Mossads hevnaksjon etter massakren i München under Olympiaden i 1972 hadde ringvirkninger over hele verden.
Tidlig om morgenen, 5. september 1972, snek åtte terrorister seg inn i Olympiabyen i Berlin og satte kursen mot blokken der det israelske laget bodde. Mennene tilhørte en palestinsk gruppe, Svart september, oppkalt etter den måneden i 1970 da kong Hussein av Jordan utviste tusenvis av palestinere fra landet sitt.
I de første rommene terroristene kom inn i, lå medlemmene av bryterlaget. Noen av israelerne kjempet tilbake. Én av attentatmennene ble skadet med en fruktkniv, en annen ble slått bevisstløs, men to av israelerne mistet livet i slåsskampen. Ni israelere ble tatt som gisler, og palestinerne erklærte at de ikke ville slippe dem fri før 200 av deres egne geriljasoldater ble løslatt fra fangenskap.
Den vesttyske regjeringens påfølgende forsøk på å befri gislene var en fiasko, en hel liste med blundere som endte med en væpnet politiaksjon ved Fürstenfeldbruck flybase. Politiet hadde ingen antiterrorgruppe de kunne tilkalle, og forsøkte derfor selv å stoppe terroristene da de holdt på å laste gislene inn i to helikoptre. Aksjonen førte til at alle gislene ble drept sammen med fem av de åtte terroristene. Lederen av etterretningstjenesten Mossad, Zvi Zamir, hadde lang erfaring i anti-terrorarbeid, og nå var han rasende for at ingen hadde tilkalt ham, til tross for at han hadde vært til stede på den tyske flybasen den aktuelle kvelden. Zamir returnerte til Israel, men sverget at han skulle hevne drapene. «Vi skal få tak i dem», annonserte han senere. «Og hver og en av dem skal holdes ansvarlig for sin egen handling.»
Det lille ekstra
Tilbake i Israel ble Zamir en del av Committee X, en liten gruppe politikere og sikkerhetseksperter nøye utvalgt av den 74 år gamle statsministeren Golda Meir. Andre medlemmer av gruppen var forsvarsminister Moshe Dayan og sjef for det militære etterretningsvesen, general Aharon Yariv. «Golda hadde et sterkt ønske om at folket skulle bringes for retten», sa Zamir. «Men hun var klar over at det var umulig.»
De ansvarlige for München-massakren måtte straffes, men medlemmene av Svart september var spredd over hele verden, og å drepe dem uten å implisere Israel var en utfordring statsministeren overlot til Zamir. «Det er ingen enkel oppgave», sa han. «For å gjøre noe sånt må du drive etterretning i europeiske land, og det er svært ulovlig.»
Mannen Zamir valgte til å lede den hemmelige gruppen, het Michael Harari og var kjent i Mossad som «sionisten James Bond». Harari var født i Palestina i 1927 og hadde kjempet for Israel på en eller annen måte siden han var 16. I 1970 ble han utnevnt til leder for Mossads avdeling for spesialoppdrag, Caesarea, og fikk rykte på seg for å være en modig og nytenkende etterretningsoffiser.
Basert på informasjon fra PLOs informanter på Mossads lønningsliste, samt informasjon fra samarbeidsvillige vestlige regjeringer, laget Harari en liste over mål for «Operasjon Guds vrede». Siden operasjonen var strengt hemmelig, er det aldri blitt offisielt bekreftet hvor mange som sto på listen, men trolig inneholdt den et sted mellom 20 og 30 navn.
Harari delte agentene sine inn i fem enheter, og hver enhet fikk navn etter bokstavene i det hebraisk alfabetet: «Alef», enheten inneholdt to attentatmenn, og «Bet»-enheten inneholdt to agenter som skulle være sikkerhetsvakter for «Alef». De to agentene i «Het»-enheten var ansvarlige for logistikk, og de to agentene i «KUF»-enheten hadde ansvar for kommunikasjon. Til slutt var det «Avin»-enheten som besto av sju agenter som skulle oppspore målene, kartlegge bevegelsene deres og planlegge en fluktrute for attentatmennene. En av dem som var med under planleggingen av «Operasjon Guds vrede» var britiskfødte David Kimche som senere sa: «Vi ønsket at de skulle bli redde for å være terrorister. Vi ville at de skulle se seg over skulderen og føle at vi fulgte etter dem. Vi ville sende dem en beskjed om at vi kunne ta dem hvor som helst, når som helst, og at de derfor måtte være på vakt 24 timer i døgnet.»
Øverst på listen sto 32 år gamle Ali Hassan Salameh som hadde tilnavnet «Røde Prins». Mossad identifiserte ham som den karismatiske hjernen bak massakren i München. Salameh var playboy med en forkjærlighet for raske biler og vakre kvinner, men han var også en av PLO-leder Yasir Arafats betrodde menn, en mann som tok sin egen sikkerhet svært alvorlig. Mens israelerne begynte å gjennomsøke kloden på jakt etter Salameh, kom de over et lett mål for sitt første drap, en intellektuell palestiner ved navn Abdel Wael Zwaiter, som bodde i Roma. Han ble skutt i oktober 1972 (se artikkel på motsatt side) og var det første av seks ofre som ble drept i europeiske byer de neste seks månedene.
Operasjon Ungdommens vår
I april 1973 flyttet Mossad søkelyset til Midtøsten, etter at de hadde fått informasjon om at tre av mennene på dødslisten deres bodde i Beirut. Informasjonen stemte ned til minste detalj, selv arkitekttegningene over bygningene mennene bodde i. Utfordringen besto i å finne ut hvordan de skulle klare å eliminere alle tre samtidig.
Ehud Barak, kommandør for Israels spesialstyrker og framtidig statsminister, planla å angripe sjøveien ved hjelp av gummibåter. Operasjonen fikk navnet «Operasjon Ungdommens vår». Så fort de kom i land i Beirut, ble attentatmennene møtt av Mossad-agenter som kjørte dem til målene sine, en drøy mil inn i byen. Agentene hadde kledd seg ut som turister, og to av dem, deriblant Barak, var iført dameklær. «Det gjorde at vi tiltrakk oss mindre oppmerksomhet», fortalte Barak. «Vi hadde gjort det ordentlig. Jeg hadde parykk, bryster og alt som skulle til. Og så hadde jeg med meg løytnant Muki Betser, han var omtrent et halvt hode høyere enn meg. Vi framsto som et par.»
De 16 israelske kommandosoldatene kom i land på en strand i Beirut rett etter midnatt 10. april 1973 og hastet raskt i vei mot målene sine i tre Mercedeser. De parkerte utenfor leiligheten til Kamal Adwan, PLOs operasjonsleder. Barak steg ut av bilen kledd som kvinne. PLO-vakten ble raskt skutt med en pistol med lyddemper, og så fort de var inne i leiligheten, led Adwan samme skjebne. «Det regnet glasskår», fortalte Adwans datter Dana, som bare var fem år den gangen. «Og jeg sa til broren min at de lekte cowboy og indianer.»
Samtidig som Adwan ble drept, ble andre leiligheter i nærheten stormet av enheter bestående av Muki Betser og Zvika [Livneh], som hadde fått i oppdrag å drepe Abu Youssef. «Et ansikt jeg kjente igjen, etter å ha hatt et bilde av ham i skjortelommen i tre uker, ble snudd mot meg idet jeg løftet våpenet mitt», sa Betser. «Han smelte igjen døren. Kuler fra uzien min og fra Zvikas perforerte soveromsdøren. Jeg styrtet fram og sparket inn det som var igjen av den.»
Youssef, en av operasjonslederne i Svart september, ble drept. Det samme ble Kamal Nasser, medlem av PLOs hovedstyre. Hele operasjonen tok mindre enn 30 minutter, og Mossad erklærte den for «en stormende suksess». «Dette er et svært, svært viktig steg for dem som er på flukt», sa Zamir. «De vet at selv om, selv om det kan ta tid, så vil de til slutt bli oppsporet og straffet. Det er de fullstendig klar over.»
Feil identitet
Innen sommeren 1973 hadde 12 menn blitt straffet av Mossad, men de hadde fortsatt ikke fått tak i hovedmålet sitt, Ali Hassan Salameh. I juli var de overbevist om at de hadde oppsporet ham på Lillehammer i Norge, og agentene skjøt mannen de trodde var Salameh rett for øynene på hans gravide kjæreste. Imidlertid hadde Mossad gjort en fryktelig feil og drept en uskyldig mann. Det ble internasjonal oppstandelse, og norsk politi arresterte seks israelske agenter, en skandale som fikk Golda Meir til å utsette «Operasjon Guds vrede» på ubestemt tid.
Salameh trodde han hadde unnsluppet Israels hevn. Han giftet seg med en Miss Universe, gjorde oftere offentlige opptredener (blant annet en ved FN-bygningen i New York) og flyttet til Beirut.
I januar 1979 reiste en ung kvinne med britisk pass inn i Libanon. Kvinnen som het Erika Chambers, leide en leilighet i nærheten av Salamehs hjem i den libanesiske hovedstaden. Chambers fortalte at hun var amatørmaler, og at hun likte å male dagligdagse scener fra vinduet i leiligheten sin. Det hun ikke sa, var at hun også var agent for Mossad. Da hun hadde studert Salamehs rutiner nøye, fikk hun en annen agent til å plassere 100 kg sprengstoff i en rød Volkswagen som sto parkert rett ved der målet deres pleide å forlate bygningen. Den 22. januar, om ettermiddagen, var «Den røde prinsen» på vei inn i en Chevrolet stasjonsvogn. Han skulle være med og feire morens bursdag. Idet kjøretøyet passerte den røde stasjonsvognen, kom det en kraftig eksplosjon. «Vi har mistet en løve», jamret Yasir Arafat som var med og bar båren i Salamehs begravelse i Beirut. «Hold hodet høyt hevet», sa Arafat til de 50 000 sørgende. «Vi begraver en martyr!»
Salamehs død var siste akt i Israels «Operasjon Guds vrede». Selv om en håndfull attentater har blitt tilskrevet denne operasjonen, finnes det ingen sikre bevis. Imidlertid er det omdiskutert hvor nyttig operasjonen egentlig var. Flere av dem som ble drept, hadde en lavere stilling i PLO, mens viktige medlemmer av Svart september unngikk israelernes hevn. Men en av dem som var involvert i «Operasjon Ungdommens vår», mener at den israelske responsen er forståelig. «Massakren i München var en tragisk hendelse», sa Muki Betser. Den førte til mye sinne og til et behov for å straffe organisasjonene og for å bli kvitt kampene mellom terrorister og sivile en gang for alle.
