Konvoi PQ 17 til helvete

Den 27. juni 1943 la 35 britiske og amerikanske handelsskip ut fra Island med Murmansk i Sovjetunionen som mål. Ruten gikk gjennom det ugjestmilde Nordishavet og på lur lå både tyske fly og ubåter og ventet. Det kom til en av andre verdenskrigs verste massakre på sjøen og snaue to uker senere ankom kun ti av skipene sin destinasjon.  

Så lenge det har vært skipsfart har det også vært sjørøvere. Piratene i Somalia er bare siste tilskudd på en tusenårig lang liste. De sjøfarende handelsmenn var klar over sjørøverfaren og væpnet sine handelsskip. Eller de lot seg eskortere av krigsskip. Disse skulle avskrekke eller nedkjempe sjørøvere som lå på lur. Særlig Middelhavet var en aktuell arena for både handel og sjørøveri i gresk og romersk storhetstid. På 800-tallet ble Nordsjøen et nytt område for sjørøveri og med våre nordiske forfedre som aktive deltakere. Fra 1500-tallet var sjørøvere aktive i et nytt havområde: Atlanterhavet. Spanjoler og portugisere sendte store rikdommer i form av edle metaller og eksotiske produkter til sine hjemland. Kostbar last og stor fristelse for sjørøvere, ikke minst briter. Men de kalte seg kaprere, ikke sjørøvere. Og tendensen med å væpne transportskipene eller å ha eskorte av krigsskip fortsatte.

De første konvoiene

Så kom Napoleonskrigene rundt år 1800. Nå var det fienden mer enn frittstående sjø­røvere som var utfordringen. Og det vokste fram to alternativer: Enten kunne rederen av et handelsskip ta sjansen på å seile skipet alene og satse på at havet er stort, eller han kunne la skipet gå i gruppe, eller konvoi under beskyttelse av eget lands krigsskip. Havet var like stort i begge tilfeller, men en konvoi som kunne dekke flere kvadratkilometer, var tross alt lettere å få øye på enn én enslig seiler.

Med den britiske blokaden av Norge etter flåteranet i 1807 og senere krig mot Sverige, kom Nordsjøen i fokus. Briter og svensker sendte sine skip i konvoi mellom de to landene, mens nordmennene lot kornskuter fra Danmark seile alene. Havet var ikke bare stort, det var også mørkt deler av døgnet. Med god bør kunne man seile fra Frederikshavn til en norsk sørlandshavn på mindre enn ett døgn. De svenske og britiske konvoiene var dekket av krigsskip, men ble likevel plaget av danske og norske sjørøvere eller kaprere. En kaprer hadde kongens tillatelse til å oppbringe fiendtlige skip mot en avgift, og kunne så selge skip og last i egen havn.

Dette statssjørøveriet skapte velstand i mange sørlandske kystbyer, men fikk ingen stor betydning for krigens gang.

Første verdenskrig

Gjennombruddet for moderne krigføring til sjøs kom under første verdenskrig. Det var kommet og blitt utviklet et helt nytt våpen: undervannsbåten. Den kunne operere både opp- og neddykket og skyte ut sine dødelige torpedoer mot fiendeskip eller angripe dem med en fastmontert kanon. De tyske ubåtene virket uslåelige. Ikke bare kunne de oppdage skip på overflaten, avfyre sine våpen og så dykke vekk etter angrepet. Nede i dypet var de usynlige og totalt lydløse. Dieselmotorene ble koblet ut og framdriften gikk på elektromotorer. Men denne fordelen hadde sin pris. Ubåten måtte dykke opp for å gi mannskapet frisk luft og for å kunne starte dieselmotorene som kunne lade batteriene.

Britene fant et effektivt mottrekk. De lot sine handelsskip seile i konvoi. En konvoi kunne bestå av fra tjue til opptil femti skip som seilte i faste formasjoner i linjer og kolonner. Rundt konvoiene sirklet eskortefartøyer som skulle avskrekke ubåtene og ved angrep, pepre havet med dypvannsbomber der ubåten hadde dykket. Konvoitaktikken dempet tapene, men gjennombruddet kom med en ny oppfinnelse: asdic. Asdic var en slags undervannsradar som sendte lydbølger ned i sjøen mot den neddykkede ubåten. Traff lydbølgene metall, ble de reflektert tilbake til eskortefartøyet som nå kunne slippe sine dypvannsbomber med mye større nøyaktighet.  Men konvoisystemet var ikke perfekt. Konvoien kunne ikke bevege seg raskere enn det langsomste skipet og manøvrering var vanskelig. Ved angrep måtte hele konvoien endre kurs samtidig, og kollisjoner forekom, særlig i grov sjø og i mørke.

Andre verdenskrig

Så kom andre verdenskrig. Konvoisystemet var det samme som under første verdenskrig. Ubåtene, på sin side, var noe bedre, men i hovedtrekk lik de som ble brukt i perioden 1914-1918. Men et nytt våpen var kommet til de krigførendes arsenal: flyet. Flyene kunne brukes til å observere konvoier og til å sende meldinger til ubåter om hvor byttet befant seg. Fly kunne på den annen side brukes i kampen mot angripende ubåter, men var avhengig av landbaserte flyplasser og kort rekkevidde over åpent vann.

Sommeren 1940, etter Frankrikes fall, forsøkte britene å sende konvoier langs sørkysten av landet, i og nær Kanalen. Det medførte store tap, særlig fra raske, tyske motortorpedobåter og manglende britisk flystøtte. Britene hadde nok med å forsvare seg i «The Battle of Brittain».

For tyskerne innebar erobringen av Frankrike og Norge at man fikk ubåtbaser mye nærmere det strategisk viktige Atlanterhavet, der britene fraktet forsyninger fra USA og fra koloniene. Tyskerne hadde også langtrekkende bombe- og observasjonsfly av typen Focke Wulf 200.

Britene på sin side utviklet spesialfly for konvoiovervåking og ubåtbekjempelse, som f. eks. Catalina og Short Sunderland.  Men havet var stort. Bare de mest kystnære havområdene kunne overvåkes av britene. Britene hadde to motmidler: Det ene var å stasjonere et jagerfly på et skip i konvoien. Det ble skutt ut av en katapult og kunne forhåpentligvis skyte ned en nærgående Focke Wulf 200. Så måtte jagerflyet lande i sjøen og var tapt. Gjennombruddet kom med hangarskipene.

Kodesystemet

Det britiske admiralitetet ga hver konvoi en kode bestående av to bokstaver som anga selve konvoiruten og så fortløpende tall som viste til antall konvoier sendt ut. Returnerende konvoier, altså tomme for last, fikk de samme bokstavkodene, men i omvendt rekkefølge. Konvoier fra Island til Russland fikk i de to første krigsårene bokstavene «PQ» og for returen: «QP». Så fulgte nummer på konvoien.

Konvoiene var langsomme. En rask konvoi kunne tilbakelegge avstanden mellom New York til britisk havn på 15 døgn – hvis det var sommer og farten kunne være på 9 eller 10 knop. Vinterstid kunne en tilsvarende konvoi bruke opp til tre-fire uker. Konvoien hadde kode «HX».

Selvsagt var det mulig å krysse Atlanterhavet raskere. Det norske fruktskipet «Thorstrand» brukte i juni 1942 ni døgn fra Storbritannia til New York med en gjennomsnittsfart på 17 knop. Skipet gikk alene og uten eskorte.

Ishavskonvoiene

Som mange vet, var den norske handelsflåten sterkt engasjert i farten over Atlanterhavet og i Middelhavet. Krigsårene 1941 og 1942 har de største tapene. Men mest fryktet var nok konvoifarten på Russland, til havnene Murmansk og Arkhangelsk. Ferden måtte gå gjennom det stormfylte Barentshavet og ved innløpet til russisk havn var skipene nær de tyske fly- og ubåtbasene i det okkuperte Norge. Overlevde man å bli torpedert eller bombet, men måtte hoppe i sjøen, var sjansen minimal for å overleve lenge i det kalde vannet. Det eneste mottrekket var den norske redningsdrakten VACO, utviklet av ingeniør Dybberg i 1939. Det var en heldekkende gummidrakt med åpning for ansiktet. 30 000 slike drakter ble produsert i USA under krigen. Den hjalp mot kulden – en stund.

PQ 17

Den mest kjente – for tyskerne berømte og for de allierte beryktede – konvoiene var PQ 17. Den gikk fra Reykjavik på Island med kurs for Russland den 27. juni 1942. Konvoier til Russland var sendt ut så tidlig som i september 1941. Da var Storbritannia og Russland blitt allierte etter tyskernes angrep på Sovjetunionen. Churchill var gammel antikommunist, men etter Barbarossa-planen skal han ha uttalt: «Dersom Hitler invaderer helvetet, da allierer jeg meg med djevelen.» Churchill sendte krigsmateriell som britene selv sårt trengte til en presset Stalin. Konvoiene med nummer fra PQ 1 til PQ 12 gikk uten store tap.

USA kom med i storkrigen etter angrepet på Pearl Harbor i desember 1941 og begynte straks å forsyne Sovjet med krigsmateriell av forskjellige typer. PQ 17 besto av 34 fraktere og tankskip, de fleste amerikanske. Konvoien fulgte sommerruten nord for Bjørnøya og sør for Svalbard. Det gjaldt å holde seg lengst vekk fra tyske baser i Norge, men også unna iskanten rundt Svalbard. Konvoi PQ 17 hadde som nærsikring seks jagere, fem korvetter og en rekke mindre fartøyer, pluss to ubåter og to antiluftskyts-skip. Denne gruppen skulle sirkle rundt konvoien og avverge angrep fra fly og ubåter.

Men britene fryktet angrep fra tyske overflateskip. Derfor hadde de etablert en tung fjernsikringsgruppe under admiral Tovey. Den besto av slagskipene «Duke of York», det nye amerikanske «Washington», hangarskipet «Victorious» og krysserne «Cumberland» og «Nigeria», pluss 14 jagere. En formidabel styrke.

Det som skulle komplisere totalbildet var at konvoi QP 13 var på tilbakefart fra Russland i samme farvann som PQ 17. Men tyskerne lot QP 13 i fred, det var mye viktigere å senke flest mulige skip lastet med forsyninger for den sovjetiske krigsinnsatsen. Tyskerne hadde et kraftig ess i ermet. Det var rekken av overflateskip, trygt plassert i norske havner. Det største og tyngste esset var «Tirpitz», søsterskipet til «Bismarck» som britene hadde klart å senke i mai 1941.

«U-255»

«U-255» var en ny ubåt av typen VIIC. Den var sjøsatt i desember 1941 og hadde siden vært opptatt med prøver i Østersjøen. Den forlot Kiel den 15. juni. Ordren lød på Norge. Om morgenen den 20. juni kunne kapteinløytnant Reinhart Reche fortøye sin «U-255» ved siden av kommandoskipet «Tanga» i Narvik. Her fikk Reche melding om at en stor konvoi var i ferd med å lette anker for å gå mot russisk havn. Han ble også orientert om de helt spesielle forhold som hersket i Barentshavet, sommer som vinter.

Den største faren var nedisning. Det iskalde vannet kunne fryse til ventiler som slapp vann inn og ut. «U-255» fikk derfor installert varmeelementer som skulle forhindre dette. Reche ble også advart mot midnattssolen som gjorde det umulig å dykke opp for å lade batteriene uten stor fare for å bli oppdaget. Om sommeren kunne luftspeilinger inntreffe og få ubåten til å rapportere feil. Siste komplikasjon var magnetkompasset som ikke var pålitelig så langt nord. Men hvis ikke tåke eller snødrev inntraff, hadde man i det minste solen å stole på.

Den 23. juni forlot «U-255» basen i Narvik. Den første kampinnsats foresto. Sammen med ti andre ubåter skulle «U-255» plassere seg nordøst for Jan Mayen. I neddykket tilstand lyttet man etter lyden fra propeller på konvoi PQ 17. Men intet ble hørt.  PQ 17 lettet anker på Island først den 27. juni.  Dette ble meldt av tyske agenter på Island. Men hvor var konvoien?

Først 1. juli klarte et tysk oppklarings­fly å få et glimt av konvoien. Men bare et glimt. Tåkebanker dekket handelsskipene. Samtidig kunne «U-255» melde om kontakt med konvoien, men også den gikk tapt på grunn av tåkebanker. Allerede dagen etter fikk «U-255» fornyet kontakt med konvoien. Tåkeforholdene var bedret. Reche talte 27 skip. Og oppga selvsagt posisjonen. Han befant seg vest for Bjørnøya da han ble tvunget i dypet av en britisk destroyer og måtte utholde seks timer med dypvannsbombe-angrep.  Da han endelig kunne dykke opp igjen, så han klart konvoien med 32 skip fordelt på fire kolonner. Han observerte også 16 eskortefartøyer rundt konvoien. Men stadig tåke og isfjell gjorde overvåkningen farlig. Klokka 20.00 den 4. juli kom det første tyske luftangrepet. Det var 23 torpedofly av typen Heinkel 111, videre flere bombefly av typen Junkers 88. Den tyske flystyrken angrep konvoien som manøvrerte i perfekt posisjon. Den amerikanske eskortejageren Wainwright klarte å skyte ned et torpedofly. Men angrepene fortsatte. Med tap av to fly klarte tyskerne å senke tre skip: den russiske tankbåten «Aserbajan» med kvinnelig mannskap, det britiske lasteskipet «Navarino» og den amerikanske frakteren «William Hooper».

«Tirpitz»

Britene fryktet «Tirpitz» og kjente skipets slagkraft. Det hadde ikke lyktes å senke eller skade «Tirpitz» hverken med bombeangrep eller angrep fra miniubåter før juni 1942. «Tirpitz» var britenes største frykt hva konvoiene til Russland angikk. Den 2. juni 1942 fikk de beskjed om at «Tirpitz» hadde forlatt Trondheimsfjorden og gått nordover. Hensiktet sto klar: Det kraftige slagskipet skulle delta i kampen mot PQ 17. Det var «Operation Rösselsprung».

Britene fikk nye meldinger. «Tirpitz», «Admiral Scheer» og «Hipper» lå oppankret i Altafjorden. Samtidig begynte intense ubåt- og flyangrep på PQ 17. Flere skip ble senket, og den 4. juli om kvelden mistet admiralitetet i London nervene. Frykten for at «Tirpitz» skulle kunne oppføre seg som en sulten rev i en hønsegård fikk admiral Pound til å sende kraftige meldinger til den britiske og amerikanske eskorten: Gå vestover øyeblikkelig! Konvoien oppløses.

Det har lenge vært diskutert hva som fikk britene til å gå til et slikt skritt. Churchill nevner i sitt verk om andre verdenskrig at han fryktet effekten i USA hvis amerikanske tunge fartøyer skulle bli rammet av tyskerne i Barentshavet. Det dreide seg om det nye slagskipet Washington og de to krysserne «Tuscaloosa» og «Wichita». Fortsatt amerikansk støtte til krigen i Europa var Churchills hovedmål – viktigere enn en seier over Japan i Stillehavet.

Denne meldingen unngikk tyskernes oppmerksomhet. Den 5. juli stakk «Tirpitz» til sjøs, dekket av kryssere og jagere. Britisk luftoppklaring kunne stadfeste dette. Kursen var rett øst. Om ettermiddagen den 5. juli ble «Tirpitz» med følge oppdaget av den sovjetiske ubåten «K-21». Den avfyrte sine to hekk-torpedoer et par minutter etter klokka 17 og mente at han hadde truffet «Tirpitz». Dette skjedde rett nord for Varangerfjorden. Ubåtsjef Lunin sendte i triumf en radiomelding til sine russiske foresatte om at to store overflatefartøyer og åtte jagere var observert på østlig kurs.

Denne radiomeldingen ble fanget opp av den tyske lyttetjenesten som i all hast dekodet den og ga meldingen i klartekst til den tyske marineledelsen. Overraskelsesmomentet var tapt. Av frykt for å møte sterke allierte flåtestyrker, og ikke minst fly fra hangarskip, ga man ordre om retur til Vestfjorden. Klokka var 21.50 den 5. juli 1942. Den store reven i hønsegården vendte om uten å ha senket en eneste høne.

PQ 17s undergang

Men PQ 17 var dødsdømt. Vi vet ikke hva mannskapene på de britiske og amerikanske handelsskipene følte og tenkte da de den 4. juli klokka 22.15 observerte at eskorten vendte om og trakk vestover. Men nå kunne tyske fly og ubåter uhindret begynne jakten og senkingen av disse skipene. Om bord «U-255» ble meldingen mottatt med glede. Kapteinløytnant Reche forsøkte å tenke seg inn i situasjonen til de nå spredte handelsfartøyene. Hva var det logisk at de tenkte? Jo, at de ville søke tilflukt langs den russiske vestkysten av Novaja Semlja. Derfor ga han ordre om å sette kursen dit. Allerede 5. juli ble 13 skip senket. De som hadde overlevd søkte tilflukt på vestkysten av Novaja Semlja. Stadig forfulgt. Her gikk nye fem skip tapt. Resten gikk sørover mot Kvitsjøen og Arkhangelsk. To nye offer. «U-255» klarte å senke «John Witherspoon» og «Alcoa Ranger». Etter hver torpedering dukket ubåten opp og la seg nær de skipbrudne sjøfolkene i sine livbåter. Reinhart Reche spurte etter skipenes navn og last, og la nedlatende til at sjømennene måtte være kommunister siden de fraktet hjelp til Stalin. Samtidig tilbød han de skipbrudne litt vann og noen brød og pekte på retningen til land. Det siste skipet «U-255» klarte å senke var den amerikanske frakteren «Olopana». Den var full av skipbrudne fra tidligere senkinger, men unngikk ikke «U-255»s torpedoer og artilleri-ild. Reche stilte sine vanlige spørsmål, de skipbrudne sa de hadde nok proviant for å nå land.

«U-255» bega seg på hjemvei til basen i Bergen. På ferden lette skipet etter nødlandede mannskap fra et tysk oppklaringsfly, men forgjeves. Ubåtene var involvert i flere angrep på restene av konvoien, men fikk først napp den 13. juli. Da oppdaget man et flytende vrak. Det var hollenderen «Paulus Potter» som hadde drevet en hel uke som et spøkelsesskip. Reche sendte folk om bord. De rapporterte at skipet hadde hemmelige papirer og dessuten var kraftig bestykket. En torpedo senket «Paulus Potter» i løpet av to minutter. Den 20. juli var «U-255» trygt i Bergen.

«Zamalek»

Beretningen om PQ 17 vil bli ufullstendig uten historien om det britiske redningsskipet «Zamalek». Det var et lite skip, innkjøpt fra Tyskland i 1921 og utstyrt som hospitalskip med store oppholdsrom for reddede skipbrudne. «Zamalek» hadde et mannskap på 65 og var godt bestykket. Det var også spesialutrustet med entringsmatter langs sidene for å kunne få folk fra livbåter raskt om bord. Spesielle kurver ble brukt for å heise opp døde sjøfolk. Ikke alle i livbåtene var glade over å bli reddet. De mente seg tryggere om bord i livbåtene enn om bord på det flytende «Zamalek».

Britene fryktet for at redningsskip ville bli primære mål for tyske ubåter og fly. Det stemte bare delvis. Redningsskipet «Zafran» ble senket, men ikke «Zamalek». Tyskerne konsentrerte angrepene mot de fullastede handelsskipene. Med 200 ekstra passasjerer om bord nådde «Zamalek» russisk havn. Åtte overlevende fra tankskipet «Aserbadjan» ble tatt vare på av russisk militærpoliti. De ble nok betraktet som desertører og gikk en uviss skjebne i møte. Men «Zamalek» hadde reddet langt flere enn de 135 mann som gikk tapt i den allierte konvoien.

Et særtilfelle utgjør mannskapet på amerikanske «Carlton». Det ble senket allerede 5. juli. Deler av mannskapet ble plukket opp av tyske sjøfly og fraktet til Banak – og tysk fangenskap. Resten drev mot land i Finnmark. Først den 24. juli har de 19 amerikanerne fast grunn under føttene. Men gleden over å ha blitt reddet varer ikke lenge. De utmattede sjøfolkene ble straks samlet opp av tyskerne og sendt til fangeleir i Tyskland. Tyskerne satte ut et rykte om at «Carlton» egentlig var blitt senket av en britisk ubåt fordi den befant seg så nær norskekysten …

Konvoitragedien var over 11. juli 1942. Av PQ 17s 34 skip var 24 gått tapt. Tyskerne tapte fem fly. 143 000 tonn tonnasje var senket. Ikke en eneste av de elleve tyske ubåtene gikk tapt. «U-88» med kapitänleutnant Bohmann senket to skip, 5000-tonneren «Carlton» og 7000-tonneren «Daniel Morgan».

Sett fra tysk side var PQ 17 en enestående suksess. Stalin tapte 3350 lastebiler, 430 tanks, 210 fly og 99 000 tonn annet krigsmateriell. Det var store tall. Sommeren 1942 var tyskerne igjen på offensiven langs hele Østfronten. Hvert fly, hver lastebil til forsvar var viktig.

Alt i alt var det Luftwaffe og Kampfgeschwader 30 som sto for de fleste treffene. Denne flyavdelingen var plassert i Kirkenes, Banak og Bardufoss. Flyene senket direkte like mye tonnasje som ubåtene og skadet også mange skip som senere ble senket av ubåter ved såkalt «Fangschuss».

Etterpåklokskap?

Alt i alt ble PQ 17 den største allierte konvoitragedien. Briter og amerikanere ville slutte med konvoier i den lyse årstid, noe som naturlig nok ergret Stalin. For ham talte forsyninger mer enn tap av britisk og amerikansk tonnasje. Spørsmål har også blitt stilt om berettigelsen av den britiske tilbaketrekkingen av eskorten 4. juli. Var det forhastet? Kunne ikke «Duke of York» og «Washington», støttet av fire kryssere, tatt opp kampen – eventuelt – mot «Tirpitz» & co.? Og på den andre side: Var tyskerne for engstelige da de beordret «Tirpitz» tilbake til trygg norsk havn? Hva kunne kjempen ha oppnådd mot den delen av PQ 17 som tross alt overlevde?

Men, uansett hvor fristende det kan være å spille Hitler og Churchill, admiral Pound og kollega Raeder tørrskodd i lenestolen, gjenstår fakta. Historien godtar ingen «hvis» eller «dersom». Historie er utelukkende hva som skjedde. Hverken mer eller mindre.

Artikkelen er hentet fra bokasinet Sjøkrig.