Etter ti års utvikling har Honda endelig erklært sin NSX for ferdig. På tide å finne ut om denne demonstrasjonen av Hondas ingeniørkunst vil bli en alvorlig trussel for konkurrentene, eller bare en fuktig kinaputt man har ventet for lenge på.
IndyCar-legenden og NSX’ utviklingsfører Dario Franchitti er midt på den lange strekningen på Thermal Raceway, og naturlig nok forsvinner han av syne. «Hvis du vil slå ham, prøv å bremse ved 3-skiltet», sier passasjeren vår.
Noen sekunder senere: «Kanskje det var ’4’ i denne?» tilføyer Jason Widmer, lederen for ytelsesutvikling hos NSX. Noe selvtillitsbyggende passasjerinnspill er dette definitivt ikke. Vi får et øyeblikks panikk, men heldigvis er Jason en bedre utviklingsleder enn annenfører, og NSXen pøser på med fart og giring, før den framre dreiemomentstyringen gjør noe bil-hokuspokus og trekker oss ut av svingen og framover. Avstanden til Dario er fortsatt like betydelig.
Vi hopper til et tidspunkt samme ettermiddag, og NSXen er opptatt med å fortære den berømte Palms to Pines-veien. En såpass åpen og innbydende vei er perfekt til å finne en rask flyt, stupe dypt inn i svingene og gi på igjen tidligere enn vi ellers ville våget.
Elmotorene foran gjør sine underverk, de haler oss rundt svingene og varter opp med ufattelige utgangshastigheter. Det er avslappende og vanedannende.
Årene det har tatt å utvikle denne bilen har ikke vært bortkastet. Men herregud, for et langt svangerskap. Det er ni år – ni – siden Honda kunngjorde at de skulle utvikle en ny NSX, og at den skulle drives av en ikke-turboladet V10. Og så, midt i de økonomiske nedgangstidene, ble den skrinlagt. Men i 2011 dukket den opp i planene igjen. Et konsept ble vist i 2012. Og i de fire årene etter det? Noen ganske få observasjoner på langt hold, en masse spekulasjoner i diverse internettfora, men ellers har det vært det mest pirrende lokkenummeret i superbilenes historie.
Så la oss se litt nærmere på hva som foregikk, for historien bakenfor er fascinerende. Man begynte å undersøke mulighetene for en V10, som på den tiden var i tråd med retningslinjene innen Formel 1, men så ble den løsningen forkastet. Vi fordyper oss ikke i det, men nøyer oss med å fastslå at det valgte oppsettet med en V6-hybrid igjen har en viss Formel 1-relevans.
Opprinnelig var den tenkt tverrmontert og uten turbo eller kompressor, men med tiden har teknologien utviklet seg, og man besluttet å legge til doble turboer og dreie selve motoren 90 grader for å gi tettere samling av enhetene, bedre vektfordeling og kjøling.
Tenk på den praten som må ha funnet sted: «Jaha … Nå har vi jo brukt en del år på å utvikle bilen, formgi den og komme fram til hvor alt bør sitte. Men forsyne meg ser det ut til at vi trenger mer krefter…»
Pinlig.
Disse forandringene skyldes ikke den langtrukne utviklingsprosessen, men heller en dyp trang til å lage bilen helt riktig. NSX har nå en 3,5 liters V6 med dobbel turbo som yter 500 hk. Kilt inn mellom motoren og den nitrinns dobbeltkløtsjkassa ligger en børsteløs elmotor som yter 47 hk og gir 148 Nm dreiemoment. Den kompenserer turboforsinkelsen ved lave turtall, og fungerer dessuten som startmotor, noe som sparer vekt.
Du kan lese mer i bokasinet Superbiler fra Top Gear.
