Konvoisystemet er et resultat av første verdenskrigs prøvelser. det var avgjørende for de alliertes suksess i atlanterhavskonflikten.
Våren 1917 så det dystert ut for Storbritannias vedkommende i første verdenskrig. Admiralstaben var sløv i reaksjonen mot tyske ubåter, og måtte erkjenne overfor Krigsministeriet at Den britiske marine hadde mistet herredømmet over havet. Tallet på ubåter hadde steget enormt, fra under 30 ved krigens begynnelse til over 70. Det ble sagt at i april dette året, kom en firedel av alle skip aldri tilbake til sine britiske havner. By the autumn, U-boats had accounted for 8 million tons of shipping.
De allierte skipene seilte en og en, og de var i stor fare. En ubåtkaptein kunne vente rolig ved en trafikert handelsåre og enkelt ta ut et ubeskyttet skip. Og all maritim prestisje til tross, Den britiske marine hadde ikke råd til å eskortere hvert enkelt handelsskip. Hvis en ubåt gikk glipp av ett skip, dukket det snart opp et nytt. Det var en sikker suksess. Ubåtene voldte mye skade.
Løsningen på ubåtfaren var å innføre konvoisustemet, og det er merkelig at admiralstaben overså den så pass lenge. Prinsippet var tross alt kjent siden Nelson var herre over havet. Hvis handelsskip seilte sammen i en flåte, og et militært eskorteskip seilte ved siden av, virket det avskrekkende for fiender på plyndringstokt. Dessuten måtte en ubåtkaptein vente lenge på neste mål hvis han gikk glipp av en konvoi. Et titalls skip spredt utover Atlanterhavet betydde like mange mål; en konvoi med et titalls skip betydde bare ett mål.
Dette systemet bidro sterkt til at kampen i Atlanterhavet i første verdenskrig snudde oddsene i de alliertes favør. Admiralstaben kunne takke USA for innføringen av systemet. USA ble med i krigen i april 1917 etter at syv ubevæpnede amerikanske handelsskip ble senket. President Woodrow Wilson erklærte “en krig som skulle ende alle kriger”. Da USA ble med i krigen, betydde det slutten for den tyske keiseren. Førti amerikanske slagskip ble satt i tjeneste for å forsterke beskyttelsen av konvoiene.
Da er det ingen overraskelse at den britiske marineministeren under andre verdenskrig, Winston Churchill, tidlig i krigen innførte konvoisystemet. Han hadde lært av forrige konflikt. Det han ikke forutså, imidlertid, var hvor listig den tyske Kriegsmarine organiserte seg, særlig Karl Dönitz som fant på taktikken om å angripe som en ulveflokk. Det gikk ut på at ubåtene lå i en rekke på overflaten, og dermed dekket et stort havområde. Det holdt at én ubåtkaptein oppdaget en konvoi, og så var hele flokken på vei i full fart for å overrumple og angripe konvoien. Da Tyskland tok den franske vestkysten i besittelse, gjorde ulveflokken enormt stor suksess, og sørget for at slaget om Atlanterhavet var som å balansere på en knivsegg. Ingen visste hvilken vei det bar.
Konvoisystemet ga i det minste delvis beskyttelse mot ulveflokken. Det største problemet var mangelen på eskorteskip. I 1939 var Den britiske marine kun en skygge av den flåten som seilte i første verdenskrig. Av de tre slagskipene var to av dem bygd i forrige krig. Kun ett av seks hangarskip var bygd med den hensikt – de andre var ombygde skip fra 1920-tallet. Det var kritisk mangel på mindre skip som kunne fungere som eskorteskip. Tidlig i krigen var det faktisk bare to eller tre destroyere og en korvett som var i stand til å eskortere en konvoi med opptil 50 skip over en havstrekning på nesten 5.000 kilometer. Og disse fartøyene var en enkel match for den hardbarka ulveflokken. I tillegg var utplasseringen av synkeminer som vern mot ubåter, en ren gjettelek, og de lagde ikke hull på skroget hvis de ikke eksploderte rett ved.
Men tross alt var konvoisystemet bedre enn ingenting. Tilhengerne kunne peke på at av de 300 handelsskip som ble senket i 1941, seilte to tredeler av dem utenfor en konvoi. Samtidig hadde Kriegsmarine mistet 28 ubåter i den samme perioden, noe som tilsa at konvoiene hadde en hensikt. Dönitz trakk sikkert samme konklusjon på sin side. Da USA gikk med i krigen, dreide han fokus over til USAs østkyst. Når vi vet at amerikanerne gikk inn for systemet allerede i første verdenskrig, er det overraskende hvor trege de var med å overføre konvoisystemet til sine egne farvann. Dönitz’ 12 ubåter som opererte utenfor USAs kyst senket 1,25 millioner tonn mellom januar og mars 1942.
Innen mai 1942 innførte imidlertid USA konvoisystemet, og tapet ble kraftig redusert. Ubåtene voldet fortsatt stor skade i årene 1942-43, men trenden var i ferd med å snu. De allierte fikk en fordel ved at fiendens radiomeldinger kunne tydes, som ga konvoiene anledning til å legge om kursen. Amerikanerne økte produksjonen av krigsmateriell, og antall eskorteskip økte. I april 1943 var det fem permanente eskortegrupper. Utviklingen av radarteknologi fremskyndet også de alliertes suksess, ved at de kunne oppdage små objekter. Og sist, men ikke minst, da langdistanseflyet Liberator kom på banen, måtte ubåtene dykke under havflaten og dermed sakke farten kraftig. Dermed var ulveflokkens dominans en saga blott. Senere, i sine memoarer innrømte Dönitz at i mai 1943 “hadde vi tapt slaget om Atlanterhavet”.
Du kan lese mer i bokasinet Slaget om Atlanteren.
