Når du leser dette, eksisterer ikke denne veien lenger. Vi tar en siste tur på isveien til Tuk i Canada.
Vinteren er ikke «på vei», som de hevder på HBO. Den er her allerede, og kulden er en tyv. Den stjeler pusten din og trekker ut all varme du har i kroppen, samtidig som den berøver deg for all sans for humor.
De enkleste målene er fingre og tær, de mest fjerntliggende ambassadene i kroppens varme rike, med all hud som ikke er pakket inn i pels eller tøy på en god andreplass. Bar hud angripes og overvinnes på et blunk av hundre ørsmå klør på hver eneste nerve. Det er ikke når det gjør vondt at det er ille, men når det slutter å gjøre vondt, for med temperaturer ned mot -40 °C har selv en svak bris den samme bedøvende virkningen som en halvliter vodka. Og når gradestokken runder -45 °C, får vinden nervene til å gi opp. De slenger armene i været, overgir seg og lar huden din kjempe sin egen kamp. Stikkende rødt blir smertefullt hvitt, smertefullt hvitt blir numment svart, numment svart … faller av.
Jeg hadde satt stor pris på om ingenting falt av i dag.
Men det er vanskelig å gi noen garantier, for vi er for øyeblikket så langt nord at temperaturen får kvikksølvet til å stivne. Vi har reist med fem fly og ventet mange lange timer på flyplasser som har like mye sjarm og varme som herpesviruset. Vi er i det arktiske Nordvestterritoriet i Canada og kjører Jeep på Nordishavet. Dette gjør at noen åpenbare spørsmål melder seg: Er jeg sjåfør eller kaptein nå? Er dette et ratt eller et ror? Er dette teknisk sett mer en båt enn en luksus-SUV? Og kanskje det viktigste spørsmålet av alle: Hvorfor?
Forklaringen høres sannsynligvis mer bisarr ut enn den burde. Vi er her for å kjøre en vei som forsvinner hver sommer, og som kun eksisterer rundt fire måneder hver vinter: vinterveien fra Inuvik til Tuktoyaktuk. Den årlige, midlertidige siste biten av den berømte 737 kilometer lange Dempster Highway. Det er ikke akkurat uoppdaget territorium. Dette er stedet den voldsomt overdrevne TV-serien Ice Road Truckers ble filmet på (og jeg har faktisk vært her selv for over ti år siden), men denne gangen er vi her både for å feire og sørge. Etter denne sesongen blir det nemlig ikke mer isvei. Senere i år ferdigstilles en ny helårsvei fra Inuvik til Tuk, hvilket betyr at den berømte isveien blir overflødig og stengt på permanent basis. I løpet av noen få korte måneder, vil den magiske isveien fremføre det største trikset den har på repertoaret: å forsvinne for alltid.
Det er selvsagt andre steder man kan kjøre på frosne innsjøer eller elver, men det er ingen jeg vet om som er sertifisert som offisielle landeveier, med politi og skilter, og som vedlikeholdes som andre veier, til tross for at den er skåret ut av is på en elv og langs kanten av et mektig hav. Det er en halvannen meter tykk isvei som strekker seg over flere hundre kilometer – en livsnødvendig forbindelse mellom avsidesliggende samfunn. Derfor er Tuk-vinterveien helt spesiell. En opplevelse det er verdt å nyte en siste gang.
For å kjøre denne turen har vi tenkt kortreist og tatt med oss en Jeep Grand Cherokee. Og med tanke på turens halvekstreme art har vi gått for spesialutgaven Trailhawk. Trailhawken er det faste håndtrykket i Grand Cherokee-serien, en tøffere variant laget for bruk utenfor allfarvei. Den har Jeeps standard Quadra-Drive II 4×4-system med en elektronisk differensial i bakakselen, en ny versjon av Cherokeens luftstøtdempere (fantasifullt titulert Quadra-Lift), som har bedre akselartikulasjon og mulighet til å løfte seg høyere enn standardbilen (opptil 27 cm bakkeklaring), i tillegg til nyttig elektronikk som kontrollerer bratte oppover- og nedoverbakker. Den har også solid beskyttelse under (ikke de fancy, falske pansergreiene som er like solide som som sølvpapiret på en gammel Kvikklunsj), matt panser for å hindre gjenskinn (ikke helt sikker på hvorfor, men det ser viktig ut), røde, permanente kroker til tauing foran og bak og dekk forsterket med kevlar. Dekk som vi selvfølgelig har byttet ut med vinterdekk. Det er også en mengde brautende logoer rundt omkring, seter fra den ekstreme SRT-modellen og ekstra firehjulstrekkinformasjon på berøringsskjermen.
Men det jeg er mest interessert i for øyeblikket, er om varmeapparatet fungerer som det skal. Kameraene er bunnfrosne og har sluttet å fungere, filmfotograf Brooks’ nese har fått en skremmende hvitfarge og fotograf Riccioni sitter i passasjersetet og prøver å få liv i føttene igjen ved å dunke på dem med like numne hender. Guidene våre, Kylik og Danny, gjør triks med et lite snøskateboard og ler og forteller oss at det “ikke egentlig er så kaldt”. Akkurat nå er de ikke favorittfolka mine. Det eneste som ikke er oss her, er enten den klare, blå himmelen eller alt det hvite, og den røde Jeepen ser ut som en fersk blodflekk på snøen.
Vi har passert det brede Mackenzie-elvedeltaet, som utgjør den første delen av veien ved Inuvik – hvor sommerskipene ligger pakket inn i flere meter med is – og er på vei videre ut på tundraen. Det er bare det at det ikke er tundra. Det er hav. Du mister nesten pusten, og det er ikke bare på grunn av den ekstreme temperaturen. Mens vi kjører av gårde i bra fart, legger vi merke til at veien er overraskende jevn. Den har faktisk litt trafikk, og det er god sikt. Det tynne snødekket på overflaten suser under Jeepen, som sukket fra en elskovssyk tenåring. Svingene, som det er mange av, kjøres i en transcendental sladd, mens Jeepens firehjulstrekksystem flytter dreiemomentet mellom akslingene så fort som mulig. Du skjønner at den jobber hardt, for hver gang vi stopper, kan vi kjenne en svak, bitter lukt av overbelastet clutch. Og likevel: Godt beskyttet inni Jeepen, med oppvarmede seter og ditto ratt, kan du nyte den brutale skjønnheten uten å miste fingre eller tær.
Plutselig dukker det opp en rev som skvetter til i veikanten, og før vi vet ordet av det kjører vi om kapp med et lite rovdyr i 30 km/t. Den oransje pelsen duver mens den løper. Det er folk som pendler med snøscooter og tauer sleder fulle av bagasje, og digre lastebiler som trekker gruveutstyr som er for tungt til å fraktes med fly om sommeren. Himmelen er rammen og utsikten er bildet. Luften er klar, skarp og vidunderlig. Og så: Tuk.
Tuktoyaktuk er et praktisk sted. Det er et avsidesliggende samfunn, hvor det i hovedsak bor inuvialuiter – rundt 1000 stykker av dem. Stedet ligger i Kugmallit Bay på kysten av Beauforthavet og har bensinstasjon, supermarked, en liten skole og noen radarkupler som ble bygget som et varslingssystem hvis russerne skulle finne på å kaste noe irriterende eksplosivt over toppen av verden under den kalde krigen. Mange folk her driver fremdeles med jakt og fiske, men i dag lever de fleste av turisme og transport. Olje og gass-industrien holder også til i området, i håp om å kunne utnytte naturressursene i Beauforthavet. Det er ikke et vakkert sted, og estetikken er basert på premisset “overlev kulda”. Det beste med stedet er menneskene som bor her.
De er rett og slett fantastiske. Varme, morsomme og vennlige på en måte som folk fra storbyen later til å ha glemt. Åpne og vennlige, og i pakt med omgivelsene. Det er en egen ro over dem, en følelse av tilhørighet. Vi treffer Merv, som er hjernen bak den nye helårsveien og som håper på vekst i både Tuk og Aklavik. Så er det Duggie, som tilbringer mesteparten av tiden på jakt i naturen, og som ikke hadde merket det om jorden gikk under i morgen, bortsett fra at han ikke hadde fått bensin til snøscooteren. Og Billy, en mann med mer enn nok glimt i det ene øyet han har, som har levd mesteparten av livet i området, og har flere historier på lager enn det er mulig å komme gjennom på en og samme visitt. Kylik, hvis lidenskap for fortiden får deg til å ville lære å lage en tradisjonell kano eller gå på jakt med spyd, og den nylig innflyttede Danny, som har et smittsomt engasjement for miljø, og får deg til å bli hodestups forelsket i et sted du bare har tilbrakt tre dager på.
Og så har vi Clara. Herlige Clara, en eldre kvinne som serverer reinsdyrsgryte og muktuk (… som er hvalkjøtt. Inuvialuitene får fremdeles lov til å felle noen få hvithvaler). Hun forteller oss historier om å leve av landet, om skolene på stedet og det å kunne skrike så høyt du vil i ødemarka uten at noen tror det er noe i veien. Dette er spesielle folk på et spesielt sted. Det er ikke isveien som sørger for magien her.
Det er imidlertid delte meninger om at den blir borte. Noen mener at det vil være en fordel å få en bedre forbindelse mellom mellom samfunnene, at det vil bli lavere priser på boliger og varer, flere arbeidsplasser og andre muligheter. Andre bekymrer seg over at en helårsforbindelse vil gjøre det lettere å innføre narkotika og alkohol til en tidligere isolert enklave av sosial naivitet, for ikke å nevne strømmen av turister og de enorme bobilene deres. Begge deler kommer sannsynligvis til å skje, i større eller mindre grad. Men forhåpentligvis kommer det ikke til å endre folkesjela til disse fantastiske menneskene, som er blant de hyggeligste jeg har møtt noen gang.
Det er på tide å komme seg tilbake på isen og legge ut på turen tilbake til Inuvik. Himmelen har fått en grå farge som hinter om at en storm er på vei, og ikke lenge etter begynner store snøfnugg å falle. Det er som om himmelen gråter titanspon. Vi kjører ut av Tuk, og mens dekkene hamrer mot det kalde underlaget og utsikten brer seg ut foran oss, kjører en Jeep langs isveien for siste gang. Det er på en måte en litt melankolsk reise. Isveien har vært en praktisk løsning som har fått en romantisk aura på grunn av at den er så unik. Det vil fremdeles finnes isveier i verden, men jeg tror ikke noen av dem er akkurat som denne. Ting kommer til å forandre seg i Tuk, men på en måte håper jeg at det ikke kommer til å gjøre det. Jeg tenker at jeg en dag vil dra tilbake for å finne ut om det stemmer. Dette er kanskje slutten på en epoke. Men det er ikke slutten på historien.
