suksess trolig måtte måles i antallet sovjetiske armeer tyskerne hindret i å trekke seg tilbake. Men Stalins stahet skulle vise seg å være like mye en velsignelse for tyskerne som en forbannelse for sovjeterne.
Sovjetiske reaksjoner
Som vist tidligere var tyskernes antakelser korrekte: Trekket deres hadde tidlig blitt forutsett av blant andre Zjukov og Kirponos. I midten av august advarte Zjukov på nytt om sannsynligheten for et tysk angrep gjennom Sentralfronten. Han rådet å trekke Sørvestfronten bort og oppgi Kiev. Men Stalin nektet å la Kiev falle i tyske hender. Byen var med sine cirka 900 000 innbyggere en av Sovjetunionens største byer og et av Ukrainas viktigste jernbaneknutepunkt. I tillegg hadde den for mange kommunister en sterk symbolsk verdi etter rollen den spilte under den russiske borgerkrigen og den polsk-sovjetiske krigen. Likevel virket ingen av disse argumentene tunge nok til å forsvare den utsatte posisjonen Stalin med viten og vilje nå satte landets sterkeste militære avdeling i. Opprettelsen og deployeringen av Brjanskfronten var hans måte å berolige STAVKA og Zjukov på, men dens svakheter var velkjente. Få i STAVKA hadde videre tiltro til dens stridsevne. Selv da Guderians pansere ploget seg gjennom den og restene av den Sentralfronten, virket Sovjetunionens øverste leder enten likeglad eller uvitende til det som skjedde. Det siste kan ikke ha vært tilfellet, for det hadde ikke manglet på advarsler.
Kirponos hadde som Zjukov, forstått hvilken trussel konsentrasjonen av tyske tropper i nordøst og krysninger av Dnepr i sør utgjorde. Stadige angrep fra 6. og 2. armé begynte også å slite på hans linjer rundt Kiev. Den 10. september var situasjonen så uholdbar at han kontaktet STAVKA. Det hadde nå oppstått en luke på over 60 kilometer mellom hans og Eremenkos styrker. Han forklarte at styrkene hans ikke kunne sikre Frontens østligste sektorer, og ba om tillatelse til å forflytte tropper fra Kiev-distriktet dit for å stanse Guderian. Helst ønsket Kirponos tillatelse til å trekke hele Fronten sin tilbake før tyskerne kunne møtes bak ham. Det var Zjukovs erstatter Sjaposjnikov som mottok forespørselen. Sjaposjnikov hadde selv forsøkt å be Stalin om det samme den 7. september, og etter en lengre verbal overhøvling var Stalins godkjenning til å forflytte 5. og 37. armé marginalt bakover til mer solide defensive stillinger, det eneste han oppnådde. Sistnevnte var Sørvestfrontens sterkeste armé, og posisjoneringen av den skulle vise seg å være en alvorlig strategisk tabbe. Selv om han var klar over hvilken personlig risk han løp ved igjen å gjøre Stalin sint, avviste Sjaposjnikov forespørselen og gjentok det Stalin tidligere hadde svart ham. Det oppsto en tragikomisk situasjon hvor Sjaposjnikov forsøkte å overbevise Kirponos til å tro på noe begge visste var oppspinn. Da Stalin fikk høre om diskusjonen gikk han rett på sak og ringte personlig Kirponos. Generalen ble advart om at hans defensive tankegang var «farlig» og at han måtte «… slutte å lete etter måter å trekke seg tilbake på og heller finne måter å yte motstand på og kun det.» Tyske tropper tok samme dag Romny, et av deres fremste strategiske mål, og blokkerte dermed en av de beste retrettrutene Sørvestfronten kunne ha benyttet seg av.
Det var fremdeles noen i det sovjetiske systemet som våget å ta opp temaet med Stalin. Nestemann var marskalk Semjon Budjonnyj, øverstkommanderende for det Sørvestlige Distrikt**. Han hadde tidligere, riktignok svært forsiktig, foreslått en evakuering av Sørvestfronten. At Budjonnyj igjen gikk til dette steget var ikke helt uten en viss ironi. Han hadde skapt seg et navn som kavalerist og var en av de fem første til å bli utnevnt Marskalk av Sovjetunionen. Hans vennskap med Stalin kan ha vært med på å få ham helskinnet gjennom Moskva-prosessene, hvor han vitnet mot blant annet marskalkkollega Mikhail Tukhatsjevskij. Tukhatsjevskij var en av Sovjetunionens mest visjonære militære og en forkjemper for at Den røde armé måtte mekaniseres. Budjonnyj betegnet slik tankegang som direkte ødeleggende for hæren, siden hester var den beviselige beste løsningen for enhver hær. Etter tortur tilstod Tukhatsjevskij å ha begått landsforræderi og ble henrettet i juni 1937. Snaue fire år senere tryglet Budjonnyj nå Stalin om å kunne trekke seg tilbake før tyske panseravdelinger utmanøvrerte og knuste de lite mekaniserte styrkene hans***. Han kjente til risikoen ved å tale Stalin imot, men da han 11. september gjentok Kirponos’ bønn, håpte han muligens at nok press kunne få Stalin til å forandre mening. Det kunne det ikke. For Stalin ville dette ha vært en innrømmelse av hans tidligere feilvurderinger. Budjonnyj ble avsatt på grunnlag av defaitisme.
De som våget å tale Stalin imot var for få eller gjorde det aldri mer enn én gang. Etter å ha sparket eller skremt til taushet de offiserene som forlangte Sørvestfronten trukket tilbake, måtte Stalin nå få en ny kommandostruktur på bena. Kirponos ble alene om å kommandere Sørvestfronten. Stalin bestemte at Timosjenko skulle ta over for Budjonnyj. Samtidig fikk Kirponos ordre om å opprette blokkerende avdelinger i hver eneste divisjon, et tegn på hva STAVKA ventet ville komme. Med Churchill diskuterte Stalin også muligheten for at britene kunne sende 25–30 divisjoner til Østfronten. En fremtidig krigføring uten hundretusenvis av sovjetborgere var allerede under planlegging.
Alt dette som foregikk i kulissene, var ukjent for Kirponos’ fangede tropper. Sørvestfronten forble i all hovedsak stående i defensive stillinger, primært rundt Kiev, langt unna den faktiske trusselen som Guderian og Kleist nå utgjorde i øst. Styrkene som skulle stanse dem hadde vist seg å ikke være i stand til å utføre oppgaven sin. Kirponos og rundt trekvart million mann ble beordret til å være passive tilskuere mens konturene av deres undergang begynte å bli synlige bak dem. Pansergruppe 1 var ferdig med hvileperioden sin.
Ringen sluttes
Bock hadde oppfordret Kleist til å sette i gang sin offensiv allerede 10. september, mye på grunn av en økende følelse av at Guderians styrker bar en altfor stor del av byrden alene og kunne bli ødelagt hvis ikke det sørlige fremstøtet snart begynte. Han fikk til svar at tungt regn betød utsettelse av angrepet til 12. september. At like dårlig vær ikke stanset Pansergruppe 2 økte kun frustrasjonen til Bock og Guderian. Og det var heller ikke et problem for sovjeterne å lansere angrep i regnvær. Samme dag, altså 10. september, kastet 38. armé seg med 100 stridsvogner i spissen mot de tyske stillingene rundt Krementsjuk. Rundt 70 av de sovjetiske stridsvognene sto snart i brann, men styrken i angrepet var såpass at tyskerne ble drevet tilbake. Formiddagen 11. september så det en stund ut som om sovjeterne skulle jage dem ut i Dnepr. I pøsende regn kjempet tyske og sovjetiske soldater mann mot mann. Bock kjente ikke til alvoret i situasjonen og spekulerte åpent i om det var ren motvilje fra Kleist som gjorde at Pansergruppe 1 ikke avanserte nordover.
Om morgenen 12. september slo Kleist tilbake mot den nå utkjørte 38. armé. Spydspissen i angrepet besto av 48. panserkorps’ 16. panserdivisjon og 9. panserdivisjon. Etter en halvtime med voldsomme kamper brøt 16. panserdivisjon under generalmajor Hans-Valentin Hube, gjennom og kjørte for fullt, nærmest uhindret, videre nordover inn i det sovjetiske rommet bak 38. armés linjer. Størstedelen av den sovjetiske armeen raknet og ble isolert i små lommer, mens restene ble spredt i uorden av voldsomheten i angrepet. Tyskerne hadde bygd to solide broer over Dnepr som det nå strømmet forsterkninger over. Hube var kjent med de økende problemene tysk intendantur hadde, og særlig nå som veiene var forvandlet til gjørmehav visste han at trenenhetene aldri kunne holde tritt med hans panservogner. Dermed måtte han enten sakke farten i offensiven, eller gamble og fortsette uten tilgang til nye forsyninger. Han valgte det siste. Ved kveldstider stanset divisjonen opp, 15 kilometer unna landsbyen Khorol som hadde veiforbindelse med det strategiske målet Lubny. Drivstoffet var brukt opp, og Hube fikk nå illevarslende nyheter fra resten av 9. panserdivisjon. Deres sektorer hadde knapt veier, og i dyp gjørme måtte ofte traktorer dra panservognene fremover. Dermed sto 16. panserdivisjon alene dypt inne i sovjetisk territorium, ute av stand til å bevege seg verken fremover eller bakover. Rundstedt og resten av Armégruppe Sør holdt pusten. Hele den sørlige offensiven hadde nå blitt en avlang kolonne der ingen av divisjonene kunne dekke hverandre. Dersom sovjeterne gjennomførte pansrede motangrep mot tyskernes faretruende åpne flanker, ville ikke bare 16. panserdivisjon bli avskåret og trolig knust, men hele offensiven risikerte å bli delt opp i en rekke deler. Hubes farlige sjansespill kunne blitt katastrofalt. Men sovjeterne hadde ingen mekaniserte reserver tilgjengelig til slike angrep. Disse var for det meste ødelagt i kamp med Pansergruppe 2 og Armégruppe Sentrum. Og det sovjetiske forsvaret nord i kjelen hadde nå raknet totalt, med det resultat at 6. armé begynte å omringe Kiev.
I perioden 7.–9. september hadde Pansergruppe 2 for alvor brutt gjennom de sovjetetiske styrkene, og 10. september tok 3. panserdivisjon under general Walter Model, byen Romny, en viktig forsyningsbase hvor store kvanta med materiell ble erobret. Timosjenko hadde tatt kommandoen
Du kan lese mer i bokasinet Østfronten.
