«Israels strategiske stilling i 1966 var utsatt, omgitt av 30 fiendtlige divisjoner oppstilt langs en 103-mil lang grense, og de arabiske statene importerte årlig dobbelt så mye våpen som Israel. Det var knapt en flik av landets territorium som ikke var innen rekkevidde av arabisk artilleri.»
Utfallet av Seksdagerskrigen i 1967 danner mye av bakgrunnen for senere konflikter mellom palestinerne og Israel. I dette tredje større sammenstøtet mellom Israel og araberstatene fikk Israel kontroll over den strategisk viktige Golanhøyden, Vestbredden og Sinaihalvøya. Det var også et alvorlig slag for sovjetisk teknologi og militær tenkning.
FNs vedtak fra 1948 skulle danne grunnlag for opprettelsen av både Israel og en palestinsk stat. Araberstatene frarådet palestinerne å godta vedtaket og lovte å utslette den jødiske staten. Israel vant imidlertid den påfølgende krigen, mot alle odds. Egypt annekterte så Gaza-stripen og Jordan okkuperte Vestbredden, områder tiltenkt den palestinske staten. Herfra drev palestinske geriljagrupper stadige anslag mot Israel med egyptisk og syrisk støtte. I 1953 stengte Egypt Israels adgang til Rødehavet gjennom Tiranstredet, noe som igjen medførte at Israel gikk med Storbritannia og Frankrike i Suezkrigen i 1956. Etter en knusende israelsk seier ble stredet åpnet og en fredsstyrke fra FN utplassert på Sinaihalvøya (UNEF).
For de totalitære araberstatene ble hatpropaganda mot Israel erstatning for velstand og framgang for egen befolkning, og spørsmålet om hvem som hatet mest, ble en viktig brikke i maktkampen mellom de arabiske statene. Konflikten ble også vevd inn i den kalde krigen. Sovjetunionen støttet opprettelsen av Israel, men staten utviklet seg til et vestlig demokrati, og fra 1955 mottok de arabiske statene 1700 stridsvogner, 2400 kanoner, 500 kampfly i tillegg til 1400 rådgivere og penger. Etter at Hafez al-Assad og det radikale Ba’ath-partiet kom til makten i Syria i 1966, mottok Syria alene 428 millioner dollar bare det året. Men Moskva ønsket ikke en krig som kunne eskalere – bare å opprettholde spenningen, og i utgangspunktet ble ikke Israel favorisert av USA, men arabernes mislighold av gjeld og hatpropaganda førte til stans i all hjelp, med unntak av til Jordan. Først under Kennedy (1961–1963) ble det solgt våpen til Israel, men USA var fortsatt skeptisk til å framstå som jødenes viktigste våpenleverandør.
Israels strategiske stilling i 1966 var utsatt. Landet var omgitt av 30 fiendtlige divisjoner oppstilt langs en 103-mil lang grense, og de arabiske statene importerte årlig dobbelt så mye våpen som Israel. Det var knapt en flik av landets territorium som ikke var innen rekkevidde av arabisk artilleri. På sitt smaleste var Israel bare 15 kilometer bredt og kunne på kort tid kuttes i to. Israels væpnede styrker (IDF – Israel Defence Forces) var basert på allmenn verneplikt for både kvinner (18 måneder) og menn (minimum 2,5 år). Deretter fulgte årlige repetisjonsøvelser inntil fylte 52 år. Frivillighet og personlig initiativ var oppmuntret, noe som også løp sammen med en uformell lederstil og fleksibelt kommandosystem.
Stridigheter om rett til dyrking av jorda i den demilitariserte sonen og syriske forsøk på å avlede Jordanelven, utløste flere grensetrefninger som involverte artilleri mot israelske landsbyer og israelske gjengjeldelsesangrep fra luften. Israelerne angrep også mål i Jordan for å presse Hussein til å slå til mot den palestinske terrororganisasjonen Fatah, som med syrisk, jordansk og egyptisk støtte sto bak 93 terroraksjoner mot israelske mål bare i 1966.
Et arabisk toppmøte i 1964 hadde utpekt Egypt som leder, ikke bare ut fra landets størrelse, men også president Gamal Abdel Nassers popularitet i den arabiske verden. Toppmøtet la opp en strategi som ville framprovosere en kortvarig konflikt, hvor Israel skulle kjøre seg fast i en tredobbel forsvarslinje på Sinai (Seiersplanen). Etter tre–fire dager skulle FN stanse striden og la Israel framstå som aggressive. Israels store skrekk var også at FN ville tvinge gjennom en våpenhvile etter 24–72 timer, og at man da ikke hadde rukket å drive araberne tilbake, men egypterne hadde ikke ressurser til å bygge ferdig forsvarsverkene, og store styrker var fortsatt bundet opp i intervensjonen i den jemenittiske borgerkrigen. Arabisk samarbeid forutsatte også standardisering av utstyr og organisasjon, men lederne fortsatte sine intriger mot hverandre på alle nivåer, og forfremmelser var styrt av politiske lojalitetsbånd og ikke kompetanse. Kaoset var personifisert i Abd al-Hakim – bedre kjent som Amer, Nassers ustyrlige og aggressive feltmarskalk, som blant annet sendte ordre direkte til feltenheter uten at stabsledd engang fikk orientering. Egypts offisielle forsvarssjef, general Al-Fariq Murtagi, var for øvrig en kapabel figur, men var spilt ut over sidelinjen av Amer.
For å øke spenningen fabrikkerte Sovjetunionen etterretningsrapporter om at israelske styrker samlet seg ved grensen til Syria. Under sitt moskvabesøk i april 1967 fikk presidenten i Egypts nasjonalforsamling, Anwar Sadat, melding om at 10–12 israelske brigader ville angripe mellom 16. og 22. mai. Som svar satte Nasser Egypt i krigsberedskap. Forsvarslinjene ble bemannet, men forflytningen var kaotisk. Avdelinger kjørte rundt uten å finne fram til sine posisjoner, og deployeringen var på langt nær fullført da Israel angrep. I tillegg til grensestyrker på 30 000 mann innbefattet dette 2., 4., 5., 6. og 7. divisjon. Hver besto av ca. 15 000 mann, nesten 100 T-54/55 stridsvogner, 150 pansrede personellkjøretøy pluss artilleri og SU-100 panserjegere. I tillegg kom en palestinsk divisjon i Gaza på rundt 10 000 mann.
14. mai var den egyptiske oppbyggingen vokst seg så omfattende at man ikke lenger spurte seg om det ble krig, men når. Israelsk etterretning hadde ikke regnet med at araberstatene ville være klare for et angrep før nærmere 1970. De var for så vidt ikke klare i juni 1967 heller, men man hadde glemt å ta i betraktning at de kunne gå til angrep uforberedt. Egyptiske overflyvninger over Dimona-reaktoren 17. og 25. mai økte spenningen ytterligere. Statsminister Levi Eshkol var redd for å rettferdiggjøre et egyptisk angrep, miste amerikansk støtte og provosere fram sovjetisk intervensjon, men slik tilbakeholdenhet mistet gradvis terreng. 16. mai fikk UNEF beskjed om å forlate Egypt, noe de gjorde uten videre protester fra FN. Samme kveld ble det utvekslet ild over grensen.
Da UNEF dro, besatte egyptiske soldater også Shatt al-Arab, på vestsiden av Tiranstredet, og som Amer uttrykte det, kunne man ikke la egyptiske soldater se på at israelske skip seilte forbi. Fra 23. mai kl. 02.30 var stredet i praksis stengt, og maktbalansen i den israelske regjeringen tippet mer og mer i favør av et forkjøpsangrep. Et britisk forslag gikk ut på at en internasjonal konvoi skulle sendes igjennom for å framtvinge en åpning (Operasjon Regatta), men dette klarte ikke å samle nødvendig internasjonal støtte. Samtidig tæret beredskapen på IDFs moral og kostet $ 20 millioner om dagen. USA tilbød penger og våpen for at Israel skulle avstå fra et forkjøpsangrep. Men israelerne nektet å risikere et ødeleggende slag på eget territorium. De trengte bare USAs politiske støtte og at de avskrekket en sovjetisk intervensjon. Heller ikke ble så mye som en mutter sendt fra USA så lenge kampene raste.
Oppmuntret av at sperringen av Tiranstredet ikke fikk konsekvenser, trakk Amer 9000 mann og 200 stridsvogner rundt 14. panserbrigade, under ledelse av general Sa’ad al-Din Shazli, ut av forsvarslinjene. Disse grupperte for Operasjon al-Asad som skulle kutte Israel i to over Negevørkenen. Dette var stikk i strid med hva araberstatene hadde blitt enig om, og følgelig fikk også flere enheter motstridende ordre. I tillegg var planene basert på kart og flyfotografier fra andre verdenskrig og plasserte størsteparten av Egypts styrker godt innenfor rekkevidde av det israelske flyvåpenets (IAF) jagerbombere. Flere egyptiske reservister stilte også uten våpen og uniformer. 20 % av egyptiske stridsvogner, en fjerdedel av artilleriet og en tredjedel av flyene var ikke operative. Styrkene fikk heller ikke mulighet til å øve på oppdrag eller engang studere ordre før de skulle gjennomføres.
Jordan innså håpløsheten i Egypts politikk, men et angrep på Israel var voldsomt populært i befolkningen, ikke minst blant palestinerne på Vestbredden. Israel ba Hussein innstendig om å vise tilbakeholdenhet, men kongen hadde valget mellom å være nøytral, bli kastet fra makten eller å gå med Nasser og bli knust av Israel på slagmarken. Han valgte det siste, tillot utplassering av andre arabiske styrker på sitt territorium og satte landets væpnede styrker under egyptisk kommando.
Det sivile Israel ble også preget av krigsfaren. Det ble gravd skyttergraver, bygget tilfluktsrom og holdt luftvernøvelser. Befolkningen gravde 10 000 graver, gjorde i stand ekstra sykehussenger, ga blod og gjorde forberedelser til evakuering av barn til utlandet samt organiserte arbeidstjeneste til erstatning for dem som dro til fronten. Blant jøder i utlandet ble det også gitt blod og samlet inn penger til Israel. Fra lagre i Tyskland ble det gitt 20 000 amerikanske gassmasker, men 1. juni hadde stemningen i Israel snudd. Panikken hadde lagt seg, det var ro i regjeringen, og roen hadde også senket seg over IDF. Utgangsstillinger ble fastlagt og oppdrag trent på. I regjeringen håpet statsminister Eshkol og utenriksminister Abba Eban i det lengste på en internasjonal løsning, men på regjeringsmøtet 4. juni ble det endelig gitt grønt lys for angrepet. Samme kveld kunne egyptiske grensestyrker rapportere om økt israelsk aktivitet, men Nasser, Amer og flere andre egyptiske ledere var ikke å få tak i
5. juni
Sinai
Daværende sjef for IAF, Ezer Weizman, hadde brukt fire år på å planlegge førsteslaget mot Egypts flyvåpen, (Operasjon Moked – Fokus). I 1966 tok Mordechai (Motti) Hod over IAF, men Weizman beholdt stillingen som operativ sjef. Ryggraden i IAF besto av 65 Mirage III jagerbombere, men også 135 ombygde treningsfly og kampfly av eldre modell skulle delta. I motsetning til sine arabiske motstykker var de israelske flyene bra vedlikeholdt og pilotene topptrente. De hadde øvd på oppdraget lenge og bombet modeller av egyptiske baser, basert på inngående etterretningsinformasjon om utgrupperingen av det egyptiske flyvåpenet.
Startskuddet gikk klokka 07.10 israelsk tid, og 20 minutter senere hadde IAF 200 fly i luften, på vei mot 11 ulike egyptiske mål. Bare 12 jagerfly var holdt tilbake i reserve for å beskytte Israels eget territorium. Størsteparten av flyene fløy vest utover Middelhavet, i en høyde på 15 meter, for å unngå å bli oppdaget av egypternes rundt 82 radarstasjoner. Andre fløy like lavt utover Rødehavet i sør. Styrken var underlagt streng radiotaushet som ikke engang tillot nødsignaler om noen fikk tekniske vanskeligheter. De ble oppdaget av jordansk radar, og varsel ble sendt til Egypt. Egypterne hadde imidlertid skiftet koder dagen i forveien, uten å informere Jordan, og var derfor ute av stand til å dechiffrere meldingene. Egyptiske piloter satt og spiste frokost etter å ha vært ute på patrulje ved soloppgang, tidspunktet de trodde var mest sannsynlig for et israelsk angrep. Overraskelsen var derfor fullkommen.
07.30 nådde de israelske flyene sine mål. Like før steg de til 300 meters høyde og trigget dermed den egyptiske radarvarslingen. De egyptiske pilotene var derfor på full fart ut til flyene og i ferd med å ta av, da israelerne angrep i grupper på fire. Ved første overflyvning slapp de bombene og utførte så tre til fire til og beskjøt mål på bakken med maskinkanoner. Første prioritet var MiG-fly og rullebanene for å hindre at langtrekkende bombefly kunne sendes mot mål i Israel. Flere av basene hadde bare én bane og ble effektivt satt ut av spill med de nye fallskjermstabiliserte Durendal-bombene som skjøt stridshodet ned i dekket og dannet fem meter brede og 1,6 meter dype kratre. Deretter ble rakettbatterier og radarstasjoner slått ut. I de første bølgene mistet egypterne 30 Tuplolev-16 transportfly, 27 Illushin-28, 12 Sukhoi-7, 90 MiG-21, 20 MiG-19, 75 MiG-17, i tillegg til 32 transportfly og helikoptre av ulike andre typer. Ifølge israelsk etterretning ble rundt en tredjedel av Egypts piloter drept. På toppen av dette hadde Egypts luftvern fått ordre fra Amer om ikke å skyte, av frykt for at de ville treffe egne fly på vei til og fra mål i Israel. 10.35 kunne Hod erklære at det egyptiske flyvåpenet hadde sluttet å eksistere og bare 37 MiG-fly var operative. Rapporter ble ignorert av Amer-tilhengere i forsvarsledelsen, som ikke stolte på Nasser-lojale offiserer i flyvåpenet, og mens radiostasjonene pøste ut propaganda om egne flystyrkers suksess, brøt jubelen over at krigen endelig hadde begynt, løs i gatene i arabiske byer.
I likhet med Fokus innbefattet bakkeoffensiven, med kodenavn Rødt laken, bare angrep på egyptiske styrker. I alt 275 000 soldater og 1100 stridsvogner hadde beveget seg mot grensen i ly av nattemørket. Ca. 08.15 gikk startskuddet for bakkeangrepet. Planene for framrykkingen ble lagt like før. Spydspissen var general Tals ugdah (divisjon), med sine 250 stridsvogner, 50 kanoner og en fallskjermbrigade med kurs for den 11 kilometer lange Rafahkløften. Overfor seg hadde de fire egyptiske divisjoner, skjult i betongbunkere, dekket av artilleri og beskyttet av minefelt og piggtråd. Det største hinderet var to brigader som hadde forskanset seg ved Sheikh Zuweid, 13 kilometer sørvest for Rafah. Israels 7. panserbrigade, med 66 Centurion- og Patton-stridsvogner i spiss, under ledelse av oberst Shmuel Gonen, passerte rett foran nesen på Josef Stalin-stridsvognene i egypternes 11. panserbrigade, som trodde de var vennligsinnede. De reagerte heller ikke da israelernes 35. fallskjermbrigade gikk til frontalangrep og overmannet mannskapene. En av årsakene var at egyptisk etterretning trodde hardnakket at israelerne ikke ville angripe akkurat der, men lenger sør i Sinai. Fallskjermbrigaden gikk videre til å ta Rafah, mens Gonens panser presset videre vestover langs kyststripen for å sikre at vinden fra sjøen gjorde det umulig for egypterne å bruke giftgass (egypterne hadde nettopp brukt gass i Jemen).
På veien mot Khan Younis møtte oberst Menachem Avirams 60. brigade liten motstand da de svingte rundt for å angripe byen sørfra med 86 M4 Sherman- og franskbygde AMX-stridsvogner. Men så strømmet det til flere egyptiske T-34-vogner fra området rundt, og tropper fra den 60. palestinske divisjonen gjorde store innhogg i de israelske styrkene. Oppklaringsenhetene led store tap og ble fastlåst. Også Gonen, som passerte nord for Khan Younis, mistet seks stridsvogner. Etter fire timer klarte 60. brigade imidlertid å slå seg gjennom og kunne fortsette mot Rafah.
Ved Sheikh Zuweid hadde egypterne 20 kanoner og 66 foreldede stridsvogner til rådighet. Generalmajor Abd al-Aziz Suliman og resten av staben hadde ingen felterfaring og ble fullstendig isolert fra resten av de egyptiske avdelingene da israelerne nærmet seg. Men enkeltvis klarte de ulike stillingene å gjøre hard motstand og slo ut flere stridsvogner. Til slutt måtte Gonen kalle inn luftstøtte og tungt artilleri. Da Suliman og flere av offiserene ble drept, flyktet imidlertid de egyptiske forsvarerne fra 2000 døde og sårede samt 40 stridsvogner.
Samtidig som kampene raste om Rafah og Khan Younis, presset IDFs 79. panserbrigade 11 kilometer vestover inn i Jiradikløften, som ble forsvart av egypternes 112. infanteribrigade. Også her trodde forsvarerne at det var deres egne styrker som var i bevegelse – helt til angriperen var midtveis gjennom. Snart raste det imidlertid harde kamper om kløften, men 22.00 var egypterne nedkjempet, og 79. brigade kunne innta byen Al-Arish, etter å ha rykket fram 30 kilometer på én dag. Dermed ble et planlagt fallskjermangrep neste morgen, støttet av sjø- og luftstridskrefter, overflødig, og fallskjermstyrken kunne omdirigeres til det hardt pressede forsvaret av Jerusalem.
Ved Umm Qatef, sør for Khan Younis, hadde 16 000 mann fra Egypts 2. divisjon forskanset seg med 90 stridsvogner og 80 kanoner i tre hovedlinjer som var ti kilometer lange og til sammen tre kilometer dype. De blokkerte Abu-Ageila, et veiknutepunkt som blant annet ledet til Mitlapasset. Det hjalp lite at de hadde gode stillinger når de ble ledet av den udugelige generalmajoren, og Amers nære venn, Sa’di Nagib – et lysende eksempel på at ledende posisjoner i det egyptiske forsvaret ble fordelt etter personlige nettverk og ikke dyktighet. Oppgaven med å nedkjempe Umm Qatef falt på Ariel Sharon og hans 38. divisjon. Under Suezkrigen hadde israelerne lidd store tap akkurat her, og for å unngå gjentakelse angrep Sharon over sanddynene nord for de egyptiske posisjonene, et område som forsvarene ikke regnet med det gikk an å forsere med panser. Samtidig tok et luftlandsettingsangrep med helikoptre ut artilleristillinger i vest. 22.00 startet et tjue minutters bombardement, hvorpå israelerne sendte 6000 granater mot komplekset.
Mellom Tal og Sharon presset general Yoffes brigader, med til sammen 200 stridsvogner, seg fram for å utnytte gapet i de egyptiske linjene. Den 200., under oberst Issachar Shadmi, snek seg gjennom Wadi Haridin og dukket opp ved veiknutepunktene Jabal Libni og Abu-Ageila og avskar dermed to egyptiske panserbrigader som var på vei for å unnsette Umm Qatef. Klokka 23.00 braket de sammen. Det var mørkt, og de israelske Centurion-stridsvognene fyrte løs i blinde. Snart sto sju kjøretøy i brann, og egypterne spredte seg utover sanddynene. Slaget som utviklet seg, skulle vare langt inn i neste morgen. De hadde klart å bekjempe flere av de sterkeste egyptiske stillingene og dét nesten uten flystøtte, siden størsteparten av IAFs styrker fortsatt var opptatt med operasjon Fokus.
General Murtagi beordret stadig motangrep fra enheter som enten var tilintetgjort eller isolert. Samtidig rapporterte Amers hovedkvarter om at fienden var slått tilbake, og egyptere flest trodde deres styrker sto i utkanten av Tel Aviv. Først klokka 16.00 fikk Nasser vite hvordan situasjonen virkelig lå an. Han kom inn i det militære hovedkvarteret og fant en ruset og depressiv Amer som ga motstridende meldinger i øst og vest. Til sist ble det gitt ordre til 14. panserbrigade om å gå til motangrep ved Al-Arish, uten mulighet for flystøtte. Resultatet ble nedslakting. Samtidig oppsto det et rykte om at britiske og amerikanske fly deltok i angrepene. Dette ble pleiet av Nasser og Amer, ikke bare for å bortforklare egne feilgrep, men også for å forsøke å dra Sovjetunionen mer direkte inn i kampen. Sovjetunionen, som selv fulgte USAs 6. flåte med argusøyne, kjøpte aldri de arabiske påstandene.
Den israelske sivilbefolkningen fikk ikke noe «faren over»-signal den første dagen. De visste heller ikke hvordan situasjonen var ved fronten, eller om de kunne vente at arabiske styrker banket på dørene til kjellerne og tilfluktsrommene de satt i. Årsaken var at Dayan ønsket å utsette presset om våpenhvile og minske faren for sovjetisk intervensjon. Ikke før Rabin holdt en radiotale klokka 01.00 på natten, fikk de vite at krigen utviklet seg til deres fordel.
5. juni
Jerusalem og Vestbredden
Jordans egen slagplan, Operasjon Tariq, besto i å omringe Vest-Jerusalem som mottrekk mot israelsk angrep på Vestbredden. Men om morgenen 5. juni var det rolig i den hellige by, og det så ikke ut til at jordanerne ville bryte våpenhvilen, bortsett fra den vanlige sporadiske skytingen fra deres side. Israelske reservister var sendt hjem, og bare 71 mann voktet selve grensen, i tillegg til 85 politifolk på det FN-kontrollerte Scopusberget som dominerte landskapet. Falt det, ville de 197?000 jødiske innbyggerne i Vest-Jerusalem være avskåret og deres skjebne ligge i hendene på araberne. Israelerne hadde smuglet inn tyngre våpen til området, men stillingen var fortsatt utsatt. I enklaven rundt sto en infanteribrigade, i tillegg til fallskjermbrigaden som ble omdirigert fra Al-Arish. Men på hele sentralavsnittet var det bare fem reservebrigader igjen. I tillegg var ammunisjonsbeholdningen kritisk lav da mye av reservene var avgitt til troppene som gjennomførte Rødt laken.
Da nyheten om det israelske angrepet nådde Jordan, sendte den egyptiske liaisonoffiseren, generalløytnant Abdul Munim Riad, ut ordre om flere offensive operasjoner som skulle dekke flanken til den egyptiske kolonnen man trodde rykket fram over Negevørkenen. Planene tok ikke hensyn til Jordans egne strategiske interesser, men kong Hussein våget ikke å gripe inn. Nasser tryglet også jordanerne om å angripe, for å ta så mye land som mulig før FN tvang gjennom en våpenhvile, samtidig som irakerne løy og hevdet at deres flyvåpen var i kamp med Israel.
Klokka 10.00 rammet artilleri Tel-Avivs forsteder og Ramat David, den største flyplassen i Nord-Israel. Syriske og irakiske fly bombet også israelske bosettinger fra luften, men skaden var minimal, og araberne mistet tre MiG-er og et Tupolev-16 bombefly. Inne i Jerusalem hadde jordanerne begynt skytingen klokka 09-30 med bombekastere og rekylfrie kanoner. Klokka 11.15 trappet de opp med haubitser. Over 900 bygninger ble skadet, blant annet sykehus og kirker. 1000 sivile ble såret og 20 drept. General Uzi Narkiss, sjefen for sentralkommandoen, tillot bare å svare med lette flatbanevåpen, og Dayan forbød troppene i Jerusalem å rykke fram for å sikre det strategisk viktige Scopusberget.
Men kl. 12.30 satte IAF an et angrep mot flybasene ved Amman og Mafraq, og de jordanske Hawker Hunter-jagerbomberne ble tatt på bakken mens de fylte drivstoff. Etter et oppfølgingsangrep klokka 13.10 var alle Jordans 20 Hunter-fly slått ut, rullebanene fulle av kratre og kontrolltårnene slått ut. Åtte andre fly ble også ødelagt, mens IAF bare mistet ett Mystère-fly. For kong Hussein som bivånet det hele fra sitt hjem, var angrepet en kalddusj – det israelske flyvåpenet var på langt nær utslettet slik egypterne hevdet. IAF fortsatte med å angripe Jordans 40. brigade som rykket sørover fra Damiabroen. Dusinvis av stridsvogner og 26 lastebiler med ammunisjon gikk opp i røyk. Også i Jerusalem begynte israelerne å gå hardere til verks. Slagmarksraketter haglet ned over jordanske bunkere og sandsekkstillinger. Sjefen for UNEF, norske general Odd Bull, forsøkte å få i stand en våpenhvile, som israelerne mer enn gjerne aksepterte – men jordanerne, som deres statsminister Saad Jum’a sa det, «hadde ventet i mange år på at dette slaget skulle utslette skamflekkene fra fortiden».
Jordanernes neste trekk var å befeste Government House – tidligere hovedkvarter for den britiske guvernøren. Området huset nå blant annet Bulls kvarter og var demilitarisert. Jordanerne begynte straks å skyte derfra på israelske stillinger og den jødiske delen av Jerusalem. Bull ble rasende og nektet å evakuere sin post til tross for skytingen. I tillegg rykket Iraks 8. mekaniserte brigade fram til posisjonen Jordans 40. hadde holdt før de ble desimert av IAF. Sammen med sju jordanske brigader truet de nå med å kutte Israel i to der landet var på sitt smaleste. Valget sto mellom å ta sjansen på å forhandle fram våpenhvile med Jordan, eller å slå seg fram og forsterke de israelske troppene som var isolert på Scopusberget. Dayan valgte det siste.
Nå skjedde alt veldig raskt. Oberstløytnant Asher Dreizin, sjef for 161. bataljon i Jerusalembrigaden, hadde kun tid til et kort ordremøte. Et kart ble tegnet i sanden, og styrken satte seg i bevegelse klokka 14.24. Deres mål var Government House. Til prisen av to Sherman-stridsvogner og en drept kompanisjef kom de seg inn på området. Midt i opprydningsarbeidet kom Bull ut og klarte å formidle at jordanerne hadde flyktet. Kampene fortsatte så videre på Antenna Hill og i bunkeranleggene i vest og sør. Klokka 18.00 hadde jordanerne trukket seg tilbake til Betlehem og etterlot seg 100 døde. Dreizin og hans menn var nede i ti kampdyktige menn og nesten ikke noe ammunisjon. De gravde seg ned og ventet på motangrepet som aldri kom.
Dayan var derimot fremdeles imot en generell offensiv mot Jordan og Øst-Jerusalem. Dayan, gåtefull som alltid, var dels bekymret for å spre styrkene for mye, men var trolig også urolig for å svekke Hussein så mye at radikale palestinaarabere tok makten i landet. 55. fallskjermbrigade, som ble overflødig i Sinai, fikk fem timers marsjordre, med utstyret fortsatt pakket for flydropp. Dessuten hadde de ingen trening i urbane operasjoner og få kart over området.
10. brigade, under oberst Uri Ben-Ari, skulle angripe over hovedveien mellom Jerusalem og Tel Aviv, fortsette nordover til hovedveien mellom Jerusalem og Ramallah, på høyde med Beit Hanina. Ruten ville gå over flere åser og gjennom befestede landsbyer. Deretter skulle de dreie sørøstover og slutte seg til troppene på Scopusberget. Overfor seg hadde de den jordanske al-Hashimbrigaden og to egyptiske kommandobataljoner. Det kuperte terrenget, alle bunkerne og minefeltene, bød på større utfordringer enn israelerne hadde regnet med. Stridsvognene som skulle dekke framrykkingen, ble snart slått ut av minene, og 10. brigade hadde ikke utstyr til å rydde minefeltene. Soldatene hoppet fra stein til stein, men mange ble skadet. Striden utviklet seg snart til en blodig nærkamp med bajonetter, kniver og spader.
Bombardementet fra de jordanske 155 mm-kanonene økte også utover ettermiddagen, og Elad Peleds ugdah, med to panserbrigader og en infanteribrigade, ble satt inn for å slå ut stillingene deres. De krysset våpenhvilelinjen klokka 17.00 og rykket fram over slettelandet rundt den historiske byen Harmageddon. En avledningsmanøver hadde lurt tre jordanske infanteribrigader og to panserbrigader nordover, og panservernstillingene ved fronten ble passert før jordanerne rakk å reagere. Peled nærmet seg Jenin, hvor de støtte sammen med Jordans 25. brigade, under oberst Awad Bashir Khalidi, oppsatt med Patton-stridsvogner og M113 stormpanservogner. Khalidis menn gjorde hard motstand og klarte å omringe de israelske angrepsspissene, men ble selv omringet av oppfølgingsangrep. Ved selve Jenin klarte Jordans 12. panserbataljon å stanse framrykkingen en stund og skal ha slått ut 18 stridsvogner. Bataljonens Patton-vogner ble imidlertid til slutt offer for IAFs luftangrep og Sherman-vogner, som klarte å snike seg innpå da mørket falt på. Snart var Jenin omringet. Med omringingen av Jenin løsnet det også for Ben-Ari og 10. brigade som nådde Beit Hanina mot kvelden, og 4. brigade, under oberst Moshe Yotvat, trengte fram gjennom Latrun-korridoren, en utstikker på våpenhvilelinjen, inn på israelsk territorium vest for Jerusalem. 19.45 hadde israelske bombekastere begynt å la sine granater hagle nedover de jordanske stillingene i og rundt Jerusalem. Harel-brigaden ble rapportert å være bare to timer unna, og mens de israelske troppene inne i byen fikk en pustepause, gikk Mordechai Gurs 55. fallskjermbrigade til angrep klokka 02.15. Rabin ønsket å utsette det til daggry da de kunne få luftstøtte, men Gur fryktet at de innen den tid kunne bli omdirigert til andre avsnitt.
I Jerusalem hadde jordanerne 5000 soldater samt 1000 palestinske irregulære. Disse var imidlertid uten samordning og hadde bare én forsvarslinje og ingen sekundære. 60. panserbrigade, under brigadegeneral Sharif Zayd bin Shaker, ble sendt opp fra Jeriko for å gå til motangrep i retning Scopusberget. De ble imidlertid oppdaget av IAF og nærmest utradert. Alt håp om unnsetning for jordanerne i Jerusalem var nå ute. På israelsk side kranglet de om hvorvidt de burde erobre Øst-Jerusalem. Hvordan ville Sovjet reagere? Hva om kristne helligdommer ble skadet? Dayan ville også utsette erobringen av Jerusalem til Sinai var erobret. Imens fortsatte IDF omringingen av byen, og Dayan sendte melding til Hussein om at Amman ville bli bombet dersom Jordan fortsatte å bombe israelske mål. Ryktene om ødeleggelsen av det egyptiske flyvåpenet svirret nå også rundt i den arabiske verden. Klokka 19.00 kunne den jordanske etterretningssjefen, brigadegeneral Ibrahim Ayub, avsløre for sin stab at 90 % av Egypts flyvåpen var ødelagt.
6. juni
Sinai
Yoffes styrker fortsatte slaget ved Abu Ageila fram til 10.00, da egypterne trakk seg tilbake mot Jabal Libni under angrep fra IAF. Imens lot Tal og Sharon nettet snøre seg sammen rundt Umm Qatef. Klokka 04.00 var minefeltene ryddet, og Centurion-stridsvognene rykket inn for å møte sine egyptiske motparter på nært hold, ofte inntil ti meter. Infanteriet kom på stormavstand og rensket skyttergraver og bunkere til prisen av 14 egne døde og 41 sårede. Bak dem sto 40 egyptiske og 19 israelske stridsvogner i brann, 300 egyptere ble drept og 100 tatt til fange.
Sharons menn rensket opp i og rundt Umm Qatef, mottok forsyninger sluppet ned i fallskjerm og inntok flyplassen ved Al-Arish klokka 07.50. Da de nærmet seg selve byen, ble de imidlertid møtt av et inferno – det var som om det ble skutt mot dem fra alle vinduer og hushjørner. To egyptiske Sukhoi-fly hadde mirakuløst nok også kommet seg på vingene og angrep nå Gonens kjøretøy, men de ble raskt tatt hånd om av israelske jagerfly. Dayan hadde lagt ned forbud mot å gå inn i Gaza, men kort tid etter at kampene startet, begynte palestinerne der å beskyte israelske bosettinger med artilleri. Rabin nektet å følge Dayans ordre og sendte inn 11. mekaniserte brigade og 35. fallskjermbrigade. Dermed oppsto noen av krigens hardeste kamper hvor 70 israelske soldater ble drept. Klokka 07.45 ga Dayan ordre til Rabin: opprenskning i Gaza, klarer veiaksen til Al-Arish, framrykking vestover, men gjør holdt minst seks kilometer fra kanalen. De egyptiske førstelinjeformasjonene i Sinai var nå i oppløsning. Ved Jabal Livni beskjøt også egypterne sine egne soldater. De trodde mennene som kom mot dem fra øst, var israelske soldater i angrep. Tusener av kjøretøy sto i brann og lyste i opp i mørket. Det ble gjort forsøk på å reparere rullebanene på de egyptiske flybasene, men de klarte ikke å fylle igjen hullene like raskt som israelerne laget nye, og flyene som skulle bruke dem, eksisterte ikke lenger. Egypts 4., 3., og 6. divisjon var fortsatt intakte, men i stedet for å holde stand og sette inn motangrep om natten, beordret Amer generell retrett i retning kanalen og ville dermed gi opp de strategisk viktige passene. Han ga også ordre om at alle gjenværende luftstridskrefter skulle gi luftstøtte, men de dukket aldri opp. I stedet kunne IAF uhindret angripe de hjelpeløse kolonnene hvor titusener av menn satt fast i endeløse trafikkorker.
6. juni
Jerusalem og Vestbredden
I grålysningen holdt jordanerne fortsatt Jenin, men hadde nå bare tre stridsvogner igjen. To panserbataljoner fra 40. panserbrigade hadde også lyktes å komme igjennom den israelske jernringen. De var i ferd med å gå til motangrep da sola kom opp – så entret IAF scenen. Etter to timer trakk de gjenværende sju stridsvognene og seksten pansrede personellkjøretøyene seg østover mot Nablus. Israelerne brukte resten av formiddagen til å renske opp, men hadde kontroll over byen ved 12-tiden og satt med nøkkelen til den nordlige delen av Vestbredden.
Vest for Jerusalem klarte fem israelske Sherman-stridsvogner å slå ut et kompani med jordanske Patton-vogner like før klokka tre. Dette åpnet veien mellom Jerusalem og Beit Hanina. Men et sted der ute var den 60. jordanske brigaden. Narkiss ba om luftstøtte for å finne og ødelegge den før den kunne true hans tropper, men fikk avslag fra generalstaben. Begrunnelsen var at alle flyvere allerede hadde fløyet oppdrag konstant i 24 timer.
En annen utfordring var de sterke jordanske stillingene på Ammunition Hill som hindret forsterkninger i å nå fram til Scopusberget fra styrkene som hadde rykket fram via Latrun-korridoren. 66. bataljon fra Mordechai Gurs 55. fallskjermbrigade fikk oppdraget å gjennomføre et tredelt angrep. Mens lyskastere fra Vest-Jerusalem lyste opp de jordanske stillingene, begynte et voldsomt bombardement fra bombekastere, stridsvogner og artilleri. Én time senere fikk Gur melding om at 66. bataljon hadde klart å rydde en korridor gjennom sperringene, til politiskolen som lå like nedenfor. Flere bunkere lå imidlertid så dypt at de israelske stridsvognene ikke klarte å senke løpene langt nok ned. Fallskjermsoldatene kjempet så fra stilling til stilling, men det var alltid en bunker litt lenger bort som tok dem under ild så snart den ene var tatt. Til slutt nådde de helt opp på selve åsen, og jordanerne beordret artilleribombardement av sine egne stillinger.
71. bataljon fra 55. brigade skulle så rykke fram mot gamlebyen i Jerusalem, men svingte feil, opp Nablusveien og rett inn i et bakhold. Vekten av det israelske angrepet, med alt artilleri og flystøtte, brøt igjennom til foten av Scopusberget. 07.27 erobret israelerne også Rockefeller-museet like i nærheten. Bare østsiden av byen var nå igjen, og et intenst bombardement regnet ned over veien til Jeriko for å hindre jordanerne fra å få inn forsterkninger. Israelerne var utslitte, men Gur ønsket å angripe Gamlebyen via Herodesporten. Han fikk imidlertid avslag, regjeringen hadde ennå ikke klart å treffe noen avgjørelse om Jerusalem. 55. brigade fikk dermed hvile ut, mens den 10. ryddet opp langs hovedveien mot Ramallah. Igjen utviklet det seg et stridsvognslag mellom israelske Sherman- og jordanske Patton-vogner, og de eksterne drivstofftankene til sistnevnte og israelsk luftstøtte ble avgjørende for utfallet.
Kampene fram mot Scopusberget natt til 6. juni var kostbare for Israel. I flere tilfeller beskjøt avdelinger fra IDF også hverandre i forvirringen, men faren for et jordansk motstøt mot det viktige høydedraget var fortsatt prekær. På jordansk side ble det rapportert at fienden kontrollerte hele Jerusalem bortsett fra Gamlebyen. Hussein begynte å bli desperat og regnet med at han hadde 24 timer før hele hæren kollapset. Både Syria og Saudi-Arabia hadde lovt tropper til Jordan, men ingen dukket opp. På dette tidspunktet snappet israelerne opp en telefonsamtale hvor Hussein og Nasser diskuterte påstanden om at amerikanske og britiske fly deltok i angrepene. Innholdet avslørte at selv Nasser innså at de var fabrikkerte.
Dayans mål var kontroll over fjellkjeden som dannet vannskillet mellom Jordandalen og Middelhavet. Han avviste fortsatt alle ønsker om å erobre Gamlebyen, men presset vokste nå som jødedommens helligste steder var innen rekkevidde. Mange hadde friskt i minne hvordan mange av disse glapp unna da våpenhvilen ble inngått i 1948, og israelske politikere begynte å forsikre ulike kirkeledere om at de hellige stedene ville bli skånet. På Vestbredden var imidlertid kampene i ferd med å bli avgjort. Store deler av den jordanske hæren hadde fortsatt ikke vært i kamp, men moralen var på bunnivå. Klokka 23.00 ga Hussein ordre om generell tilbaketrekning til østenfor Jordanelven, men tilbakekalte den i håp om at våpenhvileforhandlingene ville føre fram.
5.–6. juni
Den syriske fronten
Under den høylytte propagandaen var de syriske lederne i sjokk, men bestemte seg for å iverksette Operasjon Seier med avmarsj 5. juni klokka 05.45. Artilleribombardementet startet 14.30 dagen før. Israelerne i nord bønnfalt Dayan om å slå tilbake, men han kunne til nød strekke seg til å besvare ilden. Noen operasjoner på bakken ville det ikke bli før syrerne satte seg i bevegelse. Klokka 02.00 åpnet 265 syriske kanoner et intenst bombardement av landsbyer i Nord-Israel. Takket være at de fleste hadde gravd dekningsrom, ble bare to personer drept og seksten såret. Samtidig meldte Kairo at:
Styrkene våre slår voldsomt tilbake mot Israel og deres hær. Vi har ødelagt de fleste israelske flyene, og hæren vår rykker nå fram mot Tel-Aviv. Fra fronten rapporterte syrernes egen 11. brigade at fienden hadde lidd store tap og trakk seg tilbake. Fraværet av en umiddelbar israelsk respons ga dem selvtillit, og syrerne fortsatte, men noen enheter kjørte seg vill, broer viste seg å være for smale til stridsvognene, og andre forlot aldri forlegningene sine. Offensiven gikk med andre ord i stå av seg selv, og mens israelske fly og artilleri forsynte seg grådig blant de forvirrede rekkene, annonserte syrisk kringkasting at jødene var på flukt. Sjefen for nordfronten, general David Elazar, ønsket å gå til motangrep og sikre nordre del av Golanhøyden, men fikk avslag. IDF hadde allerede mer enn nok med de to andre frontavsnittene, og man fryktet at et angrep på Syria ville framprovosere en sovjetisk intervensjon.
7. juni
Jordan og Vestbredden
De israelske soldatene oppfordret de omringede jordanerne i Gamlebyen til å overgi seg over høyttalere. Samtidig knaket Husseins regime i sammenføyningene. Radikale pro-Nasser-demonstranter krevde at Hussein kuttet båndene til USA og Storbritannia, og palestinske flyktninger strømmet over fra Vestbredden.
De israelske panserbrigadene i Jenin satte kurs mot Nablus ved daggry. I to kolonner nærmet de seg byen, en fra nordvest og en fra nordøst. De 25 gjenværende stridsvognene i Jordans 40. divisjon åpnet ild klokka 06.30, men ble raskt slått ut av IAF, etter at de først hadde avslørt sine stillinger. I Gamlebyen var ikke situasjonen bedre. De hundretall forsvarerne hadde knapt forsyninger igjen, og palestinske ledere tryglet Hussein om å overgi byen. Faren for en våpenhvile førte til at israelerne måtte handle raskt. Dayan ga ordre til Narkiss om å trenge inn i Gamlebyen, uten å anvende tyngre våpen. Bruk av fly og stridsvogner ble autorisert senere, men med streng beskjed om ikke å ramme verken kristne, jødiske eller muslimske helligdommer. Narkiss spilte ballen videre til Gurs fallskjermsoldater ved Rockefeller-museet. De skulle erobre Victoriaåsen nordøst for bymuren og deretter trenge inn i byen gjennom Herodesporten og Løveporten.
Narkiss angrep klokka 06.00. Jordanerne på Augustaåsen flyktet etter et kort bombardement, men ni israelere ble drept av egne granater. De tok Oljeberget og Getsemane på østsiden og fullførte dermed omringingen av Gamlebyen. 09.45 begynte Sherman-stridsvogner å skyte på Løveporten. Israelske styrker trengte nå også inn fra vestsiden, gjennom Jaffaporten. Noen jordanske soldater skjøt fortsatt fra takene og bymuren, men israelerne oversvømte byen, og hvite flagg vaiet fra stadig flere vinduer. Etter en kort trefning kunne Gur melde over radio at Tempelplassen var klarert. Soldatene samlet seg i ekstase ved Klagemuren, uten å bry seg om at snikskytternes kuler pep rundt dem.
Over hele Vestbredden begynte jordanerne å forlate stillinger og utstyr. Ved Etzion, øst for Jerusalem, fant israelske soldater 20 Patton-stridsvogner i samme stand som da de rullet av samlebåndet. De kunne også gå inn i Betlehem uten å avfyre et eneste skudd. I Nablus var mottakelsen direkte vennlig, men bare fordi befolkningen trodde de var irakere. Da sannheten gikk opp for innbyggerne, pepret snikskyttere løs, men de ga snart opp. Da Hebron ble inntatt, fryktet innbyggerne gjengjeldelse for massakrene på jødene der i 1929, men hevnen kom aldri.
Kampene på Vestbredden gikk nå mot slutten. Innen dagen var omme, hadde israelerne kontroll over alle broene som krysset Jordanelven. På Dayans ordre ble broene sprengt ved bruk av erobret jordansk ammunisjon. Formålet var å kutte kontakten mellom de to breddene for å markere elvens nye status som israelsk grense, men før de ble ødelagt, krysset israelske stridsvogner over til den andre siden for å dekke ingeniørene mens de jobbet. Dette skapte panikk i Amman som fryktet at israelerne nå hadde siktet seg inn på den jordanske hovedstaden. Restene av den jordanske hæren og irakiske avdelinger forberedte seg på å forsvare innfartsårene og de sørvestre skråningene på Golanhøyden, men israelerne trakk seg over til Vestbredden og inntok defensive posisjoner.
7. juni
Sinai
De israelske lederne ante at krigen gikk mot slutten. Det hastet derfor med å ta Sharm el-Sheikh ved Tiranstredet. Luftrekognosering viste at bare en liten baktropp var igjen. Fallskjermsoldatene fløy derfor direkte til Sharm el-Sheikh, og etter et kort bombardement ble 20 egyptere drept og 80 tatt til fange. Klokka 12.15 kunne Dayan erklære stredet for internasjonalt farvann.
Hovedmålet for de tre israelske divisjonene i Sinai var nå å sperre ruten for egypterne som trakk seg tilbake. Fra sin utgangslinje mellom Al-Arish og Bir Lafan delte general Tals menn seg i to. En motorisert brigade sikret kysten videre vestover og nådde Romani, nær kanalen, uten å møte motstand. Hovedstyrken satte kursen mot Mitlapasset i sørvest. På Tals venstreflanke tok Yoffe peiling på Giddipasset – begge angrepsaksene gikk rett gjennom 3. egyptiske divisjons stillingsområde. Kolonnen, under ledelse av Sharon, kjørte sørover i håp om å avskjære Shazlistyrken før de nådde passene. Det største hinderet for flesteparten av de israelske avdelingene nå var alle de flyktende egypterne som blokkerte veiene.
Ved Bir Gifgafa hadde imidlertid en egyptisk styrke bestemt seg for å gjøre motstand. Tals menn måtte ødelegge 12 T-55 stridsvogner og 50 andre panserkjøretøy før egypterne sprengte sine egne installasjoner og trakk seg ut, men da hadde allerede mesteparten av 4. egyptiske divisjon rukket å trekke seg tilbake til vestsiden av Suezkanalen. I sør hadde også Sharon problemer. Stridsvognene hans hadde kjørt seg fast i et uttørket elveleie og ble beskutt med raketter fra egyptere som benyttet anledningen. Da Sharon gikk til motangrep, kom de også til å beskyte Yoffes styrker som rykket fram i nord.
Restene av Egypts flyvåpen forsøkte også å gjøre seg gjeldende og hadde nå kort vei til sine hjembaser, men til tross for tapet av 14 fly klarte de ikke å gjøre særlig stor forskjell under retretten 7. juni. Det var 2. forsvarslinje med kodenavn «Teppet» som nå gikk i oppløsning. De fleste offiserene flyktet først. En tilsynelatende hardere sovjetisk linje overfor Israel oppmuntret Nasser til å beordre 4. divisjon til å krysse kanalen og inn i Sinai for å forsvare passene, til protester fra Murtagi og andre høyere offiserer som anså at det israelske luftherredømme ville gjøre dette til selvmord. De sovjetiske utspillene førte også til at israelerne bare økte innsatsen for å ta passene. Like før midnatt tørnet 60 T-55 stridsvogner fra 4. egyptiske divisjon sammen med 30 av Tals lettere AMX-stridsvogner. Tre israelske stridsvogner, i tillegg til åtte andre panserkjøretøy sto snart i brann. Tjue israelere døde før de trakk seg tilbake. Lenger sør klarte Yoffe å nå Mitlapasset før solnedgang og dermed avskjære 300 egyptisk stridsvogner og 30 000 mann i tre egyptiske divisjoner. Israelerne hadde bare ni Centurion-stridsvogner her, og fire av dem var tomme for drivstoff og måtte taues i stilling.
8.- 9. juni
Sinai
Egypterne hadde allerede tapt kappløpet om passene, men visste det trolig ikke. De flyktet i kø i de trange dalførene som ledet fram til dem. De israelske stridsvognene som hadde satt seg fast, var få, men klarte å stanse de panikkslagne egypterne. Trolig døde 10 000 foran passene. Israelerne hadde gitt opp å ta fanger, og mange av dem som ga opp kampen, omkom i ørkenen av heteslag i den sterke varmen. Mellom Nakhl og al-Thamad, midt på halvøya, klarte 8. panserbrigade, under oberst Avraham Mendler, å jage Shazlistyrken og egypternes 6. divisjon foran seg og rett inn i et bakhold satt opp av Sharon.
Rester av egypternes 4. divisjon hadde klart å komme seg forbi eller rundt israelerne og flyktet mot Firdanbroen med Gonens 7. brigade halsende etter, samtidig som general Granit hadde dreid sørover fra kysten og kom nordfra. I en enkelt trefning ble 40 egyptiske T-55-stridsvogner ødelagt, i alt hadde divisjonen mistet 50 % av sitt utstyr. I utgangspunktet ville ikke Dayan gå lenger enn passene, for ikke å pådra seg internasjonal vrede for å sperre Suezkanalen. Total ødeleggelse av de egyptiske styrkene var imidlertid den eneste måten styrkene i Sinai kunne matche frigjøringen av Jerusalem på. Framrykkingen var også en refleks av IDFs kultur for å tillate initiativ og improvisasjon på lavere nivå. 11 000 egyptiske soldater hadde karret seg over kanalen, mens 20 000 var strandet i Sinai. En sambandsoffiser i 6. divisjon opplevde følgende:
«De knuste delene av hæren (…) lå strødd utover sanden … utbrente stridsvogner … ødelagte kjøretøy… utbrente kropper som liknet statuer. (…) Jeg kom fram til kanalen og så at broene var sprengt. Jeg la meg på bakken og sov dypt fordi jeg var utmattet og sørgmodig … og på grunn av den bitterheten jeg følte over nederlaget vi ikke forsto.»
Nederlaget begynte samtidig å synke inn hos den egyptiske sivilbefolkningen, og jubelen i gatene stilnet. Nasser tilbød seg å trekke seg som president, men ble overbevist til å fortsette av hysteriske støttedemonstrasjoner over hele den arabiske verden. Israels operasjoner i Sinai 9. juni var for opprenskninger å regne, selv om de kostet egypterne ytterligere 50 stridsvogner. 8. juni annonserte en gråtende egyptisk FN-ambassadør at de aksepterte våpenhvilen, samtidig som han beskyldte USA og Storbritannia for å ha deltatt i kampene.
8.–10. juni
Den syriske fronten
Frustrasjonen hos general Elazar ved Nordfronten bare vokste, men overføringen fra andre avsnitt hadde alt begynt – Peleds ugdah fra Vestbredden, Mendlers 8. panserbrigade fra Sinai og Matts 80. fallskjermbrigade fra Jerusalem. Den egyptiske kapitulasjonen satte imidlertid en offensiv mot Syria i fare. Flere i regjeringen fryktet også at Damaskus skulle kunne briske seg med å ha yppet seg mot Israel ustraffet. Dayan nektet fortsatt å gå på offensiven mot Syria og påpekte hvor mye juling flymateriellet hadde fått, uten at det var mulig å skaffe reservedeler eller erstatningsfly, men på regjeringsmøtet neste dag anbefalte Dayan regjeringen å ta hele Golan. Elazar lot seg ikke be to ganger. 09.40 startet bombardementet. Artilleristillinger ble knust og kjøretøy feid av veiene, flere ved bruk av bomber og raketter erobret fra egyptiske lagre. De klarte imidlertid ikke mer enn å skrape overflaten på de massive bunkeranleggene på Golan.
Syrerne forventet et angrep ved Customs House og så for seg press mot det strategisk viktige Quineitra, men tyngdepunktene på første dag av Operasjon Hammer kom i stedet ved Kfar Szold i nord. Et sekundærangrep ble også satt inn mellom fortene Darbashiya og Jalabina, nærmere Customs House. Planen var å nå patruljeveiene som bandt stillingene sammen, for så å slå dem ut bakfra. Både mannskap og materiell var imidlertid utslitt etter kampene i Sinai og på Vestbredden. Trafikkproblemer førte til forsinkelser, og angrepene som skulle finne sted i ly av nattemørket, skjedde i fullt dagslys. Flere steder måtte de israelske soldatene klatre opp 600 meter bratte klipper og skråninger for å nå fram til de syriske bunkerne, bak piggtrådsperringer og minefelt.
Bulldosere ryddet vekk sperringene foran 129. bataljon fra Mendelers 8. brigade, som hadde festningen Qala, sørøst for Kfar Szold, som mål. Fem av åtte bulldosere ble snart slått ut, samtidig som beltekjøretøy og stridsvogner hadde begrenset bevegelsesfrihet i det ulendte terrenget. Kampene bar preg av flere isolerte, men intense trefninger, ofte på kloss hold. Da de nådde Qala, ble tre av brigadens Sherman-vogner slått ut av panservernraketter. Sju T-54-vogner dukket snart også opp, men to av dem ble slått ut av israelske fly og resten trakk seg tilbake. Klokka 18.00 var Qala og flere omliggende anlegg og landsbyer erobret. Jevnt over hadde israelerne trengt 13 kilometer fram på Golan den første dagen av offensiven mot Syria, men til en høy pris. Artilleri og flyangrep hadde i liten grad klart å redusere bunkerne, og de måtte tas ut ved godt gammeldags infanteriarbeid, dessuten gjensto flere formidable forsvarsanlegg, som dem på Hermonfjellet. 9. juni rettet syrerne en desperat forespørsel om våpenhvile til FNs sikkerhetsråd, men måtte svi for Sovjetunionens diplomatiske spill for å implisere USA. Sovjetunionen krevde også en resolusjon som fordømte Israel og gjenopprettelse av status quo ante bellum, men måtte til slutt innse at det beste som kunne oppnås, var en stans i kampene uten israelsk tilbaketrekking. Samtidig begynte det israelske regjeringsmøtet å tvile på om de hadde ressurser til å fortsette neste fase av Hammer, men Elazar var av en annen oppfatning og hadde allerede gitt ordrene og hevdet overfor Dayan at det var for sent å trekke dem tilbake. Trafikkorkene begynte å løse seg opp, de sårede kunne evakueres, og etterlengtede forsyninger kom fram. Om morgenen 10. juni sto åtte israelske brigader klare til å fortsette angrepet. Rykter ville også ha det til at israelerne planla en flankemanøver via libanesisk territorium, og tre brigader ble trukket ut av Golan for å stoppe dem. Operasjonene ble også utvidet til området sør for Customs House, inklusive korridoren mellom Genesaretsjøen og den jordanske grensen. Elazars største frykt var nå en våpenhvile før styrkene nådde de strategisk viktige veiknutepunktene, Quineitra i nord og Butmiya i sør.
Mendlers 8. brigade hadde tatt peiling på Quineitra, men møtte så stor motstand at Elazar begynte å tvile på at de ville rekke fram i tide. Ingeniørtropper klarte samtidig å rydde seg vei fram til Banias, men led tunge tap. De syriske styrkene manglet imidlertid nødvendig koordinasjon til å gå til motangrep, og utpå morgenkvisten begynte 8. brigade å støte på etterlatt krigsmateriell som flyktende syrere hadde etterlatt seg – sikre tegn på at motstanderen var i oppløsning. Banias falt også uten kamper i selve byen.
Som Nasser fryktet nå president Hafez al-Azad sine egne mer enn Israel. Over radio ble det annonsert at IDF allerede hadde nådd Quineitra som påskudd for å trekke troppene nærmere Damaskus. 08.30 sprengte syrerne sine gjenværende bunkere på Golan og trakk seg tilbake. En og en halv time senere møtte Elazar Dayan og andre representanter for regjeringen og forsikret dem om at Quneitra og Butmiya ville bli nådd innen klokka 16.00. Imens pågikk kampene for fullt, nå også sør for Genesaretsjøen, hvor festningen ved Tawafiq ble inntatt av fallskjermtropper. Israelerne var nå så sikre på at den syriske motstanden hadde kollapset fullstendig, at de fløy små grupper av fallskjermtropper inn for å besette nøkkelpunkter fram til og med Butmiya. Langs den nordlige hovedveien til Damaskus trådte Mendeler høvisk til side og lot Golani-brigaden innta Quineitra som en påskjønnelse for å ha voktet grensen mot Syria i 19 år.
Elazar ville fortsette mot Damaskus, men forsvarssjef Rabin satte ned foten. Israel hadde nå bare ett krigsmål igjen – Hermonfjellet, hvorfra de kunne observere nesten all trafikk mellom den syriske hovedstaden og Golan, men Washingtons tålmodighet var slutt. Trusselen, som det forebyggende angrepet skulle ta ut, var for lengst knust, og Sikkerhetsrådet vedtok en våpenhvileresolusjon som Israel ikke kunne avvise. Bull og Dayan møttes til slutt i Tel Aviv klokka 15.00, etter at møtestedet hadde blitt flyttet flere ganger for å hale ut tiden. Israel godtok våpenhvile mot at Syria stanset beskytningen av bosettingene. Den skulle tre i kraft klokka 18.00, men IDFs operasjoner fortsatte enda noen timer, blant annet fløy en oberst og en sambandsmann opp på Hermonfjellet med helikopter og plantet det israelske flagget på toppen.
Sluttord
Teknologisk var partene stort sett jevnbyrdige, til tross for at arabernes sovjetiske motorer og annet utstyr tålte ørkenforhold dårlig. Arabernes kvantitative overvekt ga imidlertid ikke uttelling fordi israelerne var overlegne på organisasjon, trening og motivasjon, i sterk kontrast til totalt sammenbrudd i forsyningstjenesten, dårlig trening av mannskap og elendig vedlikehold av teknisk utstyr på arabisk side. Egypterne hadde f.eks. ikke betonghangarer, men lot flyene stå pent parkert i rekker, et godt eksempel på hvilke feilprioriteringer som gjøres når militære styrker has mer for status og trusler enn strid. I motsetning til sine arabiske kolleger nølte ikke israelske offiserer med å ta initiativ og handle på egen hånd. Dette ga en enorm taktisk fordel, men førte også til at felttoget levde sitt eget liv på kanten av det forsvarlige.
Israel hadde 679 (800) drepte; egypterne mellom 10- og 15 000; syrerne innrømmet tap på 450 døde og jordanerne 700. Gitt arabernes uuttømmelige mannskapspotensial, i forhold til Israel, var nok de materielle tapene viktigere for maktbalansen. Egypt er antatt å ha mistet utstyr for $ 2 milliarder, eller 85 % av sine arsenaler; Jordan hadde mistet 179 stridsvogner, 53 pansrede personellkjøretøy, 1062 kanoner og 3166 kjøretøy; Syria 158 stridsvogner, 470 kanoner og 1200 kjøretøy. Israel hadde også erobret 320 stridsvogner, 480 kanoner, to bakke-til-luft-rakettbatterier og 10 000 kjøretøy.
De arabiske feilgrepene var så mange og så grove at det nesten tok glansen av den israelske seieren. Sviktende ledelse på arabisk side løp helt fra toppen, og det lyktes ikke å etablere felles arabisk ledelse av krigen. Koordinasjonen sviktet også på nasjonalt nivå. Nasser visste ikke hvor dårlig forfatning styrkene hans var i, og hadde heller ingen løpende informasjon om situasjonen ved fronten. Det hele bunnet i at bekjentskaper og lojalitet, heller enn kompetanse, avgjorde forfremmelser. Maktkamp innad i de totalitære regimene førte også til dupliserte kommandolinjer, noe som økte forvirringen ytterligere. Av politiske årsaker ønsket også Hussein å være til stede i og beskytte hver landsby langs våpenhvilelinjen, en spredning som førte til at det ble umulig å stanse israelerne.
Seieren i 1967 endret israelernes syn på seg selv og landet. Før krigen slet landet med synkende immigrasjon, lave fødselsrater, splittelse mellom jøder av europeisk (askenazi) og asiatisk/afrikansk opprinnelse (mizrahim) og kronisk frykt for omverdenen og hva framtiden ville bringe. Etter krigen ble Israel anerkjent som en regional stormakt, og den sementerte den proisraelske holdningen i amerikansk opinion. På Sinai fulgte seks år med kontinuerlige trefninger før en ny krig brøt ut i 1973. Araberne måtte da innse at de ikke kunne utslette Israel eller frigjøre de palestinske områdene med våpenmakt, men utfallet av Seksdagerskrigen dannet bakteppet for Camp David-avtalen med Egypt i 1982 og palestinsk selvstyre fra 1993.
Mye av forklaringen på at araberne fortsatte kampen etter de første ødeleggende angrepene 5. juni, var håpet om sovjetisk hjelp, kanskje til og med intervensjon. Etter den første dagen, da realiteten på slagmarken ble klar, var ingen ting fjernere for Moskva, men offisiell propaganda ga stadig hentydninger til slik hjelp og kan forklare hvorfor Syria og Egypt ventet så lenge med å ville inngå en våpenhvile. Da Sovjetunionen forrådte araberne i FN, ble skuffelsen uopprettelig. Kreml følte seg imidlertid like sviktet av klienter som ikke klarte å stå sammen, og fikk deres våpenteknologi til å framstå som undermåls. Sovjetunionens manglende evne til å redde araberne svekket også Sovjets stilling vis-à-vis deres østeuropeiske allierte.
Du kan lese mer i bokasinet Kriger 1950-1995.
