Båtføreren måtte være dyktig og ha vilje til å utføre et angrep på kloss hold for å lykkes, og hans muligheter til å overleve var små.
Ideen om Kamikaze ble foreslått av viseadmiral Takijiro Onishi, sjef for 1. Luftflåte ved Luzon, den 19. oktober 1944 som et middel for angrep og som en forsikring om at amerikanske skip ble ødelagt.
Kamikaze betyr den «guddommelige vinden». Deres kodenavn var Kikusui – «flytende krysantemum». En mer formell japansk betegnelse var Tokko – «spesialangrep» Planen var rask innsetting av formasjonen bestående av fire spesialangrepsenheter (Tokko-tai), og det første bekreftede Kamikaze-luftangrep skjedde 25. oktober under slaget utenfor Samar med et luftangrep mot USS Suwanee (CVE 27). Det første flyet rammet eskorteskipet og forårsaket moderat skade, og andre gikk ned i angrep mot andre skip i marinegruppen.
Kamikaze-luftangrep ble fort en hovedtrussel for allierte skip for resten av krigen, med 26 amerikanske skip senket og 225 skadet alene ved Okinawa.
Utviklingen av Kamikaze-angrepsbåter startet før utviklingen av Kamikaze-fly. Det ble fastslått at svermer av små, hurtiggående båter, lastet med eksplosiver, bedrev ødeleggelser av amerikanske transportskip og krigsskip utenfor landgangsstrendene for å senke invasjonsflåten. Mens Kamikaze-fly vanligvis angrep ved daggry eller om dagen, så ville båtene angripe i ly av mørket for å komme tett inn på forankringen og så plutselig øke farten og slå til uventet.
Et annet Kamikaze-initiativ var Kaiten – «herculean task», bemannede torpedoer skutt ut fra moder-undervannsbåten. Konseptet for å utvikle enheter med selvmordsbåter var unnfanget i april 1944. Generalløytnant Suzuki, sjef for skipsingeniørene ved Ujina, foreslo å bruke det som i vesentlig grad kan kalles bemannede torpedoer skutt ut fra land. De skulle nyttes til å forsvare øygrupper ved å sette inn overraskelsesangrep mot fiendtlige invasjonsflåter. Det keiserlige hovedkvarter godkjente forslaget, men påla også Tekniske Institutt å studere bemannede angrepsbåter med eksplosiver for den samme rollen.
Skipsingeniørene gikk videre med sitt prosjekt som var bemannet torpedo, mens Tekniske Institutt arbeidet med båten. Båten ble testet i Tokyo Bay i juni, og det ble bestemt at den ble det mest effektive prosjekt av de to. Som vanlig utviklet IJA og IJN båten videre. I juli ble Grand Directives på Future Military Operations slått sammen av hær- og marinedivisjoner ved Det keiserlige hovedkvarter. Dette dokumentet sørget for policy og prosedyre for spesielle angrepsenheter. Konstruksjon av båtene startet, og de første IJA-regimenter for angrep til sjøs sto klare 1. september 1944.
Et regiment for angrep i sjø var på kompanistørrelse med en kaptein som sjef. Med full styrke besto «regimentet» av 104 personer og 100 båter, inkludert reserver. Regimentshovedkvarteret hadde elleve personer. Hvert av de tre kompaniene hadde 31 mann organisert med en stab på fire personer og tre tropper à ni mann. Troppen var av minimal størrelse når det gjaldt å gjennomføre taktiske operasjoner. I realiteten var alt personell tildelt regimentet båtoperatører. Administrasjon, forsyninger, båtreparasjon, sikkerhet og andre forsyningsfunksjoner ble tatt hånd om av en omkring 900 mann sjøbasert bataljon med nummer tilsvarende regimentets. Før 1. april 1945 ble sjøbataljonene konvertert til geværbataljoner og disponert i forsvarsrollen på hovedøya eller til forsvar av noen av de mindre øyene. Kerama Retto (arkipel) lå 15 nautiske mil vest for Okinawa. Kerama Retto fikk en spesiell hovedbase for båter. Sjøregimentene ble forberedt til å utføre sine oppdrag og ville ikke trenge støtte fra bataljonen.
De 16 og 17 år gamle frivillige var «spesielle» offiserskadetter ved akademiet for ingeniøroffiserer. Kadettene var blitt rekruttert i desember 1943 blant tre -og fireårs høyskolestudenter. Dersom en båt ikke returnerte etter et oppdrag, ble han antatt å ha løst oppdraget og ble posthumt forfremmet til løytnant.
Båtene kaltes «Q-båter». IJA-båtene var 18 fot lange og 5 fot brede. Motoren hadde 85 hestekrefter, en seks-sylindret Chevrolet, gjorde en fart på 20 knop og hadde en funksjonstid med full fart på tre og en halv timer, selv om det var unødvendig å holde en så stor fart i lang tid. Med en fart på 6 ½ knop kunne disse båtene tilbakelegge 70 nautiske mil på under elleve timer. Det kunne sette dem i stand til å nærme seg stridssonen stille og rolig og så gå over til full fart og muligens returnere til basen. Denne farten på 20 knop var for lav til et «virvelvind-angrep» som planlagt av japanerne, og ville sikkert ha redusert deres evne til å overleve den sterke ilden fra automatvåpen fra amerikanske skip. 30-40 knop ville være mer ønskelig og gi en mulighet for å overleve.
Noen av de billige kryssfinerbåtene kunne bære 225 kilo eksplosiver plassert i baugen. Dette var standard for IJN-båtene som hadde til hensikt å ramme målet. Imidlertid hadde de fleste IJA-båtene en rekke på hver side av styrehuset for 120 kilo Model 98 dybdevåpen til å slippe ut innen fem meters avstand fra et skip etter en skarp u-sving for å komme seg unna. Dybdevåpen vil detonere i løpet av sekunder langs målskipet og den hydrostatiske sjokkbølgen etter en så tung eksplosjon vil slå bulker i platene. Trolig ville det også ødelegge angrepsbåten. Under et angrep på USS «Terebinth» (AN-59), et skip som la ut nett, der ble dybdevåpen sluppet i en avstand av 12-18 meter fra skipet, uten at det lille skipet led noen skade. Den flyktende båten ble ødelagt av ild fra 20 mm våpen. De fleste båtene ble oppdaget og engasjert i det de søkte å nærme seg målet skjult. Båtføreren måtte være dyktig og ha vilje til å utføre et angrep på kloss hold for å lykkes, og hans muligheter til å overleve var små.
Taktikken som ble nyttet ved spesielle angrepsmidler var fremskaffet gjennom Retningslinjer for Militære Operasjoner mot mindre øyer. Båtene ble brukt om natten i en stridsenhet i kompaniforband. Antall båter i en stridsenhet varierte stort, fra et halvt dusin til 20 eller flere. Mindre enheter synes å ha vært mer vanlig. Utvalgte båtførere med beviselig kvalifikasjon hadde ansvaret for å navigere enheten til avtalt stridssone på overflaten med en gjennomsnittsfart på 6 ½ knop. Denne farten holdt motorstøyen på et minimum, reduserte faren for å røpe seg med kjølvannsstripen, sparte drivstoff og var mindre stressende for mannskapet på en lang reise som krevde mange timer. I dagslys lå amerikanske amfibieskip og transportskip nært land der de losset forsyninger og mottok sårede etter mange dagers kamp. I mørke gikk de fra land og til utpekte transportområder for å vanskeliggjøre luftangrep, ubåtangrep og spesielle angrep. Ved Okinawa identifiserte japanerne tre områder utenfor øyas vest- og sørkyst der de trodde at den nattlige transport ville foregå. Et av dem lå utenfor den lavere vestkysten, nord for Naha, hovedstad og viktig havn. Dette viste seg å være den viktigste ettersom det lå rett overfor Hagushi-strendene, nære Yontan og Kadena flyplasser, det opprinnelige mål for styrkens landsetting. For Spesialangrepsbåt nummer 1 og 2 med sine regimenter basert i Kerama Retto, betydde det en rundtur på 69 nautiske mil på om lag ti og en halv time, om de kom tilbake i det hele tatt. En annen tur planlagt i forveien fra Kerama Retto, tok båtene med gjennom vedtatte overflate-stridssoner. Den første var rett vest for Haha og sør for Keise Shima, fire småøyer nordvest for Haha. Det andre var utenfor sørvest-enden av Okinawa, nær Minatohawa-strendene (Minatoga i amerikanske papirer). Japanerne betraktet det som hovedstranden for landsetting, mens ingen transportområder var lokalisert i disse områdene etter de to første nettene. Den sørvestlige delen var blitt brukt av en avledningsstyrke som skulle få japanerne til å tro at landsetting skulle skje der. Angrepsbåter som brukte ruten fra Kerama Retto fant seg i spissrotgang. Patruljering og destroyere skjermet de sørlige innganger til transportområdet mot nord. 56 nautiske mil dobbel avstand ble tilbakelagt på ca. åtte og en halv time.
Når amerikanske skip ble oppdaget, ville båtene skilles og opptre i grupper på to til fire slik at hver båt gikk mot et bestemt skip. Hvis båten var skilt fra gruppen og føreren desorientert, ble han instruert om å angripe nærmeste fiendtlige skip på egen hånd. Straks fienden hadde oppdaget de spesielle angrepsbåtene, var det viktig, enten ved at de angrep eller ble oppdaget ved god observasjon, for de andre båtene å returnere straks, siden fienden var alarmert. Ideelt burde flere båter nærme seg et målskip nesten samtidig fra forskjellige kanter for å hindre de fiendtlige skytterne fra å konsentrere ilden mot enkle båter og oppnå størst mulig overraskelse og forvirring. Reelt ble båtene altfor lett oppdaget, og samtidig manøvrerte de for langsomt mellom skip som var spredt, likeså patruljeringsevnen og måten å gjennomføre koordinerte angrep fra forskjellig hold. Den eneste måten for å sikre seg suksess, var øyeblikkelig og samlet angrep straks et skip var oppdaget.
Sju angrepsregimenter var deployert til Okinawa Guto før april 1945 og underlagt staben i 5. Sjøangrepsbase. De første tre var organisert i september 1944 ved Yukinoura på Homeøya. De andre fire var organisert i oktober. Enhetene ble skipet fra Kyushu, den sørligste av Homeøyene, mellom september 1944 og februar 1945. Japanerne vurderte de sannsynligste landgangsstrendene, med tre på den lavere vestkysten, én på den sørøstre enden, og én på den lavere østkysten i Nakafusuku-bukten (senere Buckner). Regimentene ble disponert i samsvar med ovenstående for å være i stilling til å angripe invasjonsflåten i disse områdene.
Sjøregiment nummer 1 (Akatsuki Regiment No. 16777) under kaptein Hiroshi Umezawa ble stasjonert på Zamami Jima, den nest største øya i Kerama Retto. Enheten strevet med å samle båtene, forstyrret av sterkt regnvær og mangel på utstyr. Under halvparten av båtene var fullført og lite forsvarsarbeid var gjort på øya etter at støtteavdelingen, 1. Sjøbataljon, var trukket tilbake til Okinawa. Ute av stand til å angripe ga sjefen ordre om å ødelegge resten av båtene, hvoretter hans menn trakk seg tilbake til åsene og høydedragene. De fleste i regimentet og underlagt ingeniøravdelinger på øya ble enten drept eller de begikk selvmord til slutt.
Sjøregiment nummer 2 (Akatsaki Regiment No. 16778) ble ledet av kaptein Yoshiko Noda. Størstedelen av regimentet var basert på Aka Jima, den tredje største øya i Kerama Retto. Forstyrret av tekniske problemer og bombardementer er regimentet ute av stand til å sette inn sine siste båter som var uskadet. 1. kompani angrep virkelig med fire båter og gjorde krav på å ha senket to fiendtlige skip og skadet to. De fleste av regimentets styrke dro videre til Akas høyere område og ble holdt der til etter krigen.
Sjøregiment nummer 3 (Abutsuki Regiment No. 16779) under kaptein Yoshitsugu Akamatsu var stasjonert på Tokashiki Jima, den største øya i Kerama Retto. Regimentet var operativt selv om de fleste av 3. Sjøbataljon hadde reist til Okinawa i februar. Da bombardementet startet 23. mars, begynte situasjonen å bli drastisk forverret med en innrømmelse av at regimentet hadde liten effekt på fienden ettersom Kerara Retto holdt på å bli nedrent. Det var gitt ordre om evakuering til Itoman nær sørenden av Okinawa ved at man skulle bruke regimentets båter. Ved daggry 26. mars var det klart at det ville bli umulig for båtene å gå gjennom den amerikanske flåten. De fleste båtene var brent, og amerikanske tropper begynte landsettingen den 27. Vi kjempet som infanteri, de fleste av regimentet var utslått etter å ha gjennomført et nattlig Banzai-angrep mot amerikanerne.
Over 250 båter var ødelagt eller tatt i Kerama Retto, omtrent halvparten av selvmordsbåtene i Okinawa Gunto. I virkeligheten var ingen velegnet til en kampsituasjon.
Det 26. Sjøregimentet (Akatsuki Regiment No. 19765) var innledningsvis basert på Tokashiki Jima, men flyttet straks til Itoman på Okinawa. Under kommando av kaptein Mutsuo Adachi, forberedte enheten sine båter etter den amerikanske hovedlanding 1. april. Natten 8./9. april ble hele regimentet beordret til å fortsette nordover og angripe transportene. Japanske tropper i defensive stillinger meldte 20 amerikanske skip ødelagt eller skadet. Få båter returnerte. Mange var blitt ødelagt i forsøket på å infiltrere gjennom amerikanske patruljebåter og amerikanske rapporter viser bare en destroyer, USS «Charles J. Badger» (DD-657), ødelagt av en selvmordsbåt 9. april. De rapporterte brennende skipene var sannsynligvis selvmordsbåter. Flere angrep satt inn natten 14. og 20. april med påstand om sju amerikanske skip senket og fire skadet. Ingen amerikanske skip ble rapportert senket eller skadet av båtangrep på disse datoene. De få overlevende fra regimentet ble tatt i mot av 32. Infanteriregiment og døde i juni i forsøket på å gjenerobre Maesato-høydene.
Sjøregiment nummer 27 (Akatsuki Regiment No. 19766) var stasjonert i Yonabaru Town sør for Nakafusuku. Regimentet satte ikke inn noe angrep inntil 25. april og da med bare 15 båter. De fleste gikk tapt, men en destroyer ble krevd å ha blitt senket: Ingen skip ble rapportert senket eller skadet den datoen. Regimentets 1. kompani kvittet seg med 14 båter den 27. og mindre enn halvparten var i stand til å infiltrere gjennom amerikanske patruljer. Uansett, de hevdet at en destroyer og transport var senket. En destroyer, USS «Hutchins» (DD-476), var faktisk skadet den natten. På land prøvde japanerne å gjennomføre en større motoffensiv den 3. mai. Det ble rapportert et forsøk på motlandgang i det bakre amerikanske området, på begge kystene. Sjøregiment nummer 27 og Ingeniørregiment nr. 23 fikk dette oppdraget på østkysten. Tjue båter angrep et transportområde. De hevdet at en destroyer, to landingsskip, en tank (LST) og tre transporter var sunket. Intet amerikansk skip ble rapportert senket eller skadet. Sjefene til både 27. og 28. Sjøregiment var tapt den 17. mai og en kompanisjef tok kommandoen over resten av personellet, organisert som Matsumoto Regiment. De trakk seg tilbake til halvøya Chinen. Rester av regimentet kjempet som gerilja til de var borte fra juni.
Sjøregiment nummer 28 (No. 19767) var opprinnelig delt mellom Naha på den lavere vestkysten og Minatogawa på sørøst-kysten. Det ble kommandert av kaptein Toshio Honma. Det første og andre kompaniet på basen hadde store problemer på grunn av tap både av personell og båter. Det skjedde en ulykke med dybdesprengstoff som detonerte da de skulle forberede et angrep mot den amerikanske bombardementstyrken. Eksplosjonen identifiserte enheten, lokaliseringen og de overlevendes adresser, to landsbyer på vestkysten nedenfor Naha. Den 27. april angrep to tropper endelig amerikanske skip, men ingen kom tilbake for å rapportere resultatet. Ingen US-skip ble skadet den natten. Den 3. mai støttet regimentet den ulykkelige motoffensiven ettersom det 26. Skipsingeniørregimentet forsøkte en motoffensiv på vestkysten. To tilleggsangrep ble satt inn i mai, men igjen returnerte ingen båter. Det siste rapporterte amerikanske skip var skadet av en selvmordsbåt 3. mai, et lasteskip USS «Carina» (AK-75): I juni var bare få av regimentets soldater i live og troppene var avlevert til Regiment nr. 44, og de fleste var drept ved slutten av måneden.
En av transportene som fraktet 1. og 2. kompani av 29. Sjøregimentet (Akutski Regiment no. 19768) sank underveis til Okinawa, men de fleste av enheten landet på Okinawa. Regimentshovedkvarteret under kaptein Hisanori Yamamoto (ingen forbindelse til admiralen), det 3. og storparten, og det meste av mekaniske hjelpemidler ble dirigert til å lande på Amami-Oshima nord på Okinawa. Der satt de ut krigen. De to kompaniene, 1. og 2. kompani, var disponert i nærheten av Chatamlitt sør for landsettingsstrendene der de var underlagt det 26. Sjøregimentet. Disse to kompaniene var de første til å sette inn angrep tidlig om morgenen den 30. mars mot invasjonsstyrken utenfor Kerama Retto. Det meste var ødelagt, selv om de overlevende meldte at seks destroyere og tre transportskip var senket. Ingen skip fra USA ble rapportert senket eller skadet den datoen. Etter landing oppdaget troppene fordømte selvmordsbåter og små skip som fikk Bishi Gawa til å stoppe, grenselinjen mellom III Amfibiske Korps og XXIV Korps. Disse båtene tilhørte trolig 1. og 2. kompani. De få gjenværende båter og tropper ble tilført Skipsingeniørregiment til støtte for regimentets motoffensiv på vestkysten. De overlevende som sviktet, døde mens de slåss med 266. Skipsingeniørbataljon i juni.
Båtene ble oppbevart skjult i huler og dekket med kamuflasjenett og lokalt bladverk med mange slags blomster.
Amerikanerne var informert om muligheten for slike angrep etter at de ble brukt på Filippinene og deres oppdagelse under flyfotografering. Styrken i Task Force 51 var forberedt på å møte selvmordskandidater med sine båter. En fortrolig melding ble sendt rundt den 28. mai. Om natten var observatører plassert overalt på skipene. Mitraljøser, 20 mm og 40 mm luftvern og søkelys med bemanning døgnet rundt. Forsiktighet var påbudt for å hindre geværild rettet mot overflatemål etter treff mot ikke-fiendtlige skip i nærheten. Menn væpnet med gevær og Browning automatisk var i beredskap til å bli disponert når båter ble varslet. Den tids radar var som regel ineffektive til å oppdage små båter. Det var vel egnet til å oppdage fly og større overflateskip. Båter var lave på vannet og det var heller ikke lett å skjelne motorlyden. Sonar var av og til i stand til å oppdage støy fra motoren. Skip ble ofte advart hvis de hørte lyden av hurtig motor med sonar, et varsel om at en selvmordsbåt kunne nærme seg. Den beste måten til å ta selvmordsbåter på, var å sette patruljer rundt transportområdet. Hvem som helst og hva som helst kunne være «flyfanger». Det omfattet eskorte av destroyere, torpedobåter for patruljering, undervannsjegere, minesveipere, landgangsskip, middels (rakett) (LSM [R]), landgangsfartøy (landing craft) og infanteri (LCI). Disse små fartøyene hadde en manøverevne og ildkraft til effektivt å engasjere båtene. Fra 9. april var en krysser og to destroyere avsett til kontinuerlig å holde Naha havn opplyst med stjerneklare lyskastere hver natt for å oppdage selvmordsbåter i forsøk på å foreta et utfall.
Nesten 700 selvmordsbåter var disponert til Okinawa Gunto for å operere og ble støttet av ca. 7000 tropper. De greide å senke ett skip, skade fem og påføre 29 større skader. Den 2924 tonn Fletcher-klasse destroyeren USS «Hutchins» ble løftet flere fot av to dybde-sprengladninger, en motor og mast ødelagt, mannskapet slått over ende, men der var ingen omkomne. Skipet ble vurdert for kostbart å reparere og ble vraket etter krigen.
Omkring 2-300 hundre båtførere døde i disse unyttige angrepene. Mens mange av båtførerne og over 6000 basesoldater fortsatte å dø som reserveinfanterister, en innsats som var bortkastet bruk av ressurser og personell. Hadde de 7000 troppene vært organisert og utdannet som en infanteribrigade, ville erobringen av Okinawa ha kostet amerikanerne mye mer.
Et lite antall båter ble tatt intakt i Kerama Retto og deretter returnert til Hawaii for å bli undersøkt. Noen få ble overhalt og brukt som skipsbåter av den amerikanske marinen. En slik båt, som gjorde tjeneste som kapteinens fartøy ved USS «Laffey» (SS-724), ble senket uaktsomt ved Seattle havn og eksisterer sannsynligvis den dag i dag på bunnen. En fullstendig restaurert IJN Shinyo-båt kan sees ved USS «Massachusetts» (BB-59) ved Falls River, Massachusetts. En eller to andre meldes også å være i De forente stater, men forfatteren har ikke vært i stand til å lokalisere dem.
Artikkelen er hentet fra bokasinet Sjøkrig.
