Da vikingene koloniserte Island på 870-tallet, etablerte de et samfunn hvor lokale høvdinger hadde makten, i stedet for monarker som bodde langt unna. Philip Parker forteller deres historie.
Rundt 50 år etter at de spredte frykt med de voldsomme herjingene langs kystlinjene nordvest i Europa, slo vikingene til i vest. Denne gang var de ikke på jakt etter skatter eller slaver – nå var de krigere, sultne på landområder og på leting etter trygge havner hvor de kunne bygge kolonier, langt unna skandinaviske konger med stadig mer makt. Med Færøyene som utgangspunkt reduserte vikingene risikoen forbundet med lange seilaser på åpent farvann i Atlanterhavet. På 830-tallet hadde pionerer, blant annet Flóki Vilgerðarson, oppdaget et landområde i Nord-Atlanteren. Han døpte det Ísland, til minne om den kalde vinteren han tilbrakte der. Dette var likevel seilaser som ble gjort kun for eventyrlystens skyld. Den første vellykkede koloniseringsekspedisjonen ankom i 874 e.Kr., anført av nordmannen Ingolf Arnarsson. I tiårene som fulgte, kom det en strøm av bosettere fra Norge og vikingkoloniene på De britiske øyer i en stor landnám («overtakelse av landet»), og i løpet av 60 år hadde nesten alle landområdene blitt gjort krav på. Fri fra den direkte kontrollen norske monarker hadde pålagt dem, kunne de islandske vikingene fordele land med en konges autoritet. Gjennom de tre århundrene de var overlatt til seg selv, skapte de en unik samfunnsform som siden ble kjent som det «islandske samveldet». Det var mye ved Island som var kjent for bosetterne: Landskapet var brutt opp av fjorder, hvor de kunne etablere gårder. Likevel var ikke det nye hjemstedet deres like fruktbart som de skandinaviske landene de hadde lagt bak seg. Mye av landet var ubeboelig, toppet med vulkaner og isbreer som Vatnajökull. Store deler av året var det for kaldt til at man kunne dyrke jorda. Selv om det fantes store skogsområder, for det meste med bjørk, ble disse snart hogget ned og brukt som byggematerialer og ved. Dette førte til erosjon og gjorde jorda enda mindre fruktbar.
Landbruket var derfor basert på dyrehold, hovedsakelig kyr, supplert av fiske og seljakt. Bosetterne levde helt på grensen av det som var mulig for å overleve, og en kald eller våt sommer kunne raskt føre til hungersnød. Befolkningstettheten var lav: Islands første folketelling i 1095 talte 4560 frie bønder, noe som trolig tilsvarer et samlet antall på 10 ganger så mange. Bosetningene besto av en rekke gårder spredt rundt langhusene til lokale høvdinger. Gårdshusene ble for det meste bygget opp med torv, og på innsiden var det ett enkelt langt rom hvor familiene laget mat, spiste og sov. Denne levemåten dyrket fram en fryktløs selvstendighet. De islandske sagaene (se faktaboksen på side 107) forteller at Islands første kolonister flyktet fra den tyranniske norske kongen Harald Hårfagre. Til tross for at flere av etterfølgerne hans hadde planer om å tvinge kolonien til å underlegge seg kronen, var det en plan som var såpass vanskelig å gjennomføre – på en avsidesliggende øy – at ingenting skjedde på nesten 300 år. Uten trusler om invasjon var det dermed heller ingen grunn til å etablere en myndighet som skulle kreve inn skatt for å finansiere et forsvar. Det var heller ingen islandsk konge som sto opp og utfordret sitt norske motstykke. I stedet ble makten fordelt mellom lokale høvdinger, kalt goðar. 39 slike var spredt rundt i de fire regionene (várthing) som Island ble delt inn i. Goðarene hersket imidlertid ikke over sine territorier på samme måte som europeiske føydale aristokrater. Autoriteten deres var i stedet avhengig av lojaliteten til såkalte tingmenn, hvis landområder ofte ble blandet sammen med dem som skyldte troskap til andre goðar. Hvis en tingmann ble uenig med sin høvding, kunne han overføre sin lojalitet til andre ved å erklære seg selv «ute av ting» med den første.
Denne tidlige perioden med «overtakelse av land» blir beskrevet i Landnámabók, en samling av gamle kilder fra 1200-tallet, som beskriver navn, slektskap og utførte dyder til de første bosetterne i hvert distrikt. Da den første fasen med bosetning var over, begynte de uunngåelige tvistene om landområder. Faren ved disse feidene, som ikke ble kontrollert av noe organ, fikk bosetterne selv til å formalisere det som inntil da hadde vært et helt vilkårlig politisk system. I 930 etablerte de derfor Alltinget – den første islandske riksforsamlingen. Alltinget er mest sannsynlig verdens eldste parlament. Det ble dannet etter en modell med mindre møter avholdt i Skandinavia, hvor alle frie menn hadde rett til å bli hørt. Bosetterne valgte et passende spektakulært møtested for forsamlingen – en plass ved elva Öxará på den sørvestre delen av øya, omringet av en vulkansk kløft. Beliggenheten var like tilgjengelig som den var spektakulær, og når forsamlingen hadde møter i juni hvert år, kom goðar og deres tingmenn hit fra alle deler av øya.
Lokale rettsinstanser
I Alltinget samlet høvdingene seg med sine rådgivere. De fungerte som lovgivere, ved at de vurderte eksisterende lover og skapte nye, og som dommere, ved at de avgjorde saker som ikke kunne avgjøres i lokale rettsmøter. Forsamlingen ble styrt av lögrétta, et lovgivende råd ledet av en lögsögumaðr, en lovtaler som hvert år resiterte en tredjedel av parlamentets lover stående på en stor stein plassert i midten av forsamlingen. Det var i høyeste grad en offentlig forsamling og domstol. Møteplikten, som gjaldt for alle goðar, betydde at selv om feider – ofte av det blodige slaget – oppsto, fungerte Alltinget som en sikkerhetsventil, en nøytral arena, hvor man kunne forhandle før konfliktene ble uhåndterbare. Innen 1100-tallet hadde det islandske samfunnet begynt å forandre seg. Det ble påvirket av krefter utenfra, først og fremst kristendommen. Misjonærer hadde tidligere gjort forsøk på å spre budskapet sitt på Island, men med liten suksess. I år 1000 fikk imidlertid Olav Tryggvason Thorgeir Thorkelsson, lovtaleren i Alltinget, til å erklære at Island skulle være kristent. Siden penger og landområder var testamentert til kirken, ble mye av det underlagt kontroll av lokale landeiere, og goðarene ble rikere, noe som forsterket makten deres. Mange høvdingseter ble fordelt på hendene til noen få familier, eller til og med bare noen få individer. I 1220 lå den politiske makten i landet hos kun seks familier. De resterende goðarene hersket over det som strengt tatt var minikongeriker. I takt med at de fikk mer makt, utøvde også goðarene mer vold for å bevare og utvide territoriene sine. Fra slutten av 1100-tallet ble Island revet i filler av borgerkriger, kjennetegnet av enorme slag som var helt ulike tidligere feider. Det ble dannet løse allianser rundt to mektige familier – Oddi og Sturlungar. Sistnevnte hadde tette bånd til den norske kongefamilien, hvis autoritet hadde vokst seg langt større i løpet de tre foregående århundrene. Nå hadde de ressurser til å blande seg inn i islandske borgerkriger.
Den lange regjeringstiden til kong Håkon den 4. Håkonsson (1217–63) førte til at Norge fikk gradvis mer innflytelse på Island, samtidig som familiene Sturlungar og Oddi ødela samveldet. Blant ofrene i konflikten var den store islandske dikteren og historikeren Snorre Sturlason, som ble drept i 1241 etter ordre fra kong Håkon, etter sigende fordi han var en del av en konspirasjon som ville avsette kongen. Trøtte av kamp, desperate og med en gryende erkjennelse av at fortsatt selvstendighet bare førte til flere blodfeider, sverget islandske høvdinger troskap til den norske kongen under Alltinget i 1262. Det var en forsmedelig slutt på det islandske samveldet og kroken på døra for eksperimentet med et styre uten konger. Dermed var islendingene nå skvist under hælen til Harald Hårfagres kongelige etterkommere, fire århundrer etter at forfedrene deres flyktet fra Norge for å unnslippe kongens undertrykkelse.
