Vi ser på noen av de underligste eksoplanetene som hittil er funnet.
Den mest jordaktige eksoplaneten
I Star Trek reiste stjerneskipet Enterprise til nye planeter hver uke fra sekstitallet og framover, men før 1995 visste vi ikke om planeter rundt normale stjerner eksisterte. Så fant astronomene sin første varme Jupiter, 51 Pegasi B. Dette er en gasskjempe som vår egen Jupiter, men den kretser uhyre nær stjernen. Den oppdagelsen utløste et skred, og i dag kjenner vi til over 1800 bekreftede planeter av alle typer – store og små, varme og kalde, gass og is.
For å skille disse fremmede verdenene fra planetene i vårt eget solsystem, kaller astronomene dem ekstrasolare planeter eller bare eksoplaneter. Av alle disse planetene er ikke stort mer enn tjue blitt fotografert direkte, og da framstår de bare som lyspunkter på bildene. De andre oppdages på mange forskjellige måter, men de to vanligste kalles radialhastighets-metoden og passasjemetoden. Den første baserer seg på at en planets gravitasjon trekker på stjernen den kretser rundt. Dermed ser det ut som om stjernen rugger fram og tilbake, ofte bare noen centimeter. Men dette er nok til at stjernens lys dopplerforskyves, og dermed kan vi måle bevegelsene. Svingningenes varighet gir oss data om eksoplanetens størrelse og avstand fra stjernen.
Passasjer skjer når en planet beveger seg foran stjernen. Teleskopene våre er ikke sterke nok til å skjelne silhuetten av planeten foran stjernen, men vi kan regisrere den ørlille reduksjonen i stjernens lysstyrke. Reduksjonens størrelse og hyppighet forteller oss hvor stor planeten er og hvor langt fra stjernen den befinner seg. Hvis astronomene kan se en passasje og måle radialhastigheten, kan de måle planetens masse og diameter, og ut fra dette kan de beregne om den er av stein, gass eller en kombinasjon av begge deler.
Eksoplaneter oppdages både med bakkebaserte teleskop og med romteleskop som planetsøkersatellitten Kepler. Med de nye satellittene som er under bygging, og med gigantiske bakketeleskop som er prosjektert, kan vi regne med å oppdage mange tusen nye planeter. Kanskje astronomene til og med kan finne en planet som er helt lik Jorda.
Den mest jordaktige eksoplaneten
Et av de store målene er å finne en planet som minner om Jorda og kan bære liv. Astronomene regner stort sett med at slike planeter må ligge i den levelige sonen, der temperaturen er akkurat passe til at vann kan eksistere i flytende form på overflaten. Den beste kandidaten hittil er Gliese 667Cc, som kretser om en rød dverg i et trestjerne-system. Det er en såkalt superjord, med nesten fire ganger Jordas masse, og trolig en smule varmere enn Jorda. Forskerne vet ikke om det finnes fremmed liv der.
Planeten fra helvete
Men hvordan går det når en steinplanet havner i samme situasjon som en varm Jupiter? CoRoT-7b er en smeltet verden med temperaturer mellom 1800 og 2600 varmegrader på solsiden. Den er tidevannslåst, så den vender alltid samme side mot stjernen, slik Månen gjør mot Jorda. Overflaten på dagsiden må være et hav av flytende lava, mens gravitasjonen fra den nære stjernen knar planetens indre slik at nattsiden dekkes av gigantiske vulkaner.
Kepler 452b Jordas gamle, store kusine
Den er 60 prosent større, fem ganger så tung og kanskje så mye som 1,5 milliarder år eldre enn Jorda. Er planeten Kepler 452b det vår egen jordklode kommer til å bli?
Ved hjelp av Kepler-teleskopet har NASA lett etter planeter som likner Jorda siden mai 2009. De har så langt funnet mer enn 4000 planeter som ligger i den såkalte «Goldilocks»-sonenn, en beboelig sone som ikke er for varm og ikke for kald for opprettholdelse av liv.
Forskere fra NASA fant i juni 2015 en planet utenfor vårt solsystem som er noenlunde lik vår egen klode. Planeten er 1400 lysår unna og befinner seg ved en stjerne som likner vår stjerne, Sola. Planeten er 60 % større enn Jorda og opptil fem ganger så tung. Den kalles Kepler 452b etter romsonden som oppdaget den.
Kepler 452b er så lik Jorda at NASAs forskere mener det er stor sannsynlighet for at det kan eksistere liv på der. Da er det kanskje ikke så merkelig at den har fått kallenavnet «Earth 2.0». Forskere tror at planter kan ha overlevd i planetens atmosfære. På Kepler varer et år i 385 dager, og den befinner den seg i perfekt avstand til sin stjerne, slik at temperaturen er jevn og vann kan eksistere i flytende form på overflaten.
Ifølge NASAs forskerne er det minst 50 prosent sjanse for at Kepler 452b er en steinplanet, hovedsakelig oppbygd av stein og metaller, og med en fast overflate. En slik planet har også en metallisk kjerne, for det meste jern, med en mantel rundt senteret bygd opp av silikater. Hvis dette stemmer, antas det at Kepler 452b har en tykkere atmosfære, samt at den har mer skydekke enn Jorda. Dette støttes også siden planeten er tyngre enn Jorda. Når planeter er større enn for eksempel vår egen klode, så holder de bedre på varmen, noe som igjen bidrar til lengre periode med aktive vulkaner. Enkelte forskere mener at Kepler 452b, som er 1,5 milliarder år eldre enn Jorda, gir oss et lite glimt inn i krystallkulen der vi kan se hvordan det vil være på Jorda langt fram i tid. Jordas eldre og større kusine, Kepler 452b, kan altså hjelpe oss med å forstå vår egen planets utvikling og miljø.
For hver gang en ny planet i beboelig sone blir oppdaget, kan forskere justere sitt overslag over hvor utbredt jordliknende kloder er, noe som er helt avgjørende for videre planlegging av framtidige satellitter som skal lete etter tegn til liv i Universet. Hittil ser det ut til at mellom 15–25 prosent av stjernene kan være vert for en jordliknende klode. En ting er å kartlegge antallet planeter i den beboelige sonen, en annen er å vite hvor mange av dem som faktisk fremdeles er levende kloder.
