Teknologien bak de fryktløse oppvisningene.
Alle som har sett oppvisningene til britiske Red Arrows eller amerikanske Blue Angels, forstår hvorfor mange regner disse pilotene som verdens beste. Med livet som innsats gjennomfører de ekstreme manøvre i vanvittig fart, flyr lavt over bakken og utsetter seg for g-krefter som får hodet til å føles som en 20-kilos kule. Ikke nok med at de fører sitt eget fly gjennom disse svimlende mesterstykkene, de samarbeider dessuten som et perfekt team mens de presser seg og maskinene til det ytterste.
Både den amerikanske marinens Blue Angels og det britiske flyvåpenets Red Arrows er akroteam med svært interessant opprinnelse. Etter annen verdenskrig var admiral Chester Nimitz, sjefen for den amerikanske flåten, opptatt av å bevare folkets sterke interesse for sjømilitær flyvning. Han var redd han ville miste store budsjettsummer til andre felt av det amerikanske forsvaret, derfor pønsket han ut en plan om å danne et oppvisningsteam. I de neste tiårene fløy Blue Angels en rekke forskjellige maskiner, deriblant F6 Hellcat, F-4 Phantom og A-4 Skyhawk. De bestemte seg til slutt for Boeing F/A-18 Hornet i 1986, da teamet hadde eksistert i 40 år, og det flyet bruker de den dag i dag. Nå opptrer Blue Angels over hele Amerika, og flyshowsesongen strekker seg fra mars til november.
Red Arrows har hentet navnet fra to tidligere oppvisningsteam, Red Pelicans og Black Arrows. I de teamenes tid fryktet forsvaret at oppvisningspilotene slurvet med stridsopplæringen fordi de likte showtreningen så mye bedre, derfor ble det opprettet en ren oppvisningsenhet under navnet Red Arrows i 1964. Det første offisielle Red Arrows-teamet fløy Folland Gnat, som hadde vært brukt av Yellowjacks i tidligere år. Det opprinnelige teamet fløy sju maskiner fram til 1968, da de innførte Diamond Nine-formasjonen, som nå er varemerkebeskyttet. I 1979 ble BAE Systems Hawk – en modifisert versjon av det britiske flyvåpenets treningsjager – valgt som erstatning for Gnat. Hittil har Red Arrows holdt nesten 5000 flyoppvisninger, og de feiret femtiårsjubileum i 2014.
Med livet som innsats
De fenomenale manøvrene krever imponerende presisjon, koordinasjon – og mange timers trening.
Både Red Arrows og Blue Angels fornyer oppvisningenes innhold hvert år. Innen kunstflyvning kalles dette innholdet for «programmet», og det varer gjerne mellom 20 og 30 minutter. De øver inn tre forskjellige programmer, og for hver oppvisning velger de det som passer best til værforholdene. I klarvær, eller når det er minst halvannen kilometer opp til undersiden av skyene, flyr de et «fullt» eller «høyt» program hvor de kan legge inn store looper uten å forsvinne ut av syne for tilskuerne.
Hvis skyene ligger lavere enn 4500 fot, flyr de et «lavt» program basert på roller. Når været er ekstra dårlig og skyene ligger lavere enn 2500 fot, velger de et «flatt» program. Det består hovedsakelig av lowpass og skarpe svinger, siden det er de eneste manøvrene som er synlige fra bakken under slike forhold.
De fem første Red Arrows-flyene, Red 1 til 5, ligger i framre del av totalformasjonen, som har navnet Enid. De tre siste flyene, Red 6 til 9, danner den bakre seksjonen «Gypo». Red 6 og 7 er «Synkroparet», de flyr symmetrifigurer og møtemanøvre under siste halvdel av oppvisningen. Blue Angels har et tilsvarende par, det er Blue 5 og 6.
Blue Angels 5-pilot Mark Tedrow snakket om den mest krevende manøvren han flyr:
– Vi kaller den dekningsroll fra ryggflyvende. Der prøver jeg å skjule flyet mitt bak Blue 6 slik at tilskuerne bare ser én maskin. I fjor fløy vi den rettvendt, men i år fant vi ut at vi ville øke vanskelighetsgraden, så nå flyr vi den på ryggen.
Disiplin under manøvrene er viktig for alle oppvisningspiloter. Takket være mange timers trening kan Red Arrows føre ni fly som om det var ett. Red 2-pilot Mike Bowden fortalte hvordan Red Arrows klarer den visuelle bragden:
– Det finnes en perfekt posisjon å være i under alle manøvre, forklarte han.
– Den finner vi fram til ved å plassere oss på en bestemt måte i forhold til teamlederens fly. Vi bruker to siktepunkter for å plassere oss riktig, slik unngår vi å komme for nær. To meters avstand er nær nok når du har ni fly på samme sted i luftrommet.
Fargerikt
Både Blue Angels og Red Arrows bruker røyk for å gjøre det enklere for tilskuerne å følge hvert enkelt flys bane under oppvisningen. Red Arrows er berømt for sin hvite, røde og blå røyk, mens Blue Angels holder seg til bare hvit røyk under oppvisningene.
Stripene får man ved å sprøyte litt dieselolje i jetutblåsningen. Straks oljen møter den brennhete utblåsningslufta, fordamper den og danner en tett og svært tydelig hvit røyk. Red Arrows-pilotene endrer dampens farge ved å tilsette rødt eller blått fargestoff, noe de styrer med brytere på stikka.
Disse dampstripene setter en visuell spiss på oppvisningen, men de har en mer nødvendig funksjon i tillegg. De gjør det mulig for pilotene å bedømme vindens hastighet og retning, og de gjør det mulig for teamlederen og synkrolederen å se hverandre selv på lang avstand. Slik har stripene stor betydning for flysikkerheten.
Red Arrows kan produsere røykstripe i totalt sju minutter under en 30 minutters oppvisning.
Trygg i lufta
Et strengt sikkerhetsregime kreves for å få oppvisnings-pilotene helskinnet gjennom akrobatikken.
Poenget med Red Arrows og Blue Angels er å underholde og fascinere millioner av tilskuere hvert år, men de går aldri på akkord med flysikkerheten. På grunn av flyvningens art og de mange oppvisningene, skjer det uhell nå og da, men ikke så ofte som i oppvisningsteamenes tidligste år. Ved å studere både pilotene og flyene, vet begge teamene akkurat hvor langt mennesket og maskinen kan tøyes. Både i Blue Angels og i Red Arrows bruker pilotene et bestemt sikkerhetsutstyr som gjør det mulig å gjennomføre de imponerende manøvrene med minst mulig risiko.
Strenge krav
Blivende piloter må gjennom strenge intervjuer og hard opplæring.
Ved valg av nye medlemmer til et oppvisningsteam er intervjuprosessen uhyre grundig, naturlig nok. Hos Blue Angels må en kandidat ha enstemmig godkjennelse (16–0) for å komme inn.
Hos Red Arrows plukker et panel ut ni lovende kandidater. Denne finalegruppen innkalles så til et sju dagers intervju. I løpet av den tiden avlegger kandidatene en flyprøve, møter det eksisterende teamet, sitter på med en Red Arrows-pilot under en oppvisningsøvelse og gjennomgår et formelt intervju. Når dette er gjort, kommer det eksisterende teamet sammen og avgjør hvilke søkere som har bestått.
Flyløytnant Mike Bowden, som flyr Red 2, forklarer hvordan nybegynnere lærer å fly i takt:
– Når du ligger i formasjon i en stridssituasjon, venter du til flyene rundt deg begynner å manøvrere, og så kopierer du det de gjør. Men skulle vi bruke den teknikken i Red Arrows, ville formasjonen se temmelig uryddig ut. Derfor lærer vi i stedet å følge kommandoer fra teamlederen. Vi satser på å perfeksjonere formasjonsflyvningen før vi gir oss i kast med de komplekse manøvrene.
Når søkere til Blue Angels har fylt de første kriteriene, følger de det eksisterende teamet gjennom en rekke oppvisninger, gjerne fra april til juni. De studerer alt de etablerte pilotene gjør, deltar i teambriefinger og går på sosiale arrangementer. Deretter lukes de minst lovende ut, og de gjenværende kandidatene må gjennom et avskrekkende intervju hvor de stiller alene mot 16 personer, der alle de eksisterende pilotene og offiserene i Blue Angels får stille dem et spørsmål.
Etterpå setter det eksisterende teamet seg ned og avgjør hvilke kandidater som skal tas med i neste års team. Kapteinløytnant Mark Tedrow, den fremste solopiloten i Blue Angels, forteller hvordan de trener:
– Blue Angels er så unike, og flyvningen vår er så vesensforskjellig fra alt som foregår i det militære, at det føles som å lære å fly helt på nytt, sier han.
– Mellom slutten på én sesong og begynnelsen på neste prøver vi å samle 120 treningsøkter. Det betyr at vi vanligvis flyr 15 ganger i uka. Det er en ganske tøff timeplan, men det fører til at vi får alle manøvrene i hendene som automatiske reflekser.
