Forbudt kjærlighet, blodige slag, den der trehesten … Historien om Troja lever, men hvor sann er den? La oss skille mellom fiksjon og fakta.
Du kan si at en av de største kassasuksessene de siste 15 årene tok tre tusen år å lage. Da Troja ble lansert i 2004, lot tusenvis av filmelskere i hele verden seg begeistre av filmens høyoktane kampsekvenser, omfattende kulisser og, uten tvil, synet av Brad Pitt, Eric Bana og Orlando Bloom løpende rundt uten altfor mye klær på seg.
Det er selvsagt ikke noe nytt i dette. For historien om trojanerkrigen har begeistret publikum i nesten 3000 år, helt siden den først ble gitt liv av en gresk poet kalt Homer i hans episke dikt Iliaden.
Vi vet ikke mye om Homer. Vi kan ikke være sikre på når han levde, selv om mange historikere plasserer ham i det åttende århundret f.Kr. Enkelte har til og med stilt spørsmålet om en mann ved navn Homer overhodet har levd. Men det er én ting vi vet med sikkerhet. Og det er at fortellingen han gjorde populær for så mange år siden, har vist seg å være en av de mest uimotståelige i menneskehetens historie.
«Hele historien om trojanerkrigen har vært fascinerende til alle tider», erklærte den anerkjente arkeologen Eric H. Cline. «Det er krig og kjærlighet, det er grådighet, det er lengsel. Alt mellom himmel og jord, den har elementer som fengsler menneskesjelen, og har gjort det i tusener av år.»
Denne fantastiske historien begynner da en trojansk prins, Paris, forfører Helena, kong Menelaos’ vakre kone, og bortfører henne til Troja. Menelaos er naturlig nok ikke så glad for begivenhetenes gang og er fast bestemt på å vinne Helena tilbake. Så med hjelp av sin bror, Agamemnon, den mektige kongen av Mykene, samler Menelaos en flåte på mer enn 1000 greske skip for å sette seil mot Troja og beleire byen.
I denne legendariske konflikten mellom kongedømmer holder Menelaos tilsynelatende alle kortene: Den samlede makten over store deler av den greske verden, kontroll over havene og en umettelig tørst etter hevn. Han kan også be om hjelp fra verdens største kriger, Akilles, som vi blir fortalt er fullstendig uovervinnelig, bortsett fra sin sårbare hæl.
Men trojanerne ledes av Hektor, sin egen krigerhelt, og avverger alt grekerne kan kaste på dem. Etter ni lange, blodige år, og etter at både Hektor og Akilles er døde, har de to sidene kjempet seg til en stillstand. For grekerne synes slaget å være tapt.
Men dette er en historie med en uventet slutt. Den greske krigeren Odyssevs tenker ut en plan om å bygge en enorm, hul trehest og skjule greske krigere inne i den. Grekerne etterlater seg hesten utenfor murene til Troja, før de later som om de avslutter beleiringen og setter seil hjemover.
SKJULT AGENDA
Resten kan du si er historie. De nysgjerrige trojanerne kan ikke motstå fristelsen til å rulle hesten inn i byen, og rekker knapt å trekke pusten før de betaler en katastrofal pris. I ly av natten sniker grekerne seg ut av hesten og dreper trojanerne i sengene deres. Byens tapre motstand ender med tilintetgjørelse.
Slik slutter fortellingen om trojanerkrigen. Men historien om konfliktens enorme innflytelse på den vestlige verden var bare i starten. Den sivet først inn i gresk populærkultur, før den vendte vestover mot Roma. Spol noen få hundre år framover fra Homers tid, og du har en av de store romerske poeter, Vergil, som lager sin egen vinkling av Iliaden. I Æneiden forteller Vergil hvordan en gruppe trojanere, ledet av helten Aineias, forlater ruinene av byen og finner bosetningen i hjertet av det største riket verden noen gang har sett: Roma.
Med Vergil ble trojanerkrigen solid forent med grunnfjellet i vestlig kultur, og ikke som fantasiverk, men som en sann historie. Den vanligvis kritiske athenske historikeren Thukydid på 400-tallet f.Kr. var nok skeptisk til antall båter grekerne sendte til Troja, men han trodde likevel at hendelsene var basert på fakta. I de neste 2000 årene eller så lot det til at de fleste var enige med ham.
Alt dette endret seg imidlertid under opplysningstiden, da en ny type skeptiske tenkere begynte å stille spørsmål ved alt tidligere generasjoner blindt hadde akseptert. Og hva fikk disse mennene ut av en fortelling hvor hevngjerrige guder kjemper stedfortrederkriger gjennom menneskelige representanter, og der slanger blir til stein? De avviste hele historien som nonsens, et syn som ble nøyaktig oppsummert av den franske matematikeren Blaise Pascal da han på 1600-tallet erklærte: «Homer skrev en eventyrroman, for ingen tror at Troja og Agamemnon eksisterte mer enn eplene til Hesperides. Han hadde ikke til hensikt å skrive historie, bare å more oss.»
Så trenden var snudd. Det var nå alminnelig antatt at trojanerkrigen ikke var annet enn fantasi. Heldigvis var ikke entreprenøren og arkitekten Heinrich Schliemann typen som drev med strømmen. Under oppveksten tidlig på 1800-tallet i Tyskland hadde han sett et bilde av Troja i flammer i en bok han fikk av sin far.
Det var et bilde som festet seg. Schliemann var overbevist om at trojanerkrigen var et historisk faktum, og da han på midten av århundret hadde tjent sin formue, var han fast bestemt på å bevise det.
Den greske litterære tradisjonen antydet at Troja, hvis den noen gang eksisterte, lå på nordøstkysten av Anatolia (i dagens Tyrkia), og at konflikten Homer hadde beskrevet, fant sted mot slutten av bronsealderen, kanskje i det 12. eller 13. århundret f.Kr. Dette var ikke så mye å gå etter for Schliemann, men tilfeldigvis hadde den engelske arkeologen Frank Calvert nettopp begynt å grave et sted kalt Hisarlik på den nordøstlige kysten. Kunne dette være stedet hvor Homers Troja lå? Schliemann nølte ikke. Snart var han i gang med å grave i jorda.
Det Schliemann fant 15 meter under overflaten, var virkelig forbløffende: et palass og en port med en vei som gikk gjennom den, bred nok til to hestetrukne stridsvogner. Schliemann avdekket også bevis på en sofistikert kultur, inkludert fantastiske gulldiademer og -halsbånd. Tyskeren antydet at han hadde funnet oldtidens citadell i Troja, og at juvelene var blitt båret av kvinnen i kjernen av den berømte konflikten, Helena.
Resten av verden var skeptisk. Tvilerne skulle bli enda mer mistenksomme da det ble avslørt at Schliemanns citadell var langt mindre enn det som var beskrevet av Homer, og at smykkene ble laget 1000 år etter sen bronsealder.
Det er ikke dermed sagt at Schliemanns utgravning var høyprofilert, kostbar og bortkastet tid. Mer enn et århundre etter hans død tviler få på at festningen han bidro så sterkt til å avdekke, var oldtidens Troja – ikke bare den versjonen av Troja som Homer ga liv.
Og i løpet av de siste 150 årene har det vært hovedutfordringen som enhver arkeolog som gir seg i kast med å prøve å løse gåten med trojanerkrigen, står overfor. Utgravninger ved Hisarlik har avdekket flere bygningslag, som representerer forskjellige stadier av stedets bebyggelse i tusenvis av år fra ca. 3000 f.Kr.
Det å finne det som passer til Homers svært spesifikke kriterier, har de ennå ikke klart. I 1893 gravde Schliemanns tidligere assistent, Wilhelm Dörpfeld, ut en festning med massive murer, høye tårn og storslåtte porter. Denne festningen var fra slutten av bronsealderen, en tid som passet med legenden. Men Dörpfelds Troja kunne ikke ha motstått en nesten ti års beleiring. Den var stor, men ikke stor nok.
VI SER UNDER JORDA
Sporet ble kaldt til enda en tysker, Manfred Korfmann, kom til det nordøstlige Tyrkia i 1980-årene. Han hadde med seg et internasjonalt team av eksperter og var utstyrt med toppmoderne utstyr for magnetisk skanning, som kunne avdekke begravde murer og gater. Han hadde dermed til rådighet ressurser som Schliemann og Dörpfeld bare kunne ha drømt om. Og det skulle snart gi utbytte.
Korfmanns skanninger avslørte en grøft som var hogd ut av berget rundt festningen, som han trodde kan ha vært laget for å avverge hestetrukne stridsvogner. Den hadde riktig aldersprofil og, ikke minst, den var stor nok til å beskytte en stor by, med en befolkning på mellom 4000 og 8000 mennesker.
«Mennesker som tror at det fantes en homerisk Troja – en by av en viss størrelse og befolkning – vil bli glade for dette resultatet», erklærte han. Like spennende var det Korfmann ellers fant på stedet: brente levninger, en halvbrent jente, pilspisser og slyngesteiner i hauger. Disse hadde alle kjennetegnene på en by som ble forlatt i nederlag og hastverk.
Korfmann hadde kanskje, bare kanskje, funnet arkeologiens hellige gral – restene etter Homers Troja. Men for å tegne et bilde av hva som kan ha vært den virkelige historien bak trojanerkrigen, var ikke dette nok. Arkeologene har måttet lete andre steder, i andre kilder. Av alle disse kildene har en antikk samling av leirtavler oppdaget på et sted kalt Hattusa, kraftsenteret for hettitterriket, vist seg å være mest avslørende. Hettittene var den dominerende makten i det sentrale Anatolia i store deler av det andre årtusenet f.Kr. og hersket over alt land mellom Egeerhavet i vest til elven Eufrat i øst. Heldigvis for oss så kunne de også skrive, ikke bare krige, og tavlene som de skrev ned tidens viktigste hendelser på, gir oss en fascinerende innsikt i verden på slutten av bronsealderen.
DEN LANGE KAMPEN
Tavlene refererer gjentatte ganger til en konflikt mellom hettittene og en rivaliserende makt som tavlene kaller «ahhiyawaene» om et sted kalt «Wilusa» rundt 1250 f.Kr. Arkeologer er temmelig sikre på at ahhiyawaene var grekerne, og at Wilusa var hettittenes navn på Troja. Men hvis tavlene er korrekte, ble ikke denne krigen kjempet og vunnet på et tiår, den lot til å trekke i langdrag, så lenge som kanskje 200 år.
I så fall, hvorfor? Hva fikk grekerne til å bruke menn og ressurser på å føre krig mot en by på kysten av Anatolia så enormt lenge, spesielt hvis det førte dem i direkte konfrontasjon med hettittene? Svaret kunne sammenfattes til ett ord: grådighet.
Troja lå rett ved Dardanellene som var en svært viktig sjørute som forbandt Europa med Asia. Byen kunne knapt hatt en mer strategisk viktig plassering. Og denne plasseringen ville ha gitt tilgang til høyt verdsatte varer skipet inn fra hele verden. Vi har oppdaget et bronsealder-skipsvrak i nærheten som antyder dette. Skipet var fullpakket med de fineste produkter som kunne kjøpes for penger.
Dette må ha brakt Troja store rikdommer, men det må også ha gjort byen fristende for områdets supermakter. Utgravinger har vist at det sørlige Hellas var dominert av den militære festningen Mykene, befolket av mennesker med en stolt krigerkultur. Kanskje fristelsen til å plyndre Troja for dens skatter var umulig å motstå. Så kan Homer ha tatt en 200-årig konflikt over rikdom og makt, lagt til en klassisk kjærlighetshistorie, et dryss av guddommelig småkrangling og overmenneskelige kampprestasjoner etter smak og behag, og komprimert den til en 10 år lang beleiring? Vi kommer antakelig aldri til å vite for sikkert. Men uansett hva som fikk denne greske forfatteren til å underholde verden med sin fortelling, kan vi være sikre på én ting: Resultatene ble spektakulære.
Du kan lese mer i bokasinet Historiens største mysterier.
