Slaget om Skagerrak | Bokasin – Spennende temabøker

Verdens største sjøslag

Fiskere som greide ut garn ved Hvide Sande på den danske vestkysten dette vårdøgnet mellom mai og juni 1916, løftet rett som det var hodene fra arbeidet og lyttet mens de stirret utover havet. Fjerne, tunge drønn kom stadig rullende mot strendene og døde langsomt ut innover det flate hedelandskapet. Flere av fiskerne så også opp mot himmelen etter tordenskyer, men været var disig og bare lett overskyet – dessuten var tordenværsesongen ennå langt unna.

Brakene som rullet innover strendene denne dagen var ikke torden, men drønnene av artillerikanoner fra britiske og tyske slagskip og kryssere som skjøt mot hverandre på Jylland-bankene, om lag 200 nautiske mil rett vest av det danske fastland ved Hvide Sande. Britiske «The Grand Fleet» og den tyske «Hochseeflotte» hadde omsider møtt hverandre, etter mange små trefninger, i en gigantisk duell som senere skulle bli kjent som «Skagerrakslaget», eller «The Battle of Jutland» som det heter på de britiske øyer; verdens største sjøslag i moderne tid.

I vårt naboland i vest, på den andre siden av Nordsjøen, er historien om «The Battle of Jutland» kjent stoff, om enn ikke i Norge. Det gikk etter hvert inn i historien som et av de mest gjennomdebatterte slag utkjempet av Royal Navy, og selv etter nesten 90 år skrives det fortsatt analyser av det og stadig utkommer nye bøker om slaget. Hvorfor er det slik, kan man spørre seg? Noe av svaret ligger i at Skagerrakslaget aldri fikk et sikkert utfall og man kan derfor stadig spekulere i om et eventuelt annet forløp kunne gitt et annet utfall.

Seier med bismak

Den britiske marinen mistet både flere sjøfolk og skip enn den tyske under Skagerrakslaget, men til gjengjeld ble den tyske flåten liggende i sine havner under resten av første verdenskrig, uten å våge seg ut, inntil den ble internert i Scapa Flow på Orknøyene som en klausul i Versaillestraktaten i 1918. Slaget avdekket også dumskap og dårlig ledelse i Royal Navy, dessuten kom flere «departementale» stridigheter og kontroverser i marineledelsen til overflaten. Det faktum at britisk artilleriammunisjon var skandaløst dårlig og i mange tilfeller ubrukelig, ble utelatt fra rapportene og forsøkt dekket over. Kontrollrutinene mellom produsentene og marinen fungerte ikke eller ble neglisjert. Blant annet skulle det gjøres skyteprøver med ammunisjonen etter et bestemt mønster, noe det ble slurvet mye med. Store systemfeil ble avdekket, blant annet i rutinene for sikker håndtering av ammunisjon og drivladninger til kanonene. Dessuten mistet nærmere 10 000 sjøfolk livet på begge sider …

Overtyre

I 1916 begynte forsyningssituasjonen i Tyskland å bli vanskelig. Tyskland hadde lenge vært under streng blokade av Royal Navy – dessuten var landkrigen på kontinentet i ferd med å utarme landet fullstendig, og oppstand lokalt og revolusjonsliknende tilstander truet infrastrukturen mange steder. Tidligere i krigen hadde det vært en serie mindre trefninger mellom lettere enheter av den tyske og britiske marine, blant annet i «Helgolandslaget» 28. august 1914, der en britisk krysserstyrke skulle avskjære og senke tyske torpedobåter og lette kryssere som patruljerte utenfor øya Helgoland. Denne trefningen ble en klar seier for de britiske enhetene som senket de tre lette krysserne «Mainz», «Ariadne» og «Cöln» samt en torpedobåt. Mer enn 1200 tyske sjøfolk omkom i angrepet.

Den tyske planleggingen av Helgolands forsvar og tilhørende innseilingers forsvar hadde vist seg å være særs dårlig, og ønsket om gjengjeldelsesaksjoner vokste i den tyske marineledelsen. Anledningen bød seg igjen den 23. januar 1915, da kontreadmiral Hipper seilte fra Jade-elva mot Doggerbank med tre slagkryssere, den tunge krysseren «Blücher» samt fire lette kryssere. Oppdraget denne gang var å patruljere Doggerbank-regionen av Nordsjøen og der angripe alle britiske enheter de fant. Beklageligvis for de tyske marinestyrkene var etterretning og planlegging av dette angrepet like dårlig denne gangen. «Room 40», den britiske marinens kryptografiavdeling, hadde lenge fanget opp og dekodet tysk radiotrafikk og kjente i mange tilfeller til tyske flåtebevegelser på forhånd, takket være følgende hendelse:

Den 26. august 1914 hadde den tyske krysseren «Magdeburg» gått på grunn utenfor Estland og to kopier av den viktige kodeboken Signalbuch der Kaiserlichen Marine ble funnet og brakt i sikkerhet av russiske styrker. Ett eksemplar ble beholdt av den russiske marinen og den andre ble overlatt til britisk etterretning som med stort hell brukte den til å dekode informasjon om tyske flåtebevegelser. Bare minutter etter at de tyske skipene forlot sine havner på vei mot Doggerbank, hadde derfor fem britiske slagkryssere, blant dem «Lion» og «Princess Royal» under kommando av viseadmiral sir David Beatty, sluppet fortøyningene i Rosyth og var på vei til samme destinasjon. Dette slaget som er interessant nok i seg selv, er ikke tema her. Vi kan nøye oss med å si at «Blücher» ble senket og slagkrysseren «Seydlitz» hardt skadd av et panserbrytende treff i det aktre kanontårnet og dette kunne ha ført til en fullstendig destruksjon av skipet, hadde det ikke vært for gode tyske sikringsrutiner og at magasinet raskt ble satt under vann. Men den tyske frustrasjonen over å stadig komme til kort overfor Royal Navy vokste nå proporsjonalt med de stadige nederlagene.

Wilhelmshaven, mai 1916

På det europeiske fastlandet raste fremdeles krigen med full styrke den 31. mai 1916 og skulle gjøre det i ennå to år til. Tyske sjøfolk priste seg lykkelig over å tilhøre den «privilegerte marinestand» – som sådanne var de heldige som unnslapp en nesten sikker død som «kanonføde» i det meningsløse og forferdelige blodbadet i skyttergravskrigen på vestfronten.

I de første ukene av mai 1916 var det hektisk aktivitet på havna i Wilhelmshaven, den tyske marinens hovedbase på vestkysten, rett sør for Helgoland. Byen lå beskyttet ved elvene Jade og Wesers munninger og var lett forsvarbar. Langs marinekaiene i Wilhelmshaven og elvemunningene lå tyske slagskip og kryssere fortøyd i lange rekker mens de lastet ammunisjon og forsyninger.

Tyske marinegaster hadde, i motsetning til de britiske, forlegninger på land og brukte der den lille fritida de hadde til brevskriving og kortspill. Et utbrudd mot den britiske marines blokade av de tyske havnene lå i lufta, ingen visste noe sikkert, men følelsen av at «noe» kom til å skje var etter hvert påtakelig.

Ved midnatt den 28. mai ble alle skip som lå forankret i Jade beordret til å fyre opp kjelene og forberede seg på avgang. Beredskapen ble opprettholdt i nesten to intense døgn og til slutt, kl. 15.40 den 30. mai, kom endelig ordren fra øverstkommanderende, admiral Reinhardt Scheer fra hans flaggkommando, slagskipet «Friedrich der Grosse»: «31 G. G 2490» – «utfør hemmelig instruks nr 2490 den 31. mai».

En time etter midnatt den 31. mai begynte skipene i «Hochseeflotte» å lette anker. Først ute var slagkrysserne med «Lützow» i spissen, under kommanderende admiral Franz Hipper. Han hadde mer enn 40 skip under sin kommando denne dagen: fem slagkryssere, fem lette kryssere og 30 destroyere. De tyske slagkrysserne var et spesielt syn. På grunn av kanontårnenes lave og skråstilte profil, ga de et voldsomt innrykk av styrke og makt. Til tross for inntrykket de ga hadde de tyske slagkrysserne gjennomgående mindre kaliber på hovedskytset enn de britiske.

SMS «Seydlitz» hadde f. eks bare 11” kanoner mens Royal Navys slagkryssere for lengst hadde byttet til «The Magnificent thirteen-point-five» – de langt kraftigere 13,5-toms kanonene, som lenge ble standardkaliberet for slagkryssere i Royal Navy. Til gjengjeld hadde de tyske skipene moderne og god armering over vitale deler av skipet og mye bedre sikringsrutiner for ammunisjonshåndtering. En og en halv time senere fulgte hovedstyrken etter, bestående av 16 av Tysklands i alt 18 slagskip, eller såkalte «Dreadnoughts». Begrepet «Dreadnought» har en særstilling i marinehistorien, i mange land snakker man ofte om «pre-» og «post-» «Dreadnought», og begrepet fortjener som sådan litt nærmere omtale.

Tidlig på 1900-tallet fikk Storbritannia en ny «First Sea Lord», dvs. sjef for Royal Navy, den særs dynamiske, men også kontroversielle John Arbuthnot «Jackie» Fisher, med sitt berømte valgspråk «Hit them first, hit hard and keep on hitting…!». Hans karriere i Royal Navy strakk seg over en periode på mer enn 60 år, og i løpet av denne tiden var han med i hele utviklingen fra seilskip av tre med munnladerkanoner fram til avanserte slagkryssere og de første hangarskip. Han er regnet som en av de to store reformatorene i Royal Navy, ved siden av Nelson. I løpet av noen få år greide han det kunststykket å totalt omforme den stokk konservative britiske marinen til en moderne kampinstitusjon. Han sørget for systematisk opplæring og trening på alle plan og introduserte nye systemer for ildledning og signalisering. Før hans inntreden var det mye «spit-and-polish»-kultur i Royal Navy. Skyteøvelser ble sett på som en uting, da det ødela malingen på kanonene og det kunne komme kruttslam på de flotte teakdekkene…

Det var heller ikke uvanlig for den enkelte kaptein å betale for maling og pussemidler av egen lomme, for å få skipet «shinet», i skarp konkurranse med andre kapteiner! Med Fishers inntreden i marinens ledelse endret alt dette seg nærmest over natten. Gamle, utrangerte fartøy ble faset ut eller hogget opp, og de frigjorte midlene satt inn i modernisering og nybygging av skip. Udugelig og ineffektivt personell ble pensjonert og oppsagt, kort sagt: En ny æra var i emning i Royal Navy. Fisher forutså at ubåter og torpedoer kom til å bli framtidas våpen og introduserte prompte en helt ny klasse av raske marinefartøyer, destroyeren, bestykket med synkeminer og hurtigskytende kanoner, tiltenkt forsvar mot disse. En «innovasjon» den enkelte sjømann var spesielt glad for, var at det ble slutt på Royal Navys beryktede harde kjeks, gjerne fulle av melmidd, til fordel for daglig ferskbakt brød fra egne bakerier om bord. Man kan derfor trygt si at det var Fishers drømmer og ideer som kom sammen i en enhet da HMS «Dreadnought» ble sjøsatt i 1906. Hun var et slagskip beregnet på kystforsvar i kanalen med 18 500 tonns deplasement, og hun hadde fem batterier med to 12 toms kanoner i hvert tårn. Hun ble bygget av Vickers-verftet på bare tre år fra planlegging til stabelavløping. Dette var ny rekord for ferdigstillelse av et så stort skip, muliggjort ved nitid planlegging og utstrakt bruk av delleveranser. Fisher overså personlig byggingen da han hadde stor tro på det nye konseptet.

Som marinefartøy var HMS «Dreadnought» så innovativt at alle andre lands marinefartøy i samme klasse over natten var blitt fullstendig umoderne. «Dreadnought» hadde mange nye ideer innbygget i seg. Maskinene var nye og vibrasjonsfrie Parson-dampturbiner, noe helt nytt inntil da og lite uttestet på store skip. De nye maskinene viste seg å være en stor suksess og en enorm forbedring i forhold til den gamle typen stempeldrevne dampmaskiner. De var drivstoffeffektive og hadde høy virkningsgrad, selv om dampkjelene fremdeles var kullfyrte på mange skip. At maskineriet var vibrasjonsfritt var særdeles viktig for bruken av skipets instrumenter som kompass, kikkerter, avstandsmålere og annet ildledningsutstyr. En annen innovasjon på HMS «Dreadnought» var at hovedskytset, med unntak av to vingtårn, var senterlinjemontert, noe som ga bedre skytevinkler. Man tok også i bruk standardisert ammunisjon og utviklet rutiner for kontrollert skytning med ett kaliber av gangen, slik at nedslagene fra de forskjellige kanonene ikke forstyrret observasjonene for hverandre. Selv om «Dreadnought» selv ble umoderne etter få år, satte konseptet fart i forskning, nybygging og fornyelse av marinefartøy over hele verden, særlig i Tyskland og Storbritannia i årene fram mot første verdenskrig.

Helgoland sør

Slik var altså situasjonen mellom de to lands mariner denne dagen. Øverstkommanderende Reinhardt Scheer i «Friedrich der Grosse» og seksten slagskip fulgte på slagkrysserne. Flaggskipet hans, av «Kaiser»-klassen, hadde ti 12” kanoner som hovedskyts og kunne gjøre 22 knop. Overkommandoen hadde også i sin «visdom» funnet plass til «forsterkninger»: Fra sine baser i Elben kom nå seks gamle «pre-Dreadnought» slagskip fra 2. skvadron og sluttet seg til baktroppen av Scheers 16 nyere slagskip. De fleste av hans offiserer ristet på hodet av dette og så på deres deltakelse som en hemsko og en alvorlig feiltakelse fra marineledelsens side.

Disse gamle slagskipene gjorde ikke mer enn maks 18 knop og hadde derfor ikke mulighet til å holde plassene sine i kamplinjen – og hadde dessuten kun fire 12-toms kanoner hver. Skipene gikk under betegnelsen «5-Minuten Schiffe», et ironisk uttrykk for en antatt overlevelsestid på fem minutter under ild fra et moderne «Dreadnought» slagskip. Totalt besto Scheers styrke nå av 99 skip: 16 moderne slagskip, seks eldre av samme kategori, seks lette kryssere samt 31 destroyere i tillegg til Hippers slagkrysserstyrke på 40 skip. Ved soloppgang den 31. mai gikk styrken for full fart ut i Nordsjøen, gjennom åpningen i minefeltene ved sandbankene på Jyllands sørvest-kyst.

Om bord på «Friedrich der Grosse» fikk Scheer nå inn flere meldinger, bl.a. fra U-32 og U-66 som lå i overflatestilling 3500 km unna. De kunne rapportere at britiske slagskip og flere kryssere var observert i Nordsjøen, øst for Firth of Forth i Skottland, på kurs sørøst. U-66 meldte observasjon av hele åtte slagskip samt lette kryssere og destroyere. Bare U-32 forsøkte seg på et halvhjertet angrep, uten å lykkes. Den tyske radiostasjonen i Neumünster hadde i tillegg fanget opp andre meldinger som indikerte at en stor styrke hadde forlatt Scapa Flow, den britiske marines hovedbase på Orknøyene, også på sørøstlig kurs. Merkelig nok valgte Scheer å se bort fra denne informasjonen fordi han mente meldingene var for vage og uklare til å tas hensyn til. Det Scheer ikke visste, og som skulle vise seg å være nok en tysk tabbe, var at ubåtene hans ikke hadde gjort jobben sin. Ti ubåter var utplassert som en «skjerm» i Nordsjøen mot nordvest og var tiltenkt en rolle der de fra sitt bakhold skulle spore opp, angripe og redusere den britiske styrken idet den ble oppdaget. Av forskjellige grunner skjedde aldri dette, og nå var Royal Navy allerede underveis med full styrke. På dette tidspunktet var altså alt dette ukjent for Scheer. Blant offiserene hans i denne tilsynelatende endeløse rekken av store marinefartøy, hvis like verden aldri før hadde sett, snakket man nå om at i dag, eller kanskje i morgen kunne bli «Der Tag» – selveste «Dagen» – da man i et slag med nesten Wagnerske overtoner skulle møte Royal Navy, skip mot skip, til den «Endelige Kampen».

«The Grand Fleet»

I april 1916 besto «The Grand Fleet», som var Royal Navys hovedflåte i Atlanteren med tilstøtende farvann, av 33 «Dreadnought» slagskip og ti slagkryssere. Hele fem av disse var «superslagskip», av «Queen Elizabeth»-klassen, med de nye 15” kanonene som kunne skyte 1900-punds (860 kg) prosjektiler.

Disse var til da verdens mest avanserte slagskip, med blant annet oljefyrte turbiner og moderne ildledningssystemer.

«Queen Elizabeth»-klassens fem berømte skip besto av navngiveren, HMS« Queen Elizabeth» i tillegg til «Valiant», «Malaya», «Barham» og ikke minst «Warspite», som fikk en lang og dramatisk karriere.

Royal Navy hadde på denne tiden to framstående ledere: viseadmiral sir David Beatty, sjef for slagkrysserstyrken med sitt flagg i HMS «Lion», og hans overordnede sir John Jellicoe, kommanderende admiral for hele «The Grand Fleet», med sitt flaggskip HMS «Iron Duke».

Beatty var en karismatisk og aggressiv leder, i «beste» Royal Navy-tradisjon. Han gikk ut fra offiserskadett-skolen HMS «Britannia» i 1884 som nummer ti i sitt kull, men hadde allikevel pådratt seg 25 reprimander og tre omganger med kjeppen (!) «for more serious offences« som sjargongen i refselsesordrene sa. Han var faktisk ganske «flamboyant» og litt av en dandy og hadde den typiske britiske «speidergutt-holdningen», men var også i hele sin karriere sterk motstander av kadaverdisiplin. På bilder kan man se at han foretrakk uniformsjakker med kun seks knapper(!) i stedet for de reglementerte åtte, muligens et utslag av «sivil ulydighet»…

I 1886 ble han utkommandert til «The China Station» som var et vanlig springbrett for karriereoffiserer den gangen, men hans mor, av alle, blandet seg inn. Hun mente at kommando i Kina var under hans stand og med sin forbindelse til parlamentsmedlem lord Charles Beresford (for øvrig Fishers svorne fiende), skaffet hun ham en kommando på HMS «Alexandria», i den britiske middelhavsflåten – et bedre utgangspunkt for en som ville opp og fram på karrierestigen i Royal Navy, mente hun.

Ingen kunne derimot vært mer ulik Beatty enn hans overordnede og sjef for «The Grand Fleet», sir John Jellicoe. Der Beatty var aggressiv og pågående, var Jellicoe tilsvarende ettertenksom og forsiktig. Jellicoe ble født inn i en sjøfarende familie i Southampton i 1859, og allerede som 13-åring vervet han seg i marinen som «midshipman» – offiserskadett. Hans første aktive kommando kom ti år senere, under krigen mot Egypt, men allerede i 1888 tiltrådte han en stilling i det britiske admiralitetet.

Han gikk imidlertid tilbake til aktiv tjeneste og hadde flere kommandoer utover i 1890-årene, inntil han ble utnevnt til flåteadmiral i 1914 og overtok kommandoen over «The Grand Fleet». Jellicoe var en stillfarende og intelligent offiser og meget populær hos mannskapene sine. Engasjert i sine menn og deres liv om bord, praktiserte han «åpen dør», der han alltid var tilgjengelig for mannskapets små og store problemer. En spesiell egenskap hos en britisk sjøoffiser på den tiden, kan man si, der akterdekket med sitt «wardroom» – den store offisersmessa – var absolutt «off limits» for den menige sjømann, og der skillet mellom menige og offiserer om bord best kunne beskrives som en avgrunn.

På en konferanse i Rosyth, holdt den 12. mai 1916, bestemte Jellicoe seg for å flytte slagkrysserne nordover, fra Rosyth i Firth of Forth til Scapa Flow på Orknøyene. Beattys gjenværende styrke i Rosyth besto nå av seks slagkryssere samt fire av de nye superslagskipene, det femte måtte i tørrdokk. Disse ti skipene var Beattys kommando under det kommende slaget. Mye kan sies om Beattys lederstil, på godt og vondt. Han var aldri spesielt godt likt av sine underordnede, hadde en flåsete stil og han hadde bl.a. tatt opp igjen den gamle RN-vanen med å gå sine inspeksjonsturer fulgt av en væpnet eskorte av marinesoldater, en praksis som ikke akkurat innga tillit hos mannskapet. En del av hans avgjørelser, både før og under slaget, er også til dels uforståelige. For eksempel ble aldri Ewan-Thomas, kontreadmiral og sjef for slagskipene i QE-klassen som nå befant seg sammen med Beattys slagkryssere i Rosyth, invitert til taktisk konferanse før slaget. Beatty ville rett og slett ikke møte ham. I lys av hva som senere skjedde er det en ubegripelig avgjørelse.

Scapa Flow, Orknøyene

Scapa Flow, den store naturlig beskyttede fjorden på Orknøyene, er opprinnelig et gammelt meteorkrater og av den grunn ganske sirkelrund i formen, men med noen få utløp. Den var etter hvert blitt utviklet til sikker havn for hele den britiske «Home Fleet» (for øvrig omdøpt til «The Grand Fleet» i 1914), på samme måte som Wilhelmshaven var det for den tyske «Hochseeflotte». Ankringsplassene her var godt beskyttet av minefelt og ubåtnett, men med regelmessige intervaller ble bommer og nett fjernet for å slippe skvadronene ut i åpent farvann til øvelsesskyting. Men livet her kunne være en prøvelse for både folk og skip. Øverstkommanderende Jellicoe førte selvfølgelig nøyaktige dagbøker, og noterte for eksempel i sin logg for januar 1916, mer enn fjorten dager med vindstyrke over 100 km/t. Mannskapet hadde lite fritid, men det var heller ikke mange fasiliteter på land å bruke den på, forblåst og øde som Orknøy-landskapet er. Ventingen på at den tyske flåte skulle komme ut av sine havner tok etter hvert også hardt på mannskapenes nerver og moral.

Underveis til Jylland

Men så skjedde det endelig noe. På grunn av stor økning i tysk radiotrafikk mot slutten av mai, skjønte det britiske admiralitetet at noe var i ferd med å skje på motsatt side av Nordsjøen. Tidlig tirsdag morgen den 30. mai klarte «Room 40» å dekode meldingene fra Scheer til sine skip om å holde seg i beredskap. Senere samme morgen snappet man opp den tidligere omtalte kodemeldingen «31 G. G 2490». Man forsto ikke den nøyaktige betydningen, men de britiske kryptografene antok (helt korrekt) at en større tysk flåtebevegelse var planlagt til dagen etter. Da var all treghet i admiralitetet som blåst bort.

Med bruk av landtelegrafen, direkte til flaggskipene i Rosyth og Scapa Flow, ble både hovedstyrken av slagskip og slagkrysserstyrken kl. 17.16 den 30. mai bedt om å fyre opp kjelene og rapportere «klar med damp for 22 knop». Offiserer, som sto og ventet på transport etter et slag golf på land i Rosyth, småpratet som vanlig, men ble raskt stille og fikk det plutselig veldig travelt da de så flaggsignalene fra Beatty om bord i «Lion» ute i fjorden. Omtrent de samme scenene utspant seg i Scapa Flow. På det nye slagskipet HMS «Revenge» hadde man akkurat satt i gang en runde med dekkshockey, men «øvelsen» ble raskt avbrutt da offiserene brått fikk andre ting å tenke på. Over alle ankringsplassene begynte det å legge seg tjukk røyk, etter hvert som skipene fikk steam på kjelene og gjorde klar til avgang. Kl. 21.30 om kvelden begynte taubåtene i Hoxa-sundet i Scapa Flow å trekke vekk bommene som holdt ubåtnettene på plass, og portene ut mot åpent vann ble åpnet. I den tiltagende skumringen kunne en tilfeldig tilskuer på land se lange, grå skygger forlate ankringsbøyene og finne sine plasser i rekken ut gjennom det seks kilometer lange sundet. Alle var mørklagt, med unntak av et lite navigasjonslys i akterstevnen.

Fra sitt flaggskip «Iron Duke» hadde Jellicoe kommandoen over to skvadroner med 16 slagskip, tre Invincible-klasse slagkryssere, fire pansrede kryssere, 11 lette kryssere og 36 destroyere, i alt 70 marinefartøyer.

Fra Cromarty kom 23 skip; åtte slagskip, fire pansrede kryssere og 11 destroyere. Beatty kom ut med sine seks slagkryssere fra Firth of Forth, tett fulgt av Ewan-Thomas i «Barham» med sine fire «QE» slagskip, etterfulgt av 12 lette kryssere. Goodenough i Southampton fulgte på med 27 destroyere. Slik hadde det seg at kl. 22.30 om kvelden den 30. mai 1916, mens Scheers styrke fortsatt lå for anker i Jade-elva, var 150 skip fra «The Grand Fleet», i tre store skvadroner, allerede underveis til sitt «Valhall», dvs. Jylland-bankene…

Det var to til dels forskjellige styrker som var i ferd med å møtes. Britiske «The Grand Fleet» hadde en klar tallmessig overlegenhet overfor «Hochseeflotte», både i antall skip og i kanoner: 28 mot 16 slagskip og ni mot fem slagkryssere – de britiske slagskipenes skyts besto av hele 48 15-toms, ti 14-toms, 110 13,5-toms og 104 12-toms kanoner. De tilsvarende tyske skip hadde 128 12-toms og 72 11-toms skyts. Forskjellene i antall kanoner og kaliber var enda større for slagkrysser-styrkene. Dessuten hadde den britiske styrken en klar overlegenhet i fart og manøvreringsevne. Sånn sett burde utfallet, skip for skip, sett annerledes ut.

Kl. 19.37 om kvelden den 30. mai, like før «Iron Duke» forlot Scapa, signaliserte Jellicoe i en ordre til Beatty at slagkrysserne skulle styre mot et punkt 100 miles nordvest for Horns Rev med en antatt ankomsttid kl. 14.00 dagen etter. Resten av styrken ville da befinne seg 65 miles nordenfor og bak Beattys skip. Hensikten med møtepunktet var å slå seg sammen med Beatty til én eneste gigantisk formasjon, den klassiske «line ahead», Royal Navys kampformasjon siden Nelsons dager.

31. mai 1916

Kl. 11.00 om formiddagen den 31. mai ble det som vanlig signalisert «action stations» for øvelse, og deretter rutinemessig vedlikehold. En offiserskadett om bord på «Tiger» kunne senere huske den avslappede stemningen, der han sovnet i en stol på fordekket mens formasjonen hans dro sørøstover, i en tilstand av fred og fordraglighet, «with the war and the Hunns far away», som han skrev i sin dagbok.

Men dessverre for øverstkommanderende Jellicoe, var heller ikke den britiske marineledelsen feilfri. Sjefen for den operasjonelle avdelingen i admiralitetet, en viss kaptein Jackson, hadde lagt seg ut med «kodeknekkerne» i rom 40, som han anså som en gjeng ignorante akademikere, totalt uten fantasi. De fikk følgelig ikke lov å tolke informasjonen de samlet inn, den skulle bare sendes videre i rå form til Jackson og hans avdeling som mente seg mer kompetente til å forstå meldingenes innhold. Det var altså «no love lost», som det het, mellom rom 40 og Jackson, så da han ved 13-tida kom stormende inn til de han betraktet som sine personlige «undersåtter» og forlangte å få vite hvor kallesignalet «DK» befant seg, fikk han vite akkurat det, (men heller ikke mer) nemlig at «DK» fremdeles var i Jade-elva. Nå visste rom 40s «ignorante» kodeknekkere at «DK» var Scheers flaggskip «Friedrich der Gross»’ kallesignal mens skipet lå for anker, men siden Jackson ikke spurte, fikk han ikke vite dette. Scheer hadde nemlig for vane å overføre signalet sitt fra skipet til en stasjon på land når han gikk ut, slik at eventuelle retningsbestemmende, fiendtlige lyttestasjoner skulle tro han fremdeles lå i ro. Så Jackson fikk svar på spørsmålet sitt, at «DK», dvs. kallesignalet, helt riktig var i Jade-elva, (på elvebredden) men ikke at slagskipet, som i virkeligheten sendte signalet, var et helt annet sted. Dessverre for Jellicoe var dette «etterretningen» han fikk og øverstkommanderende mistet fullstendig troen på admiralitetets informasjon, da han ved 16-tiden den 31. mai fikk signal fra slagkrysserne at de hadde fienden i sikte, mens admiralitetet påsto at Scheer fremdeles var i Jade-elva.

Beattys styrke gikk om morgenen den 31. på sikksakk-kurs: hvert tiende minutt skiftet skipene i fellesskap retning, 22 grader til hver side. Slagkrysserne gikk i to kolonner med tre skip i hver, fulgt av Ewan-Thomas’ fire nye slagskip i «5th Battle Squadron». Kl. 14.10 var det fremdeles ingen tegn til fienden fra utkikken på «Lion»s bro og den avtalte vendingen mot nord, for å møte Jellicoe, ble iverksatt. Da manøveren ble utført, var «Lion» ca. 80 km vest for Hippers flaggskip, slagkrysseren «Lützow». Men ikke alle skipene utførte manøveren på én gang. Krysseren «Galatea», sendt ut på speiding for flaggskipet, hadde problemer med å se signalene fra «Lion» og ventet litt før hun snudde. Da oppdaget plutselig utkikkene på «Galatea»s bro en lav, grå skygge på ca. 15 kilometers avstand – en tysk krysser – og noen sekunder senere kom én til ut av disen. Umiddelbart gikk alarmen for «action stations!» og en radiomelding gikk til Beatty, «fienden i sikte – bæring øst-sørøst». «Galatea» gjorde nå 28 knop og åpnet ild med sin fremre seks-toms kanon. Dette var det første skuddet som falt i Skagerrakslaget.

Da meldingen kom om at fienden var i sikte la Beatty øyeblikkelig om kursen, igjen til sørøst. De andre kapteinene i slagkrysserstyrken kjente til Beattys impulsive stil og fulgte etter, til tross for at flaggsignalet fra ham ikke var eksekvert. Men de fire slagskipene som lå fem miles unna, på «Lion»s babord baug, fulgte ikke etter. De veldige røykskyene fra flaggskipets skorsteiner skjulte Beattys flaggsignal fullstendig. På den avstanden var det uansett ikke noen enkel oppgave å lese disse, selv med kikkert, og plutselig var slagkrysserne og de fire tunge slagskipene på helt motsatte kurser. Etter noen minutter innså Beatty at han ikke hadde slagskipene med seg og han gjentok ordren med signallampe.

Men nå hadde avstanden mellom Beatty og Ewan-Thomas’ slagskip økt til 16 km og da det virkelige slaget begynte noen minutter senere, var Beatty uten støtten fra Ewan-Thomas’ førti 15-toms kanoner. Beatty kunne ha redusert farten på sine skip slik at slagskipene hadde mulighet til å ta ham igjen, men å senke farten, verken i krig eller fred, lå ikke i denne mannens natur. Vi skal riktignok huske på at Beatty foreløpig kun hadde sett de tyske lette krysserne; fremdeles befant Hippers slagkryssere seg nesten 30 km lenger sør, og verken Beatty eller Hipper visste om hverandre.

Afternoon tea

I britiske marinefartøy holdt man på etiketten, nesten uansett … Selv om «action stations»-signalet gjallet gjennom skipene, forsøkte man å få seg mat og drikke mens man løp til sine kampstasjoner. En artillerioffiser i «Warspite» løp inn i «the wardroom» – den store, aktre offisersmessa – og grafset med seg det han kunne bære av den flott oppsatte maten og styrtet ut igjen, hvoretter det snart ble alvor… Vanntette dører ble låst og teakdekkene oversprøytet med vann mens alt løst treverk gikk over bord. Royal Navys store kampflagg, «The White Ensign», gikk til værs på øverste rå på alle skip, og etter hvert som dekkene ble tømt for folk og lukene skalket var lyden av flagget som smalt i vinden sammen med maskinduren snart det eneste som kunne høres. Under dekk begynte medisinsk personell å finne fram bandasjer og instrumenter – på britiske så vel som på tyske skip – mens skipsprestene forberedte prekener og trøstende ord. Skipssjefen på «New Zealand» hadde iført seg sin tradisjonelle maori-kilt som slagkrysseren hadde fått donert av en lokal høvding under et vennskapsbesøk på øyene i 1913. Dette plagget skulle bringe lykke, og ryktet om at sjefen hadde iført seg kilten (dog ikke et plagg i henhold til marinens uniformsreglement!) spredte seg raskt blant mannskapet som tok det som et godt tegn. Da slaget omsider var over, hadde «New Zealand» kun fått ett treff og ikke en eneste mann var skadet. Sytti kilometer mot nord, på sitt flaggskip «Iron Duke», mottok endelig øverstkommanderende Jellicoe signalet han hadde ventet på. Kl. 14.39 kunne krysseren «Galatea» sende sin andre viktige melding denne dagen: «Store mengder røyk observert, skip på kurs øst-nordøst». Jellicoe satte opp farten til 18, og deretter til 19 knop. Hipper var til sjøs!

Götterdämmerung

Verdens to største sjøstridsenheter nærmet seg hverandre nå for full fart, nærmest på kollisjonskurs. Mot øst lå Hippers slagkryssere, med de moderne «Lützow», «Derfflinger» og «Seydlitz», etterfulgt av de noe eldre krysserne «Moltke» og «Von der Tann». Fra vest steamet Beattys «Cats» – «Lion», «Princess Royal», «Queen Mary» og «Tiger» samt «New Zealand» og «Indefatigable». Seksten kilometer bak disse kom Ewan-Thomas med slagskipene «Barham», «Valiant», «Warspite» og «Malaya», og mindre enn 80 km bak disse igjen steamet en formidabel styrke på mer enn 100 andre skip fra «The Grand Fleet» alt hva remmer og tøy kunne holde, for å ta igjen hovedstyrken. I historien om Skagerrakslaget er det som skjedde i de neste 45 minuttene fra kl. 15.45 til 16.40, kjent som «The Run to the South» – løpet mot sør.

I «Derfflinger»s artillerikontroll justerte Georg von Hase, slagkrysserens artillerioffiser, siktene til maksimum styrke: «Plutselig kom seks høye og brede, svarte monstre mot oss, i to rekker … de så meget truende ut, forstørret 15 ganger – jeg gjenkjente de som de seks mest moderne fiendtlige slagkrysserne». På britisk side, om bord «Lion», skrev en offiser senere at de tyske skipene, som vokste fram over horisonten med først røyk, så master og deretter baugsjøen, «… så aldeles fantastiske ut…». Da avstanden til de tyske skipene var ca. 16 000 meter, svingte Beatty sine skip inn i «line ahead», kampformasjonen brukt av Royal Navy siden Nelsons dager. HMS «Lion», med sine 26 knop, ledet formasjonen, fulgt av «Princess Royal», «Queen Mary», «Tiger», «New Zealand» og «Indefatigable», alle med nøyaktig 500 meters avstand imellom.

Slagskipene fulgte på for full fart og hadde nå redusert avstanden fra ti til sju miles.

Det var imidlertid ikke Beatty selv som ga ordren om å åpne ild på flaggskipet. «Lion»s kaptein måtte gjøre det, uten kommando fra viseadmiralen. Den erfarne kapteinen visste at slagkrysserens 13,5” kanoner hadde mye større rekkevidde enn de tyske og burde absolutt skyte med en gang avstanden var riktig, for å dra nytte av fordelen. Da ildordren naturlig skulle vært gitt, var Beatty imidlertid opptatt med signalering til Jellicoe og hadde ikke tid(!) til å komme på brua. Men kapteinen kunne ikke vente lenger og omsider skjøt «Lion», med fire kanoner av gangen og voldsomme brak. Sjefen skvatt til og nølte ikke lenger, men innfant seg på brua omgående. Omtrent samtidig skjøt de tyske skipene sine første salver. De to styrkene seilte nå på omtrent parallelle kurser og de britiske kanonmannskapene kunne tydelig se (og var fulle av en viss beundring for) de presise skuddene, som bølget nedover den lange rekken av skip, i perfekt «ripple fire»- mønster. Den første tyske fire-skudds salven landet bare 200 meter fra «Tiger» og eksploderte i skyhøye søyler av vann og splinter. Den andre salven var «dekkende» – ett skudd for kort og ett over – mens to granater traff og detonerte med voldsomme brak og skjærende lyder av hvitglødende, forvridde metallsplinter i lufta.

Lufta rundt skipene ble umiddelbart fylt av tykk kordittrøyk mens tåken fra vannsøylene vanskeliggjorde siktet for britene. I de første minuttene bommet de britiske skipene faktisk med så mye som opptil tre kilometer på grunn av de vanskelige lysforholdene. I tillegg oppsto full forvirring rundt den britiske målutvelgelsen og «Derfflinger», med sitt topptrente artillerimannskap, slapp av den grunn helt unna beskytning i de første kritiske minuttene. Tyskerne hadde fordelen av bedre lysforhold og hadde også bedre instrumenter enn sine britiske motstandere. Zeiss-optikken i de tyske stereoskopiske avstandsmålerne var av det ypperste tysk ingeniørkunst kunne frambringe. De tyske kikkertene hadde et annet og til dels bedre optisk system for avstandsmålinger enn de britiske, og var i tillegg også mindre anstrengende for operatørenes øyne. I løpet av de første minuttene fikk nå «Lützow» inn to 12” treffere på «Lion» mens «Derfflinger» la tre treff på «Princess Royal».

Admiral Franz Hipper var en profesjonell marinemann og utviste en aldeles urokkelig ro; han ledet sine slagkryssere som om de var midt i en felles øvelse og ikke i et slag med Royal Navy. For de britiske «midshipmen» – de unge offiserskadettene – var slaget imidlertid en forferdelig opplevelse. En 16 år gammel gutt om bord på «Malaya» skrev senere at han opplevde det som å befinne seg i en drøm der det var umulig for hjernen å ta inn over seg hva som skjedde, og der virkeligheten var erstattet med de kontinuerlige drønnene fra kanonene. Men også de britiske kanonene begynte nå å skyte seg inn og 13,5”-nedslagene «gaflet» seg nærmere og nærmere den tyske linjen. Artillerioffiser von Hase på «Derfflinger» så de britiske nedslagene på ubehagelig nært hold og skrev senere at vannsøylene hadde giftige gul-grønne farger – en særegenhet ved det spesielle britiske sprengstoffet i granatene. Kl. 15.55 – da avstanden til den tyske linjen var nede i 13 000 meter – fikk «Queen Mary» inn to vitale treff på «Seydlitz», hvorav det ene satte ett av de midtre 11”-tårnene fullstendig ut av spill.

Farlige treff

Fem minutter senere skjedde det som holdt på å senke Beattys flaggskip «Lion». En 12-toms panserbrytende granat fra «Lützow» traff mellom kanonløpene på «Q»-tårnet midtskips, gikk gjennom 11 tommer panserstål og detonerte inne i tårnet. Trykkbølgen blåste ut fremre del av taket på kanonhuset og drepte mesteparten av mannskapet der. Marineoffiser Harvey ble dødelig såret, men klarte å slepe seg bort til talerøret og fikk ropt til mannskapene lenger nede i tårnet at de måtte få stengt branndørene og oversvømt det tilhørende magasinet. Deretter fikk han sendt den eneste overlevende som fremdeles kunne gå, opp til brua med beskjed om at «Q» var ute av spill. Men dramaet i «Lion» var ikke over med dette. Eksplosjonen i tårnet slo opp det låste sluttstykket i det venstre 13.5” løpet og da kanonen allerede var ladd og klargjort for skudd, skled en av de store silkeposene med krutt ut og revnet slik at innholdet fosset utover de glohete stålplatene på dørken. Kruttet tok umiddelbart fyr og sendte en hvit, superhet stikkflamme nedover i ammunisjonsheisen. Varmen brant i hjel over sytti mann på et øyeblikk, men på grunn av Harveys raske reaksjon var de brannsikre magasindørene blitt stengt i tide og skipet ble reddet. Major Harvey døde dessverre senere av skadene og fikk tildelt Victoriakorset posthumt for sin innsats. Merkelig nok hadde ingen på «Lion»s bro hørt noe til disse kalamitetene, men da budbringeren fra «Q»-tårnet dukket opp og fortalte hva som hadde skjedd, snudde de seg og så at tårnet midtskips var åpnet som en blikkboks, med begge kanonløpene pekende rett til værs. Men bare minutter senere, i enden av Beattys linje av slagkryssere, ble et annet skip truffet – denne gang med katastrofale følger. «Von der Tann» hadde allerede avfyrt over 40 11-toms granater mot «Indefatigable» da to skudd fra henne traff aktre overbygning på den britiske slagkrysseren samtidig.

Navigasjonsoffiseren på «New Zealand», som var neste skip i rekken foran «Indefatigable», fulgte med på hva som skjedde: «… hun skar plutselig ut av linjen til hun var fem hundre meter ute på vår styrbord side, det så ut som om styringen var skadet. Mens vi så på, fikk hun to nye treff, denne gang på forskipet og på fremre tårn. Det var et intervall på omtrent 30 sekunder hvoretter skipet gikk fullstendig i oppløsning av en kjempemessig eksplosjon …»

Fortsatt under fart, skar det som var igjen av den svære slagkrysseren gjennom vannet mens hun rullet rundt og sank med 1017 offiserer og mannskap fremdeles om bord. Kun to mann fra «Indefatigable» ble reddet, mange timer senere, av en tysk destroyer. «Lion» fikk enda fem treff, hvorav et ødela hovedradiosenderen og vanskeliggjorde kommunikasjonen med resten av styrken. Beatty fant nå ut at han trengte tid til å reorganisere seg og åpnet avstanden til 18 000 meter mens han stanset ildgivningen midlertidig.