Etter åtte sesonger i The Big Bang Theory viser Jim Parsons seg fram som skuespiller. Han forteller om livet etter Sheldon.
Det er morgenen etter kvelden før. Zach Braff har ordet «BALLER» skrevet på pannen. Peter Sarsgaard står i bar overkropp. Og en ukjent Jim Parsons er kledd i ridderdrakt mens han spiser en bolle med frokostblanding. Filmen er Garden State, Braffs tidsriktige regidebut fra 2004. Parsons dukker opp i kun én scene og spiller en partygjest – og kommer rett fra jobben på en restaurant med middelaldertema. Åh, og han snakker klingonsk.
«Jeg elsket den scenen. Den var helt i min gate», smiler Parsons. «Ti år etter ser jeg tilbake og tenker: ‘Jeg var jammen heldig som fikk dette som min første rolle på film!’» Et tiår senere har Parsons blitt en av USAs høyest elskede komistjerner, i rollen som dr. Sheldon Cooper i The Big Bang Theory – en teoretisk fysiker ved Caltech med eidetisk hukommelse, en IQ på 187 og en evne til å snakke klingonsk når det passer ham (gjerne til Wil Wheaton).
Serien er i skrivende stund i sin åttende sesong og har allerede brakt Parsons en Golden Globe og tre Emmy-priser samt gjort ham til en av de best betalte komistjernene i sin generasjon. Men serien handler om mer enn pokaler og trofeer, takket være Parsons hengivne portrettering av übernerden som elsker DC Comics, Battlestar Galactica og actionfigurer.
I en æra hvor superhelter og sci-fi dominerer kinolerretet, vitner populariteten til The Big Bang Theory om det faktum at Sheldon og kompisene hans ikke er like store sosiale utskudd som de var da serien begynte i 2007. De er vår tids Friends; eller, de er USAs versjon av det Simon Pegg, Nick Frost og Edgar Wright gjorde med Spaced og så Shaun Of The Dead.
Nå, i etterkant av Garden State-rollen, er Parsons tilbake i Braffs andre film som regissør, dramedien Wish I Was Here. «Helt ut av det blå fikk jeg en e-post hvor han fortalte meg om filmen», sier Parsons. De hadde ikke holdt kontakten siden sist (men da Parsons avslørte at han er homofil i et intervju i New York Times for to år siden, tvitret Braff: «Jeg har alltid ELSKET Jim Parsons. Nå kan jeg endelig gi ham et Big Bang.»)
Allikevel støtte han og Braff ofte på hverandre etter at Parsons flyttet til Los Angeles i 2007. «En gang sto jeg ved et rødt lys, klar til å krysse veien, og han kjørte forbi og tutet», sier Parsons. «Han pleide å tulle med at vi lever parallelle liv, siden slikt skjedde skummelt ofte.» Siden Braff vet et par ting om å være en komistjerne, etter å ha hatt ni sesonger i Scrubs, er det en viss sannhet i akkurat det.
Parsons vokste opp i Houston, som sønn av en barneskolelærer og en daglig leder for et lokalt rørleggerfirma, og var fast bestemt på å bli skuespiller da han var seks år gammel – da spilte han en fugl i en skoleoppsetning av Kiplings «Hvordan elefanten fikk sin lange snabel» («Jeg ble bitt av basillen tidlig», ler han). Allikevel skulle kjærligheten for skuespill «komme og gå» i skolealderen. Han lekte også med tanken på å bli meteorolog og tok et års pause fra skuespill på college mens han lærte om stiv kuling og vestavind.
Men det var ikke hans skjebne å bli værmann; han strøk til eksamen og skjønte at han måtte prøve seg som skuespiller igjen – ellers ville han angre på det. «Jeg så for meg at jeg kom til å bli en bitter, middelaldrende mann!» Men hvordan skulle han gå fram? Mens han jobbet for en eksperimentell teatertrupp i Houston, fikk han endene til å møtes i hverdagsjobber «for å støtte avhengigheten min for skuespill» – men det var ikke nok fulltidsmuligheter. «Jeg var aldri modig nok til å ta på meg ryggsekken og stikke til New York eller LA.»
Etter hvert tok han en mastergrad i klassisk teater ved University of San Diego før han dro til New York – en verden av teaterscener, reklamer og småroller i TV-serier samt en endeløs rekke prøvespillinger. Han kan fortsatt huske grusomhetene – som da han ved et uhell dro ut kraftledningen mens han prøvespilte for et Martin McDonagh-stykke – men han har alltid vært fryktløs. «Måten jeg alltid tenker om prøvespillinger, eller i alle fall hvordan jeg prøver å tenke, er å si til meg selv at: ‘Dette kan være min ene sjanse til å få denne rollen.’»
Når det gjelder The Big Bang Theory, gjorde Parsons det så godt at serieskaper Chuck Lorre spurte ham om å komme tilbake neste dag for å forsikre seg om at det ikke bare var flaks. Han innrømmer at det er noe i Sheldon han forsto: den manglende evnen til å lese sarkasme eller følelser. Han sukker når han blir spurt om han deler noen av Sheldons mer nerdete trekk. «Åh, gud … Jeg er sikkert nerdete på noen måter, men først og fremst er jeg gammel!» I en alder av 41 setter han pris på å legge seg tidlig (noe som forklarer spedbarnsfjeset). «Jeg har ikke det fjerneste ønske om å feste eller å gå ut på byen!»
I virkeligheten er Parsons langt mindre sosialt keitete enn Sheldon. Han snakker fritt og engasjert i lange drag om alt fra sin nylige tur til Wimbledon hvor han støttet den canadiske tennisspilleren og «e-post-kompisen» Eugenie Bouchard, til hans herlige cameorolle i The Muppets hvor han spilte piano under «Man Or Muppet»-låten (ifølge ham selv er han for øvrig ingen av delene: «Jeg er åpenbart et sted midt imellom.»).
Allikevel er det åpenbart at han er veldig glad i Sheldon, en rollefigur som passer ham like godt som Green Lantern-skjorten. «Et av spørsmålene folk elsker å stille, er: ‘Hva er det du ønsker for Sheldon?’ Jeg har ingen ønsker for ham. Jeg leser et nytt manus hver uke, og jo da, noen episoder er mer interessante for meg enn andre, men på et overordnet nivå har jeg aldri blitt lei av å spille den samme rollen.»
Han innrømmer at han er lettrørt, og forbereder seg allerede nå for stormen av følelser som kommer til å skylle over ham når serien avsluttes. «Det er vanskelig å se for seg, å vite at slutten kommer og føle … definitivt ikke anger … Jeg vet ikke om tap er det rette ordet heller. Organisk død? Det er den beste måten jeg kan si det på, om ting går som de skal! Det er det som vil skje. Dette er noe som har påvirket livet mitt i svært stor grad. Jeg har kanskje et liv på utsiden av serien, men den har hatt en enorm innflytelse på meg uansett. Det kommer til å bli trist.»
Spørsmålet er: Hvordan unnslipper du en rollefigur som Sheldon? Selv Braffs film gir et svakt nikk i den retningen – når Paul ender opp med å prøvespille for en sci-fi-rolle av den typen Sheldon ville elsket. Så er han ikke redd for å kun få denne typen roller? «Ja og nei», sier han forsiktig. «Jeg tar ikke sikte på å spille en annen vitenskapsmann, eller et geni, eller engang en annen Star Trek-fanatiker. Når det er sagt, så likte jeg ideen om å spille noen [i Wish I Was Here] som hadde en fot i den verdenen på en annen måte.»
Parsons’ filmkarriere begynner åpenbart å skyte fart – fra å gi stemme til et romvesen i DreamWorks’ animasjonsfilm Hjem, til en rolle hvor han spiller mot Isla Fisher i Visions, en skrekkfilm om en gravid kvinne som lider av ekstreme hallusinasjoner. Parsons ser ut til å være glad for denne plutselige strømmen av roller som likner veldig lite på Sheldon. «Det er mange forskjellige rollefigurer å spille og mange forskjellige sko å gå i. Og i alle aspekter av industrien.»
Betyr det at han i likhet med Braff kunne tenke seg å bli regissør? Han tenker seg om. «Det er ikke det at jeg ville sagt ‘nei’. Men jeg er 41 nå, og jeg er ikke helt der ennå at jeg føler meg helt tilfredsstilt med å spille skuespill, med hva det nå er jeg driver med på denne jorda … det har gjort meg veldig lykkelig. Jeg vet ikke om det er fordi jeg har mange andre aspekter i livet mitt ved siden av, noe som er veldig bra … jeg vet ikke.» Og for en gangs skyld er han målbundet.
Du kan lese mer i bokasinet Topp 100 TV-serier.
