Utforsk kolonihovedstaden Quito, og begi deg dypt inn i tåkeskogen der kolibriene henger i luften og pumaene sniker seg fram. Etterpå står de fantastiske Andesfjellene for tur. Møt Otavalos innfødte, og fryd deg over de vakre håndarbeidene deres, eller nyt det vakre landskapet om bord på toget fra Ibarra. Avslutt den eventyrlig reisen blant ville dyr og planter på Galápagos.
1. Quito
Begynn reisen med å utforske storslåtte, koloniale monumenter og små, lokale butikker.
Det gjennomtrengende, blå lyset fra soloppgangen her oppe i høyden sprer seg gradvis over den gamle byen Quito, mens bjeffende hunder jager pickupene som frakter varer til markedet.
De små lastebilene skramler seg fram gjennom de brosteinsbelagte gatene. Brosteinen er hentet fra siden av vulkanen Pichincha, som ruver over byen. Kjøpmennene løfter lemmene vekk fra vinduene sine og vinker til hverandre mens de setter fram varene sine. Snart bugner gatene av kanel, spisskummen, aluminiumspanner, ustøe hauger av kuhover, piñataer som ser ut som enhjørninger, Minnie Mus- og Svampebob. I de smale, bratte bakgatene kan du kjøpe nesten hva som helst. Foran butikkene ruller kvinner i filthatt og ullponchoer ut mattene sine over brosteinen. Fra disse mattene selger de maiskolber, poteter og avokadoer som de dyrker i hjemme i landsbyene og tar med seg til markedet hver dag.
«Overalt kan du høre chismes», sier Paola Carrera, vår guide her i San Roque. «Chismes er vårt ord for hemmeligheter – nyheter og sladder som selgerne tar med seg til hovedstaden fra hele Ecuador. » Paolas mor driver en butikk her som selger «agua de vida», livets vann. Den søte drikken inneholder 25 planter, blant annet amarantblomsten, som gir den sterke rosafargen, og urter helt fra Amazonas.
«Jeg har alltid likt å bo over butikken», sier Paola. «Bygningene i dette nabolaget er så tradisjonelle – de har en sterk karakter. Folk fra San Roque føler sterk tilhørighet til byen sin, og turistene har også alltid strømmet hit.»
Akkurat som de fleste som går forbi den ærverdige, hvitvaskede San Francisco-kirken, korser Paola seg ved de massive tredørene. Enkelte berører til og med skulpturen av Sola ved inngangen, for det sies at den gir energi.
Kirkens grunnstein ble lagt i 1535, ikke lenge etter at de spanske erobrerne kom hit fra Andalucía. I et pragmatisk forsøk på å oppnå lokal støtte tillot fransiskanermunkene de innfødte å blande sine velkjente, religiøse symboler med erobrernes katolske tro. Spanjolenes arkitektur var dessuten påvirket av maurerne fra det islamske Nord-Afrika, og de så det forgylte interiøret som et symbol på sin egen rikdom. For folk fra Quito var gullet imidlertid et symbol på solgudens evige kraft.
Da vi går videre, presenterer Paola oss for noen av kunstnerne som har butikker her. Don Gonzalo Gallardo har spesialisert seg på å restaurere religiøse figurer. Han viser oss et jesusbarn av plast som har blitt skadet i en husbrann, og en gipsfigur av Jomfru Maria som mangler armer etter å ha blitt dyttet ned fra en utstilling i en spisestue ved et uhell. César Anchala driver Sombrerería Benalcázar, en hatteforretning som faren hans grunnla for 65 år siden. Han bruker fremdeles farens former og jern når han lager de forskjellige filthattene han selger i butikken. Filten lages av ull fra sau, geit og kanin. Men Anchala har ikke bare hatter. Han selger også masker, som blant annet brukes under festivalen Inti Raymi. Denne festivalen har røtter helt tilbake til inkaindianerne som kom hit på 1400-tallet. Maskene forestiller skumle demoner – og et par ecuadorianske politikere.
På markedet i San Roque er det kø utenfor Rosa Correas butikk, til tross for skrikene som høres der innefra. Et ungt par med oppsperrede øyne kommer til syne bak et forheng. Akkurat som Rosas andre kunder betaler de 60 kroner i uken for behandlingen som skal fjerne stress og det onde øyets innflytelse. Rosa er fjerde generasjon sjaman, og behandlingene hennes går blant annet ut på å muntert piske klientene med en rekke forskjellige planter. Hyllene hennes er overfylt med blant annet chili, ringblomst, roseblader, mynte og nesler. Den gamle troen er fortsatt sterk i her i San Roque, og noen ganger kan du til og med føle den på kroppen!
2. Tåkeskogen
Dra på deg gummistøvlene og bli med dypt inn i regnskogen, der mystiske skapninger kommer og går gjennom tåken og det raslende bladverket.
I tåkeskogen i det Andiske Chocó-området, 1200 moh., spiller jungelen sin egen musikk. Bassen er rullende torden, og det øsende regnet gir en rask rytme når dråpene sprekker mot trebregner, slyngplanter og lange mosearmer. De mange lydene fra insektene skifter stadig toneart og styrke. Med ett stopper vi opp, og så fort støvlene våre slutter å slurpe mot den røde gjørma, fylles luften av fremmed summing.
«Kårdeeremitt», hvisker guiden vår, José Napa. «Celestsylfe», sier han ivrig. «Hmmm, en bruninka. Purpursmekkekolibri! Gaffelbriljant!»
Nå er José omgitt av en rubinrød, safirblå og smaragdgrønn sky av kolibrier. Modig kommer de ut av tåken for å ta en titt på mannen som plutselig har dukket opp for å mate dem med sukkersirup. Raskt blir de enige om rangordningen – bare en grønn, liten trådstjert prøver å snike i køen, men blir øyeblikkelig satt på plass. «Grunnen til at de små fuglene er så aggressive, er at de er nødt til å spise hele tiden», sier José. «De har så høy forbrenning, og blomstene de foretrekker, er overraskende sjeldne her i jungelen.» En av fuglene blir så ivrig at den blir stående stille luften, bare noen centimeter fra en blomstrete T-skjorte som ser fristende ut.
I tillegg til Amazonas har Ecuador også en annen type regnskog her i Chocó. Hvert år faller det opptil seks meter nedbør fra skyene som kommer inn fra Stillehavet og sprekker i møtet med Andesfjellenes bratte fjellsider. Dette er et av de fuktigste områdene på Jorda, og det biologiske mangfoldet her er større enn de fleste andre steder. Nå er imidlertid det rike dyre- og plantelivet truet av forurensede vassdrag og omfattende avskoging.
Tidligere var José bonde av yrke og dyrket peanøtter, kassava og bananer. Etterpå ble han tømmerhugger. For 14 år siden ble det bygget et privat tømmerhus på sagbrukets tomt, og da begynte José å jobbe her i stedet. Nå har huset blitt et øko-hotell, Mashpi, midt i et 1200 mål stort viltreservat der det en gang foregikk tømmerhugst i stor skala. Reservatet ligger midt i en buffersone på 17 000 mål og skal gi dyrene mulighet til å bevege seg mellom flere områder med regnskog.
José kjenner denne skogen som sin egen bukselomme, for han har vandret langs disse stiene nesten hele livet. Han kjenner igjen lyden av tannvaktelens hastige rasling i bladene på bakken, og oppdager raskt det skjulte området bak den brusende fossen der ildfluene liker å samles hver kveld. Han peker ut yndlingsfrukten til alle Chocós tukaner (den som gjør dem litt lette i hodet) og viser oss soppen som kalles «de dødes fingre». Inne i soppen finnes det en bakteriedrepende krem, som lokalbefolkningen bruker til å behandle øyebetennelse.
José stopper ved et platå med utsikt over dalen. Skyene henger lavt under oss idet han lager en høy, skingrende lyd. Det tar ikke langt tid før vi hører svaret i det fjerne. «Brøleaper», forklarer han.
Flere forskerteam har nå fast base i reservatet i Mashpi. Her studerer de sterkt truede sommerfuglarter, og planen er å gjeninnføre de sterkt utrydningstruede klamreapene til reservatet.
Forskerne bruker dessuten viltkameraer til å filme de pattedyrene som gjemmer seg så godt at de ellers er umulige å følge med på. Nylig fanget kameraet det som kunne ha blitt et sjeldent møte mellom en gjest og en av disse ville skapningene. Først filmet kameraet en mann som var ute på morgenturen sin, bare noen få minutter unna hotellet – uvitende om at et rovdyr hele tiden fulgte ham med blikket. Rett etter at mannen forsvant, kom den store, nysgjerrige pumaen fram og undersøkte sporene hans.
3. Otavalo
Ved den gamle markedsbyen midt i landbruksområdet i Andesfjellene kan du møte vevere og fløytemakere som fortsatt lager tradisjonelt håndverk.
veien mot Otavalo snirkler seg oppover i Andesfjellene, forbi svarte griser som ruller seg i søle, og små, runde kuer som står og tygger i knehøyt gress. Bønnevikke, lupiner og mais er snart klare til innhøsting på jordene, rammet inn av tornete agaveplanter med plomstene strukket opp mot himmelen. Der terrenget blir så bratt at det ikke er mulig å dyrke noe, lever pumaer side om side med brillebjørner og kondorer.
Akkurat som i Quito er markedet i Otavalo et samlingspunkt for områdets innbyggere. I dag framføres messen i hovedkirken på kichwa, de innfødtes språk, nedarvet fra inkaene i Peru som i sin tid invaderte området før de bukket under for de spanske erobrerne. Utenfor ser de lokale imbayaene etter kunder. De fleste mennene har på seg flotte filthatter over en lang flette. Kvinnene bærer kjeder av glassperler og bladgull rundt halsen, innenfor marineblå ponchoer og hvite bluser med håndbroderte blomster på.
Matmarkedet er fylt til randen av grønnsaker og frukt fra den fruktbare, vulkanske asken som er så utbredt i disse fjellområdene. Bjørnebær og tamarillo, kokebananer og luserne, alle typer mais og bønner. I markedets hovedgate begynner lunsjserveringen. Lokalbefolkningen hiver i seg dampende boller med muslinger, kyllingsuppe, blodpudding blandet med popkorn og hornado – helstekt gris. Rosario Tabango viser stolt fram sertifikatet som dokumenterer at hun lager den beste hornadoen i hele Ecuador. Sertifikatet er underskrevet av selveste presidenten. Kjøttet er vekselvis seigt og mørt, og har en intens smak av salt, hvitløk og røyk fra veden det er stekt over. Veden har Rosario selv samlet sammen på sine turer i fjellet.
Selv om nesten alle bodeierne på Otavalos håndverksmarked rett ved siden av har på seg de spesielle imbaya-klærne, er slike klær nesten umulige å få tak i her. Siden før Columbus har forfedrene deres sørget for å møte kundenes krav, og nå for tiden betyr det at de selger neonfargede polyesterponchoer, Che Guevara-T-skjorter og toppluer med Bob Marley-motiv til turister på gjennomreise.
Tradisjonelt håndverk er lettere å oppdrive i landsbyene nordøst for Otavalo. I Agato finnes et lite steinhus som rommer en butikk fullstappet med vevstoler, kurver med alpakkaull og et bur fult av pipende marsvin. Her vever Luz Maria Andrango et «guagua chumbi», et babybelte, som brukes til å stramme imbayakvinnenes bluser. Tråden er farget med naturlige farger, laget av gul lav, korsenillelus, indigo og brune valnøtter, og det tar henne ti dager å gjøre ferdig ett belte.
I Peguche, som ligger rett i nærheten, er fløytebutikken til José Luis Fichamba, som han har drevet i 46 år. «Jeg begynte å lage panfløyter da jeg var ti, og etter hvert ga jeg vennene mine hver sin fløyte så vi kunne starte et band», sier han. Faren til José Luis er vever, og bestefaren hans var musiker. Fortsatt lager José både paya (små panfløyter), rondador (større panfløyter som spiller to toner på én gang) og gaita (en lang trefløyte som er særegen for Otavalo, og som ofte brukes under Inti Raymi-festivalen).
Han tilbyr seg å spille en melodi på rondadoren, og før han begynner, sier han: «Jeg føler meg helt spesiell når jeg får spille på en av disse. Det er ikke så mange som spiller rondador i Ecuador lenger. En gang kunne man høre dem over hele Andes.» Musikken til José Luis kommer rett fra hjertet, og de myke tonene flyter over den lille landsbyen som ligger midt mellom snødekte vulkaner. Denne musikken er vidt forskjellig fra den moderne panfløytemusikken i barene i Quito – hvor ingen ble forbauset over å høre Abbas «Dancing Queen».
