Auguste Louis Lumière viste den første kortfilmen i den franske hovedstaden i 1885, og dermed var kinofilmen født. Paris er som en eneste stor filmkulisse, hvor Eiffeltårnet og Notre Dame er like store stjerner som Gérard Depardieu og Catherine Deneuve. Bli med på en rundtur i filmens Paris, og besøk alle de kjente innspillingsstedene, hvor både lokale og utenlandske helter – fra Amélie til 007 – har satt spor.
Amerikanere i Paris
Hollywoods regissører var snare med å trykke Paris til sitt bryst på grunn av de romantiske omgivelsene. I 1951 ble Seinen brukt som kulisse i studiomusikalen En amerikaner i Paris (MGM). Brosteinsgatene langs elven ved Quai de Montebello, hvor Gene Kelly og Leslie Caron danset om natten, ble gjenskapt i et studio. Selv midt på ettermiddagen hviler en underlig ro over denne sjarmerende strekningen, og det eneste du hører er dine egne skritt.
Like ved finner vi stedet der de hemmelige elskende i Før solnedgang (2004) møtes igjen. Her er Shakespeare and Company, en høyt elsket og herlig forfallen bokhandel. Ethan Hawkes karakter Jesse åpner filmen med å signere romanen sin her. Butikken drives av en kjærlighet til litteraturen, og er utsmykket i art deco-stil. I annen etasje kan kundene spille på pianoet, mens det i poesihjørnet står en eske merket «Lonely Hearts and Missed Connections». Den inneholder papirlapper og gamle kvitteringer med små kjærlighetsbetroelser. På en står det «Mon cher Noam. Venter på dagen du kommer tilbake til meg».
Gå sørover gjennom Latinerkvarteret og mot Sorbonne.
Panthéon – en nyklassistisk kirke som nå har blitt mausoleum – regjerer i denne delen av byen. I skyggen av denne ligger den eldre og mindre kirken Saint-Étienne-du-Mont. Inngangen på hjørnet avslører ikke mye om sin filmatiske status. En forbipasserende stopper kanskje for å sjekke kartet, uvitende om at det var på disse trappetrinnene Owen Wilson satt om natten og ventet på å bli hentet i Woody Allens Midnight in Paris (2011).
Gå østover til Jussie stasjon, og ta Métro-linje 7 til Opéra.
Lumière-brødrenes premiere på filmeksperimentet sitt i 1895 foregikk på en kafé, som nå har blitt et femstjerners hotell, Hotel Scribe. Dette ligger i nærheten av operahuset Palais Garnier. Lysekronene og lenestolene ser ut til å være laget for kjemper. Her bodde Meryl Streeps karakter Miranda Priestley da hun var på moteuken i Djevelen går i Prada(2006).
Gå nordover til Havre-Caumartin stasjon og ta Métro-linje 9 til Iéna.
Filmen fant det ideelle stedet for moteukens høydepunkt – en fest på Musée de la Mode, Paris’ motemuseum. Det ligger i en bygning fra 1800-tallet, Palais Galliera. Her er det bueganger i hvit stein, og museet viser fram imponerende design signert Sonia Rykiel, Yves Saint Laurent og Christian Lacroix, som også har designet filmkostymer for stjerner som Catherine Deneuve og Audrey Hepburn.
Kapper og dolker i Paris
Eiffeltårnet fikk en framtredende rolle i Bond-filmen Med døden i sikte (1985) da Grace Jones’ fryktløse karakter May Day hoppet ut derfra i svart ninjadrakt, forhåpentligvis utstyrt med en skjult fallskjerm. I tårnets restaurant dreper hun Roger Moores bordvenn med en forgiftet fiskekrok, gjemt i en sommerfuglpuppe. I rulleteksten er den feilaktig oppført som Le Jules Verne, restauranten i tårnets nedre del, som med sine særegne nyreformede rom ikke likner det spor på spisestedet i filmen. Stedet er populært blant lunchsultne forretningsmenn, før bordene dekkes med hvite duker til kveldens middag. Heldigvis ingen død i sikte, men med en utsikt til å dø for. Hvis du vil ha bord ved vinduet, må du bestille tre måneder i forveien.
Gå sørvestover langs Seinen.
Christopher Nolans Inception (2010) skapte en by i drømme. En arkitektstudent, spilt av Ellen Page, får i oppdrag å forme bevissthetsnivåene til en som sover, men trenger se en simulasjon først – Paris til tjeneste! Ved Pont de Bir-Hakeim, nå bare kalt «Inception-brua», skaper filmen en gjentakende illusjon ved å sette to store speil mot hverandre, slik at bruas metallsøyler fortsetter inn i evigheten. Brua har blitt et kultsted, og er et populært bakteppe for gateartister og fotografering av brudepar.
Ta Métro-linje 6, så 10 fra Passy
til Mabillon.
Paris’ nest største kirke, Saint-Sulpice, har en uhyggelig fasade i senbarokkstil. Dette er kirken Paul Bettany (som albinomunk) reiste til for å finne en nøkkelstein i Da Vinci-koden (2006). Hvis du går dit i mørket, er de omkringliggende smugene ved Saint-Germain uhyggelig flombelyst, og får alle som går der til å føle seg som en nattlig tyv. Innenfor får du også følelsen av at kirken spøker med deg – flere av Saint-Sulpices sidekapeller ligger gjemt bak lange korridorer, og er åpne kun ved egen avtale. Det er også en underjordisk krypt, som ble brukt til å gjemme unna kunst fra nazistene under Annen verdenskrig. Den åpnes kun hvis vaktmesteren har lyst.
Gå nordover og over Seinen på gangbrua
Pont des Arts.
Kryptologen, spilt av Tom Hanks, løser til slutt Dan Browns puslespill, når han oppdager den hemmelige graven til Maria Magdalena, dypt under Louvre. Cour Napoléon, den store pyramiden i glass og metall er designet av IM Pei og fungerer som museets inngangsparti. I filmens avslutningsscene ser vi en omvendt glasspyramide som peker ned mot et underjordisk rom. Denne ligger egentlig i et underjordisk kjøpesenter, og ingen har så langt kunne melde om funn av Maria Magdalenas levninger her.
Nostalgi for det som engang var
Blomsterbutikker og bistroer trives side om side i rue Lepic. Gaten er porten inn til Montmartre, den lille neonopplyste landsbyen oppi åsen. Langt utpå natten tenner burgersjappene de fresende grillene, som et kallesignal for bargjengere. Et av favorittstedene er den klassiske Café des Deux Moulins (To vindmøller). Den er pyntet opp med lyslenker og har en herlig glorete stil – ganske annerledes enn da stedet hadde en sentral rolle i Jean-Pierre Jeunets suksessfilm Den fabelaktige Amélie fra Montmartre (2001). Filmen er en subtil hyllest til kunstnerbydelen Montmartres eksentriske skjønnhet og grønne sjarme. Hovedrolleinnehaveren, Audrey Tautou, ble stjerne over natten. Hun spiller den kjærlighetssørgende servitøren Amélie. I dag kikker hun megetsigende utover lokalet fra en plakat i hjørnet på Deux Moulins, hvor taket ser ut som en belgisk vaffel. Fra frokost og til stengetid kl 02 sitter de unge bohemparene på den rosa, polstrede benken langs veggen og spiser crêpes og ser på livet.
Rett nede i bakken ligger den beryktede, eldre navnebroren Moulin Rouge – kabaretteateret med den røde mølla på taket. Her oppsto den klassiske can-can-dansen for første gang, og stedet har vært inspiasjon til mange filmer. John Hustons drama fra1952 er som en stivbeint bestefar sammenliknet med Baz Luhrmanns ekstravagante film fra 2001, hvor Nicole Kidman spiller livsbejaende kurtisane som svinger seg i husken som henger fra taket.
Nå for tiden sitter publikum i grupper rundt småbord med lampe, og med husets sjampanje på kjøl. Her nyter de et gjennomkoreografert show, så fargesprakende og vilt at det føles som en absint-hallusinasjon. Under de utallige kostymeskiftene tar sirkusnumrene over som pauseunderholdning: Artistene kaster seg fryktløst rundt i tauslynger, men trår aldri feil. Moulin Rouge kan knapt beskyldes for å hvile på laubærene – de pimper dem snarere opp og bruker dem som hodepynt tre ganger hver kveld.
Paris før revolusjonen
Det har blitt laget hundrevis av filmer i palasset i Versailles. Den første vi vet om, er fra 1904 – en kortfilm om et av Ludvig 14s legendariske selskaper i hans over-dådig utsmykkede salonger. Daglig strømmer turistene til de lekre, flislagte gårdsrommene, og kameracrew kommer så fort de får muligheten. Danton (1983), Farlige forbindelser (1988) og Jefferson i Paris (1995) fikk alle tillatelse til å filme her. Men den viktigste filmen i de senere år, må være Sofia Coppolas Marie Antoinette (2006) – et biografisk kostymedrama om hennes skjebnesvangre liv som kronprinsesse og senere dronning.
«Ledelsen på Versailles likte at filmen fortalte hennes egen historie, så vi fikk tilgang til de områdene som vanligvis er lukket», sa Coppola etter filmens premiere i Cannes. Dronningens lille teater i hennes egne gemakker, hadde bare vært brukt en gang før på film, i 1961. Coppola fikk også lov til å spille inn et ball i den kjente Speilsalen. For å beskytte gulvet, ble det lagt et teppe over parketten, og kamerastativene måtte polstres med tennisballer. Innspillingen tok tre uker og kostet 140 000 kr om dagen.
Ta toget som går på RER C-linjen. Retur til St-Michel-Notre-Dame.
Notre Dame er en portal til gotikkens mest storslåtte periode, og en av Frankrikes eldste katedraler, bygd mellom 1163 og 1345. Filmelskere vil kjenne igjen byggverket og takene fra de mange filmatiseringene av Victor Hugos roman om ringeren Quasimodo, som holder til her. Alle filmene er laget i USA, der de har gjenskapt arkitekturen, som i Disneys animerte versjon av Ringeren i Notre Dame (1996 og RKOs spillefilm fra 1939 med Charles Laughton. Opp til Quasimodos klokketårn er det 200 trappetrinn. Takene er dekorert med groteske griffer, som kikker olmt ut over byen.
Nybølge i Paris
På slutten av 1950-tallet gjenskapte fransk film seg selv, med innovatører som François Truffaut. En pionér innen sjangeren, som ble kalt La Nouvelle Vague, eller fransk nybølge, var Albert Lamorisse og hans film Den røde ballongen (1956). De burgunderrøde dørene til Notre-Dame-de-la-Croix-kirken i Ménilmontant ble udødeliggjort i en scene som ga filmen navn – heltegutten Pascal jages ut fra gudstjenesten av en rasende kirketjener og løper ned trappene mens han holder på ballongen sin.
Fra Belleville Métro tar du M11 til Hôtel de Ville, så M1 til Louvre-Rivoli.
Nybølge-regissørene ønsket å bryte med konformitetene. Filmtittelen Bande à part (1964) stammer fra et uttrykk som betyr å «gjøre noe utenfor gruppen». Regissør Jean-Luc Godard skapte en scene der filmens tre fantassifulle skurkefanter prøver å slå rekorden til en utålmodig amerikaner som «hadde sett hele Louvre på ni minutter og 45 sekunder». De tre skurkene raser gjennom museets påfallende tomme saler, og slår rekorden med to sekunder.
Kryss Seinen ved Pont Royal.
Godard & co hadde et forbilde i den samtidige Orson Welles. Han kom til Paris for å filme Kafkas byråkratiske mareritt Prosessen (1962). Utallige rekker med identiske pulter ble stilt opp under flombelysning inne i en stasjonshall fra århundreskiftet. Hallen er nå kjent som Musée d’Orsay. Stasjonsklokkens gjennomsiktige urskive var også modell for Martin Scorseses gylne klokke i filmen Hugo (2011). Dette er historien om en foreldreløs gutt som bor på en togstasjon og forelsker seg i gamle filmer. Klokken er filmens sentrale symbol – den skrur tiden tilbake i filmhistorien. Samtidig levendegjør den enda en side ved byen der det hele begynte.
