sleeping mother fucked by her son while her husband sleeping free porns daree feelings body freesh snd kissing full moment sex video college mein pass hone ke liye kya karna desi sex video young chubby school girls in sports spandex and dance photos

Slaget ved Valmy

De frivillige soldatene i den franske revolusjonshæren besto den første ildprøven ved Valmy da våpnene deres fyrte løs mot prøyssernes soldater.

Nordøst-frankrike 20. September 1792

En kanonkule blir avfyrt fra en prøyssisk kanon på bakketoppen La Lune. Den drønner gjennom luften og treffer en fransk ammunisjonsvogn nær vindmøllen i Valmy. Vognen eksploderer i flammer, og en svart røyksøyle går til himmels. Idet mer av ammunisjonen i vognen tar fyr, antennes også sekundære eksplosjoner i to andre vogner. Frivillige franske soldater i blå jakker løper for livet og etterlater seg hull i den franske forsvarslinjen. Datoen er 20. september 1792. 

Drøye 900 meter lenger vest sto Karl Wilhelm Ferdinand, fyrsten av Braunschweig, og så på det hele gjennom kikkerten. Han var godt fornøyd med kaoset som kanonkulen hans hadde forårsaket i fiendens tette rekker. Han snudde seg mot staben sin og ga ordre om at det prøyssiske infanteriet skulle angripe fra to rekker mot den franske posisjonen. Han tenkte på hvordan en brigade med prøyssiske husarer hadde sendt en hel fransk divisjon på vill flukt noen få dager tidligere, og regnet med at dette ville gå like glatt. Braunschweig trodde at den franske hærlederen vill gi ordre om full tilbaketrekning så fort prøysserne i sine flotte uniformer nærmet seg dem. Franskmennene ville måtte trekke seg sørover, vekk fra Paris, og da kunne den prøyssiske hæren fortsette marsjen mot den franske hovedstaden. 

 

 

Tre år tidligere, den 14. juli 1789, hadde pariserne fått nok av det franske monarkiets trenering av reformer og stormet Bastillen, kong Ludvig 16 av Frankrikes festning og symbolet på undertrykkelse. Det var det første voldelige opprøret i det som skulle bli en av de blodigste revolusjonene i moderne europeisk historie. Uroen innad i Frankrike førte til at 6000 offiserer i det kongelige franske militæret ble tvunget i eksil. Vel utenfor landet allierte de seg med andre europeiske sympatisører og la en plan for å kvele revolusjonens ild. 

Kong Ludvig orket ikke tanken på innskrenket makt og forsøkte å flykte fra landet i juni 1791. Han håpet å nå De østerrikske Nederlandene og slutte seg til eksilantene for å styrte de revolusjonære og gjenopprette det gamle regimet. Så langt kom han aldri. Den flyktende kongen ble fanget i Lorraine og slept tilbake til Paris i vanære. 

På slutten av 1791 brygget det opp til krig. Idealistiske menn i hele Frankrike meldte seg frivillig. Den prøyssiske kong Fredrik Vilhelm 2 og Østerrikes kong Leopold 2 var enige om at den beste handlingsplanen var å invadere Frankrike, knuse revolusjonen og gjeninnsette Ludvig. I februar 1792 erklærte de formelt en militær allianse, senere kalt den første koalisjonen. To måneder senere erklærte Frankrike krig mot Østerrike. Preussen, Østerrike og fyrstehuset Savoia stilte opp styrkene sine langs Frankrikes østlige grense, hvor de ble tilsluttet av eksilantene. Hvis Ludvig ikke kunne komme til dem, skulle de komme til Ludvig. 

Koalisjonen valgte fyrsten av Braunschweig til å lede den østerriksk-prøyssiske invasjonsstyrken. Som nevø av Fredrik den store var den 56-årige Braunschweig en nennsom militærleder som trodde mer på å vinne en kamp gjennom en god taktikk enn trege slag. Prøyssiske kong Fredrik Vilhelm slo følge med hæren inn i Frankrike. 

Braunschweigs motpart var den 53-årige franskmannen general Charles François Dumouriez. I august 1792 utnevnte den franske nasjonalforsamlingen Dumouriez og den 57-årige general François de Kellermann til å lede Frankrikes henholdsvis nordstyrke og midtstyrke. De var begge modige – fulle av selvtillit og karisma. Den franske krigsministeren, Joseph Marie Servan de Gerbey, satt i Paris og koordinerte begge hærenes bevegelser derfra. De franske militærlederne hadde litt av en oppgave med å forsøke å få hæren til å fungere sammen. Den var nemlig en sammensatt gruppe av regulære soldater fra den opprinnelige hæren og frivillige av ymse kvalitet. 

Kellermann kan ha funnet løsningen. For å styrke stabiliteten i infanteribrigadene sine kombinerte han en bataljon med regulære soldater med to andre bataljoner av frivillige. Han mente at dette var den beste måten å forhindre tilløp til panikk blant de frivillige under kamp. Slaget som snart sto for tur, skulle bli en test på den nye teorien hans. 

Man skulle tro at den erfarne prøyssiske hæren hadde en stor fordel, men det var ikke tilfelle. For det første hadde prøysserne et svakt logistikksystem. Forsyningskorpset var tungvint og ineffektivt, og det forsinket hæren gjennom hele kampanjen. For det andre var det prøyssiske artillerikorpset dårligere enn sin franske motstander. Det franske artilleriet hadde gjennomgått store endringer siden 1776, i regi av artilleriinspektør Jean-Baptiste Vaquette de Gribeauval. Våpnene besto av deler som kunne skiftes ut, og ble framstilt med lettere transportvogner. Å jobbe i det franske artillerikorpset var forbundet med en viss prestisje, så veteranene i artilleriet hadde ikke stukket av fra hæren, slik mange fotsoldater gjorde. 

Da Tuileriene blir stormet, får det koalisjonsstyrkene til å kjempe for Frankrike.

Braunschweigs plan var at Østerrikes og Preussens styrker skulle møtes i Lorraine og sammen kjempe seg fram til Paris. Den prøyssiske hovedstyrken forlot Koblenz 3. august. De beveget seg med sneglefart og nådde ikke grensen før tre uker senere. Ved Longwy og Verdun hadde Frankrikes grensefestninger bare små garnisoner utplassert, og dermed falt de på koalisjonens hender under kamper henholdsvis den 23. august og 3. september. 

Braunschweigs neste utfordring var å få hæren sin gjennom den tette og myrlendte Argonnerskogen. Den store hæren kunne bare forsere skogen via fem store veier. Prøysserne slo leir i Verdun, på vei til Chalons. De passerte landsbyene Clermont, Les Islettes og Sainte-Menehould før de slo seg ned på en høyde nær Valmy. 

Det striregnet under store deler av kampanjen, noe som gjorde tilværelsen til Braunschweigs soldater særdeles utrivelig. Prøysserne ble i Verdun i en uke, og offiserene gjorde ingenting for å sørge for skikkelige sanitærforhold. Det lange oppholdet i Verdun skyldtes uenigheter mellom Braunschweig og kong Vilhelm om neste steg i kampanjen. Braunschweig ville utsette videre angrep til våren, når været ble bedre. I mellomtiden kunne prøysserne etablere forsyningsbaser med mat og ammunisjon, og stå bedre rustet til en våroffensiv. Kong Vilhelm la imidlertid ned veto mot Braunschweigs plan. Han mente at livet til Ludvig 16 sto på spill, og at det derfor var livsviktig å nå Paris så fort som mulig. Kongen fikk det som han ville til slutt. 

Da prøysserne satte i gang sin offensiv, var Dumouriez i Valenciennes. Han ledet sine soldater sørover mot Sedan og ankom byen ved Meuse-elven 28. august. Tre dager senere mottok han ordre fra Servan om å avskjære Braunschweig. For å assistere Dumouriez i dette oppdraget beordret Servan Kellermann, som for tiden var stasjonert i Metz, til å slutte seg til ham så fort som mulig. 

Det var to mindre armeer som dannet fortroppen i prøyssernes hovedstyrke. På Braunschweigs høyre flanke marsjerte en østerriksk hær ledet av François de Croix, greven av Clerfayt, og på høyre flanke marsjerte en prøyssisk hær under ledelse av Frederick William, fyrsten av Hohenlohe-Kirchberg. 

Da Clerfayt 31. august krysset Meuse-elven ved Stenay, var Dumouriez tvunget til å gå lenger vest. Han marsjerte gjennom Argonnerskogen, og 4. september stilte han seg opp ved Grandpre og blokkerte dermed den midtre veien gjennom Argonne. Braunschweig hadde lett for å bli gretten hvis noe gikk ham imot, og måtte motvillig lede hæren sin nordover fra Verdun 10. september. Brorparten av den prøyssiske hæren marsjerte et kort stykke til Landres og stanset. Dermed var de plassert rett overfor den franske hæren ved Grandpre. 

Dumouriez hadde etterlatt en mindre avdeling ved sin venstre flanke, ved Croix-aux-Bois. Den dekket opp de to nedre veiene gjennom Argonne. Den 12. september klarte Clerfayts østerrikske husarer å jage bort 100 franske fotsoldater som voktet den smale passasjen. Dagen etter gikk franskmennene til motangrep med en stor styrke under general Jean-Pierre Chazots ledelse, men de mislyktes i å ta tilbake gjennomfartsåren. 

General Kellermann begynte sin militærkarriere som kadett i en alder av 15 år.

Paris’ nasjonalgarde rir ut for å slutte seg til den franske revolusjonshæren.

Den 15. september brøt den franske hovedstyrken opp fra leiren og marsjerte sørover mot Sainte-Menehould. Dumouriez hadde beordret Chazot om å slå følge. Da Chazots infanterister marsjerte gjennom landskapet nær Moncheutin, ble de angrepet av prøyssiske husarer. Franskmennene ble tatt på sengen og fikk panikk. «Vi har blitt lurt! Alt er fortapt!» ropte Chazots menn og flyktet fra det prøyssiske kavaleriet. 

Dumouriez var i ferd med å plassere styrkene sine øst for Valmy i påvente av Kellermann da han fikk høre om soldatenes masseflukt. Han red nordover for å samle inn flest mulig av de demoraliserte soldatene. Samtidig slet Braunschweigs hær med å forsere Argonnerskogen på sølete veier, og grep ikke muligheten til å utnytte situasjonen. 

Dumouriez bestemte seg for å slå leir under åpen himmel nær Valmy fordi han ville gjenforenes så fort som mulig med Kellermann. Den 18. september kom han omsider. Kellermann sluttet umiddelbart rekkene med Dumouriez’ venstre flanke, og nå rakk de over Chalons-veien. Han sendte også en sperringsstyrke en kilometer vest og satte vaktposter ved vertshuset La Lune. Dumouriez beordret general Henri Christian Stengel til å stille seg opp i fremste rekke med en forsterket brigade på fjellet Yron rett nord for Valmy. Da general Pierre de Ruel, markien av Beurnonville, ankom med sin hær etter å ha voktet Chalons, ble den franske armeen ytterligere styrket. 

18. september fullførte den prøyssiske hovedtroppen etappen gjennom Argonnerskogen. Dagen etter vendte de sørover, og fortroppen hadde nådd fram til Somme-Bionne, som lå under fire kilometer unna franskmennenes linje. Samtidig som prøysserne samlet seg, hadde Dumouriez og Kellermann en hissig diskusjon om hvor den beste plasseringen av Kellermanns enheter var. Dumouriez rådet ham til å plassere dem ved de lave åsene rundt Valmy, men Kellermann ville heller plassere dem på sørsiden av Auve-elven. Hvis prøysserne angrep, ville hans menn være i en mye bedre defensiv stilling bak elven, påsto Kellermann. Ettersom Dumouriez ikke var hans overordnede, kunne Kellermann gjøre som han ville, så han beordret mesteparten av styrken sin til å krysse Auve-elven morgenen etter.

Om morgenen den 20. september lå det en tykk tåke over åsene og dalen i vestre Lorraine. Fyrsten av Hohenlohe og hans soldater hadde sluttet seg til den prøyssiske hovedstyrken. Denne morgenen, kl. 06, gikk han i fortroppen mot sør. Hohenlohes soldater var et sårt tiltrengt tilskudd til prøyssernes hær i det forestående slaget. Som følge av de elendige hygieniske forholdene hadde mange av Braunschweigs soldater bukket under for dysenteri. 

Franske kanoner åpnet ild mot den prøyssiske fortroppen som rykket sørover langs La Lunes åser. Hohenlohe beordret prøyssiske kanoner å besvare ilden. Da Kellermann hørte kanonaden fra vest, tilbakekalte han troppene som var stilt opp sør for Auve-elven. Han besluttet at det beste var å stille opp vest for Valmy, slik Dumouriez hadde foreslått. Dermed skulle Kellermanns senterstyrke ta de største støytene denne dagen, med Dumouriez som sendte forsterkninger når han trengte det. 

Kellermann ga general Etienne Desprez-Crassier, som ledet fortroppen i senterstyrken, ordre om å ta oppstilling ved Orbéval, på nordsiden av Chalons-veien, 1,5 kilometer øst for La Lune. Så ga han ordre til general Jean-Baptiste Valence, som ledet senterstyrkens reserver, om å forlenge franskmennenes linje sør for Chalons-veien, mot Auve-elven. Klokken sju ledet Kellermann hovedstyrken sin gjennom landskapet mot en lav ås vest for Valmy, hvor en vindmølle tronet på toppen. Soldatene marsjerte til lyden av artilleriilden. Franskmennene og prøysserne var så nær at de kunne høre hverandre, men landskapet var omhyllet i så tett tåke at motstanderne ikke kunne se hverandres linjer. 

Hohenlohes fortropp ble forsterket med flere kanoner, og denne morgenen hadde han de fleste prøyssiske våpen direkte under sin kommando. Prøyssiske og franske soldater lå i trefning ved La Lune da Hohenlohe beordret å klargjøre seks kanoner på La Lunes åser. Da tåken lettet i løpet av dagen, skulle det vise seg at Valmy som slagsted var som en artillerists drøm. Fra posisjonene på de lave åsene hadde artilleristene på begge sider et stort og nærmest uhindret nedslagsfelt. 

Kellermann hadde sendt hele 24 regimenter, i tillegg til fire artilleribatterier, til oppstilling ved åssiden vest for Valmy. Lederne for brigaden og regimentene hadde sin fulle hyre med å organisere effektivt, men tåken skjulte forvirringen fra prøysserne. Dumouriez lå ikke på latsiden og beordret Chazot til å styrke franskmennenes venstre flanke ved Orbéval med en hæravdeling. Han beordret også Beurnonville til å ta troppen sin til oppstilling bak Stengel for å styrke dem ved behov. «Oppstillingen var virkelig storartet», skrev Dumouriez i sine memoarer. Til sist beordret Dumouriez general Alexis Leveneur til å rykke sin avdeling fram til høyre for Stengel for å ta hull på prøyssernes venstre flanke og muligens gå til fullt angrep. 

En drøy kilometer lenger vest, i det mykt bølgende beitelandskapet, beveget prøyssiske styrker seg fra kolonner til linjer, og tok oppstilling bak kanonenes drønn. Prøysserne hadde som vanlig ingen hast og stilte seg opp i rolig tempo. Tåken hindret dem i å se hvor sterk motstanderen deres var, og de lot sjansen til å bryte inn i Kellermanns oppstilling, gå. Utpå formiddagen ankom Braunschweig sammen med kong Vilhelm, og de sendte noen i staben for å rekognosere franskmennenes venstre flanke. Da de kom tilbake, anbefalte de at prøyssernes våpen burde rettes mot franskmennenes venstre. Hvis de gjorde det, trodde de det var mulig å uskadeliggjøre den franske venstresiden. Men da tåken begynte å lette utover formiddagstimene, ble det klart for prøysserne at den franske hærens tyngdepunkt i stedet var på åsen der vindmøllen sto. 

De franske soldatene som sto rundt La Lune, klarte ikke å stå imot det prøyssiske skytset som kom deres vei, og trakk seg raskt tilbake mot øst. Kellermann så tilbaketrekningen og beordret Chazot til å utføre motangrep. Men prøysserne hadde styrket sin posisjon ved La Lune, og Chazots menn ble resolutt tilbakevist. Nå var det blitt ettermiddag, og tåken hadde nesten lettet helt. De franske og prøyssiske batteriene var oppstilt med en kilometers mellomrom, og resten av dagen skulle de to partene kjempe en innbitt duell. 

Midt på dagen ble været bedre da en mild vind blåste bort siste rest av tåken. Prøysserne hadde trodd at den franske kanonaden var et dekke for tilbaketrekning, men innså at fienden deres skulle yte motstand. Det var i dette øyeblikket som Kellermann løftet hatten med den trefargede fjærprakten sin på sverdet og ropte: «Vive la nation! Vive la nation! Vive la France!», hvorpå soldatene hans svarte: «Vive notre general!»  

Kellermanns mot inspirerte mennene hans. «Han sto på en farlig post ved møllen i Valmy, dit mesteparten av ilden ble rettet», skrev den 43 år gamle forfatteren Johann Wolfgang von Goethe, som hadde slått følge med den prøyssiske hæren som observatør. 

Kong Ludvig Filip 1 er tilbake på slagstedet i Valmy 39 år etter, der han kommanderte artilleriet i revolusjonshæren.

Da skytterne var i stand til å skjelne sine mål klart og tydelig, brakte det løs fra artilleriene på begge sider. «Ved 13-tiden, etter en lengre pause, nådde kampen en ny høyde; jorden skalv bokstavelig talt under våre føtter, og likevel var det ikke det minste tegn til endring i stillingene», skrev Goethe. Men i den gjørmete jorda utgjorde kanonkulene en mye mindre trussel enn den ville ha gjort i tørr jord. Kulene ville normalt ha påført betydelig skade på soldatene som mottok dem, ettersom de rullet og rikosjetterte. Men ukevis med regn hadde forvandlet bakken til en bløt leire, så kanonkulene gravde seg ned i jorda uten å være til særlig fare. «Hvor de enn falt, ble de sittende fast», skrev Goethe. 

Braunschweig og hans nærmeste krets var dypt skuffet over at deres bombardement hadde påført så liten skade på det franske infanteriet der de sto eksponert i de lave åsene rundt Valmy. Prøyssernes øverstkommanderende trodde ikke han hadde noe annet valg enn å skremme de franske frivillige med å sende de erfarne soldatene sine mot dem. 

«Soldatene våre lengtet etter å slå ned på franskmennene, offiserer så vel som menige glødet av forventning om at generalen straks skulle gi ordre om å angripe; det heftige framrykket ga også inntrykk av at det var intensjonen», skrev Goethe.

Det prøyssiske infanteriet fordelte seg i to rekker for å rykke fram. De nådde bare knapt 200 meter før de møtte brutal skyts fra de dyktige franske skytterne. Braunschweig avbrøt framrykket for å revurdere situasjonen.

Da prøysserne begynte å rykke fram, red Dumouriez fram til Kellermann for å konsultere ham. Han mente at Braunschweig kom til å avbryte angrepet i stedet for å la infanteriet hans spasere rett på kanonløpene til franskmennene og dermed risikere å miste mange av dem. Prøysserne hadde fått inn en fulltreffer da en av deres kanonkuler detonerte en fransk ammunisjonsvogn. Eksplosjonene som fulgte, kjentes på hele møllebakken, som nærmest ble totalt røyklagt. Det ga de prøyssiske skytterne forbigående vanskeligheter med å se skytemålet sitt. I kaoset brøt to frivillige bataljoner opp for å søke tilflukt, men Kellermann red straks bort for å samle dem sammen før panikken spredte seg videre til flere bataljoner. I mellomtiden ba Dumouriez om nye forsyninger av våpen og ammunisjon for å erstatte det som hadde gått opp i røyk. 

Christian Karl August Ludwig von Massenbach, som var den militære ingeniøren i Braunschweigs stab, hadde observert kampens utvikling fra La Lune. Han trodde at den franske krigslysten var ødelagt av eksplosjonene, og red til Braunschweig for å innstendig be ham om å sende infanteriet fram igjen. Han tok selvfølgelig feil i sine antagelser. Idet røyken fra detonasjonene forsvant, fortsatte de franske artilleristene å skyte med kraftig skyts. Braunschweig innså at han ikke hadde lyktes i å knuse franskmennenes midtpunkt likevel, og beordret det prøyssiske artilleriet til å forsøke å drive Stengel fra Yron-fjellet i stedet. Men også Stengels soldater greide å stå imot den intense artilleriilden. 

Vel vitende om at kong Vilhelm så inderlig ønsket å seire over franskmennene, beordret Braunschweig infanteriet om å gjøre et nytt utfall. Resultatet ble imidlertid det samme. Den franske våpenstyrken la for dagen en dødelig sperreild som tvang prøysserne til å avbryte angrepsforsøket. Klokka 16 samlet Braunschweig staben sin, og med kongen som tilhører tok han mot til seg og bedyret at prøysserne ikke ville gjøre noen framstøt som risikerte flere liv. «Vi slåss ikke her», sa han til tilhørerne sine. Kongen protesterte ikke. Braunschweigs siste ordre den dagen var at prøyssernes høyre flanke skulle forlenge linjen og sperre Chalons-veien slik at franskmennene ikke kunne trekke tilbake østover. 

Den kvelden satt en gruppe soldater sammen med Goethe, og han ble spurt om hva han mente om slaget. Som den enormt anerkjente forfatteren han var, ga han dette velformulerte svaret: «Fra og med her og nå begynner en ny æra i verdens historie, og dere kan alle si at dere var til stede ved fødselen.» Det var en svært presis kommentar til betydningen av franskmennenes seier.

Dårlige værforhold og ytterligere dødsfall blant soldatene på grunn av sykdom tvang Braunschweig til å beordre full tilbaketrekning 30. september. Det var forholdsvis få døde og sårede på begge sider. Dette skyldtes at størsteparten av infanteriavdelingene aldri ble tatt i bruk, og at artilleriilden var mindre ødeleggende enn vanlig på grunn av de gjørmete forholdene. På fransk side led de et tap på om lag 300 døde og sårede, og prøysserne hadde rundt 200 døde og sårede. 

«Kanonaden i Valmy» var helt avgjørende for franskmennene. Dagen etter slaget møttes en gruppe radikale lovgivere i Paris, kjent som nasjonalforsamlingen. Den lovgivende forsamlingen avskaffet monarkiet og erstattet det med en republikk. På et vasstrukkent jorde i Valmy hadde den uerfarne revolusjonshæren bestått testen mot den mer erfarne fienden. Det er ingen overdrivelse å si at den franske seieren i Valmy reddet den franske revolusjonens livsrett.

«Kellermann løftet hatten med den trefargede fjær­pryden sin på sverdet og ropte: ‘Vive la nation! Vive la nation! Vive la france!’ soldatene svarte: ‘vive notre general!’»

Kellermanns seier sikret ham et evig ettermæle som helt i den franske revolusjonen.

En rekonstruksjon av vindmøllen nær Valmy er i dag et viktig landemerke på slagmarken.