Den hemmelige organisasjonen Underground Railroad reddet tusener fra slaveriets tyranni, men ett navn vil for alltid stå som et symbol på mot, frihet og uselviskhet, skriver Jonny Wilkes.
Hun hadde unnsluppet helvete. Et helvete av slaveri, rasisme, terror, fornedrelse, utmattende arbeid, vold og piskeslag som preget et slaveliv i USA. Harriet Tubman rømte fra plantasjen sin i Maryland og gikk alene i nesten 15 mil før hun nådde frem til den slavefrie staten Pennsylvania. Den livsfarlige vandringen innebar å måtte reise om natten, gjennom tette skoger og over strie elver, med lite mat og stor frykt for at enhver hun møtte på veien gledelig ville returnere henne til slavedriveren og heve finnerlønn.
Om det ikke var for et hemmelig nettverk av reiseruter og gjemmesteder organisert for å hjelpe slaver som flyktet nordover, hadde Tubman sannsynligvis aldri kommet seg til Philadelphia i live. “Da jeg forsto at jeg hadde krysset grensen, så jeg ned på hendene mine for å se om jeg var den samme personen”, husket hun fra flukten i 1849. “Alt hadde en guddommelig glød over seg. Solen skinte som gull mellom trærne og over engene, og det føltes som om jeg var i himmelen.”
Den hemmelige organisasjonen Underground Railroad hjalp Tubman frem til et sted der hun kunne leve relativt trygt, fri fra slaveri. Men tanken på de mange som var igjen, drev henne til å risikere livet og bli nettverkets mest kjente “konduktør”. Tubman rømte fra helvete for så å snu og gå rett tilbake.
MOT OG STYRKE
Araminta Ross, som hun het da hun ble født, ble satt i arbeid på eierens plantasje i Dorchester County i Maryland omtrent fra den dagen da hun lærte å gå. De åtte søsknene hennes delte den samme brutale skjebnen. Utmattende arbeid på markene og lange dager med huslige plikter som tjenestepiker og senere som kokk gjorde henne feilernært og i perioder svært syk. I likhet med millioner av andre slaver i USA ble den unge Minty altfor vant til forferdelig fysisk og psykisk vold fra plantasjeeierne sine. Mens hun jobbet som barnepike i en alder av fem eller seks år, ble hun pisket og slått som straff når babyen gråt.
Allerede tidlig i de brutale barneårene vokste en gudfryktig kristentro frem i henne gjennom morens bibelfortellinger, i tillegg til bemerkelsesverdig styrke, mot og ønske om å hjelpe andre. Disse kvalitetene var til nytte for henne som en del av Underground Railroad, men fikk henne nesten drept som barn.
En dag hun var blitt sendt for å hente forsyninger fra et tekstillager, sto plutselig Minty mellom en slave som hadde forlatt plantasjen sin uten tillatelse, og mannen som jaget ham. Ikke bare nektet hun å hjelpe til å fange rømlingen, men hun hindret også den hvite mannen, som svarte med å kaste en tung gjenstand mot henne i frustrasjon. Gjenstanden traff Minty i hodet så hun ble liggende bevisstløs i en blodpøl. Slaver ble ikke tilgodesett med medisinsk hjelp om de ble skadet, og Minty begynte å få anfall som lignet på narkolepsi, der hun plutselig sovnet, og hun fikk livlige religiøse syn. Hun fortsatte med dette gjennom hele livet, selv om hun selv hevdet at de var forutanelser fra Gud. Hodeskaden fremkalte lite sympati hos eierne hennes, som satte henne rett i arbeid igjen etter et mislykket forsøk på å selge henne.
Årene gikk uten pauser fra de grusomme forholdene, og alle timene med hardt arbeid gjorde Minty overraskende sterk til sine 150 centimeter på strømpelesten. Det var rundt 1844 at hun ble Harriet Tubman – etter at hun giftet seg med en mann med navn John Tubman og valgte å ta morens fornavn – men det var fortsatt fem år igjen til hun skulle ta sine første steg mot friheten.
Det som gjør Tubmans flukt så spesiell, er at hun gjennomførte den to ganger. Den 17. september 1849 dro hun nordover sammen med to av brødrene sine, Harry og Ben, som returnerte til plantasjen da de fikk kalde føtter. I stedet for å fortsette uten dem, ville Tubman være sikker på at de kom seg helskinnet tilbake før hun gjorde et nytt forsøk. Den 150 kilometer lange reisen til fots kan ha tatt henne mellom én og tre uker.
Like etter at hun nådde frem til Philadelphia og erklærte byen for “himmelen”, innså Tubman at oppgaven hennes nettopp var påbegynt – nå ville hun redde resten av familien og vennene sine fra ondskapen også. I 1850 reiste hun derfor tilbake til Maryland for å hente niesen Kessiah, mannen hennes og de to døtrene deres.
Dette var den første av 13 turer Tubman gjennomførte som “konduktør” for Underground Railroad i løpet av de kommende ti årene (enkelte kilder hevder at hun reiste hele 19 ganger). Hennes suksess med å benytte og utvide nettverket for å hjelpe slaver til frihet fikk slaverimotstanderen William Lloyd Garrison til å kalle hennes “Moses for sitt folk”. Man anslår at hun reddet rundt 300 slaver direkte – blant dem foreldrene og noen av brødrene sine – og ga instruksjoner som bidro til å hjelpe mange flere. Tubman pleide å skryte av at hun aldri mistet en eneste passasjer.
Å være konduktør betød å gå gjennom slaveriterritorier der hun risikerte å bli tatt til fange av væpnede slavejegere. Hun risikerte med andre ord livet hver eneste gang. Enda farligere ble det da “Fugitive Slave Act” ble innført, som betød at slaver kunne fanges også i nordstatene og returneres til eierne sine. Det førte til at flere svarte, både slaver og frie menn, ble tatt til fange, og at også de slaverifrie statene ble stadig farligere endestasjoner for Underground Railroad. Derfor måtte Tubman finne ruter til britisk-kontrollerte Canada. Likevel mistet hun aldri troen på at Gud våket over henne. En annen konduktør, William Still, skrev en gang om Tubman: “Mange bekymret seg for sikkerheten hennes, men hun virket blottet for frykt for egen person.”
Gang på gang viste Tubman, som verken hadde utdannelse eller kunne lese og skrive, oppfinnsomhet og kløkt for å holde slavene hun hjalp, trygge. Hun reiste ofte om vinteren, da nettene var lengre, og hun reiste gjerne med “passasjerene” sine en lørdag kveld – siden meldingene om rømlingene ikke ville dukke opp i avisene før mandag morgen. På reisene bar Tubman en pistol, både for å beskytte seg og for å holde slavene gående. “Du blir fri eller dør”, var hennes resolutte beskjed.
Tubman ble Underground Railroads mest berømte konduktør, kjent blant slaverimotstandere og aktivister, som blant andre John Brown. Før det dødsdømte angrepet hans på Harpers Ferry i 1859 i håp om å starte et slaveopprør, konsulterte han “general Tubman” og skal ha ønsket at hun skulle være med på angrepet. I stedet kjøpte hun et lite stykke land i nærheten av Auburn i New York – der hun bodde med sine aldrende foreldre, som hun reddet på en av sine siste turer – av slaverimotstanderen og senatoren (og senere utenriksminister under Abraham Lincoln) William H. Seward.
Heltemot og fattigdom
Selv om Underground Railroad i hovedsak tok slutt da den amerikanske borgerkrigen brøt ut i 1861, stoppet ikke Harriet Tubmans gode gjerninger her. Hun satte aldri seg selv først, og tjente som kokk, vaskerihjelp og sykepleier i den amerikanske hæren og tok seg av både soldater og rømte slaver, som ble referert til som “smuglergods”.
Etter at Lincoln attesterte Frigjøringsproklamasjonen – som la grunnlaget for avskaffelsen av slaveriet – dro Tubman nytte av erfaringen som konduktør da hun ledet en gruppe speidere inn i sørstatenes territorium. Informasjonen hun samlet, gjorde at oberst James Montgomery kunne angripe fienden med et knusende resultat, og hun ble dermed den første kvinnen til å lede et væpnet angrep. Den 2. juni 1863 ledet Tubman hærens dampbåter langs Combahee River for å raide plantasjer i Sør-Carolina. Mer enn 750 slaver ble befridd.
Hvordan ble så Harriet Tubman belønnet for sin lojale tjeneste? Så liten belønning at hun måtte forsørge seg selv ved å selge hjemmelagde paier, småkaker og root beer. Tubman tilbragte flere år i fattigdom, og det gikk enda verre i 1873, da to menn svindlet henne for 2000 dollar. Hun forsvant likevel ikke ut i det ukjente. Harriet Tubman var fortsatt et populært symbol for antislaveribevegelsen, det ble skrevet to biografier om henne (utgitt i 1869 og 1886) der hele overskuddet gikk til å hjelpe henne med å betale regningene sine.
Til tross for pengeproblemene fortsatte Tubman å kjempe for andre mennesker resten av livet. Hun holdt taler for å fronte kvinners stemmerett, og hun ble invitert som hovedtaler til det første møtet i National Association of Colored Women i 1896. Hun åpnet hjemmet sitt i Auburn for foreldreløse barn, og eldre og befridde slaver kom til henne om de trengte hjelp. Det var slik hun møtte sin andre ektemann, borgerkrigsveteranen Nelson Davis. (I tiden som konduktør hadde hun reist tilbake for å hente John Tubman, men han hadde giftet seg på nytt.) Sammen adopterte Tubman og Davis en liten jente, Gertie.
Den sjenerøse Tubman åpnet Harriet Tubman Home for the Aged på eiendommen sin i 1908, før hun noen år senere selv ble pasient her. Hun døde av lungebetennelse 10. mars 1913, omringet av familie og venner. Som en gudfryktig kristen til sitt siste åndedrett, var hennes siste ord: “Jeg reiser for å gjøre klar en plass til deg.”
Om ikke hennes handlinger og bragder er vitnesbyrd nok, viser disse siste ordene virkelig hva slags menneske hun var, som alltid satte andre foran seg selv uten å kreve noe tilbake. En kvinne som ble et amerikansk ikon ved å gjemme seg i skyggene. En kvinne som rømte fra slaveriet og reiste tilbake for å hjelpe andre med å gjøre det samme.
Hennes gode venn, den høyt ansette slaverimotstanderen Frederick Douglass, skrev en gang til henne, mens hun fortsatt var konduktør: “Det meste jeg har gjort og lidd for vår sak, har jeg gjort i offentligheten og derfor blitt oppmuntret og motivert hele veien. Du, på din side, har kjempet i det stille. Mens jeg har smidd om dagen, har du smidd om natten.” Den nylige avgjørelsen om å ha Tubman på 20-dollarseddelen plasserer henne i selskap med tidligere presidenter og grunnlovsfedre. Det er bare rett og rimelig at hennes innsats forblir i offentligheten, i fullt dagslys.
Du kan lese mer i bokasinet Historiens største ledere.
