NASAs bemannede Apollo-ferder på 1960-tallet var svært populære og suksessrike, og det kunne virke som om romturisme var like rundt hjørnet. Pan American Airways var det første selskapet som tilbød venteliste for pakketurer til Månen. Da selskapet til slutt gikk konkurs i 1991, var det over 93 000 hobbyastronauter som hadde meldt seg på.
En ny type romkappløp var plutselig i gang. Private selskaper konkurrerte seg imellom om hvem som først kunne tilby vanlige mennesker å oppleve vaskeekte romferder. Med dette i mente er det nesten utrolig at bare sju romturister har vært i bane rundt Jorda i løpet av alle årene etter Armstrongs enorme steg for menneskeheten. Ingen av disse romturistene har noen gang vært i nærheten av å plante beina sine på Månens overflate.
Disse sju har kun oppholdt seg i International Space Station (ISS), og alle betalte i dyre dommer for opplevelsen. Den siste romturisten, canadieren Guy Laliberté, hostet opp utrolige 35 millioner dollar for en 11 dagers tur i 2009. En svipptur til ISS er kanskje en drøm for mange, men romstasjonen er ikke akkurat bygget for rike turister. Til tross for den mildt sagt stive prisen er det langt fra noen luksus; ISS ble bygget utelukkende for forskning og har en ytterst minimal bostandard.
Alle romturister gjennom tidene har reist i et russisk Sojus-fartøy tur/retur ISS, men etter at ISS’ permanente mannskap økte til seks personer, var det ikke lenger mulig med turistopphold på romstasjonen. Dette har gitt flere andre selskaper vann på mølla med tanke på å utvikle alternative transport- og oppholdsløsninger for betalingsvillige rike romturister. Hva med romfly? Det klart mest omtalte romflyet er Virgin Galactics SpaceShipTwo. Dette løftes opp i atmosfæren av et større moderskip, WhiteKnightTwo. Flyet løsner så fra moderskipet og bruker rakettmotoren sin til å frakte de seks passasjerene helt ut i verdensrommet.
Romhotel
Når flyet er ute av atmosfæren, vil passasjerene oppleve rundt fem minutter med vektløshet, mens de hele tiden kan nyte en uforglemmelig utsikt; en strålende, rund klode og uendelig mange strålende stjerner overalt. Den tragiske dødsulykken som rammet Michael Alsbury under en testflyvning i 2014, har ikke satt noen stopper for Virgin Galactics ambisiøse prosjekt, men det førte til at den første kommersielle flyvningen ble utsatt. Om slike prosjekter blir grunnlaget for romturisme i framtiden, er vanskelig å si, men det vil ta en stund før man kan bestille langvarige opphold i rommet. Slike romfly har jo heller ikke noe sted å legge til, så de kan ikke brukes som framkomstmiddel til et hotell i verdensrommet riktig ennå.
Slik kan romhotellet se ut.
Flygiganten Boeing har gått i en annen retning. I et ambisiøst samarbeid med NASA har de nå produsert et romfartøy som de håper vil bli tatt i bruk under den første kommersielle turen i verdensrommet. Det første fartøyet heter Crew Space Transportation-100, eller CST-100, og er noe større enn kommandomodulen på Apollo-fartøyene. Boeing og NASA håper at den første turen kan gjennomføres i løpet av 2017. Etter dette skal det forhåpentlig brukes både til å frakte personell til ISS, men det skal også frakte betalende reisende.
Det amerikanske romteknologiske selskapet, Bigelow Aerospace, er med på prosjektet og håper å bruke modulen for å komme seg til sin planlagte romstasjon i framtiden. For å være gjenbrukbar er Boeings fartøy utstyrt med utstyr som fallskjermer og airbager. Den kan derfor lande på land og ikke bare i vann som tidligere romfartøyer. Gjenbrukbarhet er nøkkelen til suksess, da jo oftere den kan brukes, jo billigere blir ferdene – både for selskapet og potensielle kunder.
Hvis framtidens romturister ikke skal være avhengige av den ukomfortable ISS, må det utvikles en ny type romstasjon. Det er her Bigelow Aerospace kommer inn i bildet. Grunnleggeren Robert Bigelow har tjent en formue på å bygge hoteller, men han har vært romfartsnerd siden han var liten gutt. Han ble inspirert av NASAs TransHab-konsept og håper han en dag kan ferdigstille oppblåsbare rommoduler. Disse skal brukes til å bygge private romstasjoner, som selskapet selv skal stå for driften av. Stasjonene skal så gjøres tilgjengelig for folket, mot betaling.
I 2006 og 2007 skjøt Bigelow opp Genesis 1 og 2, som var de første testfartøyene deres som gikk inn i bane. Etter dette har vi hørt overraskende lite fra selskapet. For tiden arbeider de med bakketesting og venter tålmodig på at etterspørselen etter romturisme skal vokse fram. De har likevel planlagt en oppskytning av BEAM (Bigelow Expandable Activity Module) våren 2016, om bord på en SpaceX Dragon-kapsel. Denne skal forbli tilkoblet ISS i to år for å demonstrere at teknologien deres fungerer over tid. Hvis testen er vellykket, er neste steg å skyte opp B330. Denne er mer enn 20 ganger så stor som BEAM, med sine 330 kubikkmeter. Bigelow hevder også at B330 kan være i bruk i hele 20 år. Veggene er riktignok oppblåstbare, men de vil faktisk beskytte gjestene bedre fra varme og stråling enn ISS-veggene gjør i dag. Bigelows ambisjon er at disse modulene blir grunnlaget for tidenes første utenomjordiske ferieturer.
Til tross for at flere viktige komponenter allerede er på plass, er det likevel ikke slik at romturisme er like rundt hjørnet. Kortere turer i fartøyer i lav bane rundt Jorda må nok bli veletablert først. Først da kan vi begynne å håpe på utenomjordiske hotellopphold. Det er rett og slett for mye vi ikke vet om romfart til at vi bare sende vanlige folk ut i rommet. Vi vet for eksempel fortsatt lite om konsekvensene av lengre opphold i mikrogravitasjon. NASAs Twins Study håper på å belyse nettopp dette.
Det eneste som er sikkert, er at etterspørsel etter romreiser er enorm, og utallige eventyrere bare venter på en mulighet til å pakke sekken når muligheten byr seg.
