John Haywood forteller den storslåtte historien om hvordan en liten gruppe skandinaviske oppdagere dro dit ingen andre europeere hadde vært før – 500 år før Columbus.
Det første møtet mellom europeere og amerikanske urinnvånere var ikke vellykket for noen av partene. Rundt 1000 e.Kr. seilte Leiv Eiriksson vestover fra den nyetablerte nordiske kolonien på Grønland. Der oppdaget han et fagert land han døpte Vinland. Tre år senere var broren hans, Torvald, inne i sin andre sommer av en oppfølgingsekspedisjon. Da de utforsket et nes like ved utløpet til en fjord, oppdaget Torvald og mennene hans tre humper på en sandstrand. Humpene viste seg ved nærmere undersøkelse å være kanoer, og under dem lå det ni menn. Nordboerne fanget og drepte åtte av mennene, mens sistemann kom seg unna og fikk slått alarm. Senere samme dag observerte Torvald og mennene hans en hel sverm av kanoer som seilte mot dem nedover fjorden. De søkte tilflukt i skipet sitt og klarte å bekjempe motstanderne ved hjelp av sin store fordel: jernvåpen. I kampens hete ble Torvald likevel truffet av en pil i armhulen og døde kort tid etter. Etter eget ønske fikk Torvald en kristen begravelse, graven hans ble markert med kors ved hodet og føttene. Leiv var den første europeeren som satte sine bein på det amerikanske kontinentet. Torvald var den første som ble begravd der.
Den norske oppdagelsen av det amerikanske kontinentet har blitt en av hendelsene i vikingtiden (rundt 800–1100) som har blitt mest studert og forsket på. I denne perioden var skandinaviske plyndrere, handelsmenn og bosettere aktive i store deler av Europa, så langt sør som til Nord-Afrikas middelhavskyst og så langt øst som til Bagdad. Skandinavene i vikingtiden visste mer om omverdenen enn noen europeere før dem hadde gjort. Siden vikingene sannsynligvis er de eneste europeerne som hadde kontakt med Amerika før Columbus, er det forståelig at fascinasjonen er stor. Fortjener de likevel all denne oppmerksomheten?
Nordmennenes rute til Amerika blir av enkelte beskrevet som «fra stein til stein». Den ble tilbakelagt i etapper, fra én øygruppe til den neste, med korte krysninger på åpent hav imellom. Det første skrittet på veien kom med erobringen og koloniseringen av de skotske Northern Isles rett etter år 800, 200 år før Leiv oppdaget Vinland. Det neste var rundt 25 år senere, da Færøyene fikk sin første bosetning, etterfulgt av Island rundt 870. Videre fulgte etableringen av den norske kolonien på Grønland på 980-tallet, ledet av Eirik Raude. Siden Grønland rent geologisk er en del av det nordamerikanske kontinentet, burde denne bosetningen blitt ansett som den første europeiske bosetningen i Amerika, men det blir den sjelden.
Det første synet
Bosetningen av Grønland ble raskt etterfulgt av den første europeiske observasjonen av det nordamerikanske fastlandet, en bragd utført av den islandske kjøpmannen Bjarne Herjolvsson. Ifølge Grønlendingenes saga – som sammen med Eirik Raudes saga er den litterære hovedkilden vi har til kunnskap om vikingenes oppdagelse av Amerika – opp-daget Bjarne at faren hans hadde emigrert til Grønland sammen med Eirik Raude, da han returnerte hjem fra en tur til Norge i 986. Bjarne visste ikke annet om Grønland enn at det var et landområde fullt av fjell, uten trær og med gode beitemarker. Likevel la han i vei etter faren og havnet, ikke overraskende, raskt på villspor. Etter mange dager med uvær og dårlig sikt befant Bjarne utenfor kysten av et land fullt av fjell og tett skog. Dette var åpenbart ikke Grønland, så Bjarne gikk ikke engang i land. I stedet seilte han nordover og kom etter to dager til et flatt, skogkledd landskap. Nok en gang lot han være å gå i land. Etter å ha seilt nordøstover i enda tre dager kom Bjarne til et land som var fullt av fjell, isbreer og steiner. Det virket for øde til å kunne være Grønland, så han seilte i stedet østover. Etter fire dager ankom han nordboernes bosetning på Grønland. Bjarnes oppdagelser vekket stor interesse, og da han bestemte seg for å slutte med handel, kjøpte Eirik Raudes sønn, Leiv Eiriksson, skipet hans og la ut på en oppfølgingsekspedisjon. Dette var omtrent samtidig som Island konverterte til kristendom, rundt 1000 e.Kr.
Leiv reiste i motsatt retning av det Bjarne hadde gjort. Mens han seilte mot nordvest, kom Leiv til et land med stein og isbreer som han døpte Helluland. Han seilte deretter sørover og kom til et land med lavskog og hvite sandstrender. Han bestemte seg for å kalle det Markland. Etter å ha seilt i sørvestlig retning i to dager oppdaget Leiv et land hvor elvene kokte av laks og druene vokste vilt. Han kalte det Vinland. Følget hans bygget hus på et sted som senere ble døpt Leifsbudir. Her tilbrakte de en komfortabel vinter. «For dem virket landet så mildt og vennlig at de ikke hadde behov for vinterfôr til husdyrene sine: Det var ingen frost den vinteren, og gresset visnet nesten ikke i det hele tatt.» Vinterdagene var mye lengre her enn på Grønland, og på «årets korteste dag var sola synlig både midt på formiddagen og ved frokosttider». Da våren kom, hogget Leiv og mennene hans store mengder tømmer – det var alltid mangel på trær på Grønland – og reiste hjemover. Leiv hadde ikke vært i kontakt med noen urinnvånere. Det første fatale møtet fant sted under broren Torvalds oppfølgingsekspedisjon. Det at Torvald ble drept av de innfødte, hindret ikke nordboerne i å gjøre to nye forsøk på å bosette seg i Vinland. Det første forsøket, drøyt to år etter Torvalds død, ble ledet av den islandske kjøpmannen Torfinn Karlsevne, som tok med seg kona Gudrid, 65 menn, 5 kvinner og flere husdyr. Følget seilte fra Grønland og tilbrakte en rolig vinter ved Leifsbudir. I løpet av denne tiden fødte Gudrid sønnen Snorri – den første euro-peeren som ble født i Amerika. På våren hadde følget sitt første møte med urbefolkningen, som kom til Leifsbudir for å drive byttehandel med pels. Nordboerne kalte dem «skrælinger», som muligens betyr «skrikere». Skrælingene, som selv kom fra en steinalderkultur, var fascinert av nordboernes jernvåpen og jernverktøy. Karlsevne forbød imidlertid mennene sine å handle med dem. Under det andre møtet, senere den sommeren, drepte en av Karlsevnes menn en skræling som forsøkte å stjele noen våpen. Nordboerne parerte et hevnforsøk fra skrælingene, men etter å ha tilbrakt enda en vinter ved Leifsbudir returnerte Karlsevne til Grønland. Det andre forsøket ble utført av Leivs halvsøster, Frøydis, som ifølge Eirik Raudes saga allerede hadde vært i Vinland som en del av Karlsevnes ekspedisjon. Hun hadde skremt vettet av skrælingene ved å blotte det ene brystet og slå på det med et sverd. Frøydis var en barsk kvinne – uegnet som leder – og forsøket på å etablere en bosetning ble avbrutt da halvparten av følget hennes ble drept i en dødelig feide. Etter dette er det kun dokumentert én tur til Vinland. I 1112 la biskopen av Grønland, Erik Gnupsson, ut på en reise til Vinland, men ingen vet hvordan det gikk med ekspedisjonen hans.
I 1961 ble det funnet arkeologiske bevis på at nordboere hadde bodd i Nord-Amerika. Da fant man et langhus av torv og flere verksteder ved L’Anse aux Meadows, helt nord på Newfoundland. Langhuset er et typisk nordisk hus, men liknende hus ble også bygget av inuitter og andre amerikanske urinnvånere. Det endelige beviset på at dette var en nordisk bosetning, var funnet av et enormt antall metallgjenstander, deriblant skips-nagler av smijern og ringspenner av bronse. Steinvekter til vevstoler og spinnehjul dokumenterer at det ble drevet med veving på stedet. Siden dette var en aktivitet som typisk ble utført av kvinner i vikingtidens Skandinavia, bekreftet dette sagafortellingene om at kvinner var en del av nordboernes oppdagelses-ekspedisjoner. Karbondateringer av organisk materiale fra stedet viser at bosetningen var befolket i en kort periode mellom 980 og 1020. Dette rimer med det som er gjengitt i sagaene.
Miljøet rundt L’Anse aux Meadows har lite til felles med hvordan sagaene beskriver Vinland. Vintrene der er harde, og det vokser ingen ville druer. Dermed er det lite sannsynlig at det skal forestille Leifsbudir. Det er mer trolig at L’Anse aux Meadows ble brukt som en base for ekspedisjoner lenger sør. At slike ekspedisjoner ble gjennomført, har blitt bevist gjennom funn av smørvalnøtt blant matrester på stedet. Smørvalnøtt er en type amerikansk valnøtt som ikke vokser lenger nord enn New Brunswick, 80 mil lenger sør.
Gåten Vinland
Hvis Vinland ikke lå ved L’Anse aux Meadows, hvor lå det da? Vi kan med rimelig stor sikkerhet identifisere Helluland og Markland som henholdsvis Baffin Island og Labrador. Sagaene inneholder imidlertid beskrivelser av Vinland som ikke passer sammen. Laksen som beskrives av Leiv, plasserer Vinland nord for Hudson-elven, mens druene plasserer det sør for St. Lawrence. Det burde bety at det lå et sted i de canadiske kystprovinsene eller New England. Frostfrie vintre finnes imidlertid ikke nord for Chesapeake Bay. Det hjelper ikke å vite lengden på den korteste dagen for å avgjøre hvilken breddegrad Vinland lå på. Den er nemlig ikke basert på klokketider – vikingene hadde ikke klokker. Med mindre det blir gjort flere arkeologiske funn, kommer vi sannsynligvis aldri til å få vite hvor Vinland faktisk lå.
Nordboernes forsøk på å bosette seg i Vinland var kortvarig – det hele var over i løpet av 20 år og involverte trolig ikke mer enn 200 mennesker. Det var dømt til å mislykkes. Avstandene var for store, den lille Grønlands-kolonien hadde ikke mange nok folk til at forsøket på kolonisering lot seg gjennomføre, og jernvåpnene deres ga dem ingen overlegne fordeler overfor urinnvånerne, som var langt flere. Likevel var ikke dette slutten på nordboernes nærvær i Nord-Amerika. Grønlands-kolonien overlevde fram til midten av 1400-tallet, da den døde ut som et resultat av den lille istiden. Grønlendingene fortsatte å seile til Markland for å hogge tømmer minst fram til 1347, og de seilte langt innover i Arktis, hvor de jaktet på isbjørn, sel og hvalrosser. Rundt 1170 møtte de Thule-inuittene, og denne kontakten ble opprettholdt fram til kolonien ble oppløst. Gjenstander etter nordboerne har blitt funnet på mange steder hvor Thule-inuittene holdt til i det canadiske Arktis. Nylig ble det som trolig er en nordisk jaktleir, identifisert i Tanfield Valley på Baffin Island. Objektivt hadde ikke nordboernes oppdagelse av Amerika særlig stor innflytelse. Nyheten om oppdagelsen deres nådde raskt Europa, uten at det endret europeernes verdenssyn, slik Columbus’ oppdagelse skulle komme til å gjøre. Ingen trodde at Vinland var en del av et nytt kontinent. Det finnes ingen bevis på at Columbus kjente til Vinland da han la ut på sin skjebnesvangre reise i 1492. Og for de amerikanske urinnvånernes del kunne nordboernes oppdagelsesreiser like gjerne aldri ha funnet sted – de hadde ingen innflytelse på Nord-Amerikas kulturelle utvikling.
Til tross for dette markerer Torvald Eirikssons dødelige møte med skrælingene et viktig øyeblikk i verdenshistorien: slutten på menneskehetens mer enn 70 000 år lange reise ut av Afrika. Etterkommerne etter folkegrupper som hadde forlatt Afrika og reist østover gjennom Asia mot Amerika, hadde endelig støtt på etterkommerne til folkene som forlot Afrika og reiste vestover. Verdenssirkelen var endelig sluttet.
John Haywood er historiker og forfatter av Northmen (Head of Zeus, 2015).
Vikingreiser over
Atlanterhavet
