En sovjetisk atomubåt synker, og USA vil ha den. Det eneste problemet er at den ligger på havbunnen, 17 000 fot under Stillehavets overflate. Kan CIA finne en løsning?
Den 30. desember 1973 krevde New York Times en ny miljølov for å hindre «energisultne industriland» i å skade miljøet ved å bore etter olje og naturgass. Avisen nevnte USA som et av disse landene og meddelte at i skrivende stund var et firma eid av milliardæren Howard Hughes i ferd med å forberede en ekspedisjon som skulle til Stillehavet for å «skrape opp deler av havbunnen som var rike på mangan, nikkel, kobber og kobolt».
Artikkelen påvirket ikke Hughes det minste. 20. juni 1974 dro skipet hans, «Glomar Explorer», ut på sin jomfrutur. Skipet var for stort til å seile gjennom Panamakanalen, og skipperen valgte heller en rute fra Pennsylvania, rundt Sør-Amerika og videre inn i Stillehavet.
4. juli kastet skipet anker, 1500 nautiske mil nordvest for Hawaii, omtrent fem kilometer over havbunnen. Til tross for den avsides posisjonen var ikke skipet alene. Den kalde krigen herjet, og skipet ble derfor forfulgt av et sovjetisk krigsskip og en slepebåt fra marinen, begge var svært nysgjerrige på hva «Glomar Explorer» egentlig skulle. Men det var slett ikke fare på ferde. Bare et boreskip tilhørende den eksentriske gamle amerikaneren, Howard Hughes, som alltid skulle holde alle ting så hemmelig.
Bare at «Glomar Explorer» ikke egentlig var et boreskip, og det var slett ikke i Stillehavet for å lete etter metaller på havbunnen. Under overflaten fantes det en annen hemmelighet, en hemmelighet som forklarte hvorfor det var flere CIA-agenter om bord på skipet. Det var de som hadde klekket ut en av de mest omstendelige og dristige operasjonene under den kalde krigen, og som nå planla å heve vraket av en sovjetisk atomubåt.
Rød ubåt nede for telling
Seks år tidligere, i 1968, skjedde det en rekke eksplosjoner om bord i en sovjetisk Golf Klasse II ubåt K-129, slik at den sank i Stillehavet. Årsaken kan ha vært en gnist fra motoren som antente hydrogengassen som ble sluppet ut under ladingen av batteriene. Desperat forsøkte den sovjetiske marinen å lokalisere ubåten som hadde seilt fra marinebasen i Petropavlovsk, og hadde med seg tre SS-N-4 Sark ballistiske missiler. I flere uker prøvde de å oppspore det forsvunne fartøyet, men til ingen nytte, og til slutt avblåste de leteaksjonen. Det var da amerikanerne tok over showet. De hadde visst hele tiden at sovjeterne lette i feil område. USAs marine har et nett av undersjøiske lyttestasjoner, der hydrofoner registrerer lyder fra båter i området. Hydrofonene i Stillehavet fanget opp to skarpe lyder med få minutters mellomrom, og fordi lyden ble registrert av forskjellige lyttestasjoner, kunne de peile seg inn på et begrenset søkeområde utenfor Hawaii. Da de hadde lokalisert K-129, tok den amerikanske marinen tusenvis av bilder av det 320 fot lange fartøyet som lå på havbunnen.
CIAs entusiasme ble ikke delt av Det hvite hus. President Nixons nasjonale sikkerhetsrådgiver på den tiden, Henry Kissinger, ble beskrevet som «mindre entusiastisk» da han ble introdusert for ideen om å heve ubåten. «Da vi først hørte om det, sa vi: «Og så da?» fortalte en av Kissingers assistenter. «Egentlig tror jeg ikke vi engasjerte oss så mye.»
Dessuten, hva skulle de gjøre med de døde sjømennene hvis de først klarte å heve ubåten? CIA lovet å behandle dem i henhold til Genèvekonvensjonen og understreket igjen hvor mye viktig informasjon de kunne få fra vraket. Agentene dro til og med fram en hendelse fra 1967, under Den arabisk-israelske krigen, der de israelske troppene hadde fått tak i noen sovjetiske våpen. «Vi hadde brukt mye tid på å estimere kapasiteten [til de sovjetiske våpnene], og det viste seg at vi ikke akkurat traff blink», sa en tidligere politisk sekretær og la til at det å få tak i en hel ubåt ville være «litt av en gullgruve».
1. juli 1969 etter at de endelig hadde lyktes i å overbevise Det hvite hus om at det var helt nødvendig å heve ubåten, etablerte CIA en spesialgruppe ved navn Special Projects Staff under direktoratet for forskning og teknologi (Directorate of Science and Technology). Spesialgruppen ble ledet av John Parangosky, og all informasjon vedrørende prosjektet ble samlet i en spesialsikret avdeling som ble kalt «Jennifer». I mange år trodde mange derfor feilaktig at «Jennifer» var operasjonens kodenavn.
Etter flere forsøk innså agentene at den første ideen deres, å komme seg inn i ubåten og hente ut verdifull informasjon, måtte forkastes fordi vraket lå altfor dypt. I stedet funderte de på om det var mulig å heve vraket uten at sovjeterne skjønte hva de holdt på med. Ikke før i oktober 1970 hadde de funnet løsningen på første del av problemet: De skulle bygge en diger metallklo og løfte ubåten opp fra havbunnen. Nå gjensto det bare å villede russerne.
Ubåten hadde sunket i en del av Stillehavet der havbunnen var rik på verdifulle metaller. CIA fikk derfor en idé om å la den eksentriske milliardæren Howard Hughes meddele offentlig at han ville hente opp disse mineralene, og skipet fikk navnet «Hughes Glomar Explorer». Glomar var en sammentrekning av navnet Global Marine Company fordi deres eksperter på dypvannsboring var med på prosjektet. Hughes var det perfekte skalkeskjulet. Han var allerede godt kjent for sine spektakulære prosjekter. Ingen betvilte historien.
Under byggingen av skipet ble pressen en intetanende brikke i CIAs spill takket være pressemeldinger og invitasjoner til å besøke verftet. «Hvis alt går etter planen, vil det mystiske skipet sjøsettes neste år, og arbeidet med å skrape opp metaller som titan, mangan, uran, kobber og nikkel kan begynne», skrev Philadelphia Inquirer i mai 1973 etter et besøk på havnen.
Suksess og fortvilelse
1. august begynte «Glomar Explorer» redningsarbeidet. CIA-agentene regnet med at det var omtrent 10 prosent sjanse for å lykkes. Den største bekymringen deres var at vrakrester kanskje ville flyte opp til overflaten under hevingen av fartøyet, og at sovjeterne dermed ville forstå hva de egentlig drev med. 21. juli begynte de å senke kjempekloen 17 000 fot ned i dypet. Etter en uke var de nede ved den havarerte ubåten og klarte å få et godt tak med klørne på løftearmen. Det så ut til at operasjonen skulle bli en suksess. Men den gode stemningen varte ikke lenge. Om morgenen 4. august kjentes et voldsomt rykk i det store bergingsskipet. To av armene på den ene kloen vred seg idet to tredjedeler av den tunge ubåten datt ned mot havbunnen igjen.
Likevel klarte mannskapet på skipet å redde opp 38 fot av ubåtens forende. I vraket fant de seks lik som de ga en fullverdig militær begravelse til sjøs. Begravelsen ble filmet, og tanken var å overrekke filmen til sovjeterne ved en passende anledning. Skuffet, men fast bestemte på å heve resten av ubåten, ankom CIA-agentene Long Beach i september 1974. Her avleverte de alt de hadde hentet opp fra K-129.
Da «Glomar Explorer» kom tilbake til USA, var imidlertid alt forandret. Richard Nixon var ikke lenger president, han hadde valgt å gå av etter Watergate-skandalen en måned tidligere, der pressen hadde avslørt de skitne knepene administrasjonen hans hadde brukt. Medias journalister hadde aldri følt seg så mektige, så ivrige etter å avsløre sannheten om Washingtons menn.
«Verken bekrefte eller avkrefte»
I flere måneder hadde det versert rykter om at det var noe som ikke stemte med historien om Howard Hughes og hans «Glomar Explorer». Los Angeles Times var den første avisen som publiserte en sak om skipets egentlige oppdrag, til tross for sterke advarsler fra regjeringen. Det oppmuntret journalist Seymour Hersh, som tidligere hadde vunnet Pulitzerprisen, til å offentliggjøre en omfattende artikkel om det som på den tiden var kjent som «prosjekt Jennifer» [prosjektets egentlige nan, Azorian, ble ikke kjent før CIA friga dokumentene i 2010].
Da journalister fra New York Times oppdaget at de hadde fått informasjon om oppdragets egentlige natur så tidlig som i 1973, ikke lenge etter at det var blitt begått innbrudd i et av Hughes kontorer, forklarte de at undersøkelsene rundt saken ble stoppet etter befaling fra CIA-direktør William Colby som sa at ytterligere publiseringer «ville sette den nasjonale sikkerheten i fare».
Avsløringene om «Glomar Explorer» kunne ikke kommet på et verre tidspunkt for den nyinnsatte president Gerald Ford som hadde lovet å rydde opp i Washington. Det var også en liten detalj til, sovjeterne krevde en forklaring. Samtidig som de var sinte på amerikanerne av helt åpenbare årsaker, var de også sinte på seg selv for å ha latt seg lure av en operasjon som hadde foregått rett foran øynene på dem.
Henry Kissinger som nå var statssekretær, beordret CIA til å glemme alle planer de måtte ha om å heve resten av ubåten, og han nektet å kommentere offentlig noe som hadde med operasjonen å gjøre. CIA var like tilbakeholdne, selv da pressen begynte å snakke om «offentlighetsloven» i sin jakt på informasjon. Et svar fikk de, en legendarisk uttalelse som i dag er kjent som «Glomar responce»: «Vi kan verken bekrefte eller avkrefte at den informasjonen dere etterspør faktisk eksisterer», sa byrået da de ble spurt om hva som egentlig hadde foregått i Stillehavet.
I 2010 friga endelig CIA de hemmelighets- stemplede papirene som omhandler «Project Azorian». Det er forbløffende å se hva som var blitt sensurert og hva som var blitt frigitt, konklusjonen er at det var vanskelig å få noe klart bilde av hvor vellykket operasjonen egentlig var. Informasjonen om hva prosjektet faktisk kostet er slettet, og det finnes ingen indikasjon på hvor mye sovjetisk informasjon agentene egentlig klarte å redde opp til overflaten. New York Times siterte en etterretningsagent som uttalte at de ikke hadde reddet opp annet enn metallurgiske greier, men kan det ha vært enda et forsøk på å tåkelegge saken? Ifølge en rapport den russiske etterretningstjenesten skrev i 1993, reddet amerikanerne opp minst to atomtorpedoer. Denne uttalelsen understøttes av at mannskapet på «Glomar Explorer» måtte gjennomgå en kjemisk dekontaminasjon etter oppdraget.
Uansett hva sannheten er, har i alle fall ikke CIA mistet sin sans for humor. I 2014 skrev de følgende melding for å annonsere at de var på Twitter: «Vi kan verken bekrefte eller avkrefte at dette er vår første tweet.»
