Napoleons Grande Armée hadde gått fra seier til seier og jaget sine fiender gjennom halve Europa, men Russland og Preussen nektet å gi opp. I sin ubønnhørlige jakt på en avgjørende seier drev Napoleon soldatene sine til det ytterste. Etter å ha slitt seg gjennom Polen midtvinters i gjørme og snø, klarte franskmennene endelig å bringe sine fiender til slag ved den lille østprøyssiske byen Eylau. Resultatet ble et av Napoleonskrigenes verste blodbad.
Napoleon virket uovervinnelig. På bare litt over et år hadde den nykronede franske keiseren ledet sine tropper tvers gjennom Europa, inntatt Wien og Berlin og vunnet overveldende seirer i slagene ved Austerlitz og Jena. Erkefienden Østerrike hadde sett seg tvunget til å gå med på en ydmykende fredsavtale. Den navngjetne prøyssiske hæren ble utmanøvrert og knust i løpet av noen dager. Og i en av militærhistoriens mest spektakulære forfølgelser hadde Napoleons soldater marsjert på kryss og tvers gjennom Preussen, tatt store deler av de gjenværende prøyssiske troppene til fange og kjeppjaget resten østover. Ingenting så ut til å kunne stoppe Napoleons hær.
Men krigen var ikke over. Prøysserne nektet å gi opp kampen, og i øst ventet den russiske tsarens hærstyrker. Napoleon ledet derfor troppene sine videre østover, inn i Polen, for å ta et endelig oppgjør med prøysserne og deres russiske allierte.
Det var nå sent på høsten 1806. I tidligere kriger hadde det vært vanlig å ta en pause i operasjonene på denne tiden av året og plassere troppene i vinterkvarter, men Napoleon ville helst tvinge fram en avgjørelse så fort som mulig. Han ga ordre om at framrykningen skulle fortsette.
Til å begynne med møtte franskmennene liten motstand, og i slutten av november inntok de Warszawa. Mange polakker hyllet Napoleon som en befrier. Etter gradvis å ha blitt oppdelt av sine mektige naboer, Russland, Østerrike og Preussen, hadde Polen opphørt å eksistere som egen stat i 1795. Nå håpet polakkene at Napoleon skulle gi dem deres frihet tilbake. Som et ledd i de polske stormennenes forsøk på å øke Napoleons sympati for sin sak fikk de den unge og sjarmerende adelskvinnen Maria Walewska til å innlede en romanse med den franske keiseren. Men selv om dette ble starten på et intenst kjærlighetsforhold, lot ikke Napoleon seg påvirke i sine storpolitiske vurderinger.
Tross de spektakulære seirene var Napoleon i en vanskelig situasjon. Han var langt fra sine baser og hadde problemer med å få fram nødvendig mat og utstyr til troppene. Samtidig fantes det strategiske trusler på alle kanter. Storbritannia, som var havets herre etter seieren i sjøslaget ved Trafalgar året før, kunne landsette tropper hvor som helst langs Europas kyster. Russerne kunne mobilisere store styrker i øst, og i sør hadde han ingen garanti for at ikke Østerrike på ny ville ta opp kampen for å hevne sine tidligere nederlag. Dette var noen av grunnene til at Napoleon presset på for å få en rask avgjørelse på slagmarken, selv om den polske vinteren gjorde militære operasjoner svært vanskelig.
Napoleon var nå 37 år gammel. For bare 12 år siden hadde han vært en forholdsvis ukjent artillerioffiser i den nyopprettede franske republikkens hær, men i de følgende årene hadde han gått fra suksess til suksess på slagmarken og ble etter hvert så populær at han i 1804 kunne gjøre seg til statsoverhode og krone seg selv til keiser i Notre-Dame-katedralen i Paris.
Mye av nøkkelen til hans militære triumfer lå i hans vilje til å gripe initiativet og få fienden ut av balanse gjennom raske og resolutte manøvrer. Det var derfor typisk Napoleon at han i slutten av 1806 nektet å gi fra seg det strategiske initiativet og la troppene innta vinterkvarter.
Vinterkrig i Polen
Etter å ha tatt Warszawa sendte han avdelingene sine nordover for å krysse elven Wisla og angripe russerne. Det begynte bra. Tross heftig motstand lyktes franskmennene i å gjennomføre kompliserte broleggingsoperasjoner og var snart over elven. Russerne trakk seg tilbake i all hast. Men så startet problemene for Napoleon.
Været vekslet mellom regn og snø, og veiene ble til gjørme. Forsyningsvognene klarte ikke å følge troppene. De tunge kanonene ble sittende fast. Kalde, våte og sultne slet de franske soldatene seg fram i forsøk på å oppfylle Napoleons ordre om en hurtig forfølgelse.
Også russerne hadde problemer under de forferdelige værforholdene. Mange kanoner måtte etterlates og falt i franskmennenes hender. 26. desember gikk russiske baktropper i stilling ved de små byene Pultusk og Golymin for å forsøke å stagge de franske forfølgerne.
Ved Pultusk ledet marsjall Jean Lannes sine 19 000 franskmenn til angrep på over 40 000 russere med mer enn 120 kanoner. Lannes’ kanoner hadde ikke klart å holde tritt med infanteriet og kavaleriet under den hurtige framrykningen langs de gjørmete veiene. Franskmennene manglet dermed artilleristøtte. Siden hovedparten av den russiske styrken sto bak et høydedrag, var Lannes heller ikke klar over hvilken tallmessig overmakt han sto overfor. En serie franske angrep ble slått tilbake med store tap. Lannes befant seg i en kritisk situasjon og kunne ha blitt tvunget til retrett, men ble reddet av en divisjon, omtrent 7000 mann, fra marsjall Davouts armékorps som ankom slagmarken utpå ettermiddagen. Etter hvert stilnet kampene, og om natten kunne russerne uforstyrret fortsette tilbaketoget.
Samme dag ble det også utkjempet et slag ved Golymin, 20 kilometer nordøst for Pultusk. Her ble en mindre russisk baktropp, omtrent 18 000 mann, angrepet av to divisjoner fra Davouts korps pluss hele marsjall Augereaus korps, til sammen mer enn 30 000 franskmenn. Tross heftige franske angrep klarte russerne å holde stand også her, og trakk seg først tilbake etter mørkets frambrudd.
De to slagene hadde kostet Napoleon dyrt. Til sammen ble minst 5000 franskmenn drept, såret eller tatt til fange. Russernes tap var sannsynligvis noe mindre.
Napoleon måtte innse at det var håpløst å fortsette offensiven. Russerne hadde åpne retrettlinjer og kunne trekke seg tilbake så langt de ville, mens hans egne tropper manglet forsyninger og var fullstendig nedkjørt etter måneder i felten. Motvillig ga Napoleon avdelingene sine ordre om å gå i vinterkvarter.
Napoleons hær
«Vi manglet absolutt alt. Ikke bare var vi uten vin og brennevin, men det var heller ikke noe kjøtt eller brød å få tak i. Jeg gikk flere dager uten å spise … Troppene hadde aldri opplevd noe verre. Selv dem som hadde deltatt i revolusjonskrigens mange felttog samt felttoget i Egypt, forsikret oss om at de aldri hadde lidd så mye. Fra alle kanter hørte vi ikke annet enn klager, stønn og jamring. På toppen av det hele gjorde matmangelen og den dårlige kvaliteten på den lille næringen vi fant, at dysenteri spredte seg i armeen. Jeg ble selv rammet, i likhet med alle stabsoffiserene i min enhet.» Slik beskrev markien av Bouillé du Chariol, en stabsoffiser i marsjall Davouts korps, marsjen tilbake etter slagene ved Pultusk og Golymin.
Disiplinen var i ferd med å bryte sammen. Tusenvis av soldater forlot sine avdelinger på desperat jakt etter mat og husly. Det fortelles også om mange selvmord blant de fortvilte soldatene. Napoleons en gang så stolte Grande Armée – storarmeen – var redusert til en skygge av seg selv. For bare noen måneder siden hadde soldatene ropt entusiastisk «leve keiseren!» hver gang de så Napoleon ri forbi. Hvis de så ham nå, ropte de bare på brød.
Mange av de franske soldatene hadde året før vært på den lange marsjen fra kysten ved Den engelske kanal, gjennom Frankrike, Tyskland og Østerrike til Austerlitz, og så tilbake igjen til det vestlige Tyskland. Et drøyt halvår senere marsjerte de inn i Preussen i et voldsomt tempo, utkjempet store slag og en rekke mindre trefninger, før de fortsatte inn i Polen. Det kunne virke som om de lange marsjene og den stadige mangelen på skikkelig mat aldri skulle ta slutt.
Egentlig hadde ikke Napoleon noe valg, armeen hans måtte få hvile og anledning til å motta forsyninger. Slitte uniformer, fottøy og våpen måtte skiftes ut. Og ferske rekrutter ankom for å erstatte de falne og invalidiserte.
I vinterkvarterene gjenvant Napoleons Grande Armée raskt mye av sin gamle slagkraft. Det var ingen tvil om at den franske keiseren fremdeles rådde over en dødelig effektiv krigsmaskin.
La Grande Armée hadde opprinnelig blitt opprettet for å invadere Storbritannia. Det var i de store treningsleirene på kysten av Den engelske kanal at Napoleon formet det som skulle bli en av tidenes mest berømte armeer. Han perfeksjonerte organisasjonssystemet med armékorps som skulle operere som samlede enheter i felten. Hvert korps var som en liten armé med både infanteri, kavaleri og kanoner. Hovedstyrken var vanligvis to eller tre divisjoner med infanteri. Meningen var at korpsene skulle være sterke nok til å marsjere hver for seg og overvinne mindre fiendestyrker for så å forene seg like før et avgjørende slag mot fiendens hovedstyrke. Napoleon utnevnte en rekke av sine dyktigste generaler til marsjaller som skulle kommandere korpsene.
Napoleon la stor vekt på å styrke soldatenes kampmoral. Avdelingene hadde fått utdelt nye faner med den franske trikolorens farger og en forgylt ørn på toppen av fanestangen. Disse fanene ble kalt ørner og skulle fungere som samlingspunkt på slagmarken. Dersom fienden skulle klare å ta en ørn i kamp, var det en stor skam for avdelingen som mistet den. Napoleon hadde også innstiftet en ny medalje han kalte æreslegionen. Denne ble først og fremst utdelt til soldater som utmerket seg på slagmarken.
Med slike virkemidler underbygget Napoleon en sterk æreskult i armeen. Det å vinne ære – gloire – på slagmarken ble framstilt som soldatenes høyeste mål. I felten styrket Napoleon denne æreskulten ved å utstede inspirerende proklamasjoner og bulletenger som oppsummerte de siste operasjonene og trakk fram spesielt ærefulle episoder, ofte sterkt overdrevet. Det var vanligvis en stor ære for en avdeling å bli nevnt i en bulleteng. Men det kunne også brukes som straff for avdelinger som hadde flyktet eller mistet ørnene sine. Slik straff kunne styrke kampmoralen ved å gi avdelingene et sterkt behov for å revansjere seg.
De spektakulære triumfene ved Ulm, Austerlitz, Jena og Auerstadt viste tydelig hvilken enestående effektiv krigsmaskin Napoleon hadde utviklet. Det fleksible og effektive organisasjonssystemet hadde så langt bestått alle prøver med glans, og soldatene hadde vist en imponerende kampmoral.
Tiden i vinterkvarter ble blant annet brukt til å dele ut nye uniformseffekter. I stedet for de myke tosnutede hattene i sort filt som hadde vært i bruk siden før revolusjonen, fikk soldatene nå utdelt såkalte chakoer, høye, stive hatter med flat topp og en liten brem foran. Men utskiftingen gikk tregt, så mange soldater måtte beholde de gamle hattene en stund til. En annen forandring var at en del regimenter i stedet for revolusjonstidens blå uniformer fikk hvite uniformer, slik den franske kongens soldater hadde hatt før revolusjonen. Men dette var lite populært, og forsøket på å endre armeens farge ble snart avlyst. Om vinteren var fargen på uniformene uansett av begrenset betydning, for de fleste soldatene bar gråbrune eller mørkeblå vinterfrakker over uniformene.
Napoleons plan var å bruke vinteren til å gjøre armeen så sterk som mulig og gjenoppta aktive operasjoner til våren. Men fienden hadde ikke tenkt å la franskmennene hvile uforstyrret. Allerede i midten av januar 1807 var de russiske styrkene igjen på marsj
Tsarens menn rykker fram
Russernes armésjef, den halvblinde 68-åringen Mikhail Kamenskij, mente selv at han var uskikket til å lede en armé i felten, og tryglet tsaren om å få pensjonere seg. Men tsaren manglet gode alternativer og nølte med å innsette en erstatter. I mellomtiden oppførte Kamenskij seg tilsynelatende stadig mer irrasjonelt, og det virket ikke som om det lå noen klar plan bak ordrene hans. Det er mulig at han bevisst forsøkte å demonstrere at han ikke kunne lede en armé. Ifølge den britiske observatøren sir Robert Wilson holdt de andre russiske generalene et krigsråd ved årsskiftet der de ble enige om å erklære at armésjefen måtte være gal. Kort etter forlot Kamenskij armeen.
Noen dager senere utnevnte tsaren 61 år gamle Levin Bennigsen til ny sjef. En av Bennigsens fremste kvalifikasjoner var at han ikke hadde vært involvert i nederlaget ved Austerlitz. Dessuten hadde han kommandert styrken som holdt stand mot marsjall Lannes’ tropper ved Pultusk. I sine depesjer til tsaren hadde Bennigsen framstilt Pultusk som en strålende russisk triumf, selv om sannheten var at han ikke hadde oppnådd annet enn å stoppe angrepene til en betydelig mindre fransk styrke.
Bennigsen kom opprinnelig fra Hannover i det nordvestlige Tyskland, men hadde gått i russisk tjeneste etter at familien mistet sin formue. Under Katarina den store steg han raskt i gradene og ble til slutt general. Som leder var han omstendelig og kanskje i overkant opptatt av detaljer. Han hadde også en tendens til å være selvgod og overdrev stadig egne bedrifter i sine rapporter.
Suksessen ved Pultusk hadde muligens gitt Bennigsen en urealistisk oppfatning av sine egne hærføreregenskaper og de russiske troppenes slagkraft, for noe av det første han gjorde etter å ha overtatt kommandoen, var å beordre en dristig vinteroffensiv. Planen var å marsjere nordvestover og overraske den franske armeens venstre fløy før Napoleon rakk å sende forsterkninger. Deretter ville Bennigsen fortsette vestover for å tvinge franskmennene til å heve sin beleiring av den viktige havnebyen Danzig (Gdansk).
De første franske styrkene Bennigsen planla å angripe, tilhørte marsjall Michel Neys armékorps. Ney hadde i begynnelsen av januar på eget initiativ ledet sine tropper nordvestover i retning Königsberg (nå Kaliningrad) for å samle sårt trengte matforsyninger og kanskje utføre et spektakulært kupp ved å erobre den strategisk viktige østprøyssiske byen. Siden vinterforholdene og store avstander skapte problemer for kurerene, hadde ikke Ney mottatt Napoleons klare ordre om å gå i vinterkvarter mye lenger vest. Dermed var Neys korps isolert, langt foran resten av Napoleons hær, og utgjorde et fristende bytte for Bennigsen.
Men i siste liten ga Ney ordre om retrett og lyktes i å slippe unna sørvestover etter noen mindre sammenstøt. Selv om Ney nå var klar over at russerne var på marsj, hadde Bennigsen ennå ikke mistet overraskelsesmomentet, for det tok tid før Neys meldinger nådde Napoleons hovedkvarter og de andre franske armékorpsene.
I lange kolonner fortsatte russerne nordvestover mot Danzig. Tsarens menn var kjent for sin stoiske utholdenhet, en egenskap de fikk god anledning til å vise under Bennigsens vinteroffensiv. Snøbyger og bitende vinder pisket russerne mens de slet seg av gårde langs de dårlige polske veiene.
Infanteristene var for det meste plukket ut blant de livegne bøndene og tvunget til å gjøre tjeneste i armeen i 25(!) år. Treningen deres la først og fremst vekt på blind lydighet og evnen til å marsjere i formasjon. Geværene de bar på skulderen, var kanskje Europas dårligste, men russerne var uansett ikke særlig opptatt av treffsikkerhet. De satset først og fremst på massevirkningen av musketter avfyrt i salver, etterfulgt av besluttsomme bajonettangrep. Storparten av det russiske infanteriet hadde grønne uniformsjakker. I likhet med franskmennene var de i ferd med å bytte fra tosnutede filthatter til svarte chakoer.
Tsaren hadde et sterkt og variert kavaleri: Det regulære kavaleriet besto, akkurat som det franske, av tre hovedtyper: tungt kavaleri, dragoner og lett kavaleri. Det tunge kavaleriet var i hovedsak kyrassérer med lange, rette sverd. Dragonene skulle foruten vanlige kavalerioppgaver også kunne kjempe til fots med geværer. Det lette kavaleriet var for det meste husarer (og chasseurs à cheval hos franskmennene) med buede sabler, fargerike jakker og elegante chakoer eller bjørneskinnshatter. I tillegg hadde tsaren et tallrikt irregulært kavaleri, først og fremst kosakker med lanser og sabler, som foretrakk å gjøre seg gjeldende utenfor slagmarken ved å angripe små, isolerte fiendeavdelinger eller forsyningskonvoier.
Den kanskje beste delen av tsarens hær var artilleriet. Russerne hadde mange grovkalibrede kanoner og samlet dem ofte i store batterier på slagmarken. Artillerioffiserene var jevnt over bedre utdannet og dyktigere krigere enn sine kollegaer i infanteriet og kavaleriet.
Ved starten på felttoget gjorde Bennigsen noen spede forsøk på å inndele styrkene sine i store korps etter fransk mønster, men den russiske korpsorganisasjonen var lite effektiv grunnet fraværet av et velorganisert stabsapparat. Inndeling i divisjoner hadde først blitt innført etter det katastrofale nederlaget ved Austerlitz. Selv om opprettelsen av divisjoner var et klart framskritt, manglet de russiske divisjonene trening i å operere i samlede enheter og ble ofte splittet opp i mindre fortropper, baktropper og vaktstyrker.
Tross organisatoriske svakheter skulle det vise seg at russerne var de vanskeligste motstanderne Napoleon hadde møtt så langt. De var seige og utholdende i forsvar og foretok stadig besluttsomme motangrep. Sammen med franskmennenes aggressive operasjonsmetoder førte dette til at kampene under vinterfelttoget i Polen ble uvanlig blodige.
Napoleons felle
Etter at marsjall Ney trakk seg tilbake i all hast, var marsjall Jean Bernadottes korps det eneste franske korpset som sto mellom Bennigsens framrykkende russere og Danzig. Foruten sine egne bortimot 70 000 russere hadde Bennigsen også kommandoen over en prøyssisk styrke under general Anton Wilhelm von L’estocq med ca. 13 000 mann. Mot denne overmakten hadde Bernadotte bare
18 000 soldater. Franskmennene var dessuten spredt utover for å dekke en 90 kilometer lang front og best mulig utnytte de lokale ressursene mens de lå i vinterkvarter.
23. januar fikk marsjall Bernadotte melding om at store russiske styrker nærmet seg fra øst. Han gikk straks i gang med å samle sine tropper. På formiddagen 25. januar hadde han rukket å samle ca. 6000 mann foran den lille byen Mohrungen. Det var i siste liten, for Bennigsens fortropp, ca. 10 000 russere, sto bare et par kilometer fra byen. Bernadotte bestemte seg for å ta opp kampen. Målet hans var å vinne tid til å fullføre samlingen av sitt armékorps før han trakk seg tilbake i tråd med Napoleons instrukser.
Kampen ved Mohrungen ble en voldsom og blodig affære. Etter en serie angrep og motangrep – der en fransk bataljon mistet fanen sin – lyktes Bernadottes menn i å fordrive sine motstandere fra et stort gårdstun kalt Pfarrersfeldchen. Men russerne fortsatte å holde stand på en åsrygg like bak.
Det var sent på ettermiddagen, og lyset begynte å svinne, da general Pierre Dupont ankom slagmarken fra nord med ytterligere 2000 franske infanterister pluss et par regimenter med lett kavaleri. Dupont var perfekt plassert til å overfalle russernes posisjon fra siden og bakfra, og angrep uten å nøle. Duponts flankeangrep tvang russerne til å foreta en hastig retrett.
Bernadotte hadde seiret, men triumfen fikk en stygg ripe i lakken da det viste seg at russisk kavaleri hadde ridd bak franskmennenes linjer mens kampen raste, og trengt inn i Mohrungen. De russiske rytterne tok hundrevis av fanger og plyndret Bernadottes personlige bagasje før den franske marsjallen rakk å sende en styrke for å fordrive dem.
Dagen etter trakk Bernadotte seg tilbake sørvestover. Seieren ved Mohrungen hadde gitt ham tid til å samle korpset sitt og foreta en ordnet retrett. Bennigsens forfølgelse var treg og forsiktig.
Da Napoleon fikk melding om kampen ved Mohrungen, øynet han raskt en gyllen mulighet: Mens Bennigsens styrker forfulgte Bernadotte og marsjerte videre vestover mot Danzig, kunne Napoleon sende resten av sin Grande Armé rett nordover fra vinterkvarterene nord for Warszawa og avskjære Bennigsen fra Russland og den viktige basen i Königsberg. Hvis alt gikk som Napoleon håpet, ville Bennigsens hær bli presset opp i et hjørne mellom nedre Visla og Østersjøen og enten bli knust i stort slag eller tvunget til å overgi seg.
Ordrer på avveie
En strøm av kurerer forlot Napoleons hovedkvarter i Warszawa med ordre til de franske armékorpsene. Bernadotte fikk ordre om å fortsette retretten sørvestover, for jo lenger Bennigsen forfulgte Bernadotte, jo lenger ledet han troppene sine inn i Napoleons felle. Men så snart Bernadotte merket at russerne ikke lenger forfulgte ham, skulle han vende om og marsjere nordøstover så fort som mulig for å slutte seg til resten av de franske styrkene før det avgjørende slaget.
Det var Napoleons erfarne stabssjef, marsjall Louis Berthier, som hadde ansvaret for å få renskrevet og sendt ut keiserens ordre. Berthier var vanligvis svært pålitelig, men da ordrene om den store motoffensiven skulle sendes ut, ble det begått flere alvorlige feil. De viktige ordrene til Bernadotte ble gitt til en ung offiser som nettopp hadde ankommet fra krigsskolen i Paris. Dessuten ble ikke ordrene kodet.
Den unge offiseren fra krigsskolen hadde ingen erfaring som kurer og var helt ukjent med den polske landsbygda. Det endte med at han red rett i armene på russernes fortropper. Kort etter kunne Bennigsen lese Napoleons plan og forsto hvilken fare armeen hans befant seg i. Også andre franske kurerer ble snappet opp av russerne, slik at ingen av Napoleons ordrer nådde fram til Bernadotte.
Imens startet Napoleons motoffensiv. Den franske keiseren ante ikke at planene hans allerede var avslørt, men han innså at det bare var et spørsmål om tid før Bennigsen forsto hva som var i gjære. Derfor ga han marsjallene sine ordre om å drive soldatene nordover så fort som mulig for å avskjære russerne. Men igjen skapte den polske vinteren og det dårlige veinettet problemer. De franske korpsene maktet ikke å opprettholde sin sedvanlige marsjfart.
Begge armeene marsjerte nå mot nord og øst i retning Königsberg. Russernes raske helomvending etter at Bennigsen fikk tak i ordrene til Bernadotte, ga dem et lite forsprang, og dermed unnslapp de så vidt Napoleons felle.
Bagrations baktropp
3. februar gikk Bennigsens hovedstyrke i stilling rundt den lille byen Jonkendorf (Jonkowo) mens franskmennene nærmet seg fra sør. Russerne befant seg nå mellom franskmennene og Königsberg, noe som innebar at veien til den viktige østprøyssiske festningsbyen for øyeblikket lå åpen for Bennigsens soldater.
Men russerne var ennå ikke utenfor fare, for Napoleon hadde lagt nye planer. Tropper fra marsjall Louis-Nicolas Davouts korps var allerede på marsj langs østbredden av elven Alle i et nytt forsøk på å komme mellom russerne og Königsberg. Samtidig truet Neys korps Bennigsens posisjon fra vest og var i ferd med å bryte forbindelsen mellom Bennigsen og L’estocqs prøyssere som befant seg lenger vest. Ytterligere to franske korps samt marsjall Joachim Murats kavalerireserve og Napoleons garde marsjerte rett mot Jonkendorf fra sør. Sammen kunne de franske korpsene knuse Bennigsens hær som i en skruestikke.
Bennigsen innså snart at han ikke kunne bli stående ved Jonkendorf, og begynte å trekke seg unna før alle de franske korpsene var på plass. Snøen og de vanskelige veiforholdene hadde igjen sinket franskmennene og hindret gjennomføringen av Napoleons planer. Den franske keiseren forsøkte å angripe med de styrkene han hadde tilgjengelig, men lyktes ikke i å hindre russernes retrett.
Nå startet et brutalt kappløp nord- og østover. Napoleon ville tvinge Bennigsen til å utkjempe et avgjørende slag ved å presse russerne så hardt at de måtte stoppe og ta opp kampen. Bennigsen var mest opptatt av å unngå et større slag og fortsatte retretten mot Königsberg og den russiske grensen.
4. og 5. februar kom det til flere heftige sammenstøt mellom de franske forfølgerne og russernes baktropper ledet av prins Pjotr Bagration. Den 41 år gamle prinsen fra Georgia var kanskje den dyktigste og mest karismatiske generalen i den russiske hær. Han hadde utmerket seg under den berømte Suvorovs felttog i Italia og det dramatiske tilbaketoget gjennom Alpene i 1799. Ved Austerlitz var han en av få russiske generaler som kom fra det med sitt gode rykte i behold.
Å lede baktropper var Bagrations spesialitet, noe han viste til fulle da han dekket Bennigsens retrett fra Jonkendorf. Fransk kavaleri anført av djerve generaler som Charles Lasalle, Etienne Guyot og Victor Latour-Maubourg angrep gang på gang, men de russiske kavaleristene red dem i møte og hindret de franske rytterne i å nå Bennigsens sårbare marsjkolonner. Kavaleristene hogg løs på hverandre med sablene i korte, intense nærkamper der til og med generalene deltok. De gloire-hungrige franskmennene noterte nøye hvem som var de første til å veksle hogg med fienden i et angrep. En gang var general Latour-Maubourg selv den første til å nå fienden. Men til tross for mange gloriøse episoder lyktes ikke franskmennene i å knekke russernes motstand. Bagration sørget hele tiden for at forsterkninger var tilgjengelige der det trengtes.
For å vinne enda mer tid og gi Bennigsen størst mulig forsprang på de franske forfølgerne, benyttet Bagration en klassisk taktikk for baktropper: Han plasserte et par bataljoner med infanteri samt noen kanoner i forsvarsstillinger som sperret veien for franskmennene. Kavaleri hadde liten sjanse til å beseire velforberedt infanteri som raskt kunne danne firkantformasjon mot kavaleriangrep. De franske rytterne måtte derfor vente på infanteristøtte før de kunne fortsette. Og når de franske infanteristene nådde fram, måtte de skifte fra marsjkolonner til angrepsformasjoner og finne de beste utgangsposisjonene for å angripe russernes stilling. Alt dette tok mye tid, akkurat hva Bagration var ute etter. Så snart franskmennene var klare til å starte et skikkelig angrep, trakk Bagration troppene sine tilbake til en ny stilling.
Det var frustrerende dager for franskmennene, og marsjall Murat, som hadde hovedansvaret for forfølgelsen, ble stadig mer utålmodig. 6. februar støtte kavaleriet hans på en ny russisk forsvarsstilling foran landsbyen Hof (Dworzno). Et par tusen russere, både infanteri, kavaleri og artilleri, under kommando av Mikhail Barclay de Tolly hadde tatt stilling bak en liten elv. Elven var tilfrosset, men breddene var såpass høye og bratte at den likevel utgjorde et hinder. En bro, som russerne av en eller annen grunn hadde latt være å ødelegge, fikk derfor stor betydning.
Kampen ved Hof
Den ildfulle gascogneren Murat, som vanlig lett å få øye på med sin pelsfôrede lue besatt med hvite fjær, var lei av å vente på infanteriet for å kunne angripe russiske forsvarsstillinger. Denne gangen ville han la kavaleristene sine klare jobben uten hjelp fra fotsoldatene. I all hast fikk marsjallen på plass noen kanoner som startet et intenst bombardement av russernes stillinger. Deretter sendte han en brigade med husarer og chasseurs à cheval mot broen. Det lette franske kavaleriet dannet en lang, smal kolonne, for det var bare plass til fire ryttere i bredden på den lille broen.
Tross ilden fra russernes kanoner klarte de lette kavaleristene å krysse broen, men på den andre siden ble de møtt av russiske husarer. Franskmennene kom i uorden mens de forsøkte å omgruppere til linjeformasjon. I noen sekunder nølte begge parter på noen titalls meters avstand, men så gjøv russerne løs på franskmennene og drev dem tilbake over broen i full forvirring.
Murat sendte straks fram en divisjon med grønnkledde dragoner for å hjelpe. Nå var det russernes tur til å bli drevet tilbake, men på den andre siden av broen ble de franske dragonenes angrep stoppet av skuddsalver fra russisk infanteri i firkantformasjon. Dermed fikk de russiske rytterne tid til å ordne rekkene og angripe på ny. Slik bølget kampen fram og tilbake mens stadig flere franske avdelinger ankom den snødekkede kampplassen.
Infanterihjelpen Murat ikke hadde tenkt å vente på, to divisjoner fra marsjall Jean Soults korps, var nå i ferd med å angripe russernes stillinger til høyre og venstre for broen. Men Murat var fortsatt utålmodig og lite interessert i å vente på at infanteristene skulle drive bort fienden. I stedet red han bort til noen regimenter med kyrassérer og ropte «Etter meg!» Så red han mot broen sammen med kyrassérenes general, den hardbarkede veteranen Jean d’Hautpoul.
Kyrassérene var et imponerende syn med sine stålhjelmer med svarte hestehårsbusker, blanke brystpanser og lange sverd. De red over broen og jaget raskt unna restene av det russiske kavaleriet. Så kastet de seg over de russiske fotsoldatene.
Vanligvis var det nesten umulig for kavalerister å få has på infanteri i firkantformasjon, for skuddsalvene og de ubrutte rekkene strittende av bajonetter fikk selv de best trente hestene til å vike unna. Men denne gangen hadde flyktende russiske ryttere ridd gjennom firkanten og skapt uorden i rekkene. Da kyrassérene sprengte fram, gikk den tette formasjonen i oppløsning. Triumferende kyrassérer red inn blant russerne og stakk dem i ansiktet med sverdene. Dette var starten på en fryktelig nedslakting. Flere hundre av de russiske infanteristene ble drept eller såret.
Russernes forsvar av stillingen foran Hof kollapset, og de overlevende trakk seg hastig tilbake gjennom landsbyen, tett forfulgt av franskmennene. Heldigvis for russerne var forsterkninger på vei. En ny forsvarsstilling var i ferd med å bli etablert på høydene nordøst for Hof, samtidig som to russiske kyrassérregimenter angrep sine franske motstykker for å bremse forfølgelsen. De franske kyrassérene måtte vike, for de var i uorden etter sitt eget angrep og hadde slitne hester. Dermed fikk russerne tid til å konsolidere sine posisjoner på høydene.
Vinterdagen gikk mot slutten. Franskmennene rykket fram på bred front med både infanteri og kavaleri. Flere steder brøt det ut voldsomme kamper. En fransk bataljon med lett infanteri fra Korsika, Tirailleurs Corses, stormet en russisk kanonstilling, men ble drevet tilbake igjen. Da det ble mørkt og kampene ebbet ut, holdt den russiske baktroppen fremdeles stand på høydene.
Kampen ved Hof hadde kostet begge parter rundt 2500 mann, døde, såret eller savnet. Franskmennene mente de hadde vunnet en ærefull seier, spesielt på grunn av det spektakulære angrepet til Hautpouls kyrassérer, og fordi de hadde erobret fire russiske faner og fem kanoner. Men bortsett fra dette hadde ikke Napoleons soldater oppnådd stort. Den russiske baktroppens innbitte motstand hadde gitt resten av Bennigsens styrker tid til å fortsette retretten mot den lille byen Preussisch-Eylau, ofte bare kalt Eylau.
Et slag i emning
Napoleon ble skuffet da han i grålysningen 7. februar fikk melding om at russerne hadde trukket seg tilbake på ny. Han hadde håpet å utkjempe et slag ved Landsberg, et par kilometer øst for Hof.
Nå måtte han legge nye planer. Selv ville han forfølge russerne direkte med hovedstyrken sin, armékorpsene til Soult og Pierre Augereau, samt garden og Murats kavaleri. Davout, som nå befant seg nær Heilsberg på bredden av Alle, skulle marsjere nordover for å true russernes venstre flanke dersom de tok stilling ved Eylau. På motsatt fløy skulle Neys armékorps fortsette å holde L’estocqs prøyssere på avstand og samtidig true Bennigsens høyre flanke fra nordvest. Hvis alt gikk som planlagt, ville russerne bli angrepet både forfra og på begge flanker av bortimot 80 000 franskmenn.
Napoleon håpet at også Bernadottes korps skulle nå fram i tide til å delta i slaget. Keiseren var fortsatt ikke klar over at ordrene til Bernadotte hadde blitt snappet opp av fienden, og at Bernadotte derfor ble hengende etter da den franske offensiven startet. Tross iherdige forsøk på å ta igjen det tapte med forserte marsjer var Bernadottes korps fremdeles nesten to dagsmarsjer lenger borte enn hva Napoleon regnet med.
De forserte marsjene på ruglete snø- og isdekkede veier tæret hardt på begge armeer. En tysk offiser i russisk tjeneste fortalte: «De stakkars soldatene passerer som spøkelser. Du kan se dem støtte seg til sidemannen og sove under marsjen.» Mangelen på næring og hvile førte til at hundrevis, kanskje tusener, av soldater sank sammen langs veiene, ute av stand til å gå lenger. Mange ble liggende til de frøs i hjel.
Bennigsen fryktet at mennene hans ikke kunne fortsette retretten stort lenger. Han bestemte seg for at tiden var inne for å konfrontere Napoleon. Bennigsens tropper hadde slått tilbake de franske angrepene i gjørma ved Pultusk, kanskje håpet han nå å oppnå noe liknende i større skala. Dessuten måtte franskmennene også være svekket etter de strabasiøse marsjene og stadige sammenstøtene.
Like øst for Eylau fant Bennigsen en posisjon han likte. Han plasserte avdelingene sine på noen lave høydedrag som strakte seg fra nordvest til sørøst, litt over en kilometer øst for den lille byen. De slake skråningene var for det meste åpent lende og utgjorde dermed gode skuddfelt for det sterke russiske artilleriet. Det at det var lite skogholt, gårdstun eller landsbyer langs frontlinjen, var også en fordel for Bennigsens infanteri, siden de individualistiske franskmennene tradisjonelt var bedre enn russerne til å utnytte bygninger og ulendt terreng.
Bennigsen trengte tid til å få alle avdelingene sine på plass, derfor ga han igjen Bagration kommandoen over en baktropp som skulle sinke franskmennenes anmarsj.
Opptakten
Midt på dagen 7. februar kom Napoleons fortopper under Murat ut av en skog omtrent tre kilometer sørvest for Eylau. På noen høydedrag foran byen ventet Bagration med rundt 10 000 infanterister og kavalerister samt 40 kanoner.
Murat innså at denne gangen var det best å vente på infanteriet. Mens det franske artilleriet gikk i stilling og begynte å bombardere russerne, marsjerte marsjall Soults fotsoldater ut av skogen og begynte å innta angrepsposisjoner.
Igjen syntes Murat at ting gikk for sakte, og brukte sin autoritet som sjef for fortroppen til å gi de to første av Soults regimenter ordre om å angripe straks. Angrepet var dårlig koordinert. 18. linjeinfanteri rykket fram i kompakte kolonner langs landeveien mot Eylau, mens 46. linjeinfanteri trasket over de snødekkede markene i bred linjeformasjon og sakket snart etter. Andre franske regimenter marsjerte fram lenger til høyre for å true Bagrations venstre flanke, men her gikk framrykningen sakte, både på grunn av snøen og fordi synet av russisk kavaleri fikk et par av disse regimentene til å marsjere i langsomme firkantformasjoner.
Oppe på høydedraget kunne prins Bagration se franskmennene nærme seg, lange rekker av menn i kontrast mot det hvite landskapet. Sannsynligvis så han snart at Murat hadde begått en feil. De franske kolonnene som fulgte landeveien, 18. linjeinfanteri, hadde kommet for langt foran til å få støtte av resten av de franske styrkene. Da det franske regimentet nådde foten av høydedraget, ga Bagration artilleristene sine ordre om å intensivere kanonilden. De russiske artilleristene hadde nå skiftet ammunisjon fra kanonkuler til kardesker: ladninger av mindre jernkuler i tynne metallsylindre som revnet idet de ble skutt ut, og spredte kulene som svære haglskudd. Samtidig åpnet russiske infanterister ild med geværene sine. Mange franskmenn stupte i kuleregnet, men resten fortsatte framover.
Bagration ga nå to av sine infanteriregimenter ordre om å gå til motangrep med felte bajonetter. Omtrent samtidig kom et russisk dragonregiment ridende over en tilfrosset innsjø, rett mot det franske regimentets venstre flanke. Franskmennene forsøkte desperat å innta firkantformasjon, men det var for sent. Den fremste franske bataljonen ble overrent av sabelsvingende russiske dragoner og fotsoldater med bajonettene klare. Flere dragoner red mot en fransk fanebærer og hogg løs til han slapp taket i ørnefanen. Selv om flere franskmenn ilte til, klarte de ikke å forhindre dragonene i å ta det ettertraktede trofeet.
Oberst Pierre de Pelleport kommanderte den neste bataljonen fra 18. linjeinfanteri. Han så hvordan den første bataljonen ble overmannet, og forsøkte som best han kunne å omgruppere sine egne menn til å møte angrepet. «Flyktningene fra den første bataljonen løp rett på mine tropper og stoppet marsjen vår», fortalte Pelleport. «I neste øyeblikk var jeg omgitt av russiske kavalerister. Mine anstrengelser for å oppmuntre og ordne troppene resulterte bare i at jeg fikk 30 [!] sabelhogg og fem bajonettsår.» Pelleport segnet om mens soldatene hans flyktet. Hundrevis av drepte og sårede franskmenn lå igjen på valplassen. De som klarte å flykte, ble til slutt reddet av en fransk dragonbrigade som drev sine russiske motstykker tilbake.
Imens fortsatte 46. linjeinfanteri sitt angrep et stykke sør for veien. Regimentssjefen, oberst Guillaume de Latrille (senere kjent som baron de Lorencez), fortalte at det ble uro i rekkene da soldatene hans så hva som skjedde med sine våpenbrødre i 18. regiment. Latrille mente åpenbart at det ville demoralisere mennene og skape mer uorden dersom han ga ordre om retrett, derfor ropte han straks ut ordre om å felle bajonetter og lot tamburene slå angrepssignalet, selv om regimentet hans nå var helt uten støtte.
Kardesker og geværkuler slo inn i de franske rekkene, men den ærekjære Latrille fortsatte å lede mennene sine opp skråningen mot de russiske kanonene. En russisk offiser, Denis Davydov, beskrev franskmennenes framrykning: «De fremste rekkene deres ble meiet ned …, men de neste bare skrittet over likene av sine kamerater og fortsatte framover med bemerkelsesverdig heroisme og freidighet.»
Da Latrilles regiment nådde russernes kanoner, gikk et russisk infanteriregiment til motangrep med bajonetter. Franskmennene sto imot angrepet og holdt formasjonene, men Latrille måtte til slutt la regimentet sitt trekke seg tilbake, noe han senere unnlot å nevne i sine memoarer. Den 35 år gamle obersten var usedvanlig sulten på gloire. Selv om han kort etter ble forfremmet til general, var han bitter over at den offisielle bulletengen som beskrev denne trefningen, bare nevnte Murat og Soult ved navn, og ikke ham selv. Omtrent en fjerdedel av Latrilles regiment lå igjen foran den russiske stillingen.
Et tredje fransk regiment ble stoppet av intens kardesk-ild fra 24 russiske kanoner. De første franske framstøtene hadde endt i blodig fiasko. de Pelleport fortalte at Soult var rasende på Murat. Men russerne hadde bare vunnet seg et kort pusterom. Snart marsjerte nye franske avdelinger i angrep.
Kampen spredte seg nå over en bred front. Lengst nord kjempet lett kavaleri fra Soults korps mot russiske kyrassérer, dragoner og husarer, langs hovedveien rykket nye franske infanteriregimenter fram over markene der 18. og 46. regiment hadde blitt nedkjempet, og lengst øst var fire franske regimenter i ferd med å komme i posisjon til å storme Bagrations venstre flanke.
Den georgiske prinsen innså at det var på tide å gi ordre om tilbaketog. Han hadde oppnådd det han var ute etter; franskmennenes anmarsj hadde blitt kraftig forsinket. Nå var det på tide å komme seg unna før de tallmessig overlegne franske styrkene overmannet baktroppen hans.
Godt dekket av sitt kavaleri klarte Bagrations menn å få med seg alle kanonene sine og foretok en ordnet retrett gjennom Eylau. General Barclays tropper plassert i og rundt byen overtok jobben med å holde franskmennene på avstand.
Gatekamper i flammeskjær
Murats kavaleri og Soults infanteri fulgte Bagrations tropper hakk i hæl gjennom en liten senkning i terrenget og opp skråningene mot byen. Napoleon var nå til stede, men sannsynligvis hadde han liten kontroll over begivenhetene, for i kampens hete var det alltid vanskelig å styre troppene.
Det ser ikke ut til at Napoleon hadde tenkt å gi ordre om at byen skulle stormes med det samme. Det var sent på ettermiddagen, og det begynte å mørkne. Dessuten var korpsene til Davout og Ney fortsatt langt borte, noe som betydde at Bennigsen for øyeblikket hadde et klart tallmessig overtak. Napoleon ønsket sannsynligvis å vente til neste dag før han satte i gang større angrep.
En rekke tilfeldigheter førte til at franskmennene likevel angrep Eylau. En av Soults brigader ble ved en misforståelse sendt mot kirkegården i sørenden av byen. Omtrent samtidig red noen overivrige franske kavalerister inn i byen fra motsatt side, fulgt av et infanteriregiment som oppdaget en ubevoktet gate. Ønsket om å slippe å overnatte utendørs i vinterkulden var antakelig også medvirkende til at de franske troppene søkte mot husene i Eylau.
Franskmennene støtte snart på Barclays russiske avdelinger som til dels hadde tatt stilling inne i husene og fyrte løs fra vinduene. Dette var starten på en serie voldsomme sammenstøt der russere og franskmenn plaffet hverandre ned på kloss hold, stakk med bajonetter eller brukte de tunge geværkolbene som klubber. Det ble også brukt kanoner inne i gatene. Flere hus ble antent. I skumringen fortsatte kampene i det flakkende lyset fra flammene. På begge sider døde soldater i hundrevis.
Flere og flere avdelinger ble trukket inn for å hjelpe dem som allerede var i kamp. Inne i gatene og mellom gravsteinene på kirkegårdshøyden raste kampene i flere timer. På et tidspunkt drev franskmennene russerne helt ut av Eylau, men et russisk motangrep anført av prins Bagration kastet de franske troppene ut igjen. Bare i kirken og på kirkegården fortsatte franskmennene å gjøre motstand. General Barclay ble hardt såret i armen da han ledet et russisk husarregiment i et angrep mot kirkegården.
Sent på kvelden rykket franskmennene fram enda en gang. Russerne trakk seg tilbake, muligens på grunn av misforståtte ordrer og trommesignaler, og de franske styrkene fikk endelig kontroll over byen. Døde og sårede lå tett i tett i gatene. Franske leger okkuperte raskt en stor bygning der de opprettet et feltsykehus, men det var lite de kunne gjøre for å lindre soldatenes lidelser.
En del av franskmennene, særlig offiserer, fant seg husly i Eylau, men størsteparten av begge armeer måtte overnatte under åpen himmel mens temperaturen sank helt ned mot minus 13 grader. Utallige franske leirbål glimtet på markene rundt byen, men på russisk side kunne det bare skimtes noen få spredte bål. Bennigsen hadde forbudt sine soldater å gjøre opp ild for at de ikke skulle avsløre sine posisjoner.
Du kan lese mer i bokasinet Russland i krig.
