På disse majestetiske slettene finnes hemmeligheten bak et skjørt, nøye balansert økosystem som har plass til de største landdyrene.
Savannens miljø er vidstrakte, vidåpne gressletter som utgjør hjemmet til et nettverk av utrolige planter og dyr. Savannene finnes utelukkende omkring tropene og kjennetegnes av at det faller akkurat nok regn i regntiden til at plantene blomstrer, men ikke nok for en regnskog. De har svært tørre forhold i tørketiden, men ikke nok til at det dannes ørken. Plantene og dyrene som lever her, har utviklet fantastiske metoder for å overleve i disse ekstreme omgivelsene.
Rundt i verden er savannene kjent under forskjellige navn. I Asia kalles de «stepper», de kalles «prærier» i Nord-Amerika, og i Australia kalles de «rangelands». Bare de afrikanske gresslettene kalles savanner, og en av de mest berømte er Serengetisletten i Tanzania. Dette økosystemet er habitat for noen av Jordas mest fantastiske skapninger: store katter, elefanter, neshorn og sjiraffer, for bare å nevne noen av de mest kjente.
Når man tenker på ordet «savanne», skapes bilder av småkupert afrikansk sletteland, sammen med Mufasas ord til Simba: «Alt lyset rører ved, er vårt kongedømme.» Disneys klassiske tegnefilm gjengir faktisk et svært realistisk økosystem. Afrikas mest berømte savanner omfatter Serengeti nasjonalpark, Ngorongoro naturvernområde, Maswa viltreservat, de kontrollerte områdene Loliondo, Grumeti og Ikorongo samt Masai Mara naturreservat. Dette området på 30 000 kvadratkilometer er så viktig at det rommer to verdensarvsteder og to biosfærereservater.
Savannens hovedøkosystemer har to distinkte årstider, våt og tørr, men det er likevel for lite regn til at mange tresorter kan vokse der. Derfor dominerer gress og busker i økosystemet. Disse hardføre plantene er med på å opprettholde store vandrende flokker planteetende dyr som sebra og gnu. De forflytter seg i hopetall, på evig jakt etter vann, ansporet av nyvokst gress. Sultne løver og geparder venter gjerne på disse flokkenes ankomst ved vannhullene.
Temperaturen holder seg ganske konstant, og vannhullene finnes på forskjellige steder, avhengig av årstiden. Regntiden varer fra rundt november til mai. Da kommer tørketiden, og temperaturen holder seg rundt 27 grader celsius.
Flokkene av gnuer, sebraer og gaseller er ikke de eneste som drar langt for å finne vann. Elefantene lever i sammensveisede familiegrupper og kan finne vannhull opptil 50 kilometer unna, i et landskap nesten uten kjennemerker. De har en fantastisk hukommelse og kan bruke denne for å huske hvor vannhullene er. Safariturister i disse områdene har også merket seg dype spor i bakken – spor etter elefanter som graver etter vann med sine lange, sterke støttenner. De spiser også jord for å få i seg verdifulle næringsstoffer.
Gress er den viktigste næringskilden for elefanten, som så mange av de andre beitedyrene.Det er litt merkelig at gresset ikke tar slutt. Hemmeligheten ligger både i gressets biologi og i nisjene hver dyreart tar opp. Konstant beskjæring av savannens vanlige gressarter, som rødt gress eller elefantgress, stimulerer faktisk til ny vekst. Dette er fordi gresset vokser fra nederst på skuddene, så når dyrene spiser, kultiverer de gradvis en beiteplen. De ulike dyrene har hver sine måter å spise på, og forsyner seg fra ulike nivåer. Sjiraffen er f.eks. ute etter skudd, blader og knopper høyt oppe i trærne, mens sebraene gresser nede på bakken. Derfor er det lite konkurranse om den vegetariske føden.
En annen ganske merkelig måte savannegresset holder seg i sunn balanse på, er gjennom ild. I tørketiden forekommer ofte gressbranner, og store områder av gresslettene kan bli svidd av. Men i stedet for å være ødeleggende kan disse brannene tilbakeføre livsviktige næringsstoffer til jordsmonnet og stimulere til ny vekst. Mange plantearter er motstandsdyktige mot brann og overlever flammene. Ilden bidrar dessuten til at ikke skogen tar over slettelandet.
Savannens jegere er de store kattedyrene helt øverst i næringskjeden. Løven er naturligvis slettenes konger, men leoparder, geparder og afrikanske villhunder er også høyt plassert i savannens hoff. Når de omstreifende flokkene kommer, utgjør dyrene et rikt bytte for disse snikende rovdyrene, noe som sikrer at bare de sterkeste byttedyrene overlever. Og der det er rovdyr, er det også åtseletere som lusker rundt på sidelinjen. Flekkhyener er dyktige jegere, men de er ikke kresne i matveien og fråtser gjerne i restene av andres byttedyr, så vel som å rydde opp etter naturlige dødsfall. En svært robust fordøyelseskanal gjør hyenen i stand til å fordøye bortimot alt, og det lille som ikke kan fordøyes, gulpes raskt opp.
De store rovdyrene er bare små tannhjul i det store maskineriet som holder savannen i balanse. Av samme viktighet er småkrypene og insektene som bearbeider savannenes jordsmonn, og bryter ned avfall for å gjenvinne næringsstoffer.
Mennesket trives også på disse gresslettene. Stammer som masaiene har levd der og drevet jordbruk i årevis. Jorda er godt egnet for dyrking av korn og som beitemark for kyr. Akkurat som når vi bekymrer oss for at reven eller rådyrene skal invadere hagen vår, er masaiene bekymret for at elefanter skal trampe ned og spise opp avlingen! De har en kultur forankret i tradisjon og et sterkt bånd til landområdene sine.
