Hvem bygde de enorme hodene på Rapa Nui? Og hvorfor?
Den sagnomsuste og fascinerende Påskeøya ligger i Stillehavet, omtrent 370 mil vest for Sør-Amerika. Som den østligste øya i Polynesia er det vanskelig å finne et mer fjerntliggende sted. Likevel er det her vi finner noen av verdens mest forbløffende menneskeskapte skatter – fler enn 887 uthogde steinhoder. Statuene står langs den lange kystlinjen på øya som befolkningen kaller Rapa Nui, og statuene står på UNESCOs verdensarvliste.
Steinmonumentene med de strenge ansiktene er gjennomsnittlig fire meter høye og veier omtrent 14 tonn hver. Det er fortsatt et mysterium hvem som bygde dem og hvorfor. Det vi vet, er at nybyggere reiste hit i trekanoer, og at de ankom øya mellom år 300 og 1300. Statuene kalles moai og er bygd omtrent i tidsrommet 900–1500. De består av porøse, vulkanske bergarter og står på plattformer som kalles ahu. Noen av statuene har til og med på seg «hatter» av rød stein. Disse hattene symboliserer hårknuten som var så typisk for folket på Rapa Nui. Øyehulene skal ha inneholdt koralløyne med pupiller av sort obsidian eller rød vulkanstein, mens kroppene kan ha vært skåret ut med mønstre som skulle symbolisere befolkningens tradisjonelle tatoveringer.
Statuene kan ha blitt bygd for å hedre viktige overhoder eller krigere, for noen av dem har gravkamre i ahuen sin. Det kan også ha vært meningen at monumentene skulle beskytte befolkningen – for nesten hver eneste statue står og skuer ut over en nabolandsby.
Men til syvende og sist er det helt umulig å vite sikkert hva disse statuene egentlig er. Da nederlandske oppdagelsesreisende ankom Påskeøya i 1722, var øyboerne som skapte statuene, for lengst splittet av sine interne borgerkriger. Mange av moaiene hadde veltet, og alt som var igjen, var Rapa Nui-folkets muntlige fortellinger og en skog av ubevegelige steinhoder som tittet opp av jorda og stirret blindt opp mellom gresstråene.
Hva skjedde med skaperne deres?
Selv om øya var gold og sparsomt bebodd på den tiden europeerne kom til Rapa Nui, var den en gang dekket av skog og huset flere fuglearter som nå er utdødd. En teori er at de mystiske forandringene fant sted da menneskene som først bosatte seg på øya, brakte med seg rotter og kyllinger som utryddet det naturlige plantelivet. Da de siste palmetrærne ble hogd ned – kanskje så sent som på 1600-tallet – ble mulighetene svært begrensede for å bygge båter og fiske etter mat. Konfliktene mellom stammene vokste i kampen om de knappe ressursene, og resultatet var synkende befolkningstall og økende kannibalisme.
Hvordan ble statuene flyttet?
Selv om statuenes utskjæringer er imponerende, er det enda mer imponerende at de som lagde dem, har klart å få monumentene på plass. Det er ikke gjort funn som forteller om hverken hjul eller kraner – og det er heller ikke funnet rester etter store dyr som kan ha trukket statuene etter seg. Opprinnelig trodde arkeologene at moaiene kanskje hadde blitt flyttet ved hjelp av sleder eller vogner av tre da de ble fraktet så langt som 18 kilometer fra steinbruddet der de ble hogd ut.
Enkelte forskere holder fortsatt på denne teorien. Imidlertid mener andre at statuene ble lagd med buet bunn for at grupper av arbeidere skulle kunne rugge moaien fra side til side ved hjelp av tau. Det er gjort eksperimenter hvor man har forsøkt å flytte kopier av statuene på denne måten, og skader på statuenes nederste del samsvarer godt med steinflak som er funnet langs veiene på øya.
Diskusjonen pågår fortsatt, og den mest fantasifulle teorien, som kanskje har sitt utspring i folklore fra Rapa Nui, er at gudene kommanderte statuene til å gå.
