Hvordan ble man en hellig mann i middelalderen?
Middelalderens munker var menn som ville vie sitt liv til Gud og lokalsamfunnet. Ordet munk kommer av det greske monos som betyr alene. Livet deres ville for det meste foregå innenfor klosterets murer. Enhver mann kunne bli munk, helt uavhengig av sosial status, og noen foreldre overlot sine barn til klosteret for at det skulle læres opp til å utføre religiøse plikter.
Men en voksen som ønsket å bli munk, måtte først gjennomføre en kortere prøvetid før han kunne starte på den flere år lange opplæringen som novise. Som novise kunne han avlegge sine første løfter, og etter fire år kunne han endelig avlegge sine siste høytidelige løfter.
Løftene var avhengige av hvilken religiøs orden munken tilhørte, men vanligvis inkluderte det de tre benediktinerløftene; å leve i fattigdom, å leve i sølibat og et løfte om lydighet som betød at de måtte følge alle klosterets regler. Klosterets regler var bestemt av abbeden, munken som hadde ansvaret for klosteret. Løftene inkluderte også strenge rutiner om arbeid og bønn. Klosterene var viktige for lokalsamfunnet fordi munkene kunne gi medisinsk omsorg for syke og gjestfrihet til de reisende og fattige. Til gjengjeld måtte de lokale familiene betale en tiendedel (tiende) av sin årlige inntekt til kirken. Dette gjorde mange klostre svært velstående.
En tett timeplan
Det viktigste i munkens dagligliv var bønn. Den viktigste bønneboken var tideboken som ble delt inn i åtte seksjoner som skulle leses til bestemte tider på døgnet. Når de ikke ba, hadde de annet arbeid og forskjellig husarbeid som skulle til for å drive klosteret. De arbeidet ut fra sine personlige interesser og ferdigheter, og det kunne være med landbruk, vinproduksjon, matlaging, klesvask og kopiering av manuskripter for bevaring for framtidige generasjoner, og for å utdanne mindre erfarne munker.
En munk kunne bruke et helt år på å kopiere en tykk bok som Bibelen.
