Den påvirket alle store komiserier fra de siste 30 årene. Vi har tatt en kikk på serien som brakte TV-komedier til et nytt nivå …
Du vet alle de amerikanske komiseriene du liker? De er alle – hver eneste en – et resultat av Cheers.
Til å være en nå 30 år gammel situasjonskomedie virker denne serien om en avdanket baseballspiller og hans bar i Boston merkelig moderne. Da er det ikke rart at skaperne av de beste komiseriene i disse dager er uttalte fans av denne kulturdefinerende Emmy-kongen. Fra Communitys Dan Harmon til Scrubs’ Bill Lawrence og Park And Recreations Amy Poehler: Cheers er komiserien som serieskaperne elsker. «Jeg håper og antar at alle gode komikere, uansett alder, har et øyeblikk hvor de oppdager hvor fantastisk Cheers er», sier Poehler, som innrømmer at hun ofte så på Cheers i Parks And Rec-vogna. «Og jeg vil oppfordre enhver ung person som vil prøve seg som komiker til å sette seg ned og se den.» Til og med den amerikanske kultforfatteren Kurt Vonnegut sa en gang, «Jeg ville heller ha skrevet Cheers enn noe av det jeg har skrevet.»
Cheers førte også til en svært populær spin-off-serie i Frasier. Da Better Call Saul gjorde seg klar til å bli arvtakeren til Breaking Bad, spurte pressen om den kom til å bli en Frasier eller en Joey (den dødfødte og for alltid uelskede oppfølgeren til Friends). Men enhver stor spin-off trenger en god forelder å bli dømt ut ifra, og Frasier hadde en av de beste i Cheers.
Serien debuterte i 1982 og takket for seg i 1993. Siste episode vil for alltid stå i rekordbøkene som det mest sette programmet på 1990-tallet. Men det tok en stund før Cheers ble så høyt elsket som den er i dag, og etter dagens standarder og det kommersielle presset på amerikanske kanaler ville den ikke engang kommet seg forbi sin første sesong. Av NBCs 77 originale serier i 1982 kom Cheers på en nitrist 74. plass.
Et sted folk hadde lyst til å være
Skaperne av Cheers, forfatterbrødrene Glen og Les Charles og regissør James Burrows, hadde møttes på komiserien Taxi. Til tross for den sentimentale intromusikken var Taxi en skuffende endimensjonal serie, og Charles-brødrene visste veldig godt at de kun var hyret inn for å tjene produsentene. Etter å ha dannet et bånd med den interne regissøren Burrows begynte de å tenke ut ideer for en komiserie-pilot som de kunne lage på egen hånd. Etter å ha jobbet i fire år på en situasjonskomedie hvor lokasjonen – et nedslitt drosjesenter – var et sted hvor ingen ville være, snakket de om å sette den nye serien til et sted alle ønsket å være, et sted hvor – slik de sier i sangen– alle kjenner navnet ditt.
«Da de kom inn og [pitchet serien], kunne du merke at rommet grøsset», minnes NBC-produsent Michael Zinberg. «Hva slags serie ville vært satt til en bar? Hvordan håndterer vi all alkoholen?» Men Charles-brødrene sa klart og tydelig: ’Dette handler ikke om stedet. Det handler om en familie; det er bare tilfeldigvis ikke en gruppe brødre og søstre.’»
Serien dreiet seg rundt en tørrlagt alkoholiker og skamløs skjørtejeger i Sam Malone samt den pretensiøse akademikeren Diane Chamber som, etter å ha blitt dumpet av kjæresten sin i den første episoden, blir nødt til å jobbe som servitør på Cheers.
I rollen som Sam sto det mellom tre personer – tidligere fotballspiller Fred Dryer, William Devane (som senere spilte den amerikanske presidenten i 24) og den uerfarne 34-åringen Ted Danson. Etter en knallhard måned med opptaksprøver var det Danson som ble valgt.
Burrows og Charles-brødrene visste at det var kjemien mellom hovedrollene som ville avgjøre seriens skjebne. Forholdet mellom Sam og Diane skulle være en klassisk, turbulent lek med mye flørting og krangling, og skaperne visste at det var avgjørende at de fikk de rette skuespillerne. Etter å ha slått ut skuespillerinner Julia Duffy og Lisa Eichhorn ble rollen tilbudt 33 år gamle Shelley Long.
«Shelley var alles valg fra starten av, mens det var mer kontroverser rundt Ted», sier Glen Charles. «Han var åpenbart ingen fotballspiller, og ikke bare fysisk sett. Han hadde ikke den holdningen, den mentaliteten.»
«Det tok meg minst to år før jeg følte at ‘Åh, jeg vet hvordan jeg skal spille denne figuren nå. Jeg forstår det.’ Det var en slags letthet og arroganse ved Sam, og jeg var definitivt ingen skjørtejeger; jeg gikk sjeldent på date. Hvis jeg kysset noen, var jeg så godt som gift. Men jeg holder fast ved at jeg fikk Sam fordi jeg spilte på lag med Shelley. Hun var virkelig unik. Du kan ikke se for deg noen andre spille Diane. Hun var Diane.»
Resten av besetningen ble deretter bestemt temmelig raskt, med George Wendt som den røslige stamkunden Norm Peterson, Rhea Perlman som den rappkjeftede servitøren Carla Tortelli, John Ratzenberger som den bedrevitende postmannen Cliff Calvin og Nicholas Colasanto som den eldre og noe enfoldige bartenderen Coach.
Cheers hadde premiere 30. september 1982, med en sesong bestående av 22 episoder. Til tross for labre seertall vant den en Emmy for beste komiserie. Hadde det ikke vært for den prisen, ville Cheers trolig ha blitt kansellert etter kun én sesong. Men etter at den første sesongen ble sendt i reprise på NBC sommeren 1983, nøt den godt av at kanalens store slagere – Simon & Simon og Magnum PI – gikk tidligere samme kveld.
Til tross for å være hysterisk morsom («Hvis du pitchet dårlige greier», minnes skribent Phoef Sutton, «så flådde de deg») var det den sentrale Katharine Hepburn/Spencer Tracy-inspirerte affæren mellom Sam og Diane som lokket til seg publikum. Da Danson ble kreditert nede til venstre i introsekvensen og Long oppe til høyre, fikk duoen likt betalt, og seriens første fire sesonger handler utvetydig om dem. På et tidspunkt hvor de fleste serier, særlig situasjonskomedier, tilbakestilte plottet etter hver episode, nøt Cheers godt av å bygge opp det sentrale forholdet og skape lengre plottlinjer for rollefigurene. Før Cheers fantes det ikke cliffhangere eller kontinuitet i situasjonskomedier.
«Det kan være vi er delvis ansvarlige for det som skjer i disse dager, hvor du vil miste tråden dersom du går glipp av en episode eller to», sier Les Charles. «Du må vente til du kan få hele greia på DVD for å få med deg alt. Hvis det er vi som er skyld i det, har jeg litt dårlig samvittighet.»
For å sørge for at forholdet mellom Sam og Diane fortsatte å bevege seg framover, ble en ny figur – dr. Frasier Crane – introdusert i åpningsepisoden til tredje sesong. Frasier ble spilt med frenetisk energi av den gang 29 år gamle Kelsey Grammer (han så alltid eldre ut), og dukket opp idet Diane ble fraktet til en psykiatrisk institusjon. Etter at Long annonserte at hun var gravid, ble det bestemt å få en ny elsker inn i bildet, for en «er det ungen til Frasier eller Sam?»-forvikling. Men publikum ble fort fiendtlig innstilt til denne kultiverte psykiateren som blandet seg inn i forholdet mellom deres favorittfigurer. Grammer ble vant til å bli konfrontert i barer og spurt: «Er du den tosken som spiller Frasier?»
Cheers mistet sitt første besetningsmedlem etter at sesong tre var ferdigprodusert. Colasanto hadde ikke hatt særlig god helse da han fikk rollen i 1982, men innen 1984 begynte hjertet å svikte ham. I de siste episodene hans var han så uvel at replikkene hans ble skrevet ned rundt settet. En av replikkene – «Det er som om han er med oss nå» – var fortsatt der da besetningen returnerte etter hans død. Da den ble malt over av dekoratørene på settet, var det noen av skuespillerne som truet med å slutte.
For å fylle hullet etter Coach ble Woody Harrelson med som Woody Boyd, en ung gårdsgutt fra Indiana – en storøyd stakkar fra landet i storbyen.
«Harrelson ankommer prøvespillingen som om han nettopp kom fra en basketballbane», minnes produsent Peter Casey. «Han hadde på seg atletiske shorts og ubundne joggesko, og jeg tenker: ‘Dette er helt klart ikke vår mann.’ Og så begynner han å lese, og han gjør det hele med en slags vakker uskyld.»
Under femte sesong begynte Long å se etter en vei ut, da hun mente at serien var i ferd med å gjenta seg selv. Ikke at hun holdt de tankene hemmelig. Long var aldri redd for å dele sine meninger om den kreative retningen til serien. Hun var tidlig skeptisk til Frasier-figuren og rettet etter hvert sin irritasjon mot Grammer, som tolket holdningen hennes som et forsøk på å fjerne ham fra serien.
«Shelley var overbevist om at Diane og Sam burde være sammen, at det var en stor feil å skille dem fra hverandre», skrev Grammer i biografien sin, So Far … «Shelley var nådeløs i sitt forsøk på å få meg av serien. Jeg fikk vite at hun etter øvinger insisterte overfor skribentene på å fjerne hver eneste morsomme replikk jeg hadde.»
Lidenskap eller snobberi?
I motsetning til de andre skuespillerne, som stolte fullt og helt på den kreative ledelsen, var Long tilbøyelig til å stille spørsmål rundt hvordan de utviklet figuren hennes. Ifølge noen av dem som jobbet på Cheers, «trodde hun at hun var den nye Lucille Ball», en skuespillerinne som lot sitt eget ego ta overhånd. Andre mente at hun ganske enkelt var lidenskapelig opptatt av serien og rollefiguren sin. Det, samt en tendens til å spise lunsj borte fra de andre skuespillerne, førte til en splid mellom henne og mange av de andre i Cheers.
«Jeg hadde problemer med å være rundt henne fram til vi sto på scenen sammen», sier Danson, «og da var jeg i himmelen.»
Siste episode i sesong fem droppet Diane sitt planlagte bryllup med Sam etter at hun får høre at den uferdige romanen hennes er plukket opp av interesserte forlag. Hun forlater Boston for å fullføre boka si og forteller Sam at hun vil være tilbake om seks måneder. «Ha et fint liv», sier han idet hun lukker pubdøren bak seg.
«Det var slutten på Cheers», skrev en dyster kritiker da Diane forlot baren, og for mange var det akkurat slik det så ut. Fra begynnelsen av hadde serien vært basert på det lidenskapelige «av og på»-forholdet mellom Sam Malone og Diane Chambers. Men Cheers kom til å få et nytt liv, og med det enda høyere seertall, idet serien omfavnet sin rolle som ensemble-serie. Man fikk stadig flere rollefigurer, inkludert en ny kvinnelig hovedrolle, den ambisiøse og nevrotiske Rebecca Howe, spilt av Kirstie Alley.
I motsetning Long fant Alley tonen med de andre skuespillerne. Hun ble særlig god venn med Woody Harrelson og måtte ofte ta seg av sin festglade kollega eller låne et øre til Bebe Neuwirth (som hadde blitt med som Frasiers nye kjæreste, dr. Lilith Sternin) som hadde problemer i ekteskapet sitt.
Innen 1990 hadde Cheers i snitt 32 millioner seere i USA (for å sette ting i perspektiv har dagens store situasjonskomedier som The Big Bang Theory i snitt 18 millioner), og for å feire seriens episode nummer 200 holdt Boston en massiv parade til ære for Cheers.
«Guvernøren, Michael Dukakis, var der», sier regissør Andy Ackerman. «De oppkalte en gate etter Kirstie og ga oss nøklene til byen. Overalt hvor vi gikk, fikk vi gratis mat og gratis drikke. Jeg husker at jeg gikk ut til en nattklubb og danset med fiffen fra Boston og Massachusetts og tok en drink med Ethel Kennedy. Det var vilt.»
Forgreninger
Etter hvert som serien fortsatte å gå og populariteten økte, ble skuespillerne stadig mer etterspurt til profesjonelle jobber utenfor Cheers. Danson gjorde stor suksess i Ungkarsbabyen og dens oppfølger, og Kirstie Alley fikk en hovedrolle i de suksessfulle Look Who’s Talking-filmene. Det ble stadig vanskeligere å samle alle skuespillerne i samme rom til samme tid, og serien begynte å lide av det.
«Når man tok runden, kunne George si ‘jeg mister fredag og mandag, jeg er på Saturday Night Live denne helgen.’ Og Kirstie kunne si ‘Jeg mister fredag, jeg skal se på en eiendom i Oregon.’ Så når du [senere] gikk gjennom replikkene under øving, ville du ha Ted som Sam, du ville ha første assisterende regissør som Norm, den andre assisterende regissøren som Woody, og manussekretæren endte opp som Rebecca. Hvis du gikk bak baren etter at serien var over, ville du se at alle replikkene var festet [overalt].»
Selv om han var på sitt største som stjerne i 1992, hadde Ted Danson et turbulent privatliv. På randen av skilsmisse, takket være en veldig offentlig affære med Whoopi Goldberg, bestemte han seg for å slutte i Cheers. Han hadde lange møter med Glen og Les Charles og James Burrows, men de skjønte snart at de ikke klarte å overtale Danson. Men NBC ønsket ikke å gi slipp på den dyrebare melkekua si og fortalte Woody Harrelson under en lunsj at Woody kom til å bli den nye eieren av baren. «Ted Danson er stjernen, og jeg kan love dere at folk ikke vil se serien uten ham», fortalte Harrelson til den sjokkerte produsenten. «Middagen var pinlig etter det», minnes skuespilleren.
Cheers takket endelig for seg 20. mai 1993 med en helaftens episode hvor Shelley Long returnerte som en Diane Chambers som hadde gjort stor suksess i Hollywood. Det er en vakker episode, inderlig og rik på drama, uten å gi slipp på latterkulene. Episoden ble sett av hele 40 millioner mennesker og viste Sam som forlot Boston med Diane, for så å komme tilbake etter å ha innsett at de aldri var ment å være sammen. «One For The Road» ender med at Sam og stamkundene sitter alene i baren før han stenger for natten. Selv om det var en serie om det som så ut til å være retningsløse tapere, ga sesongfinalen hver av figurene en liten seier i livet – Norm fikk en jobb, Woody ble lokalpolitiker, Cliff ble endelig kvitt sin overbærende mor, Rebecca fikk seg en ektemann, og Sam, etter en livstid med evangelisk skjørtejag, forstår endelig hva som er den ene store tingen han elsker og verdsetter i livet sitt (baren).
«Min jobb i rollen som Sam Malone var å slippe publikum inn, å få dem til å elske baren min og alle i den», sier Danson. «Og det har beriket livet mitt. Jeg mener, vi er så forskjellige, noen av oss. Milevis fra hverandre. Men når jeg ser noen av dem fra den tiden, merker jeg umiddelbart kjærligheten jeg har for dem. Jeg bryr meg ikke om hva de gjør, hva de sier, hvor forskjellige vi er: Jeg elsker dem, for det var åtte timer om dagen og elleve år vi brukte til å få hverandre til å flire og le og være et lag. Det fantes ikke noe svakt ledd.»
Du kan lese mer i bokasinet Topp 100 TV-serier.
