Under overflaten

Miniubåter – motets og fortvilelsens våpen

Det var natt til 13. oktober 1939. Sted: Øst for Ørknøyene. På meget farlig oppdrag: U-47, en type tysk ubåt i serien VIIB, under kommando av Kapitänleutnant Günther Prien. Båten hadde en lengde på 66,5 meter, et mannskap på fire offiserer og 40 mannskaper.

Mål for nattens operasjon: Å trenge gjennom Holmsund og videre inn i det mye trangere Kirksund for å komme inn i bukten Scapa Flow, hvor deler av den britiske marine lå for anker.

Gjennomføring: Å snike seg i overflate­stilling, forbi senkede blokkskip og minesperringer for å komme på skuddhold. Etter at ubåtnettet mellom Burray og Mainland var passert, kunne Prien sette kurs mot nord, mot byttet.

Klokka 00.58 ble de første torpedoene skutt ut. Mislykket. U-47 snudde om og ladet om. Klokka 01.22 ble den siste torpedosalven avfyrt. Fulltreffer. Prien visste ikke hva han hadde truffet, men nå var det på høy tid å komme seg ut av Scapa Flow på samme kurs som hadde brakt ham inn. Også dét lykkes. Først om formiddagen på hjemvei hørte de i radio at slagskipet Royal Oak var blitt torpedert og at den angripende ubåten var blitt senket. Man kan tenke seg jubelscenene om bord på U-47. U-47 nådde Wilhelmshaven hvor Hitlers private FW 200 Condor sto klar for å frakte besetningen til Berlin. Fra Tempelhof gikk triumfferden til Rikskansleriet der Hitler var vert og overrakte Prien ridderkorset for hans bragd.

Men ingen triumf varer evig. Prien ble forfremmet til Korvettenkapitän, men ble senket med hele sitt mannskap på U-47 natt til 8. mars 1941 av den britiske jageren Wolverine, vest for Irland. Nå var U-47 absolutt ingen miniubåt, men tvert om den største havgående ubåten tyskerne hadde høsten 1939. Det sentrale punktet var at med mot og dristighet kunne man trenge gjennom både fiendtlige forsvarsverk og trange farvann og komme på skuddhold av «fette Beute», som det heter på tysk. Men høsten 1939 lå utviklingen av tyske miniubåter flere år inn i framtiden.

Japan og Italia

Pionerene fantes i Japan og i Italia. Japanerne var først ute med bruk av flere A-type miniubåter under angrepet på Pearl Harbor 7. desember 1941. Det er omdiskutert om disse båtene spilte noen rolle i det overraskende og drepende slaget mot USA.

Italia var nummer to når det gjaldt utvikling av ubåter. I den italienske marinen hadde man eksperimentert med miniubåter allerede under første verdenskrig, og fram til 1941 utviklet de typen «Maiale», eller «Gris» på norsk. Den hadde et mannskap på to som begge var utstyrt med dykkeutstyr siden fartøyet kunne dykke til 50 fot, eller ca. 15 meter. Undervannshastigheten var tre knop mens batterikapasiteten var på fem til seks timer. Et angrep på Gibraltar i september 1941 hadde vært mislykket. «Grisene» ble så sendt til havnen i Alexandria om bord på ubåten Sicre og var fremme der natten til 18. desember 1941. Tre «Griser» skulle angripe. De var ikke utstyrt med torpedoer, men med transportable sprengladninger på 300 kilo som dykkeren om bord kunne manøvrere i vannet og plassere under kjølen på det skip som utgjorde målet.

Italienerne var heldige. Idet angrepet skulle begynne kom en britisk krysser som ble sluppet forbi ubåtnettet. Det var lett for «Grisene» å følge etter og like lett å utføre selve oppdraget.

I Alexandrias havn

Målene var de to eldre slagskipene «Queen Elizabeth» og «Valiant». Alle de italienske «torpedorytterne» ble fanget etter angrepet og brakt om bord på «Valiant». Sjef for italienerne var kapteinløytnant Luigi, greve av la Penne. Iskaldt neket han å svare på spørsmål inntil det var fem minutter igjen til den tidsinnstilte sprengladningen ville eksplodere. Først da informerte han britene. Fangene ble ført opp på dekk like før eksplosivene under kjølen gikk i lufta. Begge mål var rammet, men skipene sank på rett kjøl ned i slammet i Alexandrias havn og ikke dypere enn at skadene på de to slagskipene var lette å observere. Italia ble snytt for PR-gevinsten ved sitt store hell, uten verken hjemvendte helter eller gode luftfotografier.  I 1942 var toppen nådd for de havgående tyske ubåtene. Bedre konvoiering, suksessrike senkinger av tyske forsyningsubåter, langt skarpere luftovervåkning av ubåtenes inn- og utruter i Biscaya og generell overlegenhet i lufta bidro til dette.  Også utviklingen i krigen for øvrig gikk Tyskland imot, både fordi et gjennombrudd på Østfronten var uteblitt, kapitulasjon i Nord-Afrika og fra industrigiganten USA kom en stadig sterkere flom av forsyninger til Sovjet og andre fronter. I tillegg kom bombekrigen som i stigende grad rammet tyske byer og rustningsanlegg. På tysk side måtte man begynne å utvikle våpen som kunne hindre et framtidig nederlag.

Norge og Hans Bartels

Først nå blir Norge viktig – ikke Norge som stat, men som okkupert område. Kapteinløytnant Hans Bartels, som hadde skapt seg et navn og fått Ridderkorset for sin innsats i krigen i 1940, befant seg her og var kommandant på en minesøker og opererte i farvannet mellom Kristiansand og Bergen med stor suksess.

Etter at Norge kapitulerte i juni 1940, ble Bartels boende i Bergen. I 1943 sendte han et memorandum til marineledelsen i Berlin hvor han pekte på nødvendigheten av å utvikle miniubåter. I samarbeid med Drager-Werke i Lübeck klarte han å få fram en prototype, kalt «Adam» i januar 1944. Problemet var at Adam sank straks etter at den var sjøsatt. Men typen skulle bli forløperen til miniubåten Biber.

«X-Crafts» i Altafjorden

Høsten 1943 skulle vise at engelske miniubåter var farlige. Den 22. september ble fire britiske X-craft ubåter frigjort fra sine moderubåter i Altafjorden i Finnmark. Der lå slagskipet «Tirpitz» for anker bak beskyttende anti-ubåtnett.  X-craft-båtene var relativt store med et deplasement på 27 tonn og et mannskap på fire mann. Båtene hadde ikke torpedoer, men sprengladninger på hver side av skroget, hver på 500 kilo.

Den store fordelen for britene var at X-Craft var utstyrt med en sluse som gjorde det mulig for en dykker å forlate og komme tilbake til båten. Han plasserte sprengladningene under kjølen på «Tirpitz». Resultatet av angrepet var en stor seier for britene. Tre sprengladninger var på plass og eksploderte om morgenen den 22. september. Dekket på «Tirpitz» hevet seg to meter, og 500 tonn iskaldt sjøvann fylte maskinrommet. Èn tysker omkom og 40 ble såret. Selv om alle X-crafts gikk tapt og noen mannskaper ble tatt til fange, var det en stor seier. «Tirpitz» ble slept fra Altafjorden til Tromsø for reparasjon. I Tromsø var «Tirpitz» innen rekkevidde for britiske bombefly som senket slagskipet den 12. november 1944.

Nordmenn

Det neste britiske angrepet kom mot Bergen natt til 22. november 1943. Angrepet hadde fått kodenavn «Barbara» og er verdt å følge i mer detalj fordi nordmenn var involvert.

Angrepet skulle skje ved bruk av miniubåter av typen «Welman». De var små og langsomme og bemannet med én mann. Sprengladningen på 220 kilo kunne løses fra fartøyets baug. Båtene skulle fraktes opphengt i daviter på norske motortorpedobåter fra Shetland til Solsviksund nord på øya Store Sotra. MTBene var nr 625 og 627. Overfarten over Nordsjøen var vellykket, og «Welman»-miniubåtene ble sjøsatt som planlagt. MTBene returnerte til Lerwick på Shetland. De fire «Welmennene», W 45 til W 48, dro fra Solsvik med kurs for Hjelteskjær syd for Askøy. Der ble de halvveis senket og dekket til med kamuflasjenett.

Hjelteskjær lå ikke utenfor allfarvei. En rekke fiskebåter passerte i løpet av dagen, og tre norske fiskere kom roende inn til «Welmennene».  Fiskerne ble avkrevd taushetsløfte – på norsk, rett og slett fordi både W 45 hadde norsk sjef (lt C. Johnsen fra Hæren) og W 46 (fenrik B. Pedersen fra Marinen.) De to neste hadde britiske offiserer. Så kunne angrepet begynne. Målet var en tysk tørrdokk i Puddefjorden og ellers tyske skip på Bergen havn. W 46 var uheldig. Den kom inn i lysstrålen fra tyske signallamper, ble straks beskutt og fenrik Pedersen måtte forlate W 46. Han ble raskt tatt til fange og W 46 oppbrakt. De tre andre unnslapp og gikk ut fra havnen.  Alle senket sin «Welman». De tre overlevende måtte gjemme seg på land og vente på MTBene fra Shetland. Flere redningsforsøk ble gjort, men dårlig vær var en stor hindring. Først den 6. februar 1944 lyktes norske og britiske MTBer å få «Welman»-førerne tilbake til Shetland.

«Biber» og «Neger»

Tyskerne hadde erobret W 46, studert konstruksjonen og kunne nå forbedre Hans Bartels mislykkede Adam-protype. Resultat: Innen meget kort tid var miniubåten «Biber» klar.

Eksperimenter, praktisk utdannelse og trening foregikk langs Tysklands Østersjø- og Nordsjøkyst, mens selve ubåtene kunne bli bygget seksjonsvis langt syd i landet og fraktet i deler til verftene i Kiel, Hamburg og Lübeck.

Det skulle imidlertid ikke bli «Biber» som kom først i fokus, men en annen og langt enklere type – «Neger». Den besto av to deler. Øverst var en «styringstorpedo» for piloten, utstyrt bare med batterier. Syv cm under denne var det opphengt en skarp torpedo av typen G7e, som kunne utløses av piloten og fortsette mot målet med sine 279 kilo sprengstoff.

Typen «Neger» var et ytterst primitivt våpen – ved minste sjøgang fikk piloten vann i øynene og mistet derved det lille utsynet han hadde i havbleike, bare få centimeter over vann.

Før de kom til kamp ble denne feilen forsøkt rettet ved at piloten ble beskyttet av en kuppel i plexiglass  fra tysk flyindustri. På den annen side var glasskuppelen enda mer synlig for fartøyer, og pilotens utsiktspunkt var stadig få centimeter over havoverflaten. En annen stor ulempe var at «Neger» ikke kunne dykke i en farlig situasjon og at både styrings- og navigasjonssystemet var av enkleste art. Mannskapene besto av frivillige, enten fra Hitlerjugend, SS eller folk fra die Kriegsmarine. Personlig mot skulle erstatte hva karene manglet av erfaring fra store ubåter. «Neger» ble satt inn i Italia ved Anzio, syd for Roma. Der hadde amerikanerne gått i land for å komme i ryggen på den sterke tyske forsvarslinjen tvers over Italia lenger syd. I løpet av april 1944 ble 40 båter av typen «Neger» fraktet med tog fra Tyskland og over Alpene til nærheten av Firenze. Derfra gikk transporten videre med lastebiler der lasten var dekket med kamuflasjenett. Tre «Neger» var gått tapt. Nå var det 37 tilbake. Sjøsettingen skulle skje mellom havnebyene Pomezia og Anzio, like bak de tyske linjene rundt det amerikanske brohodet.

Ingen «Neger»-suksess

Det ble ingen stor suksess – av flere årsaker.  For det første hadde de allierte klart å knekke den tyske Enigma-koden slik at de var varslet om at noe ville i skje i sjøen ved Anzio.

For det andre var det svært vanskelig å få sjøsatt de fem tonn tunge sammenkoblede torpedoene. Tyskerne hadde ingen egnet havn og måtte improvisere ved bruk av solide matter og rå muskelkraft. Stranden var langgrunn. Det skulle ta mye tid før de første enmannsubåtene var klare til innsats. Noen av pilotene var erfarne ubåtmannskaper, mens andre var frivillige uten erfaring. Ekstra vaktsomhet fra amerikanerne gjorde at hele innsatsen ble en fiasko, med unntak av at ett transportfartøy, eller muligens to, ble ødelagt. Mange «Neger»-piloter ble tatt til fange, andre omkom ved beskytning eller led kvelningsdøden. Enheten, eller det som var tilbake av den, ble fraktet hjem igjen til Nord-Tyskland. Men en siste innsats ventet.

Den kom utenfor invasjonsstrendene i Normandie juni til august 1944. Resultatene her var bedre enn ved Anzio, ikke minst forbi torpedoen var forbedret og antall mål større. En eldre polsk krysser og to britiske jagere ble senket. Dette førte til store oppslag i tysk presse og tildeling av tre ridderkors – det var ikke så mange andre tyske framganger å berette om. I trygg ettertid kan man mene mye om den tyske krigsinnsatsen. Men ikke om tysk kreativitet og evne til å føre full krig helt til siste dag. Viljen og evnen til å klekke ut stadig nye prosjekter var imponerende, tross tilbakegang på frontene og stadig mer alvorlige fløyangrep på byer, fabrikker og kommunikasjon generelt.

«Marder»

Den første forbedringen var av «Neger». Den ble kalt «Marder», og overfladisk sett virket de svært like. Men mens «Neger» bare kunne operere på overflaten, kunne «Marder» dykke. Derfor måtte den ha et forråd av trykkluft, noe som gjorde styringstorpedoen 65 cm lenger, til sammen 8,3 meter. Enda viktigere var en mekanisme som gjorde det mulig for piloten å åpne plexiglasskuppelen fra innsiden. «Marder» hadde en dybdemåler som gikk ned til 30 meter og dessuten en ny type torpedo, med kodenavnet «Dackel». Fordelen med «Dackel» var at den kunne skytes ut fra stor avstand og ikke kun rett foran målet. Torpedoen kunne også for-programmeres til å gjøre unnvikende bevegelser på vei mot målet. «Marder» ble satt inn mot invasjonsfronten i august 1944 før de ble trukket nordover. Tyskerne hadde en helt ny type på lager.

«Biber II»

«Biber» var mer enn en bemannet dobbeltorpedo. Den var en riktig miniubåt og førte to torpedoer, festet til hver langside av selve ubåten. «Biber» var ni meter lang og 1,6 meter bred og hadde mange likhetspunkter med den prototypen Hans Bartels kalte «Adam». Nye forsøk var suksessrike. Men båten hadde en svakhet. I overflatestilling ble den ikke drevet fram av en dieselmotor som på alle større tyske ubåter, men av en bensinmotor på  32 HK. Den tyske marinen hadde mangel på dieselmotorer og måtte ta til takke med bensinmotoren, som for øvrig var den samme som drev lastebilen Opel Blitz. Fordelen med bensinmotoren var at den var nesten lydløs, ulempen var bensindunst og eksplosive avgasser. For framdrift under vann ble det benyttet batterier og elektromotor på 13 HK. Rekkevidden under vann varierte med farten. Selve ubåten var bygget i tre deler. Da båten var ferdigmontert ble de tre delene forbundet med gummiflenser, en konstruksjon som ga mulighet for lekkasjer. Opp av «Biber»s lille tårn stakk et periskop, et eksosrør og et luftinntak. Luften kunne brukes både av pilot og bensinmotor. «Biber» var tiltenkt innsats som skulle vare i ett eller to døgn. Båten hadde ikke toalett – selvfølgelig – piloten måtte før innsats spise tabletter med næringskonsentrat og oppkvikkende tabletter der amfetamin var en viktig bestanddel. Disse dop-tablettene var for øvrig i bruk ved alle tyske miniubåttyper. «Biber» var klar til innsats i august 1944. Stadig mot invasjonsflåten. Men da den tyske fronten stadig ble presset tilbake, ble alle «Biber» trukket ut av Frankrike i begynnelsen av september 1944 uten å ha hatt stor suksess.

«Molch»

Neste båt på programmet var «Molch». Den var utelukkende elektrisk drevet og veide mye mer enn «Biber» grunnet vekten av batteriene. Elektromotoren var den samme som på «Biber». «Molch» veide 8,4 tonn uten sine to torpedoer og hadde kort rekkevidde på overflaten, men desto bedre undervannsegenskaper. Rekkevidden var 50 sjømil med en konstant fart på 3,3 knop. Da piloten ikke fikk lufttilførsel, verken over eller under vann, måtte han bære surstoffmaske. Båten kunne dykke til 40 meter. Piloten hadde utsyn via periskopet som ga et synsfelt på 60 grader forover. «Molch» ble satt inn i Genova-bukten i september 1944, men nå var det allierte vaktholdet på topp, så den tyske innsatsen ga bare tap og ingen triumfer. I september 1944 syntes Tyskland hjelpeløst fortapt. USAs industrielle kapasitet hadde gjort invasjonen i Normandie til en suksess, på Østfronten valset sovjetiske millionhærer fram, Italia var i ferd med å bli mistet og bombekrigen bare tiltok i styrke. Men tyskerne ga seg ikke. I oktober 1944 nådde den tyske krigsproduksjonen sitt høydepunkt. Det vi si at aldri tidligere hadde man samlet klart å produsere så mange geværer, så mye ammunisjon, så mange nye fly, raketter og ubåter og alt annet die Wehrmacht trengte for å kunne kjempe videre. Det var et oppbud av de siste krefter. Tysk rustningsproduksjon var sentralisert og ledet av Albert Speer. Men innen rammene for tildeling av råstoff og penger, fantes det rom for kappestrid mellom ulike firmaer. I dette lys ble «Hecht» utviklet. Den var inspirert av den britiske X-craft som hadde skadet «Tirpitz» i Altafjorden i 1943. Den skulle ha et mannskap på to og kunne bare opereres under vann. I baugen skulle den ha en utløsbar mine på 800 kilo sprengstoff. Men hverken styring, dykkeegenskaper eller framdrift var vellykket, så prosjektet ble oppgitt før det ble prøvd for alvor.

«Seehund»

Tyskernes siste forsøk på å konstruere en vellykket miniubåt var det mest framgangsrike. Det var typen «Seehund». Den hadde et mannskap to, en pilot/kommandant og en maskinist eller Leitende Ingenieur (forkortet LI).  Typen «Seehund» liknet de langt større XXI-ubåtene som var beregnet på Atlanterhavsfart. «Seehund» fikk typebetegnelsen XXVIIB og fikk ubåtnummer på i overkant av 2000. Typen var konstruert for overflatefart, men slik at profilen ble minst mulig synlig på alliert radar. Selve motoren var en 60 HK Bussing dieselmotor, men med en brennstofftank på 500 liter, kunne «Seehund» tilbakelegge 270 sjømil med en fart av 7,7 knop over vann. Elektromotoren for undervannsfart ga 25 HK, og den fikk ubåten opp i en fart av seks knop.

Rekkevidde: 19 sjømil.  «Seehund» førte to torpedoer, opphengt i gripearmer på hver side. Lengden var på 11,9 meter, bredden på 1,8 meter og vannfortrengingen i oppdykket tilstand var på 14,9 tonn. Båten var utstyrt med telefonforbindelse mellom pilot og maskinist, men ingen sambandsmidler til verken ledelsen eller andre «Seehunde» i området. Overbygget ga piloten en god mulighet for utsyn, dessuten kunne toppluken lett åpnes både innenfra og utenfra. Et fastmontert periskop ga mulighet for et 360 graders rundsyn, dessuten kunne periskopets objektiv heves til 50 grader for å ha bedre overvåkning av luftrommet. «Seehund» hadde intet klimaanlegg. Maskinisten ble nesten stekt av varmen fra dieselmotoren ved overflatefart, og begge frøs bittert når båten var neddykket. Det fantes heller ikke noe toalett slik at de to måtte gjøre sitt fornødne i tomme hermetikkbokser og forsøke å få innholdet over bord så fort som mulig. Typen var klar til praktiske forsøk sommeren 1944, men først i januar 1945 ble de første fraktet til Nederland, et land som fortsatt sto under tysk okkupasjon. Derfra forsøkte de operasjoner mot Sør-England og munningen av Themsen. Men kombinasjonen av dårlig vær, skjerpet britisk oppsyn og problemer med forsyninger som følge av at de allierte rykket stadig lenger inn i Nederland, begrenset resultatene.  I mai 1945 kom kapitulasjonen, omtrent 260 «Seehunde» var blitt bygget.

«Slutten kom i Norge»

Historien er ikke helt slutt. For oss nordmenn er et svar viktig: Hva med Norge og nordmennene? Mot slutten av 1944 begynte man å overføre miniubåter fra Tyskland til Norge. De ble i løpet av vinteren 1945 organisert i fire Kleinkampf-Divisionen som igjen var oppdelt i K-Flotillen. K-Div nr. 1 som hadde hovedkvarter i Narvik, omfattet til sammen 24 «Biber» og 20 «Marder». K-Div nr. 2 fantes i Trondheim og hadde kommando over til sammen 30 «Biber», fordelt på flotiljene i Kristiansund og Molde. K-Div nr. 3 i Bergen var den største med til sammen 30 «Biber», 30 «Molche» og 40 «Marder». Til slutt K-Div nr. 4 i Oslo med 15 «Marder» i Stavern, 15 «Marder» på Mågerø på Tjøme og 20 «Biber» på Håøya utenfor Nøtterøy. I tillegg omfattet disse K-Div også froskemenn og italienskinspirerte sprengbåter, såkalte «Linsen». De er imidlertid ikke behandlet i denne artikkelen som bare handler om minibåter.

Ingen av disse miniubåtene kom til kamp. De skulle holdes i reserve i tilfelle en alliert invasjon i Norge og da kjempe mot angripende skip i trange farvann. Men slik gikk det som kjent ikke. En «Biber» og en «Marder» ble heldigvis bevart og kan sees på Marinemuseet i Horten. Resten ble senket av tyskerne selv eller ødelagt av de allierte etter mai 1945. Tyske fly ble knust av bulldosere, og gjenværende miniubåter ble senket.

Tyskerne etterlot seg enorme mengder krigsmateriell i Norge, materiell som nordmennene gjerne ville overta for å bygge opp sitt nye forsvar. Innledningsvis sa briter, amerikanere og russere «nei» til dette, av frykt for at tidligere tysk krigsmateriell ville skape etterspørsel etter reservedeler og dermed grunnlag for en fortsatt tysk rustningsindustri. Men Norge holdt på sitt, og resultatet ble at mye tysk utstyr ble bevart. Forfatteren av disse linjer har selv sovet på hodepute med tysk hakekors under miltærtjenesten i 1961-62 …

Artikkelforfatteren

Tore Dyrhaug, født i 1942 tok etter examen artium i Sandefjorden  befalsskole i Hæren. Deretter studerte han og ble cand.philol. med historie hovedfag i 1968. Han bosatte seg på Nøtterøy og ble lektor på det lokale gymnas. Han har vært aktiv i det lokale historielag og skrevet både bøker og en rekke artikler om lokal og nasjonal militærhistorie. Han ble pensjonist i 2004.

Artikkelen er hentet fra bokasinet Sjøkrig.