Romfartøyet avslørte mange hemmeligheter i løpet av sine år i omkrets rundt kometen 67P/Tsjurjumov–Gerasimenko.
Overraskelser og tilfeldigheter har alltid vært en av de store gledene ved utforskningen av verdensrommet – dyrebare øyeblikk med innsikt eller forståelse som avslører skjønnheten og kanskje til og med det evige mysteriet i universet vi lever i. Forskerne som jobbet på ESAs Rosetta-program, har de siste årene bidratt med mer enn sin andel av spenning.
Rosetta ble skutt opp i mars 2004. Målet var å gå i bane rundt kometen 67P/Tsjurjumov–Gerasimenko – en periodisk gjest i det indre solsystemet. Astronomer hadde forventet at den fire km brede klumpen av is og støv skulle se litt ut som en potet. Men da sonden nærmet seg målet i juli 2014, kom kometen med en stor overraskelse – bildene fra kameraet til Rosetta viste at i stedet for å være et enkelt, grovt rundt himmellegeme, består 67P av to store sammenkoblede klumper.
Dramatiske monokromatiske bilder tatt av romfartøyets navigasjonskamera ved ankomst til kometen viste ujevnheter og ruvende klipper som dekker overflaten, mens høyoppløselige bilder fra Rosettas OSIRIS-instrument viste enorme steinblokker strødd utover overflaten. Der de to klumpene som utgjør kometen møtes, viste sondens kameraer til og med en uvanlig, jevn region flankert av bratte skråninger.
En lang reise
I stedet for å være et flyktig forbiflyvende romfartøy bodde Rosetta nær 67P etter ankomst. Det tillot forskerne å granske overflaten i detalj, men også å se hvordan kometen forandret seg og utviklet seg når den nærmet seg Sola.
Mens Rosetta ga verdifulle observasjoner etter hvert som den surret rundt kometen, hadde programmet også en innebygget plan for å se nærmere på 67P. I november 2014 utplasserte Rosetta et lite landingsfartøy på kometoverflaten. Landingsfartøyet ble kalt Philae. Dette var en av de mest spennende landingene av et romfartøy noensinne innen utforskningen av solsystemet. Og selv om den første landingen ikke gikk helt etter planen, sendte sonden tilbake hittil usette bilder og data fra en komets overflate.
Målingene indikerte at kometen er veldig gammel – skapt da solsystemet først ble dannet – og at den har brukt lang tid i de ytre områdene av solsystemet. Men den store overraskelsen kom i april 2014 da den plutselig skjøt ut rundt 10 tonn materiale. Da 67P nærmet seg Sola, økte aktiviteten dramatisk – stadig mer gass og støv ble blåst av overflaten hver dag på grunn av varmen fra Sola. Deretter i august 2015 fanget kameraene enda mer spektakulære jetstråler av materiale fra kometen.
Det var ikke bare jetaktiviteten som fascinerte Rosetta-teamet. Romfartøyets kameraer oppdaget også den særegne glansen av is på kometen. Forskere har siden funnet ut at når kometen sakte oppvarmes mens den nærmet seg Sola, fordampet isen og løftet støvteppet.
Med alle disse funnene ga Rosetta oss et hittil usett innblikk i utviklingen av en komet og prosessene som foregår på overflaten. I september 2016 fullførte romfartøyet sitt siste baneomløp før den med hensikt ble krasjet i kometenes overflate, hvor den vil ligge som en sammenkrøllet haug for evigheten.
Will Gater er en astronomijournalist, forfatter og astrofotograf.
