Introduksjon
Monstre av stål møttes i et slag som ingen før hadde sett maken til, et inferno av stål, ild, blod og død. Hundrevis av stridsvogner utkjempet en titanenes kamp, etter slaget stod det igjen over 250 utskutte og utbrente vrak av sovjetiske stridsvogner. På tysk side hadde man mistet 3 stridsvogner.
Bakgrunnen for den følgende artikkelen begynte for mange år siden da min gode venn og forfatterkollega fra USA, George Nipe, skrev til meg og lurte på om jeg kunne hjelpe ham med materiale fra panserslaget ved Kursk eller Prokhorovka. Undertegnede hadde siden midten av 1990-tallet hatt regelmessig kontakt med tidligere soldater fra SS-Panzer-Regiment 1 Leibstandarte SS Adolf Hitler. I årenes løp samlet jeg utallige intervjuer både gjennom brevutveksling og personlige møter. Selvfølgelig ville jeg hjelpe George Nipe som gjennom flere år hadde hjulpet meg å skaffe materiale fra National Archives i Washington DC.
Som sagt, så gjort, jeg skrev til de jeg tidligere hadde hatt kontakt med og som fremdeles levde. Flere av dem hadde jeg også truffet personlig, veteraner som Ralf Tiemann, Hans Behrend, Hans Siptrott og Manfred Thorn. Jeg tok også kontakt med Rudolf von Ribbentrop som hadde vært sjef for 6. kompani, Tiemann var sjef for 7. kompani. Med hjelp fra disse to kompanisjefene begynte så materialet å strømme inn, og selv om Rudolf von Ribbentrop (sønn av utenriksministeren Joachim von Ribbentrop) var tilbakeholdende, besvarte han høflig mine spørsmål.
Ved en ren tilfeldighet kom jeg i kontakt med von Ribbentrops stridsvognfører på tiden for panserslaget, Walter Schüle. Jeg skrev til ham også med forespørsel om materiale til Nipe og svaret jeg fikk tilbake overrasket meg stort. Schüle hadde gjennom et tiår intervjuet gamle kompanikamerater og samlet dette omfattende materialet. Jeg fikk nesten 200 sider med intervjuer servert på et fat!
Et omfattende oversettelsesarbeid måtte til, og min gode venn og kollega Henrik Lindberg oversatte fra tysk til svensk og jeg fra svensk til engelsk. Nipe var ekstatisk over dette unike materialet som ikke tidligere hadde vært offentliggjort. Den svenske oversettelsen ble så liggende ubrukt i mange år. Først da jeg skulle skrive en rekke artikler for Svenskt Militärhistoriskt Bibliotek, SMB, dukket spørsmålet opp om hvorvidt Schüles materiale kunne utgis på svensk. Tanken var mildt sagt forlokkende, materialet er både dramatisk og unikt. Schüle ga meg uten å nøle, en eksklusivitet til materialet slik jeg hadde håpet på, og han ga meg tillit og frie hender til å gjengi hans omfattende arbeid på best mulig måte.
Resultatet ble boken «Pansarslaget vid Prochorovka» som ble utgitt i et begrenset opplag på forlaget SMB i 2009. For første gang kan vi lese om opplevelsene fra stridsvognsoldater fra 6. kompani, SS-Panzer-Regiment 1 Leibstandarte SS Adolf Hitler. Dette er pansersoldatenes egne dramatiske opplevelser fra den 12. juli 1943. Etter krigen skrev Rudolf von Ribbentrop «Født på ny ved Prokhorovka». Martin Månsson
Rudolf von Ribbentrop
– kompanisjef for 6. SS-Pz.Rgt. 1 LSSAH
12. juli 1988. Strålende solskinn, en hage hvor det blomstrer, en viss ettertenksomhet og plutselig av en eller annen grunn, var alt igjen så tydelig. En like vakker morgen med strålende sol – den 12. juli 1943 i Ukraina for akkurat 45 år siden. Hvor ofte har ikke mange av oss sagt i løpet av krigen: «I dag kan jeg feire fødselsdag», når vi har overlevd en håpløs situasjon. Det samme sa også jeg til min kone den 12. juli: «I dag feirer jeg min 45-årsdag» og hun svarte litt ironisk, uten å vite hva det egentlig handlet om: «Så heldig!»
Noen rykket i skulderen min – noe som forårsaket ville drømmer – og gjennom den utmattende søvnen, etter sju dager med harde kamper, trengte gjentatte rop seg: «SS-Obersturmführer!» Da jeg reise meg brått opp slo jeg hodet i bunnen på stridsvognen. For å gå foran med et godt eksempel som kompanisjef, sov jeg sammen med besetningen i en grop under stridsvognen, slik jeg ofte krevde at besetningen på stridsvognen skulle gjøre. Dette gjorde vi for å unngå tap utenfor vognene i tilfelle nattlige artilleriangrep eller bombeangrep i det grelle lyset fra amerikanske magnesiumlysbomber. I min tåkete bevissthet trengte den uregelmessige knatringen fra en DKW-motorsykkel gjennom. Det var et sikkert tegn på at man ble tilkalt til bataljonstaben for motorsykkelen tilhørte en ordonnans fra kompaniet som var avgitt til bataljonsstaben.
Da trengte en stemme frem til oss i gropen der vi lå: «SS-Obersturmführer, til bataljonsjefen!» Under den korte turen til bataljonsjefens kommandovogn la jeg ubevisst merke til den noe urolige fronten. Det må ha vært rundt klokken halv seks om morgenen. Bataljonsjefen stakk hodet ut av vognen sin, en ombygd radiovogn, for å meddele at infanteriet hadde gjort visse observasjoner som tydet på at russiske stridsvogner var i anmarsj. Følgende kunne sies om situasjonen: Den 5. juli hadde operasjon Zitadelle blitt innledet. Antagelig var starttidspunket for sent og russerne var forberedt på angrepet, ettersom knipetangmanøverens to armer, den ene angrep nordfra, fra Orel og den andre sørfra, fra området Belgorod, begge ble møtt med massiv motstand fra russisk side. En uke med harde angrepskamper lå bak SS-panserkompaniene som var satt inn i angrepets hovedangrepspunkt. Korpset bestod av tre elitedivisjoner, Leibstandarte, Das Reich og Totenkopf. Da jeg på noen hundre meters avstand observerte en av våre vogner nede i bunnen, bestemte jeg meg for å gå til fots langs veien tilbake til kompaniet. Spredt utover på toppen av skråningen stod den såkalte pansrede kampgruppen bestående av divisjonens selvdrevne artilleribataljon samt den berømte Jochen Peipers panservernbataljon, også denne spredt utover med store mellomrom. Skråningen, som ikke kunne sees av russerne, var altså overstrødd med våpen og kjøretøy av forskjellige typer. Blant disse enhetene hersket stillheten.
Kompaniet hadde sju stridsvogner til rådighet. Et klimaks under de forutgående kampene hadde vært et angrep sammen med Peipers bataljon, mot en panservernfront, som vi på god gammeldags kavallerimanér hadde overkjørt i høy fart og tilintetgjort. Sammen med kompaniet mitt ble jeg tilfeldigvis del av angrepet da vi smøg oss mot horisonten med sikte på å slå ut russiske stridsvogn- og panservernstyrker som hadde havnet mellom våre angrepsgrupper. Angrepet ble ledet an av den såkalte pansrede kampgruppen. Som kompanisjef hadde jeg dessverre ikke noe radiosamband til panservernbataljonen og mens jeg rullet fremover med Peipers bataljon for å knuse russerne, nådde en kontraordre fra min bataljonsjef (SS-Sturmbannführer Martin Gross, forfatters merknad) meg, hvilket jeg ikke kunne forstå i den situasjonen vi befant oss i. Jeg visste bare at det var utelukket å la panservernvognene angripe de russiske stillingene alene og fortsatte derfor angrepet, til tross for overhaling fra bataljonsjefen over radioen.
Da vi igjen var samlet etter å ha knust fienden og sprengt den siste panservernkanonen fikk jeg den største anerkjennelsen jeg skulle komme til å få under hele krigen, da Peiper, som vi alle satte høyt, sa til meg: «Dere [kompaniet] skulle vi når som helst gjerne innlemme i vår enhet!» Da jeg hadde kommet tilbake til bataljonen måtte bataljonsjefen medgi, riktignok nokså motvillig, at det hadde vært umulig å avbryte det pågående angrepet og dermed utsette de ubeskyttede panservernvognene for panservernilden uten panserstøtte.
Mens jeg fremdeles drakk den varme kaffeerstatningen, vendte jeg med rundt med koppen mot munnen for å kaste et blikk mot fronten, og fikk en fornemmelse av at jeg hallusinerte eller hadde tvangstanker. Ved horisonten stod med ett en vegg av fiolett røyk. Dette var røykladninger som ble satt av for å gi signal om stridsvognangrep. Ettersom hele øvre del av høyden foran oss viste dette signalet og det begynte å komme slike signaler også lengre til høyre, stod det straks klart for meg, selv uten ordre eller orientering, at et massivt stridsvognangrep var nært forestående. Jeg reagerte spontant, slapp koppen, og ga ordrene: «Start motorene!» og «Følg meg!» Jeg ropte til kompanioffiseren Malchow: «Vi kjører opp skråningen på linje, du med din tropp spredt til venstre, jeg med de øvrige tre vognene til høyre. Du må bøye av din flanke, i tilfelle vi blir omringet. Vi grupperer oss rett under toppen av skråningen og skyter bort russerne!»
I samme øyeblikk oppdaget jeg stabstroppsjefen, som jeg hadde latt bli igjen hos infanteribataljonsjefen. Han kom rasende ned skråningen på motorsykkel med en støvsky bak seg og gjorde gjentatte ganger tegnet for «klar til marsj». Ettersom kompaniet allerede hadde begynt fremrykkingen og var i ferd med å spre seg utover høyden med samme presisjon som på øvelsesfeltet begynte mitt 22-årige hjerte til å slå fortere. Jeg innrømmer uten videre at det på sett og vis var en oppløftende følelse å få lede så unge menn, men likevel så erfarne soldater i kamp. Da vi kom frem til toppen viste det seg at 200 meter lengre fremme strakte ennå et høydedrag seg, der infanteri hadde inntatt stillinger. Over radio ga jeg ordre om at vi hurtigst mulig skulle rykke frem til den bakerste skråningen på høyden foran oss, og ta opp kampen derfra. Dalen strakte seg mot venstre og mens vi fremdeles kjørte nedover den slake nedoverbakken oppdaget vi noen T-34 stridsvogner som forsøkte å omgå oss ca. 800 meter til venstre for oss. Vi stanset – fremdeles i nedforbakke – og skjøt, hvorpå vi fikk inn flere treff og noen russiske vogner begynte å brenne. 800 meter var den perfekte skyteavstanden for en bra skytter. Mens vi ventet på at flere vogner skulle komme til syne på samme sted, speidet jeg rutinemessig utover horisonten, og fikk nærmest hakeslipp, for i dalsøkket omtrent 150 til 200 meter foran oss, dukket det opp 15, 20, 30, 40 og senere utallige russiske T-34 stridsvogner oppsatt med infanteri og i full fart på vei mot oss.
Føreren Schüle ropte til meg over intercomen: «Obersturmführer, høyre, høyre, der kommer de, ser du?» Jeg så altfor vel! Jeg sa til meg selv: «Nå er det slutt!» Det oppfattet min skytter som «ut!» og ville åpne luken sin, men jeg slet meg ned til ham igjen. Jeg hadde tidligere skubbet til ham på hans høyre side med min venstre fot, som var tegnet for at han skulle vri tårnet til høyre, siden det der fantes mål å nedkjempe. Like etter var den første granaten på vei og den første T-34 vognen stod i flammer cirka 50 meter foran oss. Samtidig ble vognen ved siden av min slått ut av en fulltreffer. Det begynte straks å brenne og jeg så hvordan SS-Unterscharführer Papke hoppet ut. Vi har aldri hørt noe fra ham igjen. Selv hans kamerat på høyre side ble truffet og ble straks offer for flammene.
Nå rullet veggen av stridsvogner mot oss. Vogn etter vogn, bølge på bølge, en ufattelig kraftansamling som dessuten holdt høy fart. Man rekker merkelig nok å tenke både mye og hurtig i slike situasjoner. Derfor fór den tanken gjennom hodet mitt – jeg er nemlig svært interessert i militærhistorie – at slik må infanteriet ha kjent seg under de store slagene på 1700- og 1800-tallet. Når kavaleriet gikk til angrep mot dem hadde de ikke noe annet valg enn å skyte salve etter salve mot dem, for så til slutt å rette bajonettene på geværene mot hestene i håp om at disse skulle rygge tilbake og ikke bryte linjen.
Vi kunne ikke danne noen forsvarslinje, vi kunne bare skyte – og på den avstanden traff hvert eneste skudd – til vi selv gikk heden ved en fulltreffer. Et eller annet sted i underbevisstheten innså vi at vi hadde minimale muligheter til å overleve, men likevel var det mest nærliggende, som ellers i håpløse situasjoner, å gjøre det som var mest riktig ut fra instinkt. Derfor skjøt vi i stykker ennå tre eller fire T-34 vogner på kortest mulig avstand, det vil si på under 30 meter. Da rapporterte skytteren: «Ingen panserbrytende granater igjen!» Det er verdt å legge til at laderen i en Panzer IV har tilgang til 18 til 20 granater til bruk umiddelbart, hvorav minst halvparten var vanlige sprenggranater og resten panserbrytende grantater. De panserbrytende granatene var nå oppbrukt. Å stå stille var den sikreste måten å bli oppdaget og skutt på av de russiske stridsvognene som stadig suste forbi. Det første vi måtte gjøre var derfor å komme inn bak toppen av høyden. Selv om russerne allerede hadde passert, var risikoen for å bli oppdaget betydelig mindre der. Så derfor gjorde vi en sving inn mot midten av bølgen av russiske stridsvogner og flyttet oss cirka 50 meter bakover, stoppet like bak den første toppen som vi nettopp hadde passert, og vendte oss igjen mot fienden. Nå stod vi mer beskyttet.
I samme øyeblikk stanset en T-34 omtrent 30 meter rett til høyre for oss – jeg så hvordan den stod og vippet litt på fjæringen til hjulene – og begynte å vri tårnet mot oss. Igjen slo tanken ned i meg: «Det siste jeg kommer til å oppleve på jorden kommer til å være en gigantisk ildkule og så er det slutt!» Jeg så nemlig rett inn i fiendens kanonmunning. Skyte kunne vi ikke gjøre ettersom skytteren akkurat rakk over en granat til laderen. I samme øyeblikk hadde jeg ropt inn i mikrofonen: «Stridsvogn forut, marsj, marsj!»
Føreren Schüle, som kompanisjefsfører, var en av de beste førerne i kompaniet og hadde vognen i gir. Den trofaste Panzer IV begynte å bevege seg fremover og vi passerte cirka fem meter forbi den russiske stridsvognen som fortvilet forsøkte å følge oss med tårnet, men fordi T-34 vognen var for primitiv tok det for lang tid. Så stanset vi ti meter bak den og vendte oss rundt, og mens andre russiske vogner med oppsatt infanteri fortsatte å kjøre forbi, skjøt vi en granat mot tårnet til den russiske vognen. Granaten trengte igjennom og vognen eksploderte og tårnet fløy tre meter gjennom luften og landet nesten på vår stridsvognskanon. Jeg mumlet: «Den prøver ikke å skyte på oss flere ganger!»
Jeg hadde forgjeves forsøkt å rive løs flagget med hakekors på vognens bakre panser (den skulle vise flyene at vi var tyske stridsvogner) og dra det inn i vognen. Jeg lyktes bare delvis, og flagget vaiet nå vilt i vinden. Før eller senere ville det trolig bli lagt merke til av en russisk skytter, og føre til et dødelig treff på kort hold. Det gjenstod bare ett alternativ – å holde seg i bevegelse – for en stillestående vogn ville russerne oppfattet som en fiendtlig vogn ettersom de selv fór frem igjennom terrenget i høy fart med sine sterke T-34 motorer. Vi hadde derfor ikke noe annet valg enn å følge med den russiske strømmen og dermed utsette oss for en dobbel risiko. På et eller annet tidspunkt måtte T-34 vognene komme til å identifisere oss. At vi hadde overlevd så lenge kan bare forklares med at T-34 vognene på dette tidspunket manglet vognsjef og at vognene ble ledet av skytterne. Hadde det ikke vært for at de bare kunne se dit kanonen pekte, hadde vi kunnet si «takk for oss!» for lenge siden.
I tillegg var det nå fare for at vi kunne bli beskutt av egne stridsvogner som stod på linje nede ved panserverngraven. Etter den ublide oppvåkningen hadde de begynte å bruke stridsvognene som kom ned skråningen som målskiver. På slagfeltet som nå var fylt av røyk og støv etter eksplosjoner, og med solen i øynene, ville det være uhyre vanskelig å se forskjell på egne og fiendens vogner. Derfor sendte jeg kontinuerlig beskjed over radioen: «Kunibert» (mitt noe latterlige dekknavn), fulgt av meldingen: «Vi rykker fremover i den russiske pansersvermen, ikke skyt mot oss!» Jeg fikk ikke noe svar fra bataljonen.
Russerne hadde etter hvert rukket å kjøre gjennom panservern- og det selvdrevne artilleribataljonene og hadde skutt noen av våre kjøretøyer i brann. Nå begynte ilden fra begge stridsvognkompaniene å få effekt. Selv artilleriet og Peipers grenaderer med nærstridsvåpen begynte å slå ut stadig flere russiske vogner og holdt det russiske infanteriet som hadde hoppet av vognene på grunn av motilden, nede. Hele kampfeltet var dekket av røyk og støv. I denne heksegryten angrep hele tiden nye bølger av russiske stridsvogner, som ble beskutt som kaniner av våre stridsvogner. Antageligvis ble det ubeskrivelige kaoset, røyken og støvskyen fra brennende panservrak og kjøretøy vår redning. Russerne så oss ganske enkelt ikke. Plutselig oppdaget jeg en gruppe russisk infanteri foran oss og ropte i strupemikrofonen til føreren: «Holdt til venstre!» Men han hadde allerede oppdaget dem. Vi kjørte over de ulykkelige stakkarene bakfra ettersom de som følge av kaoset naturligvis ikke merket at de ble overkjørt av en tysk stridsvogn.
Jeg så nå vår sjanse i at vi orienterte oss mot venstre, mot veien, slik av i med sikkerhet ville treffe på eget infanteri og langsomt kunne manøvrere oss ut av den verste ansamlingen av russisk panser. Hele besetningen var nå i ferd med å grave frem panserbrytende granater fra alle kriker og kroker i vognen og gi dem til laderen. Hver gang kanonen kunne lades med en panserbrytende granat, stanset vi og beskjøt ennå en av T-34 vognene som kjørte forbi oss på kortest mulig avstand. Det var utrolig at vi ennå ikke hadde havnet foran siktet til en russisk stridsvogn.
Også russerne holdt til venstre mot veien og dermed mot overgangen over stridsvogngraven. Deres angrep var helt ubegripelig siden stridsvogngraven var inntegnet på alle de russiske kartene vi erobret. De burde ha visst at deres massive angrep – jeg har blitt fortalt at det var krigens kraftigste panserangrep på et begrenset område – ville slutte senest en kilometer etter deres egen stridsvogngrav. Nå oppdaget åpenbart også de russiske T-34 vognene graven, og forsøkte å komme seg lengre til venstre mot veien, for å komme over hinderet ved den reparerte broen. Her utspilte det seg nå utrolige scener. Jeg hadde klart å finne beskyttelse bak noen istykkerskutte russiske vogner og kunne derfra drive snikskyting på russiske T-34 med de siste pansergranatene vi hadde igjen i vognen. Ettersom russerne nå samlet seg ved broen og viste seg fra siden var det lettere å skyte dem. De brennende T-34 vognene kjørte delvis på og inn i hverandre. Et inferno av ild, røyk, brennende T-34 vogner, døde og sårede! Vår sjanse til å overleve øke igjen gradvis, for den nevnte skråningen var nå dekket av brennende T-34 vogner og vi stod dessuten i ly av et slikt brennende vrak. I samme stund nådde laderens melding meg; nå hadde vi ikke flere pansergranater igjen. Vi hadde brukt all vår panserbrytende ammunisjon, bortsett fra sprenggranatene, men de ville ikke ha noen effekt mot de velpansrede T-34 vognene.
Vi deltok nå i nedkjempingen av det russiske infanteriet, men ettersom grenaderbataljonen deres i tillegg til det selvdrevne artilleriet, hadde blitt omringet måtte dette skje med største forsiktighet. Hvis vi skulle skyte med maskingevær eller sprenggranater mot det russiske infanteriet som sprang planløst omkring på slagmarken ville det utsette våre egne soldater for en stor sikkerhetsrisiko. Derfor beordret jeg, inntil videre, ildopphør. I samme øyeblikk skrek min skytter som holdt seg for ansiktet og stønnet: «Øyet mitt, øyet mitt!» Vi fikk et maksimalt uheldig treff i den lille åpningen for siktet i pansertårnet. Skuddet hadde ikke fått gjennomslag, men førte til at siktet ble trykket bakover med et kraftig støt.
Skytteren ble alvorlig såret i hodet, av glasset og metallet. Nå var vognen altså ikke lengre klar til kamp og jeg besluttet å trekke meg ut av kampen, det innebar å rykke tilbake over broen og over stridsvogngraven og orientere meg om hvordan kampen forløp videre. Hvis noen av kompaniets vogner hadde klart seg ville jeg forsøke å samle dem. Nå kjørte vi altså bakover for å løfte ut skytteren og plassere ham bakenfor en liten forhøyning i terrenget for å gi ham beskyttelse og førstehjelp. I det samme kom en mekaniker med en reparert Panzer IV, slik at jeg bare trengte å flytte min besetning over og fortsette kampen med en ny skytter. For besetningen i den reparerte vognen var det en stor skuffelse at de måtte gi bort sin vogn sammen med skytteren til min besetning. Som kompanisjef trenger man en samkjørt besetning for å kunne utføre de store felles oppgavene, sambandet med bataljonen, ledelsen av kompaniet, ledelsen av vognen og å gi ildkommando til skytteren. Vi fortsatte tilbake over pansergraven frem til fronten. Styrken i det russiske angrepet var avtatt og på slagmarken lå brennende russiske T-34 vogner strødd. En ordonnansoffiser fra bataljonsstaben kom til fots frem til vognen jeg satt i og meddelte at bataljonsjefen ville gå til motangrep med alle disponible vogner og ta tilbake høyden. Derfor rullet vi igjen oppfor høyden i høy fart, der vi en stund tidligere hadde rullet ned, midt i bølgen av russiske stridsvogner. Like før middagstid var høyden igjen på våre hender.
Kompaniet hadde forunderlig små tap. To vogner var totalt ødelagt, og begge hadde stått helt inntil min da de ble skutt i brann. To andre vogner hadde reparerbare skader, mens de andre kompaniene ikke hadde mistet noen vogner. Selv panservernbataljonen og bataljonen med det selvdrevne artilleriet hadde kun mindre tap. Gjennom fangeavhør ble det kjent at russerne hadde forberedt en tredje angrepsbølge, men avstod fra dette da de merket hvor raskt begge de foregående ble slått tilbake. Bare på vår del av fronten stod det 100 ødelagte russiske stridsvogner.
Sjefen for armékampgruppen, SS-Obergruppenführer Hausser, inspiserte selv med hvilken uvanlig suksess Leibstandarte hadde slått angrepet tilbake. (Det ble senere sagt at han hadde markert de utskutte russiske stridsvognene med kritt og selv talt dem.) Vi var delaktige i denne suksessen da vi – allerede klare til kamp – kunne settes inn som bølgebrytere mot dette helt overraskende russiske panserangrepet og klarte å påføre de russiske vognene tap allerede da de passerte frontlinjen. Vår varsling av angrepet og de brennende vrakene, dessverre to av våre egne, bidro uten tvil til å varsle alle de andre bataljonene i området. Samarbeidet disse imellom og de tapre grenaderene som ikke ga opp ved synet av den russiske panserhorden, ledet til en fullstendig nedkjempelse av de angripende stridsvognene med små tap for egen del. Seieren her var et godt eksempel på høyt utdanningsnivå og fryktløst lederskap innen vår divisjon.
Walter Schüle
– Rudolf von Ribbentrops stridsvognsfører
Den 12. juli 1943. Sør for Kursk, vest for den lille russiske byen Prokhorovka, utkjempes et panserslag av tidligere uante proporsjoner, sannsynligvis historiens største. En mengde stridsvogner, en fullstendig numerisk overlegen russisk panserstyrke har samlet seg for å tilintetgjøre panserspissen til II. SS-panserkorps. Gjennomgående setter russerne inn nyere modeller av T-34. Angrepet skjer med ufattelige bølger av stålmonstre innhyllet av gigantiske skyer av røyk og støv. De stormer frem, skyter, eksploderer og går opp i røyk, til horisonten mørkner. I nærkamp bryter de gjennom de tyske linjene for deretter å støte sammen med fortroppen til II. bataljon fra SS-panserregiment 1 som beskytter høyde 252,5 med sju gjenværende, av i alt 22 stridsvogner, og som for sju dager siden var blitt satt inn da operasjon Zitadelle ble innledet under ledelse av sin tapre kompanisjef, SS-Obersturmführer Rudolf von Ribbentrop. Fire av disse sju Panzer IV blir slått ut allerede i begynnelsen av slaget, hvorav to går opp i røyk og en blir skadd og kan ikke lenger brukes. Vognen lengst til venstre, under ledelse av vognsjefen og troppssjefen for første tropp fra 6. kompani, SS-Obersturmführer Walter Malchow, blir også truffet av flere treff i motorrommet, etter å ha skutt opp et halvt dusin russiske T-34 vogner. Når hele besetningen har forlatt vognen og kommet noen meter unna, eksploderer den og resten brenner opp, Angripernes utbrente og eksploderte panservrak, de oppskutte T-34 vognene, på et område som er ca. 400 ganger 1000 meter og i nærheten av stridsvogngraven, anskueliggjør den dyrekjøpte tyske seieren denne dagen, med betydelige tap av mennesker og utrustning på begge sider. Gjennombruddet lyktes ikke slik russerne hadde forventet. Det russiske angrepet blir stoppet.
Denne dagen angriper russerne med et nylig ankommet stridsvognkorps for å angripe fortroppen til II. SS-panserkorps. Ettersom alle de tre panserdivisjonene som inngikk i II. SS-panserkorps ble utgruppert samtidig, oppstod et større panserslag enn man noen gang tidligere hadde sett*. I forkant av de russiske stridsvognangrepene ble det gjennomført kraftige artilleribombardementer. Stridsvognene angrep i høy hastighet med oppsatt infanteri.
Ved Oktjabrskij ble fire av de sju gjenværende stridsvognene fra 6. kompani under ledelse av SS-Obersturmführer Rudolf von Ribbentrop, straks slått ut på ca. 200 meters avstand. To brant straks opp, mens den tredje eksploderte etter at besetningen hadde forlatt vognen. Den fjerde var skadet og stod fast. Den femte hadde ildavbrudd. Men de to vognene som fremdeles var operative kom seg inn blant de russiske vognene og fulgte med i angrepsbevegelsen, der de skjøt mot T-34 vognene som kjørte foran dem på kortest mulig avstand, så og si pansernærkamp. Vi var allerede innen rekkevidde for panservernkanonene som befant seg 1000 meter lengre bak, og for de to gjenværende til II. bataljon under ledelse av bataljonsjef SS-Sturmbannführer Martin Gross. På 10–20 meters avstand er hvert skudd en fulltreffer. På grunn av røyken og støvet, oppdaget ikke russerne at vi rykket frem midt blant dem, for å bekjempe dem.
Da vårt panservern i stridsvogngraven åpnet ild og ildkampen begynte, stod allerede 19 brennende russiske T-34 vogner i angrepsområdet. I denne situasjonen risikerte vi både å bli beskutt av våre egne kamerater og av russerne dersom de oppdaget oss. Det var kompanisjefens vogn 605 og vogn 618, hvilke vi ikke så, og som vi ikke fikk samband med. (Først etter 50 år traff jeg den daværende vognføreren, gjennom min kamerat Reitz, og dermed ble mange detaljer oppklart.)
Jeg har glemt mye i løpet av de 50 årene som er gått, men én ting har brent seg fast for alltid hos alle vi som var med og som var så heldige å overleve. Vi hedrer minnet av våre kamerater som ofret sine unge liv for at vi skulle overleve. Det hadde ikke hellet på sin side, slik som enhver soldat i alle verdens armeer ønsker seg og håper på helt til det siste. Vi hedrer minnet av alle dem som ikke vendte tilbake fra fangenskap og internering i tillegg til alle de kamerater som ble rammet av sykdom og døde. Vår takknemlighet går til dere alle.
Både før og under operasjon Zitadelle var jeg stridsvognfører under kompanisjef Rudolf von Ribbentrop. Vi husker ham som en eksemplarisk sjef og en fremsynt stridsvognsjef. Han var ambisiøs og oppfattet enhver situasjon raskt, var initiativrik og evnet instinktivt å ta de riktige valgene i en gitt situasjon.
Den 11. juli 1943 var vi gruppert som angrepsreserve ved stridsvognhinderet. Etter harde kamper og tunge dager etter angrepet den 5. juli, operasjon Zitadelle, opprørte etter en urolig natt og et mislykket Stuka-angrep samt den feilplasserte artilleriilden fra 10,5 cm batteriet dagen i forveien, våknet vi av lyden fra en totakts motor og rop på Obersturmführeren der vi lå under vår stridsvogn. Slik opplevde vi den nye dagen, med gamle tanker, men med nye forhåpninger, den 12. juli 1943, da vi krøp frem fra under stridsvognen. Etter de foregående dagene hadde jeg en merkelig magefølelse, samtidig som jeg følte på meg at det lå noe i luften, særlig ettersom kompanisjefen ble innkalt til bataljonsjefen. Dette ga meg merkelig nok forutanelser. Det var en morgen med strålende solskinn som så mange ganger tidligere her i Ukraina, men skulle snart vise seg å by på noe helt annet. Det var ikke en dag for dagdrømmer.
Etter at vår lader, som oppbevarte provianten i en eske som var ment til ammunisjonen til maskingeværet, hadde smurt noen brødskiver med smør og vi drakk kaffe, som sikkert smakte ekstra godt, gikk tankene til sjefen vår. Hva innebar det at han ble innkalt til bataljonsjefen så tidlig? Det var i og for seg ikke noe uvanlig, men det måtte likevel være av en viktig grunn? Etter at kompanisjefen hadde blitt hentet med ordonnans med dennes DKW-motorsykkel for å dra til bataljonsjefen, strakte vi oss ut i morgensolen. Etterpå klatret vi opp i vognen, inntok plassene våre og kontrollerte rutinemessig at alt var i orden og at vi var klare for kamp. Ammunisjon og drivstoff hadde vi fylt dagen i forveien.
Med mine 19 vårer, slik som radiomannen Harry Bergner, var jeg blant de eldste i besetningen og hadde vært lengst i tjeneste, så i kompanisjefens fravær, hadde jeg et visst ansvar for å holde orden på besetningen. Besetningen i vogn 605 var satt sammen på følgende måte:
Kompanisjef og vognsjef for vogn 605:
SS-Obersturmführer Rudolf von Ribbentrop
Lader: Heinz Trautmann
Skytter: Kurt Hoppe
Radiomann: Harry Bergner
Vognfører: Walter Schüle
Kompanisjefen, SS-Obersturmführer Rudolf von Ribbentrop, disponerte den 12. juli 1943 sju kampklare Panzer IV, hvilket tilsvarte omtrent en tredjedel av kompaniets fulle styrke. Mens vi avventet det som skulle komme fikk vi følelsen av at det plutselig oppstod uro fremfor oss på høyden ved våre pansergrenaderer. Etter en liten stund så vi et fiolett røykteppe øst i horisonten, fremkalt av røykladninger fremme hos våre pansergrenaderer som bemannet stillingene fra kompaniene som tilhørte II. bataljon fra SS-pansergrenaderregiment 2. Fiolett! Denne fargen betød denne dagen, i henhold til det som var bestemt, Panseralarm! Vi var enige om at det måtte dreie seg om en større stryke etter størrelsen på røykteppet å dømme. Dagen i forveien hadde det spredd seg et rykte gjennom avdelingen, som så ofte tidligere: «Russerne laster av store mengder stridsvogner på de åpne områdene.» Med «mange» mente man 50–60 stykker, et antall som russerne ofte satte inn mot oss, men som vi ikke ville ha større vanskeligheter med å nedkjempe. Vi var klar over at det ofte var noe i disse ryktene, og begynte derfor å spekulere på hva som kunne ligge til grunn. Vi syntes likevel ikke at det var noe uvanlig med panseralarm tidlig om morgenen. I ettertid har jeg ofte fundert på hva som ga oss denne selvsikkerheten. Var det arroganse? Tro på oss selv og våre våpenbrødre? Sannsynligvis var det ikke det førstnevnte, for ingen hadde noen grunn til det. Men vi hadde god utdanning og gode kamerater. Det ga oss unge pansersoldater en viss selvsikkerhet, som i mine øyne er en forutsetning for å kunne lykkes i kamp.
Vi tok det med ro også denne morgenen, for vi var ganske trøtte etter de foregående sju døgnene med kamp i begynnelsen av operasjon Zitadelle. Hva ville denne dagen by på? Overraskelsen lot ikke vente på seg. En slik overraskelse hadde vi etter min mening aldri opplevd før! Ikke før og ikke senere. Kompanisjefen vår hadde kommet tilbake fra møtet hos bataljonsjefen og handlet instinktivt med en ordre til sine sju stridsvognbesetninger: «Start motorene, gjør klar til kamp!» etterfulgt av flere korte og klare kommandoer. Vi fremgrupperte over broen, den eneste farbare overgangen over stridsvogngraven. Et stadig like aktuelt spørsmål er hvorfor russerne ikke ødela denne broen, som jo var en fordel for oss, da de trakk seg tilbake. Var det bevisst, for at de selv ville benytte den ved et kommende motangrep for å ta seg over graven. Var de så selvsikre og godt orienterte om våre hensikter? Disse og andre spørsmål har jeg ofte fundert over. Vi tok stilling på høyde 252,5 med våre sju stridsvogner.
Heretter lot ikke hendelsene vente på seg. Fra førerplassen i vår vogn, som i likhet med de øvrige seks vognene straks åpnet ild og fikk en fulltreffer på de T-34 vognene som rykket frem mot oss i høy hastighet og skjøt mot oss, så jeg 20–30 T-34 vogner som kjørte rundt og til venstre nedenfor for oss. Det var sikkert ment som en avledende manøver, for å trekke vår oppmerksomhet til seg slik at selve hovedstryken skulle klare å komme så nærme som mulig og overraske oss. Dette ble forhindret i siste sekund av våre observante mannskaper og vognsjefer. Trikset ble riktignok raskt gjennomskuet, men for noen av våre kamerater var det for sent. Da jeg kastet et rutinemessig blikk til høyre, for å få oversikt over området, mistet jeg nesten fatningen, for der kom, innhyllet i røyk og støv, en horde med russiske T-34 vogner. Senere fikk vi vite at dette panserangrepet ble gjennomført i to bølger med 150 T-34 vogner i hver. En tredje bølge stod i reserve, men på grunn av de alvorlige tapene i de to foregående bølgene ble den tredje bølgen aldri satt inn. Synet er delt på en slik pansertaktikk. Hvis gjennombruddet hadde lyktes ville det fått store konsekvenser for hele det søndre frontavsnittet. Offensiven som sådan ble gjennomført med en 400–500 meters bredde med de 300 vognene. Den andre bølgen hadde oppsatt infanteri og var ment å oppnå det egentlige gjennombruddet. Infanteriet skulle sikre området og skape forutsetninger for den tredje bølgen til å bryte gjennom i dypet av de tyske stillingene, noe som altså ikke skjedde på grunn av de store tapene de led under motangrepet. Overraskelsen russerne hadde håpet å oppnå var raskt over og jeg ropte over intercomen til min kompani- og vognsjef: «Obersturmführer, de kommer fra høyre!» Deretter gikk alt lynraskt, det første skuddet ble avfyrt fra kanonen og traff det angitte målet. De var for mange, men vi reagerte raskt, og hadde i tillegg hellet med oss slik vi tok for gitt. Hvilke stridsvogner som ble skutt, og hvordan det gikk til, fikk jeg mer klarhet i først i 1996–1997. De siste detaljene tok våre kamerater med seg i graven på Ukrainas stepper.
Det var ikke tid til å regne sammen mens det hele stod på, for ofte var hurtighet og reaksjonsevne avgjørende for liv eller død, kombinert med en del flaks, noe vi soldater alltid behøvde og i vårt stille sinn regnet med. Ennå var vi ikke truffet og pansermuren rullet stadig nærmere. De første T-34 rullet forbi oss i høy hastighet under ildgivning. De rullet forbi oss, disse mørke stålkistene innhyllet i gigantiske røyk- og støvskyer, skytende og med buldrende motorer. Samtidig skjøt vår vogn granat etter granat mot stadig nye mål i denne «panserhorden». Vår første tanke var at det ikke fantes noen utvei. Hvem ville kunne klare å stoppe den gigantiske panserhorden? En liten gruppe unge, tapre og dumdristige pansersoldater forsøkte å kjempe mot skjebnen og en mangfoldig overmakt. Deres innsats bidro til at kameratene som var gruppert i stridsvogngraven fikk tid til å klargjøre seg til kamp. I samarbeid med de to andre kompaniene i II. bataljonen fra SS-panserregiment 1, grenaderene i 6., 7., og 9. kompani i II. bataljon fra SS-pansergrenaderjegerregiment 2 LSSAH, oppklaringsbataljonen under ledelse av regimentsjef Jochen Piper, det selvdrevne artilleriet og andre enheter, slo de tilbake det svært kraftige panserangrepet og påførte fienden store tap.
Så kjørte vi rett gjennom hordene med russiske stridsvogner med en viss motvilje – når ville russerne oppdage oss? Da ville vi ikke ha noen sjanse til å komme unna i denne situasjonen. Derfor smøg vi oss inn blant T-34 vognene – oppmerksomme på at dersom de oppdaget oss, ville det innebære en raskt dødelig skudd. Vi rykket frem midt iblant dem og skjøt på vognene som rykket frem foran oss. Ennå hadde de ikke oppdaget oss, til tross for at vi «plukket oss ut» vogner blant dem. Og da de så oppdaget det, var det for sent. I dette helvetet av eksploderende stridsvogner der noen slites i stykker av egen ammunisjon og drivstoff og går i luften, mens andre brenner med voldsom flamme. Ilden fra stridsvognene, panservernkanonene og artilleriet høres ut som et eneste langtrukket drønn, der soldatene går under, innestengt i sine stålkolosser. Allerede etter en liten stund er det umulig å se sine motstandere, det går heller ikke å skille mellom hvem som angriper og hvem som forsøker å forsvare seg. Et panserslag av slike dimensjoner har aldri tidligere forekommet.
Om de skulle oppdage oss er det likevel for sent for dem. Vi håper at vi har tilstrekkelig med ammunisjon, for i et slikt slag kan det lett skje at man går tom for ammunisjon. Til tross for at vi holder høy hastighet, passerer stadig flere T-34 vogner forbi oss med oppsatt infanteri. De kunne ikke forstå at en tysk vogn befant seg midt blant dem og straks skulle sende dem til deres neste liv. De fleste var av mongolsk opprinnelse, reserver fra steppene. Vi kjørte tett inntil dem slik at vi traff med hvert skudd. Etter en stund gjorde det nødvendige overmotet seg gjeldende, noe som kreves for å overleve en slik kamp. Allerede før vognen hadde stanset ropte alle i besetningen: «Skyt!» I en slik situasjon rekker man ikke å oppfatte alt som skjer, i stedet tar overlevelsesinstinktet over. Alle måtte kjempe så lenge de kunne bevege seg for ellers var vår tid ute, men alle ville tøye grensene til det ytterste. Vi skjøt til det ikke var flere panserbrytende granater igjen og fortsatte deretter å bekjempe infanteriet med sprenggranater. Disse måtte vi skyte på med forsiktighet for ikke å treffe våre egne pansergrenaderkamerater som lå i sine skyttergraver. Samtidig ble vi under dette helvete utsatt for den konsentrerte motilden fra våre kamerater i stridsstillingene i stridsvogngraven. Én liten feil fra deres side, og vi ville ikke lenger ha behov for redning. Samtidig la jeg merke til at T-34 vognene gjorde stadig skarpere manøvre rundt oss. Men jeg sa til meg selv: Rolig, sjefen har situasjonen under kontroll og klarer å få oss ut av dette her. Som vognfører måtte jeg konsentrere meg om det ujevne og ulendte terrenget foran oss og samtidig sørge for at vi havnet i en posisjon der vi hadde handlingsrom. Selv om vi hadde hastverk og holdt høy fart, måtte jeg være veldig forsiktig, stadig gire ned og stanse når vi var i riktig skytestilling, og alt dette hadde jeg i blodet. På grunn av den høye hastigheten og det ujevne terrenget ble stridsvognen kastet så kraftig opp og ned at jeg iblant bare så den røykfylte horisonten eller det oppsatte infanteriet, som ennå ikke var skutt, og som stirret forundret på oss da vi rykket fremover. Vi måtte hele tiden holde oss i bevegelse for ikke å utgjøre et mål og bli beskutt. Ettersom vi hadde brukt alle våre panserskytende granater, hjalp vi våre pansergrenaderer med å bekjempe det russiske infanteriet med sprenggranater og med maskinpistolene våre. Men som sagt, det var viktig at vi var ytterst forsiktige, ettersom det russiske infanteriet blandet seg med våre pansergrenaderer og brøt inn i deres stillinger. De ble riktignok kastet ut igjen etter at bølgen av stridsvogner hadde passert.
Selv hadde vi som mål og nå frem til broen over stridsvogngraven der T-34 vognene flokket seg. Alle prøvde å komme over samtidig og i kaoset som oppstod kjørte flere på og inn i hverandre. Det var ingen lett oppgave å ta seg over. Lengst til høyre, i den delen av graven som lå lengst fra meg, men likevel var synlig, forsøkte fire eller fem T-34 vogner i høy hastighet å hoppe over graven. To klarte det mens de andre veltet. Sannsynligvis ble alle slått ut i nærkampen med våre kamerater fra oppklaringsbataljonen eller andre avdelinger. Vår største bekymring var våre egne kamerater fra bataljonen som stod nede i stridsvogngraven. Forhåpentligvis var de klar over at to av våre egne vogner befant seg blant de russiske og fulgte med i russernes angrep fremover. De risikerte å bli beskutt av russerne, men risikoen var større for at de skulle bli slått ut av egne kamerater. Dette kunne lett skje ved denne «skytebaneskytingen», særlig siden de skjøt i nettopp den retningen vi kom fra. Vårt håp var at de i det hele tatt klart å skille ut oss i denne heksegryta og ikke skjøt på oss.
I samme øyeblikk merket jeg at noe skjedde. Vi ble truffet, riktignok ikke av noe grovkalibret skudd, men tilstrekkelig stort og velrettet til å treffe den lille åpningen for siktet. Det hadde ikke kraft nok til å slå igjennom, men optikken ble tykket inn med et kraftig slag og skytteren ble alvorlig såret i hodet. Deretter ga sjefen ordre om at vi skulle rykke frem over broen til våre bakre linjer slik at den sårede kunne få medisinsk hjelp. I samme øyeblikk kom en reparert stridsvogn tilbake. Ettersom jeg var den eneste i besetningen som var igjen i vognen etter at de andre hadde tatt hånd om skytteren, ga sjefen meg følgende ordre: «Schüle, sitt opp i den nye vognen.» Skytteren ble igjen, vi andre fulgte med sjefen over til den nye vognen. Sjefen for erstatningsvognen 604 (nummeret på erstatningsvognen fikk jeg bekreftet av en kamerat etter krigen) het Heinz Gebauer og var stabstroppsjef. I vår 605 befant blant andre Walter Kettl seg, som nå bor i Sør-Amerika, og der på plassen til vognsjefen fant han et Leica kamera som antageligvis tilhørte min sjef. Walter leverte det til kompaniadjutanten Speiß. Vi byttet nå vogn. Fra og med nå het vår vogn 604, med en ny skytter, Johannes Ober, som kompanisjef for et stridsvognskompani i SS-panserregiment 3 Totenkopf*.
Dessverre falt både skytteren og radiomannen i vår besetning. Den første skytteren, Kurt Hoppe, døde etter krigen etter flere års sykehusopphold. Radiomannen vår, Harry Bergner, falt da han ble fraktet bort etter å ha blitt såret ved Stemingorod/Korosten – Beritsjev, den 19. desember 1943, da sanitetsvognen han lå i ble truffet av artilleriild.
Vi innledet et motangrep mot høyde 252,5 med de gjenværende stridsvognene fra II. bataljon etter at det russiske angrepet hadde stanset. Vi kjørte opp den samme skråningen som vi hadde kommet nedover sammen med de russiske T-34 vognene, og sikret høyden. Under dette oppdraget på høyde 252,5 ble vi truffet i skroget av et grovkalibret skudd som ikke slo igjennom. Men ved førerplassen ble gasspedalen revet bort og det ble en bulk i veggen på størrelse med en knyttneve, og først trodd jeg at venstre fot var sprengt bort. I de påfølgende dagene måtte jeg gi gass med gasshåndtaket til venstre for førersetet, inntil feilen ble reparert.
Etter å ha tatt tilbake den tidligere omtalte høyden, til tross for materiell underlegenhet, gikk vi seirende ut av panserslaget. Historien hadde vist at man kan vinne et avgjørende slag, men at denne seieren ikke er avgjørende for hvem som står igjen som vinner til slutt. Etter en kort innsats ved Mius og en tilbaketrekning øst for Stalino ble vi stoppet og tvunget til å gi fra oss våre vogner til divisjonene Das Reichs og Totenkopf, for deretter å bli transportert med tog til de stedene der det var størst behov for oss. LSSAH måtte igjen virke som brannkorps**.
Den 14. juli 1943 hadde jeg bursdag og ble 20 år, noe jeg ikke hadde ofret en tanke to dager tidligere. Først på toget fikk jeg tid til å tenke etter og minnes. Jeg vokste opp i et strengt religiøs hjem og har alltid trodd at «noen» beskytter meg og holder sin beskyttende hånd over meg. Det gjelder for alle disse ungdoms- og krigsårene, frem til denne dag. Jeg har mye å være takknemlig for!
Rudolf von Ribbentrops innsats ved Kursk og hans tidligere innsats førte til at han ble anbefalt til det Tyske korset i gull for personlig tapperhet. I stedet for det Tyske korset i gull ble han tildelt Ridderkorset den 15. juli 1943.
Da Rudolf von Ribbentrop vervet seg til Waffen-SS havnet han til å begynne med i SS-divisjon Nord. Denne divisjonen ble sendt til Finland og deres første innsats ble en fullstendig katastrofe. Tapene var enorme, denne «eliteavdelingen» ble umiddelbart trukket tilbake fra frontlinjen og ble sendt til gjenoppbygging og mer trening. Da avdelingen på ny ble satt inn i kamp hadde Rudolf von Ribbentrop blitt forflyttet til Leibstandarte. Han sluttet i krigen som kompani- og stedfortredende bataljonsjef for SS-Panzer-Regiment 12 Hitlerjugend.
Walter Schüle meldte seg som frivillig til Waffen-SS som 16-åring. Først året etter ble han antatt til tjeneste, til å begynne med som MC-ordonnans. Ette en trafikkulykke ble han omskolert til stridsvognsfører og tilhørte Leibstandarte helt frem til krigens slutt, da som vognsjef og kompanistabstroppsjef.
I 2010 var Walter Schüle og Rudolf von Ribbentrop de eneste veteranene fra samme vogn som fremdeles levde.
Du kan lese mer i bokasinet Østfronten.
