Maritim krigføring er ikke fullt så enkelt som i brettspillet Battleship, hvor vi bare roper ut en serie koordinater til vi har senket fienden. I en ekte sjøstrid er det militær planlegging, presisjon og ildkraft som gjelder.
Slagskip bygget på slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet førte kolossale kanoner som kunne slynge granater mot mål mange kilometer unna. Og siden fiendtlige skip kunne ha tilsvarende ildkraft, måtte hele det enorme skroget pansres med tykke, tunge stålplater.
Under første verdenskrig ble slagskipene de viktigste sjøstridsmidlene. Før den store krigen begynte Tyskland å true den britiske flåtens stilling som verdens sterkeste. Britene svarte med HMS Dreadnought og utløste en maritim kapprustning. Men da andre verdenskrig brøt ut, hadde avanserte fly og ubåter gjort slagskipene avleggs, og hangarskipene overtok plassen som flåtens viktigste element.
Nå kunne marinestyrkene angripe mål på mye lenger hold. Ved å sende ut fly kunne de sette inn knusende ildkraft langt utenfor de eksisterende skipskanonenes rekkevidde. Dermed ble krigsskipenes rolle mer innrettet på nærkamp. Jagere og kryssere kunne klare seg med færre og mindre kanoner, slik at de ble lettere og mer manøvrerbare i jakten på fiendtlige mål.
Dagens flåtestyrker har et utvalg av skipstyper å bruke i forskjellige situasjoner, enten det handler om å beskytte andre fartøy, yte hjelp ved humanitære katastrofer eller angripe en fiendtlig ubåt som ligger skjult i dypet. Fart, drivstofføkonomi og kostnadseffektivitet står sentralt når nye skip utvikles, og takket være økende automatisering klarer man seg med stadig mindre besetning.
Framtidens marinefartøy vil kanskje bare trenge noen få besetningsmedlemmer om bord, siden datamaskiner, droner og ubemannede båter utfører de vanskelige og farlige oppgavene. Kanskje vil teknologiske framskritt gi nye typer bestykning som kan måle seg med slagskipenes ildkraft, der elektromagnetiske kanoner og laservåpen erstatter tyngre og dyrere skytevåpen i flåtens arsenal.
Hvis framtidens krigsskip utvikler seg på denne måten, kan det bli enda vanskeligere å få bukt med fiendens fartøy på brettspillets rute D7 før motstanderen retter en laserkanon mot ditt eget hangarskip på B10.
Krigsskip i framtiden
Hvordan vil flåtestyrker ta seg ut i 2050?
Den britiske marinen har stilt nettopp dette spørsmålet og bedt nasjonens unge forskere og teknikere utforme framtidens flåte. Det har resultert i konseptet Dreadnought 2050, en høyteknologisk trimaran bygget for fart, stabilitet og drivstofføkonomi. Visjonen er oppkalt etter slagskipet HMS Dreadnought, som også var revolusjonerende da det ble sjøsatt i 1906. Den smekre trimaranen vil være så automatisert at dagens typiske skipsbesetning på 200 personer kan skjæres ned til 100 eller bare 50.
Ny framdriftsteknologi og fornybar energi kan gi skipet ubegrenset rekkevidde, slik at det kan gå hvor som helst i verden uten å bunkre, og avanserte våpen vil gi en enorm slagkraft. Enkelte av prinsippene man tenker seg i Dreadnought 2050, er riktignok ikke gjennomførbare med dagens teknologi, men andre kan realistisk legges inn i framtidige konstruksjoner, slik at neste generasjon orlogsfartøy blir rimeligere og krever mindre arbeidskraft.
Holografisk kommandosentral
Å skyve skipsmodeller rundt på et kart hører fortiden til. Framtidens sjøstridsoperasjoner vil bli planlagt på et holografisk kommandobord i operasjonsrommet i hjertet av skipet. Der kan kommandantene rotere og zoome inn et tredimensjonalt hologram for å se nærmere på bestemte deler av kampsonen hundrevis av mil borte. Rekker med todimensjonale multifunksjonsskjermer kan også brukes til å vise og sende data i sanntid, mens intelligente displayvegger legger inn tilleggsinformasjon på et 360 graders bilde av skipets omgivelser.
Neste generasjons hangarskip
Hangarskip er ofte hovedfartøyene i en nasjons flåtestyrke, og de gjør det mulig for fly og skip å samarbeide om å projisere slagkraft over hele verden. Den amerikanske marinen har i dag ti enorme, atomdrevne superhangarskip i tjeneste, men en lenge påkrevd oppgradering er underveis. Det første av de nye skipene i Ford-klassen, USS Gerald R. Ford, innlemmes i flåten i disse dager og ventes å gå i aktiv tjeneste fra 2019 under betegnelsen CVN 78. Fartøyet er av samme størrelse som forgjengerne i Nimitz-klassen, men siden det er første hangarskip konstruert helt og holdent ved hjelp av tredimensjonal datamodellering, er det lettere, billigere og sterkere. Takket være mer automatisering kan besetningen reduseres med 500 til 900 personer i forhold til tidligere hangarskip, og for første gang blir det klimaanlegg over hele skipet, slik at besetningen får det mer bekvemt til sjøs. USS Gerald R. Ford kan føre opptil 90 fly av gangen, og i stedet for dagens dampdrevne startkatapulter er det elektromagnetisme som kaster maskinene av sted. Dette systemet virker omtrent som en elektrisk kanon, men bruker flyet som prosjektil.
Dypt og stille
Ubåtene i den forbedrede Kilo-klassen gjør mye av seg på tørt land, men de kan bevege seg uoppdaget gjennom dypet. Disse dieselelektriske ubåtene regnes som verdens mest stillegående; de er så umerkelige at NATO har gitt dem tilnavnet «svarte hull». Selv om de veier omkring 4000 tonn, kan de komme opp i 20 knop og patruljere opptil 45 døgn av gangen.
Når de har smøget seg fram til fienden, har de åtte infrarødt styrte luftskytsraketter å sette inn mot mål over vannet. Mot flytende mål kan de bruke datastyrte torpedoer. Ubåtenes sensorer kan oppdage fiendtlige fartøy på tre til fire ganger lenger hold enn ubåtene selv kan oppdages på, og disse overvåkingsdataene føres til fartøyscomputeren, som bruker dem til å beregne skuddparametre og anbefale manøvre og våpenvalg. De seks umerkelige ubåtene i denne klassen skal patruljere Svartehavet innen utgangen av 2016.
Dronebåter
I og med at flyvende droner allerede brukes i strid, var det bare et tidsspørsmål før ubemannede båter kom inn i bildet. Den britiske marinen utvikler en flåte av stivskrogede, oppblåsbare båter som skal kunne gjennomføre komplekse overvåkings- og rekognoseringstokt uten at en eneste matros havner i faresonen. Med et arsenal av sensorer, deriblant en navigasjonsradar, et 360 graders infrarødt kamerasett og en avstandsmåler, kan farkosten finne veien av seg selv og unngå kollisjoner. Disse båtene skal stå for ekstra beskyttelse av de britiske hangarskipene i Queen Elizabeth-klassen når de tas i bruk. Den amerikanske marinen utvikler tilsvarende ubemannede farkoster som skal kunne angripe fiendtlige mål i sverm, og DARPA, USAs militære utviklingsbyrå, har til og med planer om et ubemannet fartøy som skal jakte på fiendtlige ubåter ved hjelp av sensorer og kunstig intelligens.
Laservåpen
Den amerikanske marinen har virkeliggjort et element fra science fiction ved å bygge en ekte laserkanon som kan sprenge mål momentant. Laser Weapons System (LaWS) blir neppe brukt mot romvesener med det første, men det har vært testet til havs og vist at det kan slå ut bevegelige mål som droner og mindre båter. Våpenet, som er montert på USS Ponce, består av seks sammenbygde sveiselasere som til sammen kan gi 30 millioner ganger mer kraft enn en vanlig laserpeker. Det styres med noe som likner en Xbox-kontroll, og kan enten brukes til å slå ut et måls sensorer og instrumenter, eller til å skyte i stykker selve målet. Foruten den høye presisjonen er driftskostnadene en stor fordel ved LaWS: Et skudd koster omtrent fem kroner, mot femten–tjue millioner for en tradisjonell målsøkende rakett.
