Trans-Alaska-rørledningen, en liten Mazda MX-5-roadster, en bjørn, en mann og en enhjulssykkel. Tom Ford prøver seg på den endeløse arktiske tundraen med den minst passende bilen som finnes …
Klokken er kvart på seks om morgenen da jeg nesten kjører over en bjørn.
Eller kjører inn i en bjørn, siden den lodne haugen som stirrer på meg fem meter unna sannsynligvis veier like mye som MX-5-en jeg kjører. Vi stirrer på hverandre en stund, bjørnen og mannen, begge to like forvirret. Bjørnen lurer på hvorfor en liten, off-white roadster plutselig har dukket opp i det avsidesliggende territoriet nord for polarsirkelen, når den vanlige trafikken her stort sett består av svære lastebiler som er lette å komme seg unna, mens jeg er besvinelsen nær fordi jeg har glemt å puste. Jeg har taket nede. For en sulten bjørn ser jeg sikkert ut som en åpnet hermetikkboks. Sakte, veldig sakte, strekker jeg meg etter girspaken, setter bilen i revers, begynner å krype bakover, ut av rekkevidde – og treffer nesten kamerabilen. Heldigvis virker det som om forsterkningene får grizzlyen til å reagere. Den snøfter kraftig og løper inn mellom trærne, mens jeg hiver etter pusten, som en mann som er i ferd med å drukne.
Ti minutter senere kjører jeg nesten over noen andre dyr som ser ut som jordekorn på steroider, samt en voksen bever og en gaupe på størrelse med en labrador, med svære, lodne føtter, like store som hendene mine. Jeg bestemmer meg for at villmarka i Alaska er et farlig og vilt sted. Og at det var en ganske idiotisk idé å prøve å kjøre hele Dalton Highway – og tilbake – i en liten roadster med taket nede. Det hørtes ut som en morsom idé hjemme, men sjansen for å bli angrepet av lokal fauna er noe mindre overhengende på landsbygda i England. Det er ikke grevlinger på størrelse med en bil der jeg bor.
Men det er et slags system i galskapen. MX-5 regnes som en sportsbil light – noe som sportsbilfanatikere ikke ville vurdert å skaffe seg, nettopp fordi den er imøtekommende og praktisk og ikke prøver å kaste deg ondskapsfullt gjennom nærmeste hekk hver gang du gjør en liten feil.
Og her er vi, altså. Øverst i Alaska, der vi skal prøve å leve opp til den lille Mazdaens fryktløse rykte ved å gjøre noe latterlig røft.
Det er klart, det er jo i det store og hele ganske meningsløst, for enten skjønner du greia med MX-5, eller så gjør du det ikke. Jeg mener imidlertid at en fantastisk opplevelse ikke nødvendigvis trenger å være skummel, at du ikke utelukkende trenger å kjøpe biler med testosteron som valuta, og at den vennlige lille Mazdaen er mer enn kapabel til å levere ekte sportsbilmoro, uansett hvilke omgivelser du plasserer den i.
Så derfor kjører vi den nye MX-5-en langs James W. Dalton Highway nord for Fairbanks i Alaska til Prudhoe Bay-oljefeltene ved kanten av Atlanterhavet. Vi skal bevise at imøtekommende ikke nødvendigvis betyr mangel på egenskaper. Dette innebærer et ekte eventyr for den lille bilen. De få som i det hele tatt prøver seg på denne veien, gjør det ikke i noe mindre enn en SUV – mange går faktisk for noe med mer enn fire hjul, ofte med eget vannrenseanlegg. Veien ble anlagt som forsyningsvei til byggingen av Trans-Alaska-rørledningen i 1974. Den er en av de mest isolerte veiene i USA og en av de få jeg har kjørt der rådet til turister er å ta med overlevelsesutstyr. Det er 666 kilometer med grusvei frem og 666 kilometer tilbake, pluss noen hundre kilometer med asfalt fra Fairbanks. Og for å få noen ekstra machopoeng bestemte jeg meg for å frakte egne reservehjul og ekstra drivstoff, i tillegg til å prøve å tilbakelegge hele reisen med taket nede. Fordi det er sommer, og fordi det er dette en roadster er laget for.
Dessverre hadde jeg ikke regnet med at sommeren i Alaska normalt bringer med seg et irriterende regn. Mye regn. Og når du kjører på en vei uten asfalt, som stort sett brukes av store lastebiler som leverer ting til industrien – Dalton er for øvrig med i den populære TV-serien Ice Road Truckers – finner du ut at du også blir utsatt for en del gjørme. Og hjulspor. Og hull i veien. Absolutt ikke noe av dette er spesielt hyggelig for en liten roadster med to seter, som en tulling har latt stå åpen for elementene.
Jeg vil gjerne poengtere at denne MX-5-en er fullstendig standard.
Som i helt og holdent standard. Vi har 17-tommers hjul med sommerdekk og en standard 2,0 liters sugemotor som yter 158 HK med 200 Nm dreiemoment. Det eneste jeg har med meg er to reservehjul, noen jerrykanner med blyfri og en kilo turmiks. Det hadde sikkert også vært lurt å ta med en jekk. Med nese og øyne gjenklistret av gjørme og en bil som begynner å riste som en dårlig balansert vaskemaskin, ser jeg frem til de neste 1600 kilometerne med samme entusiasme som jeg normalt forbeholder fire dager med omgangssyke eller å bli ranet på gaten. Jeg har i det minste varme i setene.
Det føles ærlig talt som å stå på et sånt viktoriansk slankeapparat. Jeg blir konstant ristet og revet hit og dit, og til slutt føles det som om jeg bare har skum inni meg. USB-kabelen som lader telefonen min, løsner omtrent hver tredje mil – ikke at det betyr så mye, for det er ikke dekning her uansett. Etter rundt 80 kilometer begynner jeg å føle meg litt dårlig. Utsikten er ikke så fin heller. De to enorme rørledningene, som frakter 754 000 fat olje i døgnet, er fascinerende de første kilometerne, men etter en stund blir du vant til de svarte stripene som skjærer gjennom utsikten. Terrenget er fint nok, om enn kanskje ikke så forskjellig fra det vi så fra Elliott Highway ut av Fairbanks – lange, slake åser med gran, osp og bjørk. Hvis du liker trær, er det nok å la seg fascinere av. En million mål med fascinerende trær. Jeg blir ikke fascinert, ettersom øynene mine er numne etter all ristingen.
Første stopp er Yukon River Camp. Her får jeg fylt på både drivstoff og mat, som det faktisk bare er et mulig å få tak i et par steder på Dalton. Været har blitt grått, og en tykk, fuktig dis trenger seg inn i under kragen og stikker døde, våte fingre inn gjennom ubeskyttede sømmer. Det er ingen utsikt, og Yukon River Camp kan best beskrives som et praktisk sted. I og med at området er vernet, er det ikke egentlig lov å sette opp permanente bygninger. Alt er derfor konstruert etter Lego-metoden, av containere og Portakabins. Bensinstasjonen er en svær bensintank med slange, og innbyggerne består av en salig blanding av røffe lastebilsjåfører og noen hardbarkede enduro-motorsyklister. Motorsyklister som – klokt nok – snur og dundrer tilbake mot sivilisasjonen etter å ha spurt hvorfor i all verden jeg kjører rundt med taket nede i regnet, og ler av det gjørmete ansiktet mitt. Lastebilsjåførene bare grynter og ser på meg som om jeg er en smule sinnssyk.
Noen timer senere lurer jeg på om de kan ha hatt rett. Været har blitt enda mindre trivelig, og situasjonen er om mulig enda mindre bekvem i førersetet på MX-5-en. Det er ikke bilens skyld – varmesetene funker som en kule – men jeg har et reservehjul i passasjersetet, bensinkanner foran setet og en iskald tåke midt i fleisen, som på samme tid ødelegger sikten og prøver å få ørene mine til å fryse til is. Og så er det Daltons lunefulle natur. Veien lyver. Noen steder har den strekninger med perfekt asfalt. En velkommen endring etter å ha blitt mørbanket av hjulsporene og dumpene etter tungtrafikken. Men de varer aldri lenge nok, og fungerer mest som en påminnelse om hvor ille det er å kjøre på grus i en lav sportsbil. Og så er det lastebilene selv: digre titaner med altfor mye krom, som ofte sleper på gigantiske hengere. Og de stopper ikke. Når en av dem kommer mot deg i det fjerne, er det best å komme seg unna så fort som mulig – spesielt hvis du kjører en bil det ikke er så lett å legge merke til. Men vær forsiktig, for veiskulderen har grusdekke, og når du slenger høyrehjulene ut på et underlag som er like stabilt som kattesand i 80 km/t, bør du holde deg godt fast. Etter å ha opplevd dette noen ganger, setter jeg heller bare ned farten når jeg passerer.
Dette er hardt, utmattende arbeid. Et slit. Vi er på vei til et sted som heter Coldfoot ved milestolpe 175, men 100 km før vi kommer dit krysser vi polarsirkelen på nøyaktig N66°33′ V150°48′. Det burde vært en eller annen forandring i terrenget for å hjelpe meg videre. Men det er det ikke – bare et skilt og en masse turister i en firehjulstrekkerbuss som tar bilder av den gale fyren i den gjørmebrune MX-5-en. Det regner fremdeles. Jeg er ikke i nærheten av å føle at jeg har prestert noe som helst. Flere timer senere ankommer vi Coldfoot og innser at «hotellet» vårt er av typen som er med i introen på filmer der alle blir drept. Ikke spesielt oppløftende. Jeg visste at det var i ferd med å bli virkelig ille da jeg ikke engang var i nærheten av å fnise da vi passerte et sted som het «Gobblers Knob».
Neste dag, etter en natt med dårlig søvn, møter vi bjørnen og gaupa, og det er en liten opptur. Vi kjører gjennom ”Pingo”-landskap ved Sukakpak-fjellet – et merkelig arktisk fenomen der smeltevann kommer ned i permafrosten, fryser til og får bakken til å se ut som om den har eksplodert. Vi fortsetter opp til Brooks Range-fjellkjeden, passerer det siste treet på Dalton Highway (som har sitt eget skilt) og kjører videre opp Atigun-passet. Atigun er noe å bite seg merke i. I hovedsak fordi det snør og jeg har sommerdekk, men også fordi det er det høyeste passet i Alaska, med sine 1444 meter over havet. Jeg har taket nede fremdeles, og temperaturen har falt til –15°C. Stedet er også viktig fordi det er her vi krysser det nordamerikanske vannskillet: På nordsiden renner elvene ut i Nordishavet, mens de på sørsiden renner ut i Beringhavet. Vi er virkelig på vei ut på tundraen nå.
Og nok en gang skulle jeg gjerne på dette tidspunktet sagt at jeg er full av ærefrykt og eventyrlyst, og levert en eller annen Bear Grylls-aktig undring over den fantastiske naturen. Men jeg er ikke i nærheten. Jeg tenker bare på å overleve frem til natten kommer, og ikke krasje eller bryte sammen på et sted der redning og medisinske tjenester er mange timer unna. MX-5-en har fått skikkelig juling, og bortsett fra å ha fått flere nye kilo med gjørme i hjulene, noe som har ødelagt balanseringen fullstendig, gjør den bare det den må. Hvilket, ved flere anledninger, er å skli rundt snødekte svinger på utsiden av klipper. Tro meg, jeg ville ikke gjort det i noen annen bil. Oppunder 160 hester er kanskje ikke så mye, men med en hardjobbende standard-LSD og bakhjulsdrift leverer MX-5 en type moro som ikke etterlater deg opp ned i en ravine. Det er rett og slett helt fantastisk.
Men moroa kan dessverre ikke vare evig. Noen få kilometer senere er vi på den andre siden av passet, på vei over en fullstendig flat arktisk tundra som er like spennende som et digert brunt teppe. Det er tykk tåke, det snør og regner om hverandre, og alt er helt elendig igjen. Vi passerer et sted som heter Happy Valley – stort sett en samling hytter – og jeg kan ikke tenke meg et mindre passende navn på noe sted i hele verden. Det er ingenting her, bortsett fra et tåkete hint av horisont, noen sjatteringer av brunt og en neonfarget mann på enhjulssykkel.
Vent nå litt. Hjernen min fungerer i sneglefart. Kjørte jeg nettopp forbi en mann på enhjulssykkel, på en grusvei på den arktiske tundraen flere timer fra sivilisasjonen? Håndbrekk, 180 grader, jeg må sjekke om det var en hallusinasjon. Fem minutter senere får jeg bekreftet at jeg fremdeles er relativt åndsfrisk, i form av Sid, som faktisk er på tur med enhjulssykkel bortover Dalton. Han har flydd til Prudhoe Bay, rundt 130 kilometer lenger nord, og sykler på enhjulssykkel nedover Dalton på vei mot Montana. Det er 4800 kilometer unna. Dette er drøye saker. Hovedsakelig fordi jeg innser at jeg har kjørt over Atigun-passet og syntes det var hardt, mens Sid ikke engang kan slappe av i de rolige partiene. Vi prater litt, og det viser seg at enhjulssyklisten gjør dette for eventyrets skyld. Fordi han liker det. Det faktum at det fremdeles finnes mennesker som gjør gærne ting bare fordi det er mulig, er nok til å løfte humøret mitt et hakk. Sid nevner også at han synes jeg er gal som kjører en bil som MX-5-en her oppe, og så med taket nede, da gitt. Vi finner solidaritet i felles idioti, og jeg lar ham fortsette på reisen.
Jeg kommer frem til Deadhorse i bunnen av Prudhoe Bay sent om kvelden. Nok en gang er innkvarteringen og spisefasilitetene inspirert av oljeplattformer, og det er egentlig ikke så langt fra sannheten – Deadhorse eksisterer kun for å betjene rørledningen og oljeproduksjonen i bukta. Stedet har bare fire fastboende, mens det kan bo fra tre til 6000 her på midlertidig basis. Det er mange skjeggete, muskuløse menn her, med underarmer som stillaspåler. De fleste ler av MX-5-en. Alkohol er forbudt. Du kan kanskje gjette hvorfor. Vi prøver å komme oss til kysten, men det viser seg at den siste biten av veien faktisk er eid av oljeselskapene. Vi blir bestemt avvist av en sikkerhetsvakt fra BP, som – i et anfall av kjedsomhet og indignasjon – får tak i alle de andre lokale sikkerhetsfolka for å be også dem om å se opp for oss og nekte oss å passere. Vi er ganske lette å få øye på, og det er ikke så mye å gjøre i Deadhorse på kvelden, så vi går til sengs tidlig og forbereder oss til den monotone returen neste dag. Jeg kunne nevnt at toalettene ikke har annet enn et kort dusjforheng som skiller dem fra de andre som bruker fellesbadet her, men jeg er fremdeles for traumatisert til å huske det.
Morgenen kommer, og jeg lunter sakte bort til bilen, sliten og beseiret. Turen tilbake vil bli en speilvendt variant av turen hit, og jeg gleder meg på ingen måte. Men nå har solen endelig dukket opp, og det er som om Gud har bestemt seg for å leke tryllekunstner. Sløret har blitt trukket bort fra Alaska. Himmelen er brosjyreblå og bred som på film – det er så vakkert at det nesten er uvirkelig. Plutselig blir den monotone brune veluren på tundraen et slags fredelig lerret fantasien kan fargelegge, full av subtile farger og skjult liv. Franklin Bluffs på siden av Sagavanirktok-elven har Mars-aktige fargetoner i gult og oker på grunn av den jernrike jorden, og rundt om i landskapet ligger flere hundre små elver og innsjøer fordelt utover, som dråper av kvikksølv. Det er varmt også. Eller, i hvert fall rundt 22 °C, og solen skinner. Og det virker som om MX-5-en … triumferer. Akkurat nå er det denne bilen som passer absolutt best til reisen, og jeg kunne ikke vært lykkeligere. All smerten og alt ubehaget hadde vært verdt det, om så bare for et par minutter av dette. Men vi får ikke bare noen minutter. Vi får flere timer med intens skjønnhet. Dagen er uskarp – bokstavelig talt i tillegg til metaforisk, dessverre, ettersom humpene er her fremdeles – men fremdeles best beskrevet i samme ordelag som en unødvendig utbrodert viktoriansk roman. Vi tar igjen Sid – han har kommet seg 56 kilometer videre – og gir ham noen kjeks.
Tundraen, selv med sin enkle natur, stråler. Atigun-passet er storslått. Alt er badet i sol og fungerer som inspirasjon til superlativer som ikke på langt nær er store eller spektakulære nok til å overskygge magesuget utsikten gir oss. Veistrekningen, som stuper majestetisk ned i en dal og så opp igjen til Atigun, er for alltid besudlet av rørledningen som snor seg som en slange gjennom landskapet, men samtidig vakker nok til at du må ta en pause. Og utsikten er en tyv. Den stjeler en bit av hjertet ditt og gir det aldri tilbake. Vi seiler gjennom dagen, drevet av sammenklemt ærefrykt og billig kaffe. Vi er rystet og forslått, men vi svever. Luften smaker friskt og rent, den er vill og grønn, og det finnes ikke bedre måter å oppleve dette på enn i en liten roadster, der du får alle dufter og synsinntrykk rett inn. Vi ankommer Coldfoot igjen, og Portakabin-hotellet føles som et palass. Maten smaker som manna. Vi har sett Arktis på sitt beste, i en blendende glans.
Neste dag er ikke like spektakulær, men det er fremdeles friskt ute. Solen titter frem, og innimellom litt fisking i innsjøer, der mygg på størrelse med duer prøver å spise oss opp, kjører vi litt og fyller bensin på Mazdaen i veikanten. Jeg søler bensin på føttene mine og lukter som en potensiell katastrofe resten av dagen, men det ødelegger ikke stemningen. Skogen blir som noe fra et eventyr, et fargekart av grønne nyanser brutt opp av kraftig rødt og gull og brunt. Det er ørner og ender og gjess, og merkelige ekorn som suser ut av buskaset som dørmatter med dødsforakt. Vi kjører reisen i revers, men sangen er ikke den samme som første gang vi var her. Den er full av glede og meget vakker. Tilbake til Yukon River Camp, tilbake til Elliott Highway og tilbake til en ordentlig vei, der følelsen på mystisk vis forsvinner idet vi er tilbake i sivilisasjonen. Telefoner piper, e-poster fosser inn i innbokser som en modernistisk fanfare, og så er vi ferdige.
Når vi ankommer Fairbanks, tar det flere timer å rengjøre Mazdaen så den ser sånn noenlunde presentabel ut. Gjørma er nesten umulig å få av hjulene, og det eneste som kan minne om interiøret som det var før vi dro, er setet som hele veien har vært beskyttet av kroppen min. Men da vi kjører tilbake for å levere bilen, er den lille MX-5-en i like fin form som da vi hentet den. Den har vært på en reise som de fleste ville kviet seg for å ta i en fullutstyrt offroader, og den protesterte ikke en eneste gang. Den leverte moro på en måte som fikk meg til å føle meg trygg. Den hoppet der andre biler ville snublet, og ble mer en følgesvenn enn bare et kjøretøy. Ikke en ekte sportsbil? Jo visst. I hvert fall den jeg kjørte. Og når Arktis bestemte seg for å vise seg i all sin prakt disse flotte solskinnsdagene i oktober, fantes det ingen bedre bil å se det fra.
