Hva skjedde?
Historiene og mysteriene i oldtidens Egypt har trollbundet menneskeheten i århundrer – fra storslagne pyramider som hever seg over ørkenens golde sand, til de kjølige faraogravene, fulle av skatter. Men hva er det med denne gamle sivilisasjonen som fortsatt fascinerer så mange, og hvordan var livet for dem som levde, arbeidet og døde i skyggene av dens unike monumenter?
Vi kan markere starten på Det gamle Egypt til ca. 3150 f.Kr. med samlingen av Øvre og Nedre Egypt, og slutten med invasjonen av Aleksander den store i 332 BC, Arven fra Det gamle Egypt lever i skattene, gravene, monumentene, mumiene og artefaktene, og i den livgivende Nilen som fremdeles snor seg gjennom det moderne Egypt.
Slik levde de
Livskvaliteten var avhengig av velstand og sosial klasse, men for alle var det viktig å se bra ut.
Elven Nilen som renner nordover gjennom Egypt til Middelhavet, var livsnerven til Det gamle Egypt. Mellom juli og september steg vannet med monsunregnet i Etiopia, oversvømte jorda utenfor breddene og skapte frodig, fruktbar jord hvor det kunne dyrkes avlinger. Tidlige jegere og samlere begynte å bosette seg i Nildalen for om lag 120 000 år siden, men det var med samlingen av landene langs Nilen under én hersker i ca. 3100 f.Kr. at historien om Det gamle Egypt startet.
Samfunnet i Det gamle Egypt var svært lagdelt, med en farao på toppen med sin elitegruppe av adel og prester. Majoriteten av befolkningen synes å ha vært jordbrukere, eller arbeidet i matproduksjon, men det finnes lite skriftlig belegg om disse menneskene. Håndverkere og skrivere nøt høyere sosial status, avhengig av kvaliteten på arbeidet deres.
Utseende betydde alt, og det ble lagt ned mye tid og innsats i å kle og pleie seg. Parykker av menneskehår var i utstrakt bruk, hovedsakelig ved formelle anledninger. I tillegg til å gi mulighet for overdrevent dekorerte frisyrer kunne parykker båret over barberte hoder også hindre spredning av lus, noe som plaget beboerne i Det gamle Egypt. Et råd, nedtegnet i en medisinsk tekst fra ca. 1550 f.Kr., anbefaler et brygg av dadler og vann, servert varmt og deretter spyttet ut. Det er til og med funnet hodelus i håret til mumier!
Kosmetikk og makeup ble også brukt i stor utstrekning, og ble antatt å ha magisk, til og med helbredende kraft. Menn og kvinner sminket øynene med svart kull for å likne på øyet til Horus, guden med falkehode som man trodde hadde beskyttende makt og symboliserte god helse. Vi vet nå at flere av ingrediensene som ble brukt i øyesminken i Det gamle Egypt, faktisk beskyttet mot øyesykdommer forårsaket av bakterier som er funnet i det sumpete Nilområdet i flomsesongen.
Brød og øl var viktige næringsmidler i Det gamle Egypt, men de rike supplerte kostholdet med kjøtt, grønnsaker og til og med vin. For overklassen ga ekstravagante banketter mulighet til å vise fram rikdom og status – stoler var for eksempel dyre møbler og kun eid av de velstående. De fattige måtte klare seg med gulvet.
Slik hersket de
En vellykket farao som forventet å bevare harmoni i landene sine, måtte også blidgjøre gudene.
Forestillingen om en allmektige farao er et av de varigste bildene på Det gamle Egypt. Ordet «farao» betyr bokstavelig talt «Stort hus» og refererte opprinnelig til kongens palass, men ble et navn på egyptiske konger på et tidspunkt mellom ca. 1479 og ca. 1425 f.Kr.
Faraoene var Egypts politiske og religiøse ledere og ble æret som gudenes representanter på jorda. Som sådan var de sentrale for det egyptiske livet, omfattet både det sekulære og det hellige, og forventet å opprettholde ma’at, eller universell harmoni, i landet sitt. Å beskytte Egypt mot fremmed invasjon, utvide territoriene og bygge monumenter til ære for gudene var alle deler av en faraos plikter. Så lenge faraoen hadde gudenes støtte, kunne det ikke skje noe ille med landet; hvis han mistet den, ville kaos råde.
Det var dermed avgjørende at en farao hadde mange rådgivere å stole på. Vesirer, utnevnt av faraoer, holdt tilsyn med styringen av landet og hadde mye makt. Noen kunne til og med bli farao ved egen fortjeneste, slik Amenemhat I, tidligere vesir for Mentuhotep IV, ble i 1991 f.Kr.
Dette bygget de
Oldtidens egyptiske monumenter var designet for å imponere og bygget for å vare.
Størrelsen betydde noe i Det gamle Egypt, og ikke noe viser det bedre enn de storslagne templene, pyramidene, gravene og monumentene som fremdeles står i den tørre, ufruktbare sanden i den egyptiske ørkenen.
Treverk var vanskelig å oppdrive i Det gamle Egypt, men det var en hel del soltørket leire og stein, og det var dette som ble brukt til å bygge mye av landets arkitektur. Leiren ble samlet fra Nilen, helt i former og tørket til grove mursteiner. Mursteiner av soltørket leire ble vanligvis brukt til å bygge hus, men er også funnet i kongelige palasser.
Massive steinblokker, som varte lenger enn mursteiner av soltørket leire og var mye sterkere, ble imidlertid brukt til å konstruere Det gamle Egypts storslåtte templer og pyramidene som faraoene ble gravlagt i. Verktøy som er funnet i steinbruddene, indikerer at en måte å hente stein til å lage søylene som kalles obelisker, var å bruke trekiler, vann og steinhammere. Treverket ble tvunget inn i sprekker i steinen og så dekket av vann. Når treverket hadde svellet opp og utvidet seg, fikk det steinen til å sprekke i mindre, mer håndterlige biter.
Dette trodde de på
Dagliglivet dreide seg om en mengde guder som måtte tilfredsstilles for enhver pris.
De gamle egypterne hadde en gud eller gudinne for nesten ethvert aspekt av livet. Hver guddom spilte en spesifikk rolle i å opprettholde fred og harmoni i Egypt, og regelmessig tilbedelse ble ansett nødvendig for å gjøre dem fornøyd. Men det fantes ikke ett, enhetlig system av religiøs tro/livssyn, og tro/religion/troslære og praksis kunne variere etter sted og sosial klasse.
Bare prester og faraoen fikk lov til å tre inn i spesielle hellige steder i Egypts mange templer, og de fungerte som mellomledd mellom vanlige egyptere og gudene. Ypperstepresten kan også ha virket som politisk rådgiver for faraoen, mens andre prester av lavere rang blant annet var ansvarlig for å studere universet. Kongen pliktet å ta hånd om gudenes behov og sørge for at de fikk symbolske ofringer av mat, drikke, klær og salver. Feiring av festivaler spilte også en sentral rolle i livet i Det gamle Egypt. De besto vanligvis av en prosesjon på land eller på vannet, og fant sted til bestemte tider på året, som fødselsdagen til Ra-Horakhty (guden for soloppgangen), som ble feiret på den første dagen i året.
De gamle egypterne forklarte sin eksistens i verden gjennom et komplisert sett av skapelsesmyter. Det meste av vår kunnskap om disse kommer fra de såkalte Pyramidetekstene (veiledninger og formularer risset inn på veggene i graver, datert til ca. 2375 f.Kr.) som forklarer at verden oppsto fra et uendelig, livløst hav da sola steg for første gang. Mange skapelsesguder og -gudinner fantes for å støtte disse mytene, skape himmelen og andre elementer. Etterlivet spilte også en avgjørende rolle i dagliglivet, siden man trodde at livet fortsatte etter døden: Når bare en farlig passasje gjennom underverdenen var overstått, nådde man paradiset.
Slik døde de
Døden var en viktig del av livet for de gamle egypterne, og det var nødvendig å forberede seg.
Egypterne trodde at livet etter døden var evig, og den døde ble behandlet for å forberede ham eller henne på dette på alle måter.
Menneskesjelen utgjorde ikke ett, men flere adskilte elementer, som alle hadde forskjellige behov i etterlivet. Elementene som er kjent som ka og ba (og som vi kan kalle sjelen), var spesielt viktige. Mumifiseringen var derfor en måte å skape en ny, evig kropp, som kunne inneholde en persons ka og ba. En måte å hjelpe begge til å vende tilbake til en kropp etter døden var å sørge for at kroppen var gjenkjennelig, så de brukte en bevaringsprosess som kalles balsamering.
Du kan lese mer i bokasinet Historiens største mysterier.
