I august 2008 brøt det ut kamper i de georgiske utbryterregionene Sør-Ossetia og Abkhasia etter en lengre periode med økende spenning. Etter et russisk felttog på fem dager ble det inngått en våpenhvile. Den korte krigen mellom stormakten Russland og lille Georgia ga et lite innblikk i hvordan Russlands væpnede styrker hadde utviklet seg etter to kriger i Tsjetsjenia og under Putins regime.
Georgia ble erobret av Tsar-Russland i 1801. Under borgerkrigen som fulgte etter den russiske revolusjonen i 1917, forsøkte Sør-Ossetia å erklære seg uavhengig, men endte opp som en autonom del av sovjetrepublikken Georgia etter at Den røde armé inntok området. I 1989 forsøkte Sør-Ossetia å bli slått sammen med Nord-Ossetia, som var en del av Sovjet-republikken Russland, subsidiært å bli uavhengig. Men Georgias egen uavhengighetserklæring og president Zviad Gamsakhurdias politikk førte til at en væpnet konflikt brøt ut i januar 1991, og mellom 2000 og 4000 ble drept og ti tusener gjort til flyktninger.
I juni 1992 forhandlet Russland fram en våpenhvile. Det ble etablert en fredsbevarende styrke i regi av Samveldet av uavhengige stater (SUS) og etablert en sikkerhetssone rundt Tskhinvali, opprørernes hovedstad i Sør-Ossetia. Styrken var på 1100 mann og besto av 530 russere, en nordossetisk «brigade» på 300 mann som egentlig var sørossetere, og 300 georgiere. Observatører fra Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE) sto for overvåking av våpenhvilen sammen med FN-styrken UNOMIG, etablert i august 1993. I etterkant fikk de fleste sørossetere og abkhasere russisk statsborgerskap og deltok blant annet i det russiske presidentvalget i 2007. Samtidig er det anslått at 20 000 etniske georgiere flyktet fra området under kampene i 1991–92 og etterpå. Den fredsbevarende styrken i Abkhasia besto utelukkende av russere. Her var den georgiske og abkhasiske befolkningen også mer blandet, og landsbyene deres lå side om side. Dette skulle få betydning for eskaleringen av krisen i august 2008.
På slutten av 2003 kom Mikhail Saakasjvili til makten i Georgia i den såkalte Roserevolusjonen og ble valgt til president i januar 2004 med løfter om demokratiske og økonomiske reformer samt å gjenvinne kontrollen over utbryterregionene. Dette involverte blant annet å slå ned på kriminelle russiske nettverk som opererte smuglerruter gjennom utbryterregionene i samarbeid med korrupte georgiske tjenestemenn. Saakasjvili styrket derfor den georgiske kontingenten i de fredsbevarende styrkene opp til grensen på 500 mann. Ryktene svirret om at georgiske geriljaenheter opererte i Sør-Ossetia. Som svar støttet russerne infiltreringen av flere hundre paramilitære fra Abkhasia, Transnistria og Russland. Flere trefninger fulgte i løpet av året før begge parter trakk tilbake mesteparten av de irregulære styrkene de kontrollerte. Sommeren 2005 lanserte president Saakasjvili en OSSE-støttet fredsplan for Sør-Ossetia som innebar omfattende autonomi, demilitarisering og økonomisk gjenoppbygging. Men planen ble avvist av den sørossetiske «presidenten» Eduard Kokojty. Etter internasjonalt press godtok Kokojty en ny plan i mai 2006. Men i løpet av 2007 oppsto det uenighet om bistanden som var del av fredsplanen, og i oktober 2007 gikk fredssamtalene endelig i stå.
Krigsutbruddet
Tidlig i 2008 begynte Russland å øke presset på Georgia. 6. mars annonserte president Putin en unilateral opphevelse av våpenembargoen mot Abkhasia og 16. april at de hadde opprettet mellomstatlige forbindelser med de provisoriske regjeringene i Abkhasia og Sør-Ossetia. Georgia på sin side så dette som en de facto anerkjennelse av de to utbryterrepublikkene som selvstendige stater og krevde en internasjonalisering av den fredsbevarende operasjonen her fordi Russland hadde blitt en part i konflikten. EU og OSSE svarte med å forsøke å puste liv i fredsprosessen, men en tysk fredsplan ble avvist av ledelsen for utbryterrepublikkene og Russland. Mens Georgia hadde en mer realistisk bekymring for sin suverenitet og territorielle integritet på kort sikt, hadde vestlige land en tendens til å overse dette og bekymre seg mer for at noe skulle komme i veien for landets tilnærming til vesten og framtidig NATO-medlemskap. I bakgrunnen lurte også en bekymring for at energileveransene fra Russland skulle bli skadelidende av en eskalering, spesielt i Frankrike, Tyskland og Italia. Denne ubalansen i virkelighetsoppfatning og prioriteringer visste russerne å utnytte til det fulle for å drive en politisk kile mellom Georgia og vesten (EU/NATO/OSSE).
Da eskaleringen i Abkhasia ikke utløste noen krise, skiftet Russland oppmerksomheten mot Sør-Ossetia. I mai 2008 begynte enheter fra 58. armé øvelsen Kavkaz 08 med å danne oppsamlingssteder langs hovedveien fra basen i Vladikavkaz til Roki-tunnelen som ledet gjennom Kaukasus-fjellene og ut på georgisk side. Øvelsen involverte mer enn 8000 mann. Det offisielle scenarioet var en antiterroraksjon, men taktiske øvelser involverte en intervensjon i et fiktivt naboland for å forsterke en russisk fredsbevarende styrke og sikre russiske borgere. Motstanderanalysene som ble distribuert, passet bemerkelsesverdig godt på georgisk materiell og soldater. Samtidig med at Kavkaz 08 pågikk, gjennomførte 1000 amerikanske og 600 georgiske soldater en øvelse kalt Immediate Response 2008, men de fleste amerikanerne hadde forlatt Georgia da kampene brøt ut.
3. juli ble politisjefen i en sørossetisk by drept av en bombe, og sjefen for den progeorgiske regjeringen i Sør-Ossetia unnslapp så vidt en IED (veibombe). Samme natt utvekslet georgisk og sørossetisk artilleri ild, og dusinvis skal ha blitt drept eller såret. 8. juli trengte fire russiske Su-24 inn i georgisk luftrom over Sør-Ossetia hvor de ble i 40 minutter. Det russiske utenriksministeriet hevdet at de hadde avverget et georgisk angrep mot Sør-Ossetia, mens Georgia på sin side protesterte mot krenkingen, og 11. juli kalte de hjem sin ambassadør til Russland. Dagen etter krenkingen besøkte USAs utenriksminister Condoleezza Rice Tbilisi. Det var ikke første gang russiske luftstridskrefter hadde gått til aksjon over Georgia. I mars 2007 angrep Mi24 Hind bygninger som ble brukt av regjeringen i Kordi-kløften, og i august 2007 avfyrte russiske fly et Kh-58 missil mot en georgisk radarstasjon. Dette missilet bommet ikke bare på målet, men viste seg også å være en blindgjenger. Internasjonale eksperter var ikke i tvil om at Russland sto bak begge angrepene.
25. juli gikk en bombe av i Tskhinvali og drepte en person. Fem dager etterpå utvekslet sørosseterne og georgierne artilleriild igjen. 1. august gikk det av enda en bombe som drepte fire georgiske politimenn. Den siste episoden utløste harde kamper 2.–4. august, med over to dusin drepte. En ny runde med trusler fulgte, og om kvelden 7. august skal Tskhinvali ifølge russerne ha vært utsatt for et kraftig georgisk artilleribombardement mens sørosseterne beskjøt georgiske landsbyer som lå i konfliktsonen. En offentliggjort mobiltelefonvideo fra 8. august viser imidlertid russiske soldater som kjører gjennom den forlatte byen som ikke har noen synlige skader, bortsett fra røyk som stiger opp fra én enkelt bygning. I et forsøk på å dempe konfliktnivået erklærte Saakasjvili en unilateral våpenhvile samme kveld og oppfordret Sør-Ossetia til å følge etter og gjenoppta fredssamtalene. Men bombardementet av de georgiske landsbyene holdt fram, og snart rykket georgiske styrker inn og tok kontroll over mesteparten av utbryterregionen, inkludert Tskhinvali. Idet de beveget seg gjennom byen, ble georgiske styrker beskutt fra alle kanter av væpnede grupper som blandet seg med sivilbefolkningen. Ossetisk og tsjetsjensk milits sto også for etnisk utrenskning av georgiske landsbyer i Sør-Ossetia, dokumentert av FN-observatører som noe av de verste under hele krigen, og som leverte protester til Russland for ikke å gjøre noe for å stanse det. Samtidig, under et hastemøte i det russiske sikkerhetsrådet 8. august, gjorde president Medvedev det klart at Russland ville gripe inn for å stanse Georgias forsøk på å gjenopprette suvereniteten over utbryterregionene.
Russlands interesser
Etter oppløsningen av Sovjetunionen i 1991/92 betraktet mange russiske politikere fortsatt de tidligere sovjetrepublikkene som russisk interessesfære. Denne tendensen var økende etter at Vladimir Putin kom til makten i 1999. Spesielt sør for Kaukasus var det viktig å beskytte basemuligheter, siden det ellers ville være vanskelig å projisere militærmakt over den høye fjellkjeden med topper på mer enn 5000 m.o.h. Det har derfor vært viktig for Russland å hindre at Georgia kunne hevde suverenitet over Abkhasia og Sør-Ossetia. Over store deler av denne randsonen var russiske sikkerhetsorganer involvert i subversjon og støtte til separatister. Den abkhasiske kysten var spesielt interessant, og de lovløse tilstandene tilbød rikelig med lyssky forretningsmuligheter. For den mer nasjonalistiske kretsen rundt Putin var konflikten med Georgia også personlig, siden landets første valgte president, Eduard Sjevardnadse, hadde stått sentralt i oppløsningen av Sovjetunionen. Da den provestlige Mikhail Saakasjvili ble president i 2006, så russiske interesser i regionen ut til å være spesielt truet.
Den russiske kombinerte operasjonen mot Georgia hadde vært planlagt i over to og et halvt år. Målet var å terminere georgisk suverenitet i de to utbryteenklavene en gang for alle, ved å kaste ut de georgiske troppene og sivilbefolkningen som måtte befinne seg der. På sikt ønsker Moskva trolig å annektere enklavene som del av Russland. Samtidig skulle operasjonen sikre at Saakasjvili ble erstattet av mer russiskvennlige makthavere, samt traseen til strategisk viktige gass- og oljeledninger som gikk over georgisk territorium. Flere sentralasiatiske stater var også i ferd med å bygge opp en energisektor som på sikt kunne konkurrere med russisk olje og gass. Dersom ikke Moskva befestet sitt hegemoni over randstatene, kunne dette true energiforsyning som Russlands store strategiske brekkstang vis-à-vis Vest-Europa. Det var også en advarsel om å stanse tilnærmelsene til vesten og advare andre tidligere sovjetrepublikker, spesielt Ukraina, om at det ville få konsekvenser.
Russlands forhold til Georgia var absolutt det dårligste blant alle de tidligere Sovjet-republikkene. Flesteparten av separatistlederne i Abkhasia og Sør-Ossetia var etniske russere, etterlevninger etter det sovjetiske maktapparatet i området. Det vil si at de hadde bakgrunn fra KGB, Forsvaret og Kommunistpartiet. Disse kontrollerte grupper som ble brukt til å fremme russiske interesser i Sør-Kaukasus. I tillegg ble støttespillere gitt russisk statsborgerskap for å underbygge Russlands krav, ikke ulik strategien Nazi-Tyskland brukte for å vriste Sudetenland fra Tsjekkoslovakia i 1938/39. Samtidig forsøkte Tbilisi å nå fram med dialog med separatistene ved å tilby autonomi innad i Georgia, men uten støtte fra verken EU eller USA ble de møtt med avvisning av de selvoppnevnte regimene i Abkhasia og Sør-Ossetia. Russland kan også ha ønsket å skremme Georgia fra å bli medlem i NATO, eller å provosere Georgia til mottrekk som skulle vise NATO at landet som medlem ville bli en sikkerhetsrisiko og gjengjelde vestens anerkjennelse av Kosovos selvstendighet. NATO og EUs lunkenhet ovenfor Georgia våren 2008 kan derimot også ha oppmuntret Russland til å gå aggressivt til verks, spesielt forsinkelsene med å oppta landet som fullverdig NATO-medlem.
Motstanderne
De georgiske og russiske styrkene var på mange måter hverandres motpoler. Den russiske strategien var godt gjennomtenkt og utnyttet det store overtaket i ressurser for å bøte på store problemer på det taktiske nivået. Georgierne var på den andre siden godt trent, godt utstyrt som enkeltmann og kjempet godt på taktisk nivå. Etter uavhengigheten var sovjettidens militære doktriner og tankegods forkastet, sammen med offiserene som forfektet dem. Men da krigen brøt ut, var størsteparten av den militære ledelsen under 40 år. Det åpnet opp for nytenkning og vestlige impulser, men samtidig manglet Georgia erfarne ledere som de kunne trekke veksler på. Opptreningen som amerikanske rådgivere var i gang med, startet på laveste nivå og hadde ikke nådd planlegging og gjennomføring av større operasjoner. Dette fordi antigeriljaoperasjoner (Counter Insurgency – COIN) hadde vært vektlagt under treningen, og ikke tradisjonell manøverkrig. De hadde derfor store problemer med å etablere initiativ gjennom planlegging, og operasjonene bar hele tiden preg av brannslukking. Georgiske offiserer karakteriserte i etterkant operasjonene som «spontane», uten avsatte reserver, ildstøtte eller ingeniørstøtte, og stridsledelsen ble bare fastlagt timer før de skulle iverksettes. Det var også en tendens til at sivile politiske ledere blandet seg inn i selv små detaljer av krigføringen.
På strategisk nivå lyktes russerne å isolere Georgia fra landets vestlige støttespillere og berede grunnen for en militær suksess. På operativt nivå ble dette utnyttet ved at tilstrekkelig store styrker ble sendt raskt nok og med tilstrekkelig koordinasjon for å oppnå målet. 58. armé, basert i Vladikavkaz, var en av enhetene som ble satt inn. Denne besto igjen av 19. og 42. motoriserte divisjon. Andre enheter som deployerte, var 104. og 234. regiment fra 76. luftlandedivisjon som ble fløyet inn fra Pskov i St. Petersburg militærdistrikt, og 98. fallskjermdivisjon. Det tok to bataljoner fra 76. divisjon mindre enn 24 timer fra de fikk varslingsordre på basen i Pskov til de hadde deployert 2000 km unna og ankommet Beslan i Nord-Ossetia. Disse tok seg deretter inn i Sør-Ossetia før 58. armés 42. og 19. motoriserte rifledivisjoner gjorde det. Av mindre spesialenheter ble en bataljon fra den nylige opprettede 33. spesialfjellbrigade og 45. rekognoseringsregiment fløyet inn fra baser nær Moskva. Sistnevnte deployerte så raskt at de deltok i forsvaret av Tskhinvali da de georgiske troppene kom dit. Deler av 7. fallskjermdivisjon ble også sendt inn. Før og under operasjonene fløy russiske transportfly over 100 sorties for å frakte inn personell, utstyr og forsyninger. Men VDV-enhetenes hurtige deployering bød også på problemer siden de ankom operasjonsområdet uten tilstrekkelig styrkebeskyttelse og verken hadde organisk luftvern eller kunne dekkes av russisk luftstøtte fordi de ikke hadde klart å eliminere den georgiske lufttrusselen og manglet muligheter til å kommunisere med egne luftstyrker. De rykket også inn uten tilstrekkelig rekognoseringskapasiteter.
På sin side hadde russerne også militser fra Sør-Ossetia, Abkhasia og russisk Nord-Kaukasus, herunder blant annet prorussiske tsjetsjenske avdelinger som var fryktet for sine grusomheter. Russerne hadde selv trent disse styrkene og forsøkte å bruke dem i roller som utnyttet deres styrke og minimerte deres svakheter. Av disse utmerket de abkhasiske seg som best organisert og utrustet og kunne stille tre motoriserte riflebrigader og et separat artilleriregiment. Planleggingen hvilte tungt på arven fra sovjettiden. På tross av en mangelfull taktikk som utsatte enhetene på bakken for høy risiko for å ta tap, trygget ledelsens offensive innstilling og enorme materielle overvekt seieren. Anslag over antall russiske soldater med allierte som ble satt inn mot Georgia, varierer mellom 35 000 og 40 000 mann. Av materiell innbefattet dette 1200 stridsvogner og selvdrevne artillerivogner, 200 kampfly og 40 helikoptre. Russisk luftmakt over Georgia kunne ikke måle seg med vestlige standarder, men klarte å opprettholde overlegenhet over sin motstander med et numerisk overtak på 14:1. Flytypene som ble satt inn, var Su-24, Su-25, Su-27 og Tu-22. Ifølge tall fra forsvarsdepartementet i USA fløy disse 400 sorties mot 36 mål, 120 av dem på krigens andre dag alene. Framfor alt var innsatsen av artilleri stor på russisk side. Det ble i tillegg avfyrt minst 15 SS-21 Tochka kortrekkende ballistiske slagmarksmissiler og muligens også de nye SS-26 Iskander.
De russiske operasjonene involverte også elementer fra Svartehavsflåten som var i kamp for første gang siden andre verdenskrig. I tillegg til krysseren Moskva og jageren Smetlivy bidro troppetransportskip og støttefartøy. De nådde operasjonsområdet på krigens andre dag og måtte derfor ha forlatt basene på Krim samme dag som den brøt ut, gitt seilingstiden derfra til kysten av Georgia. I tillegg til å landsette og støtte russiske bakkestyrker var deres oppdrag å sikre eller ødelegge georgiske sjøstridskrefter og deres baser. Men russernes amfibiske operasjoner var hemmet av at de ennå ikke hadde fått levert sine franske Mistral-fartøy som har kapasitet på 16 helikoptre, kan frakte 70 pansrede kjøretøy og opptil 450 soldater.
Mot denne overmakten kunne Georgia mønstre mellom 12 000 og 15 000 mann, fordelt på hæren og en spesialstyrkebataljon, i tillegg til spesialstyrker fra politiet (høyere tall oppgis, men inkluderer trolig reservister). I de innledende operasjonene satte de inn 3. og 4. infanteribrigade i tillegg til SOF-enheter under kontroll av forsvarsdepartementet og innenriksministeriet. Etter hvert som motstanden i Sør-Ossetia hardnet til, ble 2. infanteribrigade også satt inn. Georgias flyvåpen besto av bare 8 Su-25 jagerbombere og om lag 25 helikoptre, men etter den andre dagen i krigen ble disse mer eller mindre satt på bakken av frykt for at de skulle ødelegges. Den georgiske marinen og kystvakten ble også holdt i havn, dog hevdet russerne at fire patruljebåter ble ødelagt idet de la ut fra basen i Poti for å angripe dem.
Russerne angriper
Til tross for den enorme russiske overmakten gikk det russiske angrepet langt ifra på skinner. Dette skyldtes ikke minst topografien. Bortsett fra sjøveien fantes det et begrenset antall infil-ruter fra selve Russland, enten sjøveien eller gjennom Roki-tunnelen gjennom Kaukasus. Uten å utnytte sitt mandat som fredsbevarende styrke i Sør-Ossetia og Abkhasia ville det vært umulig å oppnå strategisk overraskelse. Denne ble utnyttet til å maskere russisk styrkeoppbygging og teste det georgiske forsvaret gjennom mindre framstøt. 20. april ble en georgisk drone skutt ned over Abkhasia. Russland nektet kjennskap til det, men video fra dronen viste at dens banemann var et russisk MiG-29 jagerfly som Georgia hevdet å ha observert på radar idet flyet tok av fra Abkhasia og senere landet inne i Russland. Samme måned deployerte Russland ytterligere 500 mann i utbryterrepublikken. Dette var strengt tatt ikke i strid med mandatet som fredsbevarende styrke, men ble i Tbilisi sett som en opptrapping, spesielt siden det dreide seg om luftlandetropper. I begynnelsen av mai begynte russiske ingeniørtropper også en opprustning av jernbanen som ble brukt til å frakte tropper og forsyninger gjennom Abkhasia under operasjonen. Og i løpet av våren hevdet georgisk etterretning å ha observert 26 shipping-containere med militært utstyr bli fraktet inn i utbryterrepublikken, samt D30 haubitser, SA11 og ZSU-23-4 luftvernsystemer og BM21 rakettartilleri.
Mye av den russiske styrkeoppbyggingen tyder på at de enten forventet et mer kraftfullt georgisk forsvar, eller de ville avskrekke vestlig innblanding i en eller annen form. I april–mai etablerte Georgia et framskutt hovedkvarter i den vestlige delen av landet og høynet beredskapen blant sine styrker. Georgisk etterretning, og også russiske aviser, hevdet at frampartiene til 135. og 693. motoriserte regiment krysset inn i Sør-Ossetia den 7. august eller før dette. Det er også trolig at prorussisk milits fra Nord-Kaukasus infiltrerte Sør-Ossetia før fiendtlighetene brøt ut. Russland hadde dermed lyktes med å tippe maktbalansen i sin favør og øke presset mot Georgia, uten at de selv ble sett som den aggressive parten i vestlige øyne. Georgia på sin side så seg tvunget til å utkjempe en krig de hadde få håp om å vinne.
Til tross for Medvedevs tale kom det russiske svaret som en overraskelse både på amerikanerne, som i likhet med georgierne forventet en repetisjon av de tidligere trefningene langs demarkasjonslinjen. Dette også til tross for alle advarsler fra diplomater og USAs egne rådgivere i landet. Derimot var selve tidspunktet ubeleilig for Russland som ifølge georgierne hadde forberedt seg på å aksjonere senere i august. Putin var til stede ved åpningen av OL i Beijing, general Nikolaj Makarov var akkurat blitt utnevnt til sjef for generalstaben, sjefsstillingen ved operasjonsstaben sto ubesatt, og generalstaben var akkurat i ferd med å flytte inn i nye bygninger. Men Putin dro straks fra Beijing til 58. armés hovedkvarter i Vladikavkaz.
Georgiernes umiddelbare operasjonsmål var å sikre det viktige veiknutepunktet nord for Tskhinvali og innslaget til Roki-tunnelen. De klarte å trenge gjennom byen, men ble stoppet nord for den av enheter fra russiske 135. og 693. regiment. Taktisk var trefningen uavgjort, men selv tilstedeværelsen av russiske formasjoner i denne størrelsesorden var illevarslende nok til at den georgiske ledelsen endret planene. De måtte forflytte alle de tre bataljonene i sin 4. brigade til dette innsatsområdet, noe som etterlot et gap på vestflanken. 4. brigade måtte dessuten flys inn fra Irak og var ikke umiddelbart kampklar. Dette hullet måtte igjen fylles ved at 2. brigade ble sendt framover fra reserven. I mellomtiden var hovedveien gjennom Dzari, Didi Gupta ned til Java og videre til Tshkinvali ubevoktet. Om ettermiddagen 8. august kunne russerne derfor forflytte 135., 693., og 503. motoriserte regiment sørover til posisjoner nordvest for Tshkinvali uten å møte georgisk motstand på veien.
Saakasjvili besvarte den russiske innmarsjen med å beordre mobilisering av reservene og erklærte en 15-dagers krigstilstand. Om kvelden 9. august oppdaget georgiske rekognoseringsenheter en russisk kolonne som sneglet seg ned en fjellvei nordvest for Tskhinvali. Forvirring utviklet seg da georgiske stridsvogner åpnet ild, og russerne opptrådte som om de ble utsatt for artilleri. Om lag 6000 russiske soldater hadde da okkupert størstedelen av Sør-Ossetia, nådd grensen til resten av Georgia og startet artilleribeskytning av mål inne i landet om morgenen 10. august. Samme dag hadde russerne også deployert 70. og 71. motoriserte regiment fra 42. motoriserte rifledivisjon, deler av 104. og 234. fallskjermregiment (76. luftlandedivisjon), elementer fra 45. etterretningsregiment og enheter fra 10. og 22. Spetsnazbrigade til Sør-Ossetia. I tillegg hadde de også satt inn betydelige panser-, artilleri- og luftvernavdelinger. På dette tidspunktet hadde Russland også åpnet en ny front ved i Abkhasia ved at deler av 7. fallskjermdivisjon fra Novorossijsk og deler av 76. luftlandedivisjon gikk i land på Svartehavskysten, støttet av marineinfanteri fra Svartehavsflåten. Georgia forsøkte desperat å få i stand en våpenhvile med USAs utenriksminister Rice som mellomperson. De insisterte på at alle deres tropper var trukket ut av Sør-Ossetia, men Russlands utenriksminister, Sergej Lavrov, hevdet at det fortsatt var georgiske tropper i Tskhinvali. Imens bombet russiske fly SOF-basen i Kojori og radaranleggene på Makhata-fjellet like ved Tbilisi. Russiske kampfly traff også boligområder i Gori.
De motoriserte infanteriregimentene fikk varierende skussmål etter krigen, og hovedbyrden under operasjonene ble båret av luftlandeavdelinger og spesialstyrker. Dette er sett som et tegn på at de motoriserte avdelingene hadde liten tillit i den russiske militærledelsen. Luftlande- og fallskjermavdelinger, særlig dem fra 76. luftlandedivisjon, fikk mye god omtale av russerne selv. Men på grunn av mistroen til de regulære motoriserte rifleavdelingene ble de i all hovedsak benyttet som vanlig infanteri. Bruken av elite- og spesialstyrker i en vanlig infanterirolle ble av den russiske analytikeren Aleksandr Khramtsjikhin beskrevet som å slå inn en spiker med et veldig dyrt mikroskop. Dette hang også sammen med at det russiske flyvåpenet var svært motvillig til å bidra med transportkapasitet til luftlandingsoperasjoner, dels fordi de var for opptatt med luftkampanjen, men også fordi luftverntrusselen ble vurdert som for høy. Russiske helikoptre er heller ikke ansett som særlig godt beskyttet mot håndholdte luftvernsystemer (MANPADS) som georgierne var godt oppsatt med. Russiske bakkestyrker hadde tidligere hatt organiske helikopteravdelinger. Men i 2003 ble disse overført til flyvåpenet, og med så store utfordringer i gjennomføringen av luftoperasjonene hadde flyvåpenets staber trolig ikke kapasitet til å lede helikopteroperasjoner i støtte for bakkestyrkene.
Koordinering mellom russiske manøveravdelinger og artilleristøtte under femdagerskrigen er generelt blitt ansett som god, men det finnes eksempler på det motsatte. Ved ett tilfelle ble kommandogruppen i 58. armé tatt i bakhold, inkludert sjefen general Anatolij Khruliev, og nesten utradert. Det må ha vært problemer med å etablere radiosamband ettersom Khruliev måtte låne en sivil mobiltelefon fra en tilstedeværende journalist for å kalle inn artilleristøtte. Av 30 kjøretøy ble 25 ødelagt, og flere offiserer og soldater ble drept eller såret. Blant de sårede var også general Khruliev selv.
At russiske offiserer måtte ty til sivile mobiltelefoner fordi sambandet brøt sammen, var ikke uvanlig, men var spesielt uheldig siden mobilnettet i Sør-Ossetia var georgisk. En journalist tok også en pinlig mobiltelefonvideo som viser generalen rasende etter bakholdet. Kanskje eksisterte det på papiret funksjonelle protokoller for ildstøtte, men bakkestyrkenes tilgang på dette ble rammet av mangelen på tilstrekkelig sambandsutstyr og liten evne til å gjennomføre nettverksbaserte operasjoner. Dårlig samband preget ikke bare situasjonen mellom de russiske kolonnene, også det taktiske radionettet under bataljonsnivå sviktet. Som følge av dette var en av bataljonene i 76. VDV-divisjon, uten radiokontakt og ordre fra høyere enhet, på vei rett mot den georgiske hovedstaden. Dette førte til at den georgiske regjeringen evakuerte byen, og hadde det kommet til kamper inne Tbilisi, kunne de strategiske konsekvensene blitt større og økt sjansen for at NATO hadde engasjert seg i konflikten. Krisen i krisen ble bare avverget av at en høyere offiser klarte å nå igjen enheten med bil og beordret bataljonen til å gjøre holdt.
Til gjengjeld forekom det for få trefninger mellom georgiske og russiske manøverenheter i større skala til å bedømme i hvor stor grad kommando- og kontrollproblemene innvirket på operasjonseffektiviteten til de russiske formasjonene, og det virker som om krigen i hovedsak ble avgjort av artilleri og luftstyrker. De hadde også laserstyrte artillerimissilet Krasnopol, men i den interne russiske debatten etter krigen ble det kritisert at spesialstyrkene som opererte bak georgisk linje, ikke hadde opplæring i å bruke det. Russerne manglet f.eks. også radarsystemer som kunne lokalisere fiendtlig artilleri som skjøt. Mannskaper på russiske stridsvogner og pansrede personellkjøretøy med reaktivt panser hadde heller ikke fylt sitt dette med eksplosiver før de deployerte og ble lette ofre for georgiske panservernvåpen.
Operasjoner i Abkhasia
Innen fem dager etter at fiendtlighetene brøt ut, hadde åtte VDV-bataljoner deployert enkeltvis i Abkhasia og opererte mer eller mindre uavhengig av hverandre. Av disse var bare fire bataljoner fra 7. luftlandedivisjon i strid. En bataljonsgruppe fra 31. separate luftlandebrigade var også til stede, men kom ikke i kamp. I denne sektoren var VDV-enhetene helt alene og kunne ikke støtte seg på andre bakkeenheter. Og det var her sjefen for VDV-styrkene, Grigorij Shamanov, virkelig skulle få boltre seg. Først inn var en bataljon fra 108. regiment i 7. divisjon, stasjonert i havnebyen Otchamtchira som QRF (Quick Reaction Force) for de fredsbevarende troppene i Abkhasia. Bataljonen tok opp posisjoner langs grensen mellom utbryterregionen og resten av Georgia 8. august. Kl. 15 samme dag fikk nok en bataljon fra samme regiment basert i Novorossijsk ordre om å gå om bord i landgangsfartøyene og være klare til å skipes ut. Bataljonen forlot leieren kl. 19, men ble sittende fast i rushtrafikken. Troppene hadde heller aldri trent på sjøtransport, noe som førte til ytterligere forsinkelser slik at de ikke kom seg av gåre før kl. 4.30 neste morgen.
En annen bataljon fra 247. regiment av 7. divisjon ble også forsinket ut fra Stavropol i mangel på jernbanetransport, og enda lenger unna, ved Ulyanovsk, sto 31. separate luftlandebrigade fast siden avdelinger som skulle til Sør-Ossetia, fikk førsteprioritet på lufttransportkapasiteten. Det var også tropper til stede fra 45. separate rekognoseringsregiment (Spetsnaz). Disse hadde allerede kalt inn luftangrep mot et georgisk batteri med GRAD bakke-til-bakke- raketter. Personell fra samme enhet skal også ha ødelagt georgiske fly på bakken på Senaki-basen og en patruljebåt inne i Poti.
9. august rapporterte FN-observatører om kontinuerlig artilleribeskytning av georgiske landsbyer i den øvre del av Kodori-dalen uten at de russiske fredsbevarende styrkene gjorde noe forsøk på å stanse det. Samtidig truet den abkhasiske separatistlederen, Sergej Bagapsj, med å tvinge georgiske styrer ut av området. Han gjorde det samtidig klart at sikkerheten til de femten UNOMIG-observatørene der ikke lenger kunne garanteres, og disse ble følgelig trukket tilbake. De russiske soldatene tillot også at abkhasisk milits deployerte i Gali-regionen og langs Ingurielven som skiller Abkhasia og resten av Georgia. Sammen med russiske styrker krysset de også inn i resten av Georgia. Dagen etter ble byen Sugdidi bombet, og mens innbyggerne flyktet, ble den okkupert av russerne 11. august. Samtidig avvæpnet de georgiske politistyrker i Kodori-dalen.
9. august ble Shamanov sjef for VDV-styrkene i Abkhasia og i praksis russisk øverstkommanderende i regionen. Da han ankom, var bare den opprinnelige fredsbevarende styrken pluss QRF-styrken fra 108. VDV-regiment og elementer fra 45. separate rekognoseringsregiment til stede. Kommunikasjon og kontroll i de russiske styrkene i regionen var da komplett kaotisk. Han fikk ikke kontakt med landgangsfartøyene som var på vei med resten av 108. VDV-regiment fra Novorossijsk, men lyktes til slutt å få forbindelse via marineelementer som befant seg i nærheten. Om morgenen 10. august kunne de endelig gjenforenes med ORF-bataljonen og gå i stilling i Tqvarch’eli-distriktet.
10. august seilte en russisk flåtestyrke ut fra Krim, og ifølge offisielle russiske kilder ble opp mot 9000 soldater landsatt langs Georgias kyst, enten fra sjøen eller fra luften. Totalt ble trolig elleve fartøy fra Svartehavsflåten satt inn mot Georgia. De hevdet å ha senket et georgisk marinefartøy etter en kort strid utenfor kysten og også senket et kystvaktfartøy ved Poti. Georgierne på sin side vedgikk bare at russerne hindret skip i å forlate og ankomme basen i Poti. 11. august inntok russiske styrker den georgiske militærbasen i Senaki utenfor Poti, før de trakk seg ut. Begrunnelsen som ble gitt, var at de ville hindre georgierne i å støtte sine operasjoner i Sør-Ossetia fra denne basen. Idet russiske soldater gikk inn i Senaki, kunne de for øvrig observere at de georgiske soldatenes innkvartering langt overgikk den de selv var vant til, noe som førte til spredningen av en mobiltelefonvideo hvor russiske soldater klager over egne tjenesteforhold fra inne på Senaki-basen. 13. august forlot tre av de russiske krigsskipene området og returnerte til sine baser på Krim. Trolig fantes det også planer om en sjøblokade dersom konflikten trakk ut i langdrag.
11. august ble gapet på vestflanken av 4. brigade utnyttet av russiske styrker som rykket fra Abkhasia inn i sentrale Georgia, hvor de slo ut viktig militær infrastruktur, blant annet basen til 2. brigade i Senaki og marinebasen i Poti. Men mest illevarslende for de georgiske styrkene var at de ikke klarte å blokkere Roki-tunnelen, i hovedsak fordi artilleriet manglet rekkevidde og treffsikkerhet til å ramme utgangen, og fordi russerne hadde sikret den og deployert forpartiene forut for krigsutbruddet. Georgierne forsøkte innledningsvis også å avskjære russiske bevegelser sørover ved hjelp av luftangrep og klasevåpen levert av BM21 rakettartilleri. Dette forsinket dem noe ved at broen i Gupta ble skadet, men denne ble snart reparert, og forflytningen kunne fortsette. Samme dag trakk georgiske styrker seg tilbake nærmere Tbilisi for å forsvare hovedstaden mot mulige russiske angrep. Men den russiske hovedstyrken stoppet ca. 20 kilometer unna.
Informasjonskrigen
Krigen i Georgia var første gang Russland benyttet seg av cyberangrep i stor stil til støtte for sine militære operasjoner. Ved krigsutbruddet ble flere offisielle nettsteder for den georgiske presidenten, utenriksministeriet, nasjonalbanken og parlamentet angrepet og stengt. Disse ble imidlertid snart gjenopprettet på domenet til presidenten i Polen og som blogger under google.com, som russerne enten ikke kunne eller ville angripe.
Cyberangrepene ble derimot trolig ikke utført av den russiske regjeringen direkte. En gruppe som kalles Russian Business Network, hadde tidligere stått bak angrep mot Estland i forbindelse med fjerningen av et sovjetisk krigsminnesmerke og opptrådte sannsynligvis nå på vegne av Kreml mot Georgia. Georgia var imidlertid ikke like sårbar overfor et vellykket cyberangrep som vestlige stater ville ha vært. Offisielle e-post-kontoer hadde bare nylig blitt opprettet for regjering og militæret, og de fleste ledere var fortsatt tilgjengelige på sine Gmail- og Yahoo-kontoer o.l.
Russland forsøkte også å dominere informasjonsbildet som kom ut av konflikten. I deres versjon var Georgia aggressoren, og Russland var tvunget til å intervenere for å redde russiske liv, i tillegg til en parallellføring med NATOs aksjon i Kosovo i 1999. Det var også viktig å vise overfor hjemlig opinion at Georgia opptrådte på vegne av vestlige makter. Russerne holdt pressebrifer tydelig inspirert av tilsvarende amerikanske seanser i Afghanistan og Irak. Det russiske militæret jobbet tett med landets medier, og 50 reportere ble fløyet inn til Tskhinvali flere dager før kampene brøt ut. Disse ble observert av en journalist fra Radio Free Europe / Radio Liberty da han ankom byen i anledning et fotooppdrag 5. august. Med disse «embedded» journalistene førte det også med seg utfordringer i å skulle koordinere mediebildet som skulle formidles. Selv meldinger som hver for seg ikke var skadelig, førte til en svekkelse av den generelle troverdigheten der det oppsto avvik og selvmotsigelser mellom dem.
Russlands mediestrategi var tross alt langt mer vellykket og gjennomtenkt enn den hadde vært i Tsjetsjenia, men lyktes allikevel ikke overfor vestlige media og opinion. Til tross for noe suksess innledningsvis ble de russiske påstandene om årsaken til konflikten og overdrevne rapporter om sivile ossetiske tap for lett gjennomskuelige. Av samme årsak vendte russiske analytikere og intellektuelle seg snart også til vestlige kilder for mer balansert informasjon om utviklingen. Grunnen til disse overdrivelsene var trolig at det russiske propagandaapparatet ukritisk videreformidlet de villeste historiene fra sørossetere og egne om georgiske styrkers opptreden uten å sjekke fakta.
Luftoperasjoner
Operasjonene mot Georgia åpenbarte også bemerkelsesverdige svakheter ved russisk luftmakt, til tross for at Georgia verken hadde et jagervåpen eller et særlig tett integrert luftforsvar. Russerne maktet ikke å lamme georgisk luftvern, som var operativt så lenge krigen varte. I alt fire russiske fly skal ha blitt skutt ned av georgisk luftvern i løpet av krigen, i tillegg til to skutt ned av andre georgiske enheter og ett som ble skutt ned av russerne selv. Regner man med ulykker, kommer de samlede russiske tapene i luften opp i 10 fly på bare 200 oppdrag. På krigens første dag mistet de en T-22M3 på et langtrekkende rekognoseringsoppdrag, ett Su-24 MR rekognoseringsfly og tre Su-25 jagerbombere. Dette førte til at russiske flyangrep nesten stoppet opp 9. august og ikke kom i gang igjen før neste dag. Det er også uvisst hvilket system som sto for nedskytingen av T-22M3-flyet. Ifølge russerne var det det langtrekkende S-200, men Georgia skal ikke ha hatt dette systemet, og de missilene som ble kjøpt av Ukraina, hadde ikke rekkevidde til å nå de høyder som flyet ville ha fløyet i dersom det var ute på rekognosering. En mulig forklaring er at de befant seg i lavere høyde for å gjennomføre angrep mot bakkemål.
Russiske fly var dårlig utrustet til å operere om natten og hadde lav kapasitet innen elektronisk krigføring. De enhetene som opererte jagerbombere over Georgia, var trolig blant Russlands mest erfarne, med bakgrunn fra krigene mot Tsjetsjenia. Til tross for flere år med økning i budsjettene hadde altså selv disse store problemer med å opprettholde tilfredsstillende standard på trening og tekniske tjenester, som følge av årene med forfall etter Sovjetunionens oppløsning. En vesentlig faktor var trolig også liten eller dårlig etterretning om det georgiske luftforsvaret. Til sammenligning klarte de få Su-25-flyene til Georgia å gjennomføre operasjoner mot russiske styrker helt fram til krigens siste dag, selv om disse bare ble sporadiske etter de to første dagene. Angrepene var heller ikke særlig vellykkede, men gitt det skjeve styrkeforholdet var det et under at de i det hele tatt klarte å holde seg på vingene. Georgia hadde også anskaffet BUK M1 bakke-til-luft-missiler (SA11) og luftvernsystemet Spyder fra israelske Rafael. Men dette hadde tydeligvis gått russisk etterretning hus forbi. Georgierne slo også av sine søkeradarer til de hadde noe å sikte på, for å minske risikoen for å bli angrepet med radarsøkende missiler.
Russerne manglet også pålitelige UAV (unmanned aerial vehicle) og satellittovervåking, noe som førte til at de måtte iverksette god, gammeldags luftrekognosering med bemannede fly. Etter krigen var det å øke UAV-kapasiteten noe av det første man tok fatt på. På dette tidspunktet var heller ikke russernes svar på GPS, GLONASS, ferdig, noe som utelukket bruk av satellittstyrte våpen som kunne leveres fra stor avstand. Dette gikk også ut over mulighetene til å ta ut georgisk luftvernsystemer. GPS-tjenester for området ble også slått av, trolig etter påtrykk fra USA. Dette gjorde det spesielt vanskelig for russerne å navigere i ukjent terreng. Russerne hadde også stor mangel på andre smarte våpen og trening i å bruke dem. Dette hadde en svært negativ effekt på luftoperasjonene. De hadde en del tv- og laserstyrte våpen. Men maks avfyringsavstand for disse var 12 km, og flyene som leverte disse, måtte fly i rett linje før og etter dropp, noe som økte sårbarheten overfor luftvern ytterligere. I tillegg hemmet mye tåke og lavt skydekke bruken av slike våpen. Mange av operasjonene ble derfor gjennomført med «dumme» bomber og luft-til-bakke-raketter, noe som førte til at flere sorties måtte flys mot samme mål, og avstanden til målet måtte være kortere, dermed igjen økt sårbarhet. Russiske kommentatorer peker ofte også på at pilotene manglet trening.
Den strategiske komponenten i luftkampanjen var preget av dårlig planlegging og sviktende etterretningsgrunnlag. Dette til tross for at georgiske myndigheter hadde vært mer enn ivrig med å vise fram sine anlegg til utenlandske attacheer og diplomater. Sammen med mangelen på smarte våpen og den uventede georgiske luftverntrusselen førte det til en dårlig planlagt og utført kampanje med store unødige ødeleggelser på sivil eiendom, om det siste i det hele tatt var en bekymring hos den russiske overkommandoen. Problemene kom spesielt til uttrykk i målprioriteringen. Militær infrastruktur uten stor betydning ble angrepet, mens viktigere anlegg ble ignorert. F.eks. ble de viktige georgiske flybasene i Gori og Khoni ikke angrepet fra luften, mens de forlatte anleggene ved Vaziani nær hovedstaden Tbilisi og Koptinari ble angrepet til tross for at de ikke hadde vært aktive siden Sovjetunionens kollaps. Basen ved Gori ble for øvrig etter hvert skadet og erobret av russiske bakkestyrker. Årsaken var trolig at man brukte gamle kart fra sovjettiden og tok utgangspunkt i den infrastrukturen som eksisterte den gang.
I samarbeidet mellom land-luft-sjø (kombinerte operasjoner) hadde luftkomponenten også de største manglene. Luftstyrkene ble styrt direkte av sjefen for flyvåpenet, generaloberst Alexander Zelin, og Nord-Kaukasus militærdistrikt så ut til å ha liten styring med hvordan de ble benyttet. Mangel på luftliaisoner (Forward Air Controller – FAC) førte også til problemer med å gi de russiske bakkestyrkene luftstøtte (Combat Air Support – CAS). Det hjalp heller ikke at hæren og flyvåpenet ikke hadde kompatible radiosystemer. Samtidig bød det på ekstra utfordringer å fly over de høye Kaukasus-fjellene. Russiske enheter måtte derfor ofte gjennomføre sine manøvrer med liten eller ingen luftstøtte helt fram til krigens siste dager da det hadde lyktes å etablere en provisorisk base inne i Sør-Ossetia. Fiaskoen med Kh-58 i 2007 kan også ha ført til at man hadde mistet tiltroen til dette missilet, en annen forklaring kan ha vært de høye kostnadene disse missilene har – og at man ikke ville bruke opp dem på lille Georgia. Tilsvarende var Georgias Su-25 oppdatert med moderne vestlig avionikk, kommunikasjonsutstyr og våpenkontroll. Noe som igjen var et resultat av avtaler med israelsk forsvarsindustri.
Våpenhvile
12. august annonserte den russiske regjeringen at målet med operasjonene var nådd, og at den var klar for våpenhvileforhandlinger. Det såkalte målet ble beskrevet som å «tvinge Georgia til å gjenopprette fred» og «sikre våre fredsbevarende styrker og sivilbefolkning». Samtidig ble det meldt at opprenskningsoperasjonene fortsatte. Dette var starten på et skytteldiplomati med EU som mellommann. 13. august kom det rapporter om russiske tilbaketrekkinger fra deler av Georgia, mens opprenskningen fortsatte andre steder. Målet med det siste var trolig å svekke Georgia ytterligere militært og etablere robuste sikkerhetssoner inne på georgisk territorium langs grensene til Abkhasia og Sør-Ossetia. Fra georgisk side ble det også hevdet at russiske styrker og paramilitære plyndret Gori. Tapene ble på georgisk side oppgitt til 181 drepte, 1174 sårede og 61 savnede og fanger for stridende (innenriksstyrker og de væpnede styrkene). De sivile tapene skal ha vært 224 drepte, 15 savnede og 547 sårede.
Fra russisk side ble det hevdet at mer enn 2000 sivile ble drept i Sør-Ossetia, de fleste av dem russiske statsborgere. De vedgikk offisielt også at fire av deres Su-25 kampfly hadde blitt skutt ned, mens tallet åtte for samme flytype også verserer i enkelte interne kilder. De har også bekreftet nedskytingen av Tu-22M-rekognoseringsflyet. Russernes tap på bakken ble oppgitt til å være 64 døde og 323 sårede. Den strenge mediesensuren og fraværet av internasjonale observatører gjør det imidlertid vanskelig å bekrefte disse tallene. FNs høykommissær for flyktninger registrerte imidlertid 100 000 flyktninger.
I tillegg kom store skader på infrastruktur som satte den økonomiske utviklingen i Georgia tilbake.
Den russiske invasjonen økte frykten i andre tidligere sovjetrepublikker for hvor langt Russland var villig til å gå for å fremme sine interesser på deres territorium. Samtidig økte også uforsonligheten mellom folkegruppene i Georgia. Den bidro også til at Russlands troverdighet sank i vestlige hovedsteder. Men også Georgias håndtering av krisen bidro til at landets NATO-medlemskap ble fjernere. I Georgia var det selvsagt bitterhet over at USA og EU-landene ikke viste sin støtte tydeligere, men vesten var samtidig skuffet over at Georgia hadde latt seg provosere av Russland til å angripe i Sør-Ossetia. Skal man lese ut fra russiske mediepresentasjoner, stadfestet krigen bildet av Putin som Russlands sterke mann, på bekostning av den mer liberale, daværende, president Dimitrij Medvedev.
Våpenhvileavtalen som ble framforhandlet av Sarkozy, skisserte en tilbaketrekking av troppene og gjenopprettelse av situasjonen før krigen. Våren 2009 foretok Russland derimot en kraftig oppbygging i Abkhasia og Sør-Ossetia. Fem nye baser ble bygget, og S-300 langtrekkende bakke-til-luft- missiler ble utplassert. Det russiske flyvåpenet begynte også å patruljere over utbryterregionene. Det lyktes heller ikke å gjenopprette det internasjonale fredsbevarende regimet og anstrengelsene etter krigen. Polen og de baltiske statene foreslo å opprette en internasjonal stabiliseringsstyrke til erstatning for UNOMIG, men EU advarte, spesielt Silvio Berlusconi, mot å anta en for «antirussisk holdning». UNOMIG ble endelig oppløst i juni 2009, da FNs sikkerhetsråd ikke kunne bli enig om en fornyelse av styrkens mandat. Av en eller annen grunn leder lenkene til nettsidene om UNOMIG (unomig.org) fra FNs offisielle nettsider til et privat kredittselskap. FN har ingen rutine for å fjerne tilgjengeligheten til informasjon om avsluttede operasjoner (og det virker litt merkelig at et privat kredittselskap skulle bruke et. org-domene).
Sluttord
Krigen i Georgia avslørte at NATO og EU ikke hadde noe virkningsfullt politisk svar i sine arsenaler overfor den russiske aggresjonen mot et land som var i ferd med å etablere seg som en vestvendt stat. Etterretningsbildet som var bygget opp, hadde vært for dårlig til å forutse det som skulle skje, og de $ 2 milliarder dollar av amerikansk bistand over de siste 15 årene var for lite til å sette Georgia i stand til å forsvare seg. På den andre siden advarte etterretningstjenestene i de baltiske landene om det forestående angrepet, de hadde til og med klart hvilke russiske avdelinger som var avsatt til angrepet. Det viste også ulike interesser hos vesteuropeiske stater som hadde økonomiske fordeler av å stå på god fot med Russland, og sentral- og østeuropeiske NATO-land som hadde livet under det sovjetiske åket friskt i minne og lå nærmere konfliktområdet. Georgia var ennå ikke del av NATO, men hadde et utstrakt samarbeid både med USA og alliansen som helhet. De ble derfor sett på som en potensiell medlemsstat, og at Russland kunne bruke sin militærmakt relativt ustraffet mot et slikt naboland, bidro til å svekke NATOs troverdighet i Øst-Europa. Presidentene i Polen, Estland og Litauen fløy dermed like så godt til Tbilisi for å stå skulder ved skulder med Saakasjvili.
Krigen mot Georgia viste at Russland militært hadde en lang vei å gå for å tilpasse seg krigføring i 21. århundre. Den førte imidlertid til en voldsom akselerering av endringsprosesser, og utenforstående må se utilstrekkelighetene som en indikator på hva de kommer til å forsøke å utbedre i framtiden, heller enn svakheter som kommer til å dukke opp også ved neste korsvei. President Dimitrij Medvedev selv pekte på fem tiltak:
Gjøre alle formasjoner klare til strid: Umiddelbart etter krigen var bare 17 % av hærenhetene og 5 av 150 luftregimenter kampklare.
Forbedre kommando- og kontrollsystemene: Totalt fravær av nettverksbaserte kapasiteter til å støtte kommando, kontroll og etterretning er av mange påpekt som den største svakhet hos de russiske styrkene i Georgia-krigen. Kommandostrukturen ble også endret (foruten i VDV-avdelingen) for å øke den operative effektiviteten. Militærdistriktene ble erstattet med fire strategiske kommandoer, armeer med divisjoner, og regimenter under der ble erstattet med et mer fleksibelt brigadesystem.
Oppgradere utrustning, spesielt med vekt på smarte våpen.
Bedre de sosiale og økonomiske forhold for de profesjonelle mannskapene.
Reformene skulle gjøre det russiske militærapparatet «leaner but meaner» og redusere mannskapsstyrken fra 1,3 til 1 million. Dets primæroppgave skulle ikke lenger være å utkjempe en verdenskrig, men reagere hurtig på utfordringer innenfor Russlands interessesfære. Det ble også gjort forsøk på å modernisere styrkenes utrustning. De materielle utbedringene så langt hadde i hovedsak betydd det å flikke på eksisterende design som ikke hadde endret seg vesentlig siden sovjettiden. Særlig for kjøretøy resulterte dette i vedlikeholdsproblemer. Veiene inn til Sør-Ossetia ble etter hvert pakket igjen med kjøretøy som hadde brutt sammen, og gjorde det vanskelig å få fram forsterkninger og forsyninger. Ifølge georgiske kilder brøt så mye som 60–70 % av alle russiske stridsvogner og panserkjøretøy sammen av tekniske årsaker. Ved første linje hadde russerne også store vansker med å få fram nok ammunisjon, et problem som også hadde vært framtredende i Tsjetsjenia. En russisk stridsvognkommandør fortalte blant annet russisk presse at han hadde mistet to stridsvogner under kampene om landsbyen Zemo-Nikozi fordi de gikk tom for granater.
Hjemlig våpenindustri så heller ikke ut til å klare skrittet inn i det 21. århundre, og anskaffelser er gjort fra utlandet, f.eks. UAV-er fra Israel, nattsikter fra det franske firmaet Thales, i tillegg til de allerede bestilte Mistral-fartøyene. Denne moderniseringen førte til en dramatisk økning av forsvarsutgiftene som har tidoblet seg siden 2000, og i tillegg forsvinner ca. 30 % av budsjettene i korrupsjon og misbruk. Russisk industri har heller ikke klart å produsere nødvendig infrastruktur for gjennomføring av nettverksbaserte operasjoner, men det er gjort en viss framgang med Sozvezdiye taktisk kommandosystem og satellittnavigasjonssystemet GLONASS. Omleggingen til en mindre, mer mobil og profesjonell styrke for COIN-operasjoner langs Russlands periferi møter også motstand i mye av det militære etablissementet. Dette kommer til uttrykk blant annet i anskaffelser hvor ballistiske missiler, atomubåter og store overflateskip fortsatt prioriteres.
Det strategiske overtaket som Russland var i stand til å etablere i Georgia, ble omsatt i en operativ fordel idet de var i stand til å sette inn overlegne styrker i operasjonsområdet. De brukte sine beste enheter i nøkkelroller og sovjetisk operativ doktrine, som vektla fart og konsentrasjon av overlegen styrke mot nøkkelpunkter langs fronten. I mindre trefninger mellom enheter av lik størrelse virker det som om georgierne oftest trakk det lengste strået. Delvis skyldtes det overlegenhet i teknisk utstyr, spesielt i stridskjøretøy i form av reaktivt panser, nattoptikk, bedre radioer, lasere for å peke ut mål for taktisk luftstøtte og ildledningsutstyr for artilleri og stridsvogner. Panserkjøretøyene til de russiske VDV-enhetene ga en viss mobilitet, men var veldig sårbare overfor georgiske PV-våpen og stridsvogner.
Georgierne nøt også godt av opptrening og øvelser gjennomført med bistand fra vestlige partnere forut for deres deployeringer i Kosovo og Irak – i hovedsak hvordan man reagerte på kontakt med fienden og benyttet ildkraft for å dekke manøver. Også på enkeltmannsnivå var det merkbare forskjeller i utrustning. Georgierne hadde moderne hjelmer og kroppspansring, noe russerne manglet. Når de hadde mulighet, tok russerne hjelmer og vester av døde georgiere. Russerne, på sin side, beveget seg framover i kolonner og fortsatte å kjempe fra fronten av denne kolonnen uten forsøk på å utgruppere, etablere ildstøtte og deretter bevege seg rundt på flanken. Men å fortsette i kolonne tillot høyere framrykkingshastighet og opprettholdt et uavbrutt press på de georgiske styrkene. Å bevege seg i tette kolonner hadde også sine fordeler ved forflytning i kjøretøy uten navigasjonssystemer og nattoptikk – det var bare å følge enheten foran. Selv under kontakt ga det å holde formasjonen og presse seg igjennom det beste håp om å kunne opprettholde momentum og integritet. Kombinert med massivt artilleri og luftstøtte klarte russerne derfor å oppnå en sjokkeffekt overfor de georgiske styrkene, til tross for alle manglene.
Noen av russernes problemer på taktisk nivå kan også tilskrives den fortsatt store andelen av vernepliktige med lavere treningsnivå i hæren. Ifølge russiske media var bare 70 % av soldatene som sloss i Georgia, såkalte kontraktniky – profesjonelle soldater – til tross for offisiell politikk om ikke å deployere vernepliktige i krig. Flere av de profesjonelle som deployerte, hadde heller ikke særlig mer opptrening enn vanlige vernepliktige. Et vedvarende problem er at bare om lag 17 % av dem som signerer, vil resignere for en ny periode. Russerne måtte også «beefe» opp de stående enhetene med kadreoffiserer fra mobiliseringsenheter og andre offiserer. Men det var liten tvil om at VDV-enhetene opererte med en stor grad av profesjonalitet og høyt treningsnivå, sammenlignet med de motoriserte infanteriavdelingene, på tross av mangelfull utrustning.
Du kan lese mer i bokasinet Russland i krig.
