For soldatene som hadde vært slaver tidligere var det spesielt å få utlevert våpen. Det hadde hittil vært helt utenkelig å gi dem våpen og trene dem for krig mot sine tidligere herrer i sør. Men krig ble det.
Ved krigsutbruddet mellom sørstatene og nordstatene var regjeringen i Washington opptatt av at krigen ikke dreide seg om uenigheten i slavespørsmålet. Deres hovedanliggende var å holde unionen samlet. Dette var viktig for å sikre seg mot at grensestatene som også internt var uenige i slavespørsmålet, brøt ut av unionen. Begge parter visste imidlertid at det var holdningen til slaveri som skilte dem, og som indirekte startet en lang, blodig borgerkrig. Borgerkrigen startet som den hvite manns krig, da heller ikke nordstatene tillot mørkhudede med afrikansk opprinnelse å delta i krigen.
Nordstatene trodde at konflikten ville bli kortvarig og at sørstatene ikke hadde ressurser til en omfattende konflikt med nord. De undervurderte sørstatenes evne til å mobilisere, deres militære dyktighet fordi mange av de profesjonelle offiserene var fra sør, og ikke minst, sørstatssoldatenes høye motivasjon ved at de forsvarte seg mot en angriper fra nord. Partene ble etter hvert klar over at dette ville bli en blodig og langvarig konflikt.
I nord ble det et behov for å rekruttere flere soldater. Noen politikere og offiserer åpnet for å rekruttere frigjorte slaver fra sør og frie, tidligere afrikanere bosatt i nord. Offiserene erfarte fort at dette var meget motiverte soldater som lærte seg militære ferdigheter og våpenbruk raskere enn noen andre. For soldatene som hadde vært slaver tidligere var det spesielt å få utlevert våpen. Det hadde hittil vært helt utenkelig å gi dem våpen og trene dem for krig mot sine tidligere herrer i sør.
De nye avdelingene med de afroamerikanske soldatene fikk tildelt uniformer og våpen som de øvrige avdelingene. Dette var ikke et resultat av en politikk der de ble likestilt med de hvite avdelingene, men var både mer praktisk og billigere enn å gi dem annet utstyr. Nordstatene diskriminerte imidlertid sine nye soldater ved at de fikk dårligere betaling og mindre matforsyninger enn sine hvite medsoldater. Enda verre var oppdragene de fikk tildelt. Nordstatenes ledelse var usikker på de mørkhudede soldatenes kampverdi.
De ble derfor satt til å bevokte garnisoner, depoter, jernbanetraseer, utbedre stillinger, og de fikk den triste, men nødvendige jobben med å begrave falne soldater. Dette ble en stor nedtur for de godt trente og motiverte soldatene som hadde lyst til å vise sin verdi på slagfeltet. Når de nye avdelingene kom inn i større militære avdelinger på brigadenivå ble det vanskeligere å diskriminere dem, og forholdene ble bedre.
Den største forskjellen sammenlignet med de hvite troppene var imidlertid risikoen med å bli tatt til fange. Sørstatene aksepterte ikke at mørkhudede var regulære soldater. De ble behandlet som slaver som hadde gjort opprør. Mange ble skutt på stedet, og de som ble satt i fangeleir led mer enn øvrige soldater. Sørstatene erklærte at også hvite offiserer som ledet slike avdelinger ville bli skutt. Det ble registrert flere tilfeller der dette faktisk skjedde. Den 7. juni 1863 ved Milliken’s Bend ble tre underbemannede regimenter med disse soldatene angrepet av en brigade med soldater fra Texas. Sørstatene trodde området var hovedforsyningsbasen til Grants armé, som beleiret Vicksburg. Basen var imidlertid en treningsleir, der de afroamerikanske soldatene fortsatt var under opplæring.
Det var første gang sørstatene møtte de afroamerikanske soldatene i kamp. Striden ble meget hard og begge parter sloss med en fryktløs intensitet. Ingen nåde ble vist. De afroamerikanske soldatene viste at de ikke bare kunne slåss, men at de var blant de beste i blå uniformer. Og det var selv om disse enhetene ikke engang var ferdigopplært. Med artilleristøtte fra kanonbåtene på Mississippi, drev de afroamerikanske soldatene sørstatenes elitesoldater ut av leiren og vant kampene.
Du kan lese mer i bokasinet Den amerikanske borgerkrigen.
