Krigsskip i framtiden

Maritim krigføring er ikke fullt så enkelt som i brettspillet Battleship, hvor vi bare roper ut en serie koordinater til vi har senket fienden. I en ekte sjøstrid er det militær planlegging, presisjon og ildkraft som gjelder.

Slagskip bygget på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet førte kolossale kanoner som kunne slynge granater mot mål mange kilometer unna. Og siden fiendtlige skip kunne ha tilsvarende ildkraft, måtte hele det enorme skroget pansres med tykke, tunge stålplater.

Under første verdenskrig ble slagskipene de viktigste sjøstridsmidlene. Før den store krigen begynte Tyskland å true den britiske flåtens stilling som verdens sterkeste. Britene svarte med HMS Dreadnought og utløste en maritim kapprustning. Men da andre verdenskrig brøt ut, hadde avanserte fly og ubåter gjort slagskipene avleggs, og hangarskipene overtok plassen som flåtens viktigste element.

Nå kunne marinestyrkene angripe mål på mye lenger hold. Ved å sende ut fly kunne de sette inn knusende ildkraft langt utenfor de eksisterende skipskanonenes rekkevidde. Dermed ble krigsskipenes rolle mer innrettet på nærkamp. Jagere og kryssere kunne klare seg med færre og mindre kanoner, slik at de ble lettere og mer manøvrerbare i jakten på fiendtlige mål.

Dagens flåtestyrker har et utvalg av skipstyper å bruke i forskjellige situasjoner, enten det handler om å beskytte andre fartøy, yte hjelp ved humanitære katastrofer eller angripe en fiendtlig ubåt som ligger skjult i dypet. Fart, drivstofføkonomi og kostnadseffektivitet står sentralt når nye skip utvikles, og takket være økende automatisering klarer man seg med stadig mindre besetning.

Framtidens marinefartøy vil kanskje bare trenge noen få besetningsmedlemmer om bord, siden datamaskiner, droner og ubemannede båter utfører de vanskelige og farlige oppgavene. Kanskje vil teknologiske framskritt gi nye typer bestykning som kan måle seg med slagskipenes ildkraft, der elektromagnetiske kanoner og laservåpen erstatter tyngre og dyrere skytevåpen i flåtens arsenal.

Hvis framtidens krigsskip utvikler seg på denne måten, kan det bli enda vanskeligere å få bukt med fiendens fartøy på brettspillets rute D7 før motstanderen retter en laserkanon mot ditt eget hangarskip på B10.

Krigsskip i framtiden

Hvordan vil flåtestyrker ta seg ut i 2050?

Den bri­tis­ke ma­ri­nen har stilt nett­opp det­te spørs­må­let og bedt na­sjo­nens unge fors­ke­re og tek­ni­ke­re ut­for­me fram­ti­dens flå­te. Det har re­sul­tert i kon­sep­tet Dreadnought 2050, en høy­tek­no­lo­gisk tri­ma­ran bygget for fart, sta­bi­li­tet og driv­stoff­øko­no­mi. Vi­sjo­nen er opp­kalt et­ter slag­ski­pet HMS Dreadnought, som også var re­vo­lu­sjo­ne­ren­de da det ble sjø­satt i 1906. Den smek­re tri­ma­ra­nen vil være så au­to­ma­ti­sert at da­gens ty­pis­ke skips­be­set­ning på 200 per­so­ner kan skjæ­res ned til 100 el­ler bare 50.

Ny fram­drifts­tek­no­lo­gi og for­ny­bar ener­gi kan gi ski­pet ube­gren­set rek­ke­vid­de, slik at det kan gå hvor som helst i ver­den uten å bunk­re, og avan­ser­te vå­pen vil gi en enorm slag­kraft. En­kel­te av prin­sip­pe­ne man ten­ker seg i Dreadnought 2050, er rik­tig­nok ikke gjen­nom­før­ba­re med da­gens tek­no­lo­gi, men and­re kan rea­lis­tisk leg­ges inn i fram­ti­di­ge kon­struk­sjo­ner, slik at nes­te ge­ne­ra­sjon or­logs­far­tøy blir ri­me­li­ge­re og kre­ver mind­re ar­beids­kraft.

Holografisk kommandosentral

Å skyve skipsmodeller rundt på et kart hører fortiden til. Framtidens sjøstridsoperasjoner vil bli planlagt på et holografisk kommandobord i operasjonsrommet i hjertet av skipet. Der kan kommandantene rotere og zoome inn et tredimensjonalt hologram for å se nærmere på bestemte deler av kampsonen hundrevis av mil borte. Rekker med todimensjonale multifunksjonsskjermer kan også brukes til å vise og sende data i sanntid, mens intelligente displayvegger legger inn tilleggsinformasjon på et 360 graders bilde av skipets omgivelser.

Neste generasjons hangarskip

Han­gar­skip er ofte ho­ved­far­tøy­ene i en na­sjons flå­te­styr­ke, og de gjør det mu­lig for fly og skip å sam­ar­bei­de om å pro­ji­se­re slag­kraft over hele ver­den. Den ame­ri­kans­ke ma­ri­nen har i dag ti enor­me, atom­drev­ne superhangarskip i tje­nes­te, men en len­ge på­krevd opp­gra­de­ring er un­der­veis. Det før­s­te av de nye ski­pe­ne i Ford-klas­sen, USS Ger­ald R. Ford, inn­lem­mes i flå­ten i dis­se da­ger og ven­tes å gå i ak­tiv tje­nes­te fra 2019 un­der be­teg­nel­sen CVN 78. Far­tøy­et er av sam­me stør­rel­se som for­gjen­ger­ne i Nimitz-klas­sen, men si­den det er før­s­te han­gar­skip kon­stru­ert helt og hol­dent ved hjelp av tre­di­men­sjo­nal da­ta­mo­del­le­ring, er det let­te­re, bil­li­ge­re og ster­ke­re. Tak­ket være mer au­to­ma­ti­se­ring kan be­set­nin­gen re­du­se­res med 500 til 900 per­so­ner i for­hold til tid­li­ge­re han­gar­skip, og for før­s­te gang blir det kli­ma­an­legg over hele ski­pet, slik at be­set­nin­gen får det mer be­kvemt til sjøs. USS Ger­ald R. Ford kan føre opp­til 90 fly av gan­gen, og i ste­det for da­gens damp­drev­ne start­ka­ta­pul­ter er det elek­tro­mag­ne­tis­me som kas­ter ma­ski­ne­ne av sted. Det­te sy­ste­met vir­ker om­trent som en elek­trisk ka­non, men bru­ker fly­et som pro­sjek­til.

Dypt og stille

Ubå­te­ne i den for­bed­re­de Kilo-klassen gjør mye av seg på tørt land, men de kan be­ve­ge seg uopp­da­get gjen­nom dy­pet. Dis­se die­sel­elek­tris­ke ubå­te­ne reg­nes som ver­dens mest stil­le­gå­en­de; de er så umer­ke­li­ge at NATO har gitt dem til­nav­net «svar­te hull». Selv om de vei­er om­kring 4000 tonn, kan de kom­me opp i 20 knop og pat­rul­je­re opp­til 45 døgn av gan­gen.

Når de har smø­get seg fram til fi­en­den, har de åtte in­fra­rødt styr­te luftskytsraketter å set­te inn mot mål over van­net. Mot fly­ten­de mål kan de bru­ke da­ta­styr­te tor­pe­do­er. Ubå­te­nes sen­so­rer kan opp­da­ge fi­endt­li­ge far­tøy på tre til fire gan­ger len­ger hold enn ubå­te­ne selv kan opp­da­ges på, og dis­se over­vå­kings­da­ta­ene fø­res til far­tøys­com­pu­te­ren, som bru­ker dem til å be­reg­ne skuddparametre og an­be­fa­le manø­vre og vå­pen­valg. De seks umer­ke­li­ge ubå­te­ne i den­ne klas­sen skal pat­rul­je­re Svar­te­ha­vet in­nen ut­gan­gen av 2016.

Dronebåter

I og med at flyvende dro­ner al­le­re­de bru­kes i strid, var det bare et tids­spørs­mål før ube­man­ne­de bå­ter kom inn i bil­det. Den bri­tis­ke ma­ri­nen ut­vik­ler en flå­te av stivskrogede, opp­blås­ba­re bå­ter som skal kun­ne gjen­nom­fø­re kom­plek­se over­vå­kings- og re­kog­no­se­rings­tokt uten at en enes­te mat­ros hav­ner i fa­re­so­nen. Med et ar­se­nal av sen­so­rer, der­iblant en na­vi­ga­sjons­ra­dar, et 360 gra­ders in­fra­rødt ka­me­ra­sett og en av­stands­må­ler, kan far­kos­ten finne vei­en av seg selv og unn­gå kol­li­sjo­ner. Dis­se bå­te­ne skal stå for eks­tra be­skyt­tel­se av de bri­tis­ke han­gar­ski­pe­ne i Queen Elizabeth-klas­sen når de tas i bruk. Den ame­ri­kans­ke ma­ri­nen ut­vik­ler til­sva­ren­de ube­man­ne­de far­kos­ter som skal kun­ne an­gri­pe fi­endt­li­ge mål i sverm, og DARPA, USAs mi­li­tæ­re ut­vik­lings­byrå, har til og med pla­ner om et ube­man­net far­tøy som skal jak­te på fi­endt­li­ge ubå­ter ved hjelp av sen­so­rer og kuns­tig in­tel­li­gens.

Laservåpen

Den amerikanske marinen har virkeliggjort et element fra science fiction ved å bygge en ekte laserkanon som kan sprenge mål momentant. Laser Weapons System (LaWS) blir neppe brukt mot romvesener med det første, men det har vært testet til havs og vist at det kan slå ut bevegelige mål som droner og mindre båter. Våpenet, som er montert på USS Ponce, består av seks sammenbygde sveiselasere som til sammen kan gi 30 millioner ganger mer kraft enn en vanlig laserpeker. Det styres med noe som likner en Xbox-kontroll, og kan enten brukes til å slå ut et måls sensorer og instrumenter, eller til å skyte i stykker selve målet. Foruten den høye presisjonen er driftskostnadene en stor fordel ved LaWS: Et skudd koster omtrent fem kroner, mot femten–tjue millioner for en tradisjonell målsøkende rakett.