Den 7. desember 1941 angrep japanerne den amerikanske flåtebasen i Pearl Harbour og senket og skadet store deler av den amerikanske flåten. Loddet var kastet; Japan var i krig med USA.
Japan hadde drevet krig mot Kina siden 1937, og angrep sovjetisk territorium i august 1939. De ble slått av sovjetiske styrker under ledelse av Zjukov, den framtidige helten fra de harde kampene mot Hitler på Østfronten. I september 1940 angrep japanerne Indokina (Nord-Vietnam) for å stoppe forsyningene av militært materiell fra det franskkontrollerte Vietnam til frigjøringshæren i Kina. Den 27. september undertegnet Japan en militær allianse med Tyskland og Italia. Japan kom da automatisk i krig med England. Utover på høsten 1941 begynte Japan å oppføre seg stadig mer aggressivt i området. Planen var å ekspandere i Sør-Kina-havet og innlemme alt fra Gilbert-øyene i øst til Thailand i vest.
England og USA så med urolige øyne på utviklingen, og i starten av desember 1941 sendte den engelske regjeringen styrke G bestående av slagskipet HMS «Prince of Wales» og den tunge krysseren HMS «Repulse» til Singapore som svar på den japanske aggresjonen – og for å forsvare de britiske interessene i kolonien. Det var også viktig å vise Australia og New Zealand at de ønsket å hjelpe til med forsvaret av deres områder etter at disse landene hadde sendt store troppestyrker til Nord-Afrika for å hjelpe engelskmennene i kampen mot italienerne.
Med det helt nye slagskipet skulle de veie opp for de japanske flåtestyrkene i området. HMS «Repulse» var en aldrende, tung krysser som ble bygget under den første verdenskrigen. Selv om den var modernisert flere ganger, manglet den blant annet effektiv torpedoforsvar og pansrede dekksplater som skulle tåle treff fra flybomber. I tillegg til disse to skipene skulle også hangarskipet HMS «Indomitable» sørge for luftsikring av styrken. Hangarskipet gikk på grunn ved Kingston og ble liggende to uker til reparasjon i Northfolk, Virginia. I tillegg til disse skipene kom de fire jagerne HMS «Electra», HMS «Express», HMS «Encounter» og HMS «Jupiter» til Singapore den 2. desember. Da styrken kom til Singapore ble den omdøpt Styrke Z. Fra før av befant de lette krysserne HMS «Durban», HMS «Danae», HMS «Dragon», HMS «Mauritius» og jagerne HMS «Stronghold», HMS «Encounter» og HMS «Jupiter» seg i Singapore. I tillegg til denne styrken befant den tunge krysseren HMS «Exeter», to jagere, HMS «Scout» og HMS «Thanet», den nederlandske lette krysseren «Java» og fire amerikanske jagere («Whippet», «John D. Edwards», «Edsall» og «Alden») seg bare tre dagers seilas unna.
Den 7. desember 1941 angrep japanerne den amerikanske flåtebasen i Pearl Harbor og senket og skadet store deler av den amerikanske flåten. Loddet var kastet; Japan var i krig med USA.
Da det ble kjent for japanerne at engelskmennene hadde sendt et av sine nyeste slagskip til Singapore, sendte de 36 Mitsubishi G4M Betty torpedobombefly til Saigon og Thu Dau Mot-basene i Vietnam. Her trente de med det for øye å bombe de engelske skipene.
Allerede dagen etter angrepet på Pearl Harbor, den 8. desember, angrep japanske fly Singapore. De gjorde minimal ødeleggelse og ingen av de store skipene ble truffet. Samtidig gikk store amfibiestyrker til angrep på Malaya. De britiske styrkene på øya ble hardt presset og trengte unnsetning for å ikke bli overkjørt.
Styrke Z, bestående av HMS «Prince of Wales», HMS «Repulse» og jagerne «Electra», «Tenedos», «Express» og «Vampire», ble satt inn for å angripe de japanske invasjonsstyrkene. Den 8. desember kl. 17.10 seilte styrken fra Singapore med kurs for Malaya. De britiske flystyrkene i området hadde ikke så stor rekkevidde at de kunne gi effektiv luftstøtte. Nå hadde det seg slik at det ikke tidligere var senket skip på denne størrelsen av fly, og det ble derfor antatt at de var immune mot flyangrep.
Tidlig på morgenen den 9. desember passerte styrken på østsiden av Anambaøyene og ble her oppdaget av den japanske ubåten I-65. Britene var ikke klar over at de var oppdaget og observert. Ubåten fulgte skipene i hele fem timer og rapporterte tilbake til basen om dens bevegelser. Dette medførte at den japanske invasjonsstyrken ble advart, og de sendte hoveddelen av skipene sine tilbake til basen Cam Ranh Bay i Indokina.
Da meldingen om den britiske styrken nådde hovedkvarteret til den 22. luftflotilje, holdt de på å laste opp bombeflyene med bomber for et nytt angrep på Singapore. Bombene ble skiftet ut med torpedoer, men dette tok litt tid, og flyene var ikke klare til å ta av i sekstiden.
Rett før solnedgang, i halv sekstiden, ble styrke Z oppdaget av tre Aichi E13A sjøfly (Jake) som var sendt opp med katapult fra krysserne «Yura», «Kinu» og «Kumano». De fulgte styrken en halvtimes tid før de måtte avbryte og vende tilbake på grunn av driftstoffmangel.
I halv syv-tiden ble HMS «Tenedos» sendt tilbake til Singapore på grunn av begrenset drivstoffkapasitet.
Japanerne forsøkte seg på et nattangrep, da de fryktet at britene skulle finne resten av invasjonsstyrken, men dårlig vær gjorde at de ikke fant dem og torpedoflyene returnerte til Saigon og Thu Dau Mot-basene ved midnatt.
Den natten kom de britiske og japanske flåtestyrkene så nær som fem nautiske sjømil uten å oppdage hverandre. Til tross for at HMS «Prince of Wales» var utstyrt med radar, fanget ikke denne opp de japanske skipene.
Admiral Philips (sjefen for styrke Z) konkluderte med at de ikke ville finne den japanske styrken og bestemte seg for å avblåse aksjonen og vende tilbake til Singapore.
På vei tilbake ble de oppdaget av ubåten I-58. I-58 avfyrte fem torpedoer, men bommet med alle. Engelskmennene oppdaget ikke torpedoene og fortsatte sin seilas uten å ane annet enn fred og ingen fare.
Da meldingen fra I-58 kom inn til hovedkvarteret kl. 03.15, ble ti bombefly gjort klare til å ta av kl. 06 for å forsøke å finne de engelske skipene.
Om morgenen den 10. desember angrep japanerne byen Kuantan som ligger på østkysten av Malaya, midt mellom Singapore og Kota Bharu. Da styrke Z fikk denne meldingen, endret de kurs rett mot Kuantan. Kl. 05.15 oppdaget de en røyksøyle i horisonten og antok at dette var invasjonsstyrken. Det viste seg å være en lekter på slep. HMS «Prince of Wales» sendte opp et sjøfly av typen Walrus for å forsøke å finne den japanske styrken. Flyet fant ingenting og fortsatte derfor videre til Singapore.
Kl. 10.05 kom det inn meldinger fra HMS «Tenedos» om at de var under angrep fra japanske fly 140 kilometer sørøst for styrke Z. Den ble angrepet av ni Mitsubishi G3M Nell som trodde at HMS «Tenedos» var HMS «Prince of Wales». HMS «Tenedos» klarte seg uten noen skader igjennom bomberegnet.
Kl. 10.15 ble den britiske flåtestyrken oppdaget av japanske rekognoseringsfly. Styrken var da på vei sydover mot Singapore. Kl. 11.15 ble de angrepet av 25 Nell bombefly. Fra stor høyde bombet de skipene uten særlig hell. HMS «Repulse» fikk en treffer i hangaren på akterskipet uten å ta nevneverdig skade.
Skipene hadde klart seg bra. De hadde fylt luften med luftvernild og avvist de japanske flyene bestemt. Selvsikkerheten i styrke Z steg.
Som lyn fra klar himmel kastet 16 Nell- bombere seg over skipene. Denne gang var lasten torpedoer. Flyene kom lavt inn mot de britiske skipene og slapp sine dødbringende torpedoer. Artillerimannskapene ble tatt på sengen, de var ikke vant til å beskyte fly i så lav høyde. Under trening mot luftmål var målene høytflyvende bombefly eller stupbombere. Fly som beveget seg over dem – ikke ved siden av dem.
Resultatet var katastrofalt. Hele seks torpedoer fant veien til HMS «Prince of Wales». Skipet fikk umiddelbart 10 grader slagside til babord. Dette gjorde at flere av kanontårnene låste seg på denne siden og at flere av tårnene på styrbord ikke kunne senkes lavt nok til å kunne engasjere de angripende flyene. I tillegg ble propellakslingene skadet og maskinrom B, kjelerom Y og hovednødaggregat-rommet satt under vann. Dette vanskeliggjorde styringen av skipet, og det meste av strømmen ble borte. Pumpene stoppet, kanontårnene måtte dreies manuelt og all kommunikasjon ble borte. S1 og S2 tårnene var fremdeles i stand til å beskyte de høytflyvende angriperne, men med liten effekt. HMS «Express» gikk opp på siden av skipet og begynte å ta om bord de ikke-stridende mannskapene og de sårede.
Litt etter klokka 13 traff en bombe hangaren på akterdekket der de sårede sjøfolkene var samlet og drepte mange av dem. Det ble da gitt ordre om å forlate HMS «Prince of Wales», og hun kantret og sank klokka 13.18
Samtidig med angrepene på HMS «Prince of Wales» ble også HMS «Repulse« angrepet av flere bølger av torpedobombere og høytflygende bombere.
Kaptein William «Bill» Tennant klarte på en mirakuløs måte å manøvrere «Repulse» unna bombene. Så kom et angrep på åtte torpedobombere fra to kanter som hun klarte å styre unna. Til slutt kastet hele 26 Betty-bombere seg over henne fra fire kanter, og hun ble truffet av fire torpedoer. «Repulse» hadde ikke antitorpedo-blistre, (dvs. ekstra pansring på skutesidene) og ei heller vanntette skott mellom de ulike seksjonene i skipet. Dette gjorde at skipet raskt ble fylt med vann, og hun kantret og sank på seks minutter klokka 12.23. Da hadde hun klart å manøvrere unna hele 19 torpedoer og et ukjent antall bomber.
Japanerne hadde sluppet 49 torpedoer og truffet med 11 av dem. Tre japanske fly var skutt ned; ett Nell og to Betty torpedobombefly. Akkurat i det «Prince of Wales» sank, kom det luftstøtte fra den australske 453 skvadron. De fløy Brewster Buffalo jagerfly. De kastet seg over 10 japanske fly som var blitt igjen for å observere resultatene av angrepene. De japanske flyene avbrøt oppdraget og stakk tilbake til sine baser ved Saigon – uten tap.
Jagerne HMS «Electra» og «Vampire» gikk inn og reddet overlevende fra «Repulse», og «Express» plukket opp overlevende fra «Prince of Wales». Totalt mistet engelskmennene 840 sjøfolk; 513 på «Repulse» og 327 på «Prince of Wales». Både skipssjefen på HMS «Prince of Wales», kaptein John Leach, og admiral Philips gikk ned med skipet. Kapteinen på «Repulse», William G. Tennant, ble reddet av HMS «Vampire».
Dette var et hardt slag for britene. Et av de mest moderne slagskipene i flåten ble slått ut i løpet av noen få timer – og det av fly. Noe de nærmest hadde trodd skulle være umulig. Tapene av «Prince of Wales» og «Repulse» var også Royal Navys største enkelttap under den andre verdenskrig.
Dette forandret hele den taktiske tenkningen rundt bruk av stor slagskip. De måtte ha flystøtte til enhver tid og de måtte bygges om for å kunne klare seg i kampen mot flyene. Til sammenlikning mistet de samme japanske skvadronene hele 17 fly under angrepet mot USS «Lexington» tidlig i 1942. Her møtte de motstand fra hangarskipbaserte fly og godt trente antiluftskytsmannskaper på de amerikanske skipene.
Artikkelen er hentet fra bokasinet Sjøkrig.
