Etter invasjonen av Polen erklærte Storbritannia og deres allierte krig mot Tyskland, og forfølgelsen av de polske jødene begynte.
Klokka 11.15 om morgenen den 3. september henvendte den britiske statsministeren Neville Chamberlain seg til nasjonen via BBC radio. «I morges overrakte den britiske ambassadøren i Berlin den tyske regjeringen en melding der det står at hvis vi ikke innen klokka 11 får beskjed om at de umiddelbart trekker sine tropper ut av Polen, vil det herske en krigstilstand mellom oss. Jeg må fortelle dere at vi ikke har fått en slik melding, og at vi derfor er i krig med Tyskland.»
Flyalarmene lød, og mange fryktet at denne nye krigen skulle bli utkjempet med kjemisk og bakteriell krigføring, i tillegg til voldsomme bombeangrep. Det tok likevel måneder før Blitzen begynte, eller før det overhodet oppsto kamphandlinger. Denne «liksomkrigen» var ganske begivenhetsløs i Storbritannia, men i Øst-Europa skapte nazistenes styrker store ødeleggelser.
Den tysk-sovjetiske fredstraktaten splittet Polen, den tyske arrestasjonen av polske jøder og aktivister begynte, og man etablerte gettoene. Ved krigens slutt hadde seks millioner polakker blitt drept, halvparten av dem jøder.
